De hellige Johannes og Paulus ( -362)

Minnedag: 26. juni

Skytshelgener mot tordenvær, lyn og hagl; for eller mot regn og solskinn; mot pest

De hellige Johannes og Paulus skal ha vært brødre og martyrer i Roma, men om dem finnes det ingen sikre overleveringer, bare legender. Vitenskapsmenn mener at deres bevarte lidelseshistorie (passio) ganske enkelt er en tilpasning av historien om de hellige Juventinus og Maximinus, hæroffiserer som led martyrdøden i Antiokia under keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63). Det er ikke en gang sikkert at de var romere av fødsel eller led martyrdøden i Roma eller at det skjedde under Julian Apostata. Men hypoteser om at det dreier seg om apostlene Johannes og Paulus eller om Johannes Døperen, er enda mindre sannsynlig.

Legenden forteller at Johannes og Paulus var brødre av høy byrd og tjente som arméoffiserer ved hoffet til Konstantia, datter av keiser Konstantin den Store (306-37). En av dem ble hennes hushovmester og den andre hennes hoffkurer. Keiseren sendte dem deretter for å tjene under sin general Gallicanus, som forsvarte Trakia mot skyterne. De var en slik formidabel motstander at en del av Gallicanus' hær overga seg. Johannes og Paulus sa da til generalen at seieren ville bli hans bare om han først ble en kristen. Det gjorde han, og skyterne ble jaget på flukt av engler.

Brødrene økte sin velstand og innflytelse og keiser Julian den Frafalne (Apostaten) ville gjerne ansette dem ved hoffet i Roma. Men han begynte en politikk med å erstatte kristendommen med den gamle hedenske religionen, og de to brødrene erklærte at de ikke ville tjene ham. De ble tilkalt til hoffet, men holdt seg borte for å tilkjennegi at de mislikte hans hedendom. Han ga dem da ti dager til å ombestemme seg, men de forble faste og nektet å ofre til de hedenske gudene.

Keiseren sendte da kaptein Terentianus med soldater til brødrenes hus, en fornem villa på Celio-høyden, men de sa at de heller ville dø enn å svikte Kristus. Terentianus fryktet opprør blant folket, så han halshogde dem i hemmelighet i deres eget hus. Deretter gravla han likene i hagen og satte ut et rykte om at Johannes og Paulus var sendt i landflyktighet. Men hans sønn ble besatt av djevelen og løp skrikende mot martyrenes hus. Faren erkjente da at han hadde henrettet brødrene, og da han tok med sønnen til martyrenes grav, ble han straks befridd fra den onde ånden. Da ble Terentianus en kristen og lot seg døpe sammen med sønnen.

I 398 bygde en rik senator ved navn Pammachius en kirke over huset hvor de bodde, Titulus Pammachii. På 400-tallet ble det reist en ny basilika reist på de eldre fundamentene, og der hviler martyrenes relikvier fortsatt. Kirken Santi Giovanni e Paolo ble ombygd på 1100-tallet, og i 1887 ble huset under kirken gravd ut og kan i dag besøkes. Andre relikvier finnes i Venezia, Fulda, Wien, Avignon, Tours og Reichenau. Kirken som er viet til Johannes og Paulus i Venezia (noen ganger kalt San Zanipaolo på venetiansk dialekt) ble bygd av dominikanerbrødre fra klosteret Santi Giovanni e Paolo i Roma.

Johannes og Paulus nevnes i Allehelgenslitaniet og i Den romerske canon (eukaristisk bønn I). Deres fest ble feiret den 26. juni fra 400-tallet. I sakramentariet som er kjent som Gelasianum hadde deres fest en tid en forutgående vigilie og faste, men dette ble snart avskaffet, trolig på grunn av nærheten til festene for Johannes Døperens fødsel (24. juni) og de hellige Peter og Paulus (29. juni). Festen ble fjernet fra den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale eller spesielle kalendere. I en vakker kirke viet til dem i Venezia er flere doger gravlagt. Deres legende står i Legenda Aurea og ble en del av verdenslitteraturen gjennom den florentinske hertugen Lorenzo Magnificos teaterstykke «Johannes og Paulus».