Den hellige Amandus av Belgia (av Maastricht) (~584-~676)

Den hellige Amandus (Amand) ble født rundt 584 nær Nantes i distriktet Nedre Poitou i Aquitania i Frankrike. Han var åpenbart fra en fornem familie, og hans fromme foreldre skal ha vært herskere i regionen. Da han var rundt tyve år, rømte han hjemmefra og ble munk på øya Yeu (Oye) ved La Rochelle sørvest for Nantes. Dette skjedde mot familiens vilje, og da faren fant ham der etter å ha lett etter ham i flere måneder, forsøkte han forgjeves å bringe ham hjem med makt. Til truslene om å bli gjort arveløs svarte Amandus: «Kristus er min eneste arv».

Amandus flyttet til Tours, hvor han ble presteviet. Senere flyttet han østover, til en celle nær katedralen St. Martin i Bourges, hvor han levde som eremitt i femten år under veiledning av biskopen der, den hellige Austregisilus (Outril). Der levde han et asketisk liv, kledd i sekkestrie og med byggbrød og vann som eneste kost.

På en pilegrimsreise til Roma ble han under visjon av den hellige apostelen Peter kalt til misjonsarbeid ved den frankisk/frisiske grensen. Etter at han kom tilbake fra Roma, ble han bispeviet i 629 (628) uten noe fast sete, men med et generelt oppdrag å forkynne evangeliet for hedninger, og i en alder av 45 år startet han på en lang og fruktbar misjonskarriere. Han var en utrettelig predikant og forkynte evangeliet i Flandern og Brabant, det nåværende Belgia, og rundt Antwerpen, der han ikke hadde noen særlig suksess. Senere misjonerte han også blant slaverne ved Donau (i Kärnten) og blant baskerne i Navarra.

Da han på det skarpeste irettesatte kong Dagobert I av Austrasia (628-39) for å oppmuntre bruk av makt for å oppnå omvendelser, men også for andre forbrytelser og et løsaktig liv, ble han en tid forvist. Men kongen var blitt omvendt da han fikk en sønn, den fremtidige salige kong Sigebert III av Austrasia, og han ville at den helligste mannen i landet skulle døpe ham. Derfor kalte han Amandus tilbake rundt 631, kastet seg for hans føtter og ba ham om tilgivelse, og de ble forsonet. Amandus døpte gutten med stor pomp og prakt i Orléans.

En tradisjon hevder at han fra 646 var residerende biskop av Maastricht. Men vanskelighetene der ble for store for ham, og selv om den hellige pave Martin I (649-55) hadde oppmuntret ham til å holde ut, overlot han etter tre år setet i Maastricht til den hellige Remaclus og vendte tilbake til sitt omflakkende liv med evangelisering. Men denne opplysningen er høyst usikker, og kan være resultat av tendensen i middelalderske biografier til å assosiere abbedvalg med bispevalg.

Ric. Helvader skildrer hans menighet i Maastricht slik: «Han havde i sit stift en hob grove, uforstandige, tylperske, beuriske plumprianer at drages med, hvilke levede uden al tugt og ærlighed; disse Brobianer lærte han ikke alene civilitate, morum, men førte dem og til Kristus».

Til tross for vanskeligheter i begynnelsen hadde Amandus stor suksess i evangeliseringen av området av Gent i det nåværende Belgia. Det avgudsdyrkende folket rundt Gent var så ville at ingen forkynner ønsket å prøve seg blant dem, men det oppmuntret Amandus til å gå løs på nettopp den oppgaven. Han hadde støtte fra de fleste frankiske kongene, men møtte ofte sterk motstand fra de menneskene han prøvde å omvende. Noen ganger ble han slått til blods, og andre ganger ble han kastet i elva.

Men han fortsatte urokkelig å forkynne, selv om han lenge ikke så noen frukter av arbeidet, og han levde av det han selv tjente. Det heter at han til slutt skal ha vekket en død mann tilbake til livet, en kriminell som var blitt hengt, og at dette endelig åpnet barbarenes øyne. De strømmet til for å motta dåpen, og de ødela templene for sine avguder med sine egne hender.

For å styrke sitt misjonsarbeid grunnla Amandus flere klostre, det viktigste var St. Peter på Mont-Blandin i Gent, og kanskje Saint-Bavon i samme by, men det er lite trolig. Dessuten grunnla han i 639 klosteret i Elnone, som nå ligger på den franske siden av den belgiske grensen ved Tournai, på land gitt av kong Dagobert. Dette gjorde han til sitt hovedkvarter. Der bygde han to kirker innenfor klausuren, en viet til St. Peter og den andre til St. Andreas.

Han grunnla også Barisis-au-Bois og trolig tre til, blant dem Marchiennes. Han bidro også til at det oppsto et nonnekloster i Nivelles sør for Brussel. Det ble grunnlagt av den hellige Itta av Nivelles ved hennes manns død i 640 etter konsultasjoner med Amandus. Hun ble selv nonne der og ba Amandus om å gi sløret til sin datter, den hellige Gjertrud av Nivelles. Han er det belgiske klostervesenets far og landets viktigste misjonær. Han var venn og åndelig veileder for den hellige Humbert av Pelagius.

Da han var nesten 90 år, trakk han seg tilbake til klosteret i Elnone (Elno), og der var han abbed de siste fire år av sitt liv. Her døde han den 6. februar 676 (?), rundt 92 år gammel. I klosteret hadde han diktert sitt testamente, og teksten til det er bevart. Han ble gravlagt i kirken St. Peter, men i Milos biografi hevdes det at tolv år senere var denne kirken blitt for liten for kulten, så hans legeme ble flyttet til en ny kirke som var viet til ham. Milo hevder også at denne seremonien ble utført av den hellige Eligius, den store gullsmeden, men han døde i virkeligheten flere år før Amandus. På 1100-tallet ble det hevdet at han døde foran Maria-alteret i kirken St. Andreas og ble gravlagt i St. Peter.

Klosteret ble plyndret av vikinger i 882 og 883, og Amandus' legeme ble brakt i sikkerhet til Saint-Germain-des-Prés i Paris. Det ble deretter flyttet til en karolingisk krypt i Elnone – den eneste delen av bygningene som overlevde en stor brann i 1066. Etter dette ble legemet båret omkring på landsbygda for å samle inn penger til gjenoppbyggingen, og det ble meldt om mirakler langs ruten. I 1088 var klosteret gjenoppbygd, og den første illustrerte beretningen om Amandus' liv stammer fra perioden 1066-88. Elnone ble senere oppkalt etter ham, og byen bærer fortsatt hans navn: Saint-Amand-les-Eaux (59230). Hans relikvier oppbevares fortsatt i klosteret hvor han døde. Den store vekten som ble lagt på å beholde dem der, skyldes trolig et avsnitt i hans testamente som legger en forbannelse på alle som ville fjerne ham derfra.

Vi har få samtidige opplysninger om hans liv, bortsett fra hans eget testamente. Hans biografi, Vita Amandi, som er tilskrevet hans disippel Baudemond av Elnone, ble utvidet og tillagt detaljer midt på 800-tallet av munkepoeten Milo, lederen for scriptoriet i Elnone og en av en gruppe karolingiske forfattere som engasjerte seg i å utvide biografier og autentisere kulten til store skikkelser i den frankiske fortiden. Imidlertid var det Baudemonds versjon som lå til grunn for de illustrerte biografiene fra 1000- og 1100-tallet, som førte til en utbredt kult i middelalderen.

Hans kult var utbredt i Flandern og Picardie, og kultens geografiske assosiasjon med disse store sentra for vindyrking og øldrikking har gjort at han har blitt skytshelgen for dem som er knyttet til produksjon og salg av alkohol. Kulten nådde England ved at kirkemenn som den hellige Dunstan besøkte hans klostre i Gent og Elnone. Hans navn opptrer i mange engelske kalendere i middelalderen, og det prereformatoriske kapell for Eyston-familien i East Hendred i Oxfordshire er viet til ham.

Hans minnedag er 6. februar. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Det er flere andre helgener ved navn Amandus som blir æret i Frankrike. I kunsten har han en kirkemodell som attributt på grunn av sine grunnleggelser av kirker og klostre. Han avbildes med stav, bok og slange (symbol på Satan) og med lenker (symbol på overvinnelse av hedendommen).