Den hellige Arnulf av Metz (582-640)

Den hellige Arnulf (Arnold; lat: Arnolphus, Arnulphus, Arnoldus; fr: Arnoul) ble født den 13. august 582 (andre kilder sier rundt 570) i Lay-Saint-Christophe ved Nancy i Frankrike. Han kom fra en østfrankisk adelsfamilie. På skolen utmerket han seg gjennom sine evner og sin gode oppførsel. I henhold til tidens skikk ble han sendt til hoffet til frankerkongen Theodebert II av Austrasia (596-612), den østlige delen av frankerriket (dagens Øst-Frankrike og Vest-Tyskland). Der fikk han en innføring i de ulike delene av statsstyret.

Under veiledning av hushovmesteren (major domus) Gundulf ble han snart så dyktig at han ble satt på den ordinære listen over kongelige tjenestemenn og blant de første av kongens ministre. Han ble domesticus og consiliarius regis og utmerket seg både som militær kommandant og i den sivile administrasjonen, og på et tidspunkt var seks ulike provinser underlagt ham. Han giftet seg med adelskvinnen Doda, og de fikk to sønner, Klodulf, en fremtidig biskop av Metz, og Ansegisel (Ansegilius, Ansegis, Angisilus) (ca 610-ca 679). Noen nevner en sønn ved navn Martin, men dette regnes som tvilsomt.

Etter noen år bestemte Arnulf seg for å trekke seg tilbake til klosteret i Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes i Sør-Frankrike sammen med sin venn, den hellige Romarik (Romarich). Etter at hans hustru Doda var gått i kloster i Trier, lot han seg i 612 vie til prest og var på vei til Lérins da han i 614 ble utnevnt til biskop av Metz i Lorraine etter at presteskapet og folket hadde bedt om det. Noen kilder sier at han ble biskop rundt år 610 (eller i 616). Han ble bispeviet og skjøttet sitt embete med from nidkjærhet, selv om han fremdeles deltok i offisielle statsaffærene som rådgiver for kong Klotar II (613-28), som han hadde hjulpet på Austrasias trone, og han var lærer for hans sønn, kong Dagobert I (628-39).

Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde i 567 giftet seg med den vakre Brynhilda, datter av visigoternes konge Athanagild. Hans bror, kong Kilperik av Neustria (561-84), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, tok søsteren Galsvinta til ekte. Kilperik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda, men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas hevnlyst førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati. Med glede mottok hun i 597 budskapet om Fredegundas død.

Men Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. Aristokratiet avskydde henne som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og hun ble tvunget til å flykte til Burgund, der Fredegundas sønn Klotar II beseiret og fengslet henne. Alle hennes etterkommere ble drept, og i tre dager gjennomgikk den 80-årige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613.

Arnulf og den salige hushovmesteren (major domus) Pipin den Eldre av Landen hjalp kong Klotar II av Neustria med å styrte dronning Brynhilda, og han ble dermed konge over hele frankerriket, selv om han i Edictum Chlotharii måtte anerkjenne den austrasiske adelens maktposisjon. Da Klotar i 623 utnevnte sin femtenårige sønn Dagobert I til underkonge i Austrasia, utnevnte han Arnulf og Pipin til henholdsvis verge og hushovmester (kanslere) for å styre Austrasia. Arnulf ble en nær venn med Pipin og hans salige hustru Itta av Nivelles, og hans sønn Ansegisel giftet seg med den hellige Begga, datter av Pipin og Itta. Pipin og Arnulf regnes dermed som stamfedrene til det karolingiske dynastiet, for Ansegisel og Begga ble foreldre til Pipin av Herstal (frankisk hushovmester 687-714), og hans uekte sønn var Karl Martell (716-41), som igjen ble far til Pipin den Lille (741-68; konge fra 751) og bestefar til den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800).

Arnulf ble stamfar til karolingerne, også kalt arnulfingerne etter ham, men hans eget opphav er både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var en Arnoldus (ca 535-600) og at hans mor var Ada av Schwaben. Denne Arnoldus hevdes noen ganger å være sønn av senator Ausbert av Moselle og den hellige Bertha av Kent (ca 565-612), datter av kong Karibert av Paris (561-67), men Bertha var gift med den hellige kong Ethelbert av Kent (560-616). Andre har hevdet at Arnulfs mor var prinsesse Bertha av Paris (539-640).

Andre som hevder å sitere frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av den hellige Bodegisel av Aquitania og hans hellige hustru Oda. Imidlertid regnes Arnulfs angivelige herkomst fra slekten til senator Ansbert, samt at han ble tilskrivet Bodegisel som far, Oda som mor og Doda som hustru, som en del av den tendensiøse karolingergenealogien og dens avledninger og utmalinger, og den regnes som ubrukelig for rekonstruksjonen av de historiske forhold.1

Arnulfs nedstamming fra en «Mellobaude» på 300-tallet kan ha vært en genealogisk fantasi for å smigre karolingerne. Ingen av disse navnene attesteres av nær samtidige kilder: Mellobaude (320-76) – Richemir (350-84) g.m. Ascyla (d. 352) – Theodemir Magnus av Toxandria (370-414) g.m. Valentina Justina (d. 414) – Klodvig den ripuariske (398-448) g.m. Hildegund av Köln (399-450) – Kildebert av Köln (430-83) g.m. Amalberga (435-78) – Sigebert den lamme (d. 509) – Kloderik av Köln (477-509) – Munderik (500-32) g.m. Arthenia (500) – Bodegisel I g.m. Palatina – Bodegisel II (d. 588) g.m. Oda av Schwaben – Arnulf (582–640) g.m. Doda (586-612).2

I 624 hjalp de to kanslerne til med å slå ned et opprør fra en Krodoald, og i 525/26 meglet Arnulf frem en forsoning mellom Dagobert og hans far Klotar II. Dagobert etterfulgte faren i 628 og ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter Klodvig mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kalles merovingerne etter en viss Merovius (Merowech), som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker. Etter Dagoberts død i 639 gikk det raskt tilbake med dynastiet, til karolingerne overtok i 751.

Vi har få informasjoner om Arnulfs aktiviteter som biskop bortsett fra at han deltok ved to konsiler, i Clichy i 626 og i Reims i 627. Han gjorde flere forsøk på å trekke seg tilbake fra bispeembetet, men først i 629 kunne han gå av, etter at han og Pipin hadde mistet det meste av sin innflytelse da Dagobert flyttet til Neustria for å styre hele riket derfra.

Den hellige Arnulf av Metz og miraklet med den gjenfunne ringen, illustrasjon til den salige Jakob av Voragines Legenda aurea (ca 1470), Mâcon - BM - ms. 0003 f. 184

Arnulf kunne da trekke seg tilbake til fjellene i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg i Alsace. Her hadde hans venn Romarik påbegynt den monastiske kommuniteten i Habundum ved elven Mosel som senere ble kalt Remiremont (Romarici Mons) etter ham. Arnulf slo seg ned like i nærheten og levde der resten av livet som eneboer. Han levde et liv i avholdenhet med bønn og faste, helbredet syke og fordrev onde ånder.

Arnulf døde den 18. juli 640 (16. august 641?) i Remiremont og ble gravlagt der. Ved hans grav skal det ha skjedd mange undre. Hans etterfølger som biskop av Metz, Abbo, overførte i 642 Arnulfs relikvier til Metz, hvor de ble bisatt i Apostelkirken, som senere fikk navnet Saint-Arnoul. I dag befinner de seg i domkirken i Metz. Hans tredje etterfølger som biskop av Metz ble sønnen Klodulf (ca 660-ca 697).

Arnulfs biografi (Vita Sancti Arnulfi) ble skrevet like etter hans død, og hans liturgiske kult begynte på slutten av 700-tallet. Hans minnedag er dødsdagen 18. juli; noen kilder sier 16. august (19. august). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Arnulfs attributt er en rive, og han er skytshelgen for ølbryggere og blir ofte blandet sammen med den hellige Arnulf av Soissons, en annen bryggerhelgen. Saint Arnold Brewing Company i Houston i Texas har sitt navn etter ham. Han blir også ofte fremstilt med en fisk og en ring. Det skyldes denne lille legenden:

Arnulf skal ha kastet bisperingen sin i elven Mosel og erklærte at han ikke regnet sine synder for tilgitt før han fikk ringen tilbake. Og den kom snart tilbake – i magen på en fisk han skulle til å spise.

Se en oversettelse av Vita Arnulfi Episcopi Mettensis til engelsk.