Den salige Guido Maria Conforti (1865-1931)

Den salige Guido Maria Conforti ble født den 30. mars 1865 i Casalora di Ravadese i bispedømmet Parma i Nord-Italia. Han var den åttende av ti barn av Rinaldo Conforti og Antonia Adorni. Mellom 1872 og 1876 gikk han på grunnskolen i Parma, som var drevet av De kristne skolebrødre, og allerede på denne tiden hadde han sine første bønnesamtaler med den korsfestede Kristus i den lille kirken Chiesa della Pace i Borgo delle Colonne. Han sa senere: «Det krusifikset ga meg mitt kall» og «det var som om han fortalte meg mange ting». Krusifikset står i dag i helligdommen for Guido Conforti i Parma.

Etter å ha lest en biografi om den hellige Frans Xavier som 14-åring, tok Guido denne store jesuittmisjonæren som sitt forbilde. Som 17-åring begynte han i 1876 på bispedømmets seminar i Parma til tross for farens motstand. Etter en studietid med strålende resultater ble han til tross for sin skrøpelige helse presteviet den 22. september 1888 i Fontanellato i Provinsen Parma. Deretter var han professor, viserektor for seminaret og prest ved katedralen.

Arven som han fikk etter sin fars død, brukte Guido til den 3. desember 1895 (festen for Frans Xavier) å åpne sitt «seminar for utenlandsmisjonen» i Emilia med plass til 17 seminarister. Dette ble utgangspunktet for kongregasjonen «Det fromme St. Frans Xavier-selskapet for ytre misjon» (Pia Societas Sancti Francisci Xaverii pro Exteris Missionibus – SX), populært kalt xaverianerne. Kongregasjonen ble approbert den 3. desember 1898. Den 3. mars 1899 kunne de første xaverianermisjonærene Caio Rastelli og Odoardo Mainini reise til Kina. Guido foretrakk å sende misjonærene til Asia, fordi det var der de fleste ikke-kristne var å finne. De dro til Kina, det landet som deres forbilde Frans Xavier var på vei til da han døde.

I 1902 utnevnte pave Leo XIII (1878-1903) Guido Conforti til erkebiskop av Ravenna. Den 11. juni 1902 avla han sine evige klosterløfter, og deretter ble han samme dag bispevigslet. Men på grunn av dårlig helse måtte han trekke seg allerede i oktober 1904. Han vendte tilbake til seminaret i Parma, hvor han kunne følge undervisningen av de unge misjonæraspirantene.

Men i 1906 utnevnte den hellige pave Pius X (1903-14) ham til koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett av Parma, og den 12. desember 1907 overtok han bispedømmet. I sine 25 år som biskop av Parma fremmet han sitt motto «Kristus i alle ting». I sitt arbeid for å gjøre Kristus kjent og elsket tilbrakte biskopen mye tid med å besøke menigheter, men hans hovedinteresse var religiøs utdannelse.

Hans spiritualitet var sentrert om Kristi person, og Kristus var alltid til stede i hans tanker og hans hjerte. Han hadde stor omsorg for presteskapet, fremmet den religiøse utdannelsen av legfolket, støttet etableringen og utviklingen av legfolks engasjement i Kirken, spesielt blant de unge. Han hadde en dyp omsorg for sitt bispedømme og gjennomførte fem pastoralreiser og arrangerte to bispedømmesynoder. Samtidig var han dypt involvert i misjonen ad gentes (til ikke-kristne).

I katedralen i Parma kunne han den 21. april 1912 bispevie Msgr Luigi Calza, xaverianernes første misjonsbiskop og apostolisk vikar av Chang-Chow i Kina (i dag Zhengzhou i provinsen Henan). Som biskop av Parma ble han ansett som en bror og fredsstifter under den sosiale uroen som fulgte avslutningen av Første verdenskrig, da han meglet mellom partene.

Den 15. august 1921 fullførte han sitt såkalte testamentariske brev, hvor han la frem xaverianernes konstitusjoner for medlemmene. Fra september til desember 1928 kunne han til tross for sin sykdom og alder gjennomføre et besøk blant xaverianernes misjoner i Kina. Mot slutten av sitt liv erklærte han: «Troen har alltid vært mitt livs og min tankes norm. Jeg har alltid higet etter å forkynne denne tro på Kristus til alle».

Han døde den 5. november 1931 i Parma, 66 år gammel. Hele byen sørget, og ingen hadde noensinne sett så mange mennesker i en begravelse tidligere. I femti år var Kina xaverianernes eneste misjonsmark. Men i 1999 virket de i 18 land: Burundi, Kamerun, Kongo (Kinshasa), Mosambik, Sierra Leone og Tsjad i Afrika; Bangladesh, Filippinene, Indonesia, Japan og Taiwan i Asia; Brasil, Colombia og Mexico i Amerika og Italia, Spania og Storbritannia i Europa.

Den 11. februar 1982 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. april 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel i Burundi på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 17. mars 1996 i Roma sammen med Daniel Comboni, grunnleggeren av Comboni-misjonærene. Hans minnedag er dødsdagen 5. november.