Den salige Candida Maria Cipitria y Barriola (1845-1912)

Den salige Candida Maria ble født som Johanna Josefa Cipitria y Barriola (ep: Juana Josefa) den 31. mai 1845 i den lille landsbyen Berrospe i Andoáin mellom Tolosa og San Sebastián i Guipúzcoa i Baskerland i Nord-Spania. Hun ble døpt samme dag i sognekirken San Martín. Hun var den eldste av syv barn av Juan Miguel Cipitria og María Jesús Barriola, som var vevere. Familien klarte så vidt å tjene til livets opphold. Livet ble vanskelig da barna vokste opp og det begynte å bli knapt med arbeid. Derfor måtte lille Johanna (Juanita) arbeide fra hun var barn.

Familiens kritiske økonomiske situasjon gjorde at de den 5. august 1852 flyttet til Tolosa, som da var hovedstad i Guipúzcoa. Der slo de seg ned i et beskjedent hus i Calle Santa María nr 7, hvor de bodde i ti år til Johanna var sytten år. I 1863 flyttet hun som 18-åring hjemmefra og ble hushjelp hos familien Sabater i Burgos. De respekterte de henne og var vitne til hennes ærlige flittighet og tålmodighet. Mens hun var der, begynte hun å tenke på å vie seg uforbeholdent til Gud.

Den revolusjonære uroen på den tiden gjorde at familien Sabater måtte flytte til Valladolid, og Johanna dro sammen med dem. Det vokste frem en uro i henne for barna som ble forsømt når det gjaldt utdanning, spesielt hvis de satt i dårlige økonomiske kår. Hun begynte å tenke på å grunnlegge en ny kongregasjon i Kirken for å rette på dette misforholdet.

Den 2. april 1869, foran alteret for Den hellige Familie i Iglesia del Rosarillo, fikk hun inspirasjonen og kallet til å «grunnlegge en ny kongregasjon viet til sjelenes frelse gjennom utdannelse og opplæring av barn og unge». Den 8. desember 1871 grunnla hun i Valladolid en ny kongregasjon «Jesu døtre» eller Hijas de Jesús (Congregatio Filiarum Iesu – FI) for en kristen oppdragelse av barn og ungdom og for å fremme kvinnenes kår i Salamanca.

Hun tok navnet Moder Candida María de Jesús. Hennes enkle bakgrunn, mangel på utdannelse og hennes fattigdom da kongregasjonen ble grunnlagt og gjennom hele livet, understreket hennes tillitsfulle svar på Guds kall og gjorde henne til et egnet redskap for å oppfylle sitt kall. Hun åpnet skoler for barn og ungdom fra alle sosiale lag, søndagsskoler for jenter som var ansatt som hushjelper, og involverte kongregasjonen i kirkens pastorale plan på den tiden. Hun var en forløper for dem som i dag arbeider for sosial rettferdighet. Hun baserte sin spiritualitet på den hellige Ignatius av Loyolas «Åndelige øvelser». Sammen med p. Herranz SJ skrev hun kongregasjonens konstitusjoner, og de ble approbert den 30. juli 1901 av pave Leo XIII (1878-1903).

Candida Maria var med Den Hellige Ånds hjelp i stand til å utrette mye, men også tåle mye lidelse. Tillit var et typisk trekk ved hennes spiritualitet, og hun var aldri plaget av tvil. «Jeg mistror meg selv og setter alt mitt håp til deg, min kjæreste Mor», viser hvor dyp hennes tillit til Vår Frue var.

Bønnen var sentral i hennes liv og hun gjorde alt til Guds større ære. Hun var kontemplativ, tilbrakte mange timer foran tabernakelet, og var rolig også under prøvelser og lidelse. Hun prøvde å gi disse verdier også til sine søstre og til elevene på sine skoler. Hun levde i fattigdom og elsket den: «Der det ikke er rom for mine fattige, der er det heller ikke rom for meg», sa hun.

Hun døde den 9. august 1912 i Salamanca i Spania. Den 6. juli 1993 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 12. mai 1996 i Roma sammen med den salige Maria Antonia Bandrés y Elósegui. Hennes minnedag er dødsdagen 9. august.