Den hellige Dionysios den Store av Alexandria (~170-~265)

Minnedag: 17. november

Den hellige Dionysios ble født ca år 170 i Alexandria i Egypt av hedenske foreldre. Han ble omvendt til kristendommen av en visjon og ble elev av Origenes i byens kateketiske skole. Han ble selv utnevnt til leder for den samme skolen av biskop Heraclas i 232, og han styrte den i omtrent 14 år. Da Heraclas døde, ble Dionysios i 247 valgt til biskop av Alexandria, selv om han nærmet seg 80 år.

Ikke lenge etter brøt det ut forfølgelser mot de kristne. Omkring 248 var det en trollmann som virket i Alexandria. Han forutså store ulykker for byen om befolkningen ikke kvittet seg med de kristne, og han lyktes i å drive folket til et slags massehysteri, og den blodtørstige mobben var ute etter å drepe så mange kristne som mulig. Mange kristne ble dratt ut av husene sine og drept og deres eiendommer ble plyndret. Blant martyrene i denne massakren er de hellige Apollonia, Metranus (Metras), Quinta og Serapion.

Biskop Dionysios var til stede og bevitnet martyriene, noe han senere fortalte om i et brev til biskop Fabios av Antiokia. Eusebius siterer brevet i sin kirkehistorie. Dionysios forsikrer i sitt brev at ingen av de kristne avsverget sin tro.

Snart brøt det ut nye kristenforfølgelsene under keiser Decius (249-51), og Dionysios ble arrestert i 249. Men i forvirringen ble han reddet av en gruppe egyptere, satt på et esel og sendt til et trygt sted i den libyske ørken. Der bodde han sammen med to ledsagere, og derfra ledet han sin kirke via brev til Decius døde i 251.

Vel tilbake i Alexandria måtte han ta stilling til det novatianske skisma. Novatian satte seg opp som motpave mot den gyldig valgte paven, den hellige Kornelius (251-53). Det store spørsmålet som Kirken nå sto overfor, var hva som skulle gjøres med det store antall kristne som hadde falt fra under forfølgelsen, men som nå ville gjenopptas i fellesskapet. Striden sto mellom laxister og rigorister («slappe» og «strenge»). Kornelius gikk inn for at de frafalne skulle bli gjenopptatt etter en passende bot, mens Novatian hevdet at apostasi (frafall) var en utilgivelig synd. Han mente at Kirken ikke hadde noen makt til å tilgi og gjeninnlemme medlemmer som var falt fra under forfølgelsene, men siden kom tilbake, og han gikk inn for fullstendig eksklusjon. Det er trolig at Kornelius ble valgt til pave nettopp på grunn av sin velkjente støtte til den mer realistiske og medfølende politikken.

Noen av de frafalne hadde til og med ofret til hedenske gudebilder, mens andre hadde bestukket tjenestemenn til å si at de hadde ofret. Mange bekjennere, det vil si de som hadde bekjent Kristus foran de hedenske dommerne, tok nå på seg å gi de angrende apostatene sertifikater som ga innehaveren rett til å bli gjenopptatt i kommunion. Men dette degenererte raskt til ren forretning. Paven fordømte den laxistiske praksisen. Han forlangte at de angrende apostatene først måtte gjøre en passende bot. Dette provoserte rigoristene, og Kornelius' stilling var vanskelig en tid, men etter hvert var han i stand til å overvinne disse hindringene, spesielt da Kyprian av Kartago og Dionysios av Alexandria kom ned på hans side.

Novatian og hans lære ble fordømt på et konsil i Kartago, og til slutt ekskommuniserte Kornelius høsten 251 Novatian og hans tilhengere på et konsil i Roma, som også bekreftet politikken med å gjenoppta frafalne kristne etter at de hadde gjort en passende bot. Biskop Dionysios av Alexandria skrev til motpaven og ba ham innstendig om å slutte fred med paven, men forgjeves.

Senere kom det til strid om et viktig teologisk spørsmål, nemlig den såkalte «kjetterdåpen» Striden gjaldt om dåp tildelt av heretikere var gyldig. Kyprian av Kartago og kirkene i Nord-Afrika (bortsett fra noen tvilere), Syria og Lilleasia var sikre på at den var ugyldig; dåp kunne bare bli tildelt innen Kirken. Derfor trengte kjettere som søkte forsoning, katolsk dåp; de måtte altså døpes på nytt. Den hellige pave Stefan I (254-57), som representerte tradisjonen fra Roma, Alexandria og Palestina, var ubøyelig i sitt syn at heretisk dåp var gyldig dersom den skjedde i den treenige Guds navn og med samme dåpsbekjennelse som den katolske kirke. For å forsones med Kirken trengte ikke heretikere og skismatikere å bli døpt på nytt (det betraktet han som illegitimt), men bare å motta absolusjon ved håndspåleggelse. Stefan var fast bestemt på å tvinge gjennom Romas syn overalt, derfor skrev han til kirkene i Lilleasia og erklært at han ikke lenger kunne ha kommunion med dem, siden de praktiserte gjendåp av heretikere. Han argumenterte med at gjendåp var en nyskapning som brøt med tradisjonen og ikke kunne aksepteres.

Et åpent brudd truet nå mellom Roma og store deler av kristenheten. Det er derfor ikke overraskende at biskop Dionysios av Alexandria, selv om han delte pavens syn på gjendåp, følte seg tvunget til å skrive til Stefan og trygle ham om å slå inn på en mer forsonlig linje. Situasjonen kunne ha blitt desperat om ikke først Stefan hadde dødd den 2. august 257, og Kyprian som martyr ett år senere. Dionysios' forsøk på å mekle førte først frem under Stefans etterfølger, den hellige Sixtus II (257-58). Fremdeles følger Kirken pave Stefans anvisninger, som gjør det mulig i prinsippet å anerkjenne sakramenter også utenfor Kirken.

Dionysios av Alexandria skrev også et brev til pave Sixtus II. Sixtus ser ut til å ha gjenopptatt vennlige forbindelser med de asiatiske kirkene, selv om han forfektet like sterkt som Stefan det romerske synet at korrekt dåp tildelt av kjettere var gyldig. Hvordan han gjorde dette er uklart, men antakelig ga han opp Stefans konfrontasjonslinje og i det stille aksepterte sameksistensen av ulike praksiser.

Denne politikken skyldtes for det meste de råd han og hans presbytere Dionysios og Filemon fikk av biskop Dionysios av Alexandria. Selv om han personlig var motstander av gjendåp, regnet han opp punkter som kunne tale til fordel for denne praksisen. Det er bevart et ørlite fragment, i en armensk oversettelse, av et brev fra Sixtus til Dionysios av Alexandria, hvor han forsvarer gyldigheten av kjetterdåp hvis den er tildelt i Treenighetens navn.

Sixtus II ble etterfulgt av den hellige pave Dionysius (260-68). Under Sixtus II hadde han korresponderte med biskop Dionysios av Alexandria, som fortsatt forsøkte å megle i striden om gjendåp av kjettere. Opprinnelig hadde den nye paven delt Stefan Is rigide standpunkt; han hadde avbrutt kommunionen med kirker som insisterte på gjendåp av heretikere og skismatikere, men synes å ha hatt en mykere holdning i Sixtus IIs tid. Biskop Dionysios anså ham i alle fall som «lærd og betydningsfull».

Da han ble pave selv, fikk han enda et brev fra biskop Dionysios om det samme temaet, og innen kort tid ble de involvert i en annen brevveksling, denne gang om forholdet mellom Fader og Sønn i guddommen.

Til tross for alle forstyrrelser i hans 17 år som biskop, tok Dionysios aktivt del i kirkelige saker og skrev flittig, men få av hans skrifter er bevart. Han studerte både hedensk og kristen litteratur, og hans dyder og kunnskap ble allment anerkjent. Han var en fremragende teolog, og den hellige Athanasius kalte ham «Hele Kirkens lærer». Dionysios holdt fred med alle de tallrike annerledestenkende gruppene, men det hindret ham ikke i å si heretikerne sin mening. Han angrep for eksempel millenaristene, som ventet på Kristi tusenårsrike, og sabellanistene, som benektet enhver forskjell mellom personene i Treenigheten. Men det førte til at han ble anmeldt til pave Dionysius.

Noen kristne i Alexandria hadde rapportert biskopen til paven med anklager om at han skilte Sønnen fra Faderen; til og med snakket om ham som en skapning, og nektet å beskrive ham som ett i sitt innerste vesen med Faderen.

Paven innkalte straks en synode som fordømte de utsagnene som var påklaget og sendte menigheten i Alexandria en imponerende redegjørelse for den romerske teologi om Treenigheten. Taktfullt skrev paven privat til sin biskopbror og ba om en forklaring av hans syn. Biskop Dionysios svarte med et forsvarsskrift (Apologia) til paven, hvor han, selv om han insisterte på forskjellen på de guddommelige personer, gjorde det klart at han ikke var noen triteist, og dette ser ut til å ha avsluttet saken. Den hellige gamle mannen døde i fred med Kirken, men striden mellom de to var en opptakt til Nikea og arianer-striden.

Kort etter ble Alexandria rammet av en pest som varte i flere år og krevde et stort antall menneskeliv. Dionysios skrev en beretning om pestens redsler, men han generaliserte kanskje vel mye da han priste uselviskheten hos de kristne i kontrast til det han så som egoisme hos hedningene.

I begynnelsen av keiser Valerians (253-59) forfølgelser i 257 ble Dionysios arrestert på nytt. Prefekt Emilian av Egypt prøvde å få Dionysios og noen av hans prester til å ofre til imperiets «beskyttende» guder. Da dette ikke lyktes, ble de utvist fra Alexandria til Kefro i Libya. Dionysios benyttet anledningen til å forkynne for de som bodde der. Senere bodde han i Mareotis (nå Mariut) sør for Alexandria.

Under keiser Gallienus vendte han tilbake i 260 til en by som var demoralisert av intern strid, pesten hadde vendt tilbake og hungersnøden herjet. Biskopen skrev at det var like farlig for en mann å være hjemme som å gå ut, og lettere å dra fra øst til vest enn fra en gate i Alexandria til en annen. Han viet seg til å hjelpe de forfulgte kristne og ofrene for pesten.

Han var ikke langt fra 100 år da han døde ca år 265 i Alexandria. Enkelte av hans skrifter er bevart, og de viser biskopens mot og standhaftighet i kirkelige saker. Den hellige Basilios den Store og andre greske skribenter ga ham tilnavnet den Store. Det blir sagt at han hvert år til påskefesten skrev og sendte ut et festbrev.

Hans minnedag er 17. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Det meste av det vi vet om ham, stammer fra kirkehistorikeren Eusebius og fra utdrag av hans brev som er bevart av Eusebius.