Den hellige Gudmund Arason av Hólar (1161-1237)

Den hellige Gudmund Arason (is: Guðmundur) ble født i 1161 i Grjótá i Hörgárdalur på Island. Han var født utenfor ekteskap, men av meget god slekt. Han var ifølge Snorre sønn av Are Thorgeirson. Faren falt i kamp for den kjente norske jarlen Erling Skakke som sloss mot «Hettesveinene» under Olav Ugjæva på Sørum i Romerike. Det var i 1167 da Gudmund bare var seks år gammel. Gudmund vokste opp uten far og ble forsørget av sin onkel.

Han ble presteviet i 1185 i en alder av 24 år på grunn av sin gudelighet og godhet. Som illegitim måtte han ha pavelig dispensasjonsbrev for å bli prest. Han tjenestegjorde en tid som husprest for den islandske høvdingen Kolbeinn Tumason, men ellers i sine presteår førte han et omflakkende liv. Han var kjent for sitt engasjement, sine botsøvelser og sin gavmildhet og viste liten interesse for å styrke Kirken som institusjon. Han søkte heller ikke rikdom eller gods, men han fikk et rykte som en from og pietistisk mann, også som en som gjorde mirakler. Ti år etter sin prestevielse var han blitt en av de mest betydningsfulle prestene på Island.

Han ble i 1201 valgt til den femte biskop av Hólar nordvest på Island, landets nordlige bispesete, og han ble bispeviet i Norge den 13. april 1203. Han forpliktet seg til å fortsette sine forgjengeres arbeid, noe som betydde å styrke Kirkens makt og posisjon. I stedet gikk utviklingen i motsatt retning. Gudmund var en kristen idealist som anså alle mennesker som like overfor Gud. Han prekte om fattigdommens salighet og mente at Kirken hadde blitt ledet på villspor i sin streben etter rikdom. Både hans samtidige og hans etterfølgere sammenlignet Gudmund med den hellige Thomas Becket.

Monument av Gudmund Arason ved Hólar

Gudmund var sjenerøs med Kirkens jord, og de fattige samlet seg rundt ham. Ganske snart bosatte en stor gruppe fattige seg i områdene rundt Hólar for å skaffe seg et utkomme av jorda. Gudmund hjalp de nødstedte, elendige og fattige og forsvarte dem mot overgrep, og han reiste rundt fulgt av sin usle skare som gjorde seg skyldig i alskens utskeielser. Denne sjenerøsiteten hisset opp lokale jordeiere og høvdinger, for Hólar var et fattig bispedømme. Øvrigheten og bøndene mente at han ødslet bort bispestolens gods, og av den grunn la han seg ut mot de mektige menn, og han fikk mange fiender.

Gudmund var en stridbar mann som ofte kom i konflikt med de verdslige myndigheter. Det kom raskt til en krangel om bispesetets legale makt. Gudmund ville at bispesetet skulle være uavhengig av høvdingene som hadde valgt ham, og han ville utvide og befeste Kirkens makt betydelig på Island. Det skjedde i samarbeid med erkebiskopen i Nidaros og den norske kong Håkon IV Håkonsson (1223-63), som på denne tiden tok styringen over Island under oppbygningen av Norgesveldet.

Kolbeinn Tumason, høvding for Ásbirningarætten, spilte en betydelig rolle i valget av Gudmund til biskop, men i 1205 utviklet det seg kraftige motsetninger mellom ham og biskopen. Grunnen til krangelen var et gebyr som Kolbeinn forlangte av en prest som skylte ham penger. I henhold til Kirkens regler hadde Kirken eksklusiv juridisk makt i slike saker. Høsten 1208 reiste Kolbeinn med en gruppe menn til Hólar for å arrestere en prest som hadde forgrepet seg på en kvinne og gjort henne gravid. Kolbeinns menn støtte sammen med tilhengere av biskop Gudmund i det som siden er blitt kjent som Víðinesbardagi – Víðines-slaget. Kolbeinn og flere av hans menn ble drept i striden, som biskopen gikk seirende ut av.

I 1208 var hans posisjon blitt uholdbar og han ble tvunget til å flykte fra sitt bispesete. Han dro da på sitt første eksil i Norge og søkte beskyttelse hos erkebiskopen i Nidaros. Men han var tilbake på Hólar allerede i 1209. Han opptrådte nå mye mer forsiktig, men likevel varte det ikke lenge før en ny stor gruppe fattige levde på Kirkens velgjørenhet. Arnór Tumason, Ásbirningarættens nye leder, reiste til Hólar, hvor han spredte og fordrev biskopens fattige tilhengere. Gudmund satt som Arnórs fange i over et år før han reiste rundt på Island i tre år sammen med sine tilhengere.

Årene fra 1214 til 1218 tilbrakte Gudmund på nytt i Norge på ordre av erkebiskopen i Nidaros. Da Arnór døde, ble Tumi Sighvatsson den nye lederen i Skagafjörður og krevde Hólar som sin egen eiendom. I 1222 drepte biskopens menn Tumi, og Gudmund ble tvunget til å flykte til Grímsey, hvor han igjen ble tatt til fange. Igjen ble han sendt til Norge for å møte erkebiskopens vrede. Han ble værende der til 1226.

Etter hjemkomsten senest i 1227 var biskop Gudmund blitt en gammel mann på 66 år og spilte ikke lenger noen betydelig rolle i Islands politikk. Han fikk i 1232 avskjed som biskop av erkebiskopen i Nidaros. Men Gudmund aksepterte ikke avskjeden, og han ønsket heller ikke å etterkomme den. Han satt i husarrest i tre år, mens han hele tiden kjempet for sitt embete, og han beholdt det til sin død i 1237. Men bare hans død reddet ham fra å bli suspendert av paven.

Gudmund døde av alderdomssvakhet den 16. mars 1237, 76 år gammel. Hans historie er blitt fortalt i flere manusskripter, mest kjent er Prestssaga Guðmundar góða, en kristen saga. Han blir ofte referert til som «Gudmund den gode» (Guðmundur hinn góði).

Både i Gudmunds tid som prest og senere skjedde det store mirakler som var knyttet til ham. Hans heftige krangel med høvdingene forsvant hurtig fra den kollektive hukommelsen, men hans fromhet og sjenerøsitet vokste til legendariske proporsjoner. Gudmund ble omtalt som en hellig mann eller til og med som en helgen. I 1315 ble hans jordiske levninger skrinlagt i en storslått seremoni, noe som tilsvarer en lokal saligkåring eller beatifikasjon, det første leddet i en helligkåringsprosess.

Gudmund Arason spilte en rolle ved helligkåringene av både den hellige biskop Thorlákr Thorhallsson av Skálholt (1133-1193), som i 1199 ble erklært hellig av Alltinget på Island, og den første biskopen av Hólar, den hellige Jón Ögmundsson (1052-1121), som ble helligkåret i 1200. Men selv ble han aldri helligkåret, det vil si at han aldri ble godkjent som helgen av den katolske moderkirken, men på Island var han folkehelgen, mer populær enn de to islandske nasjonalhelgenene Þorlákr helgi og Jón helgi. Årsaken til at han ikke har blitt formelt helligkåret, kan være at man var for sent ute i forhold til reformasjonen i Danmark/Norge i 1537 og på Island i 1551-52.

Under biskop Jón Arason (1484-1550) ble Hólar den siste gjenværende festningen for den katolske troen på Island under reformasjonen. Under reformasjonen gikk Skálholt over til protestantismen mens Hólar forble katolsk. Den religiøse konflikten ble brutalt løst i 1550 da Hólars siste katolske biskop Jón Arason ble ført til sør på Island og halshogd på Skálholt sammen med sine to sønner. I alt satt det 36 biskoper i Hólar, 23 katolske og 13 lutherske. Siden 1798 har det heller ikke vært noen luthersk biskop av Hólar.

Biskop emeritus Gerhard Schwenzer ss.cc. av Oslo var titularbiskop av Hólar fra 1975 til 1979, da han var apostolisk vikar for Det apostoliske vikariat Mellom-Norge (fra 1979 Trondheim Stift). Dagens titularbiskop av Hólar er kardinal Stanislaw Kazimierz Nagy (f. 1921). Han ble kreert til kardinal i pave Johannes Paul IIs niende konsistorium den 21. oktober 2003 som en av de eldre, fortjente teologer som i hvert konsistorium blir utnevnt til kardinaler etter at de har fylt 80 år. Før dette konsistoriet hadde alle disse søkt og fått dispensasjon fra plikten til å bli bispeviet før de mottok kardinalhatten, men Nagy var en av de tre kardinalene som brøt med denne «tradisjonen», så han ble utnevnt til titularerkebiskop av Hólar den 7. oktober og bispeviet den 13. oktober 2003.

Gudmund tilbrakte minst åtte år i Norge, og det ble en viss kult for ham også her, selv etter reformasjonen. På Gardermoen var det et katolsk kapell under navnet «Hellige Gudmunds kapell». Antakelig er det dette kapellet som nevnes i Biskop Eysteins jordebok («Den Røde Bok») fra 1393. Det nevnes også i Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseopptegnelser (1577). Kapellet brant sannsynligvis ned siste gang i 1732, da på ordre av den protestantiske sognepresten, Jonas Rist. Ludvig Daae aksepterer i boken Norges helgener (1879) at kapellet er viet til St. Gudmund fra Island. I forbindelse med den planlagte nye katolske kirken på Jessheim i Øvre Romerike er St. Gudmund blitt foreslått som navn, ettersom «navnevalget St. Gudmund vil ivareta en katolsk tradisjon, og vil gjenreise det nedbrente kapellets ære».

Hans minnedag er dødsdagen 16. mars, og den var også avmerket på den gamle norske primstaven (Gudmundsdagen). I «Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder» heter det at Gudmund ikke synes å ha vært dyrket utenfor Island. Men i Norges helgener sier Ludvig Daae: «Gudmund har ogsaa været dyrket i Norge…», mens Olav Bø sier i Faksar og kyrkjerestar (1956): «Det står fast at St. Gudmund har vori kjend og dyrka i nokon mon i vårt land». I «Store Norske Leksikon» heter det at han bare ble feiret på Østlandet, men det er ikke riktig, for dagen ble helligholdt også i Setesdal, Telemark og i Trøndelag. I et gammelt værmerke het det at snødde det på Gudmundsdagen, ble det kronår for korn, mens kom det snø dagen etter, som er Gjertrudsdagen, ble det uår.

I dagens «navnedagsspalter» står det gjerne: «Gudmundsdagen. For den islandske biskop Gudmund den gode. I norsk folketradisjon er dagen kjent på Øvre Romerike og Solør, antakelig på grunn av en bygdehelgen med samme navn på Romerike.» Oluf Rygh (1833-99) hevder også i bind 2 av verket «Norske Gaardnavne» (1898) at den Gudmund som hadde et kapell på Romerike, var en «bygdehelgen». Men det er direkte feilaktig. Ifølge Ullensaker Bygdebok skyldes historien om en bygdehelgen et oppdiktet sagn om en bondegutt i «de Catholske tider» som ble lemlestet og drept av noen kvinner som først hadde forsøkt å forføre ham, hvoretter «de Catholske toge seg denne anledning, at holde stedet, hvorpaa han døde, for ett Helligt stæd, hvortil mange Siuge og skrøbelige søgte hen at bære offer af Penge … og 3de gange læsse Fader Vor … for ved hans•forbøn at nyde deres helbred igjen…» Dette sagnet ble skrevet ned i 1732 av den protestantiskes sognepresten i distriktet, Jonas Rist.

Kilden Schauber/Schindler gir Gudmund minnedag 1. november, uten at vi kjenner grunnen. Muligens er det snakk om translasjonsdagen (skrinleggingen), som vi ikke kan finne noen dato for.

Da Sigrid fikk Nobels litteraturpris i 1928, ga hun bort størstedelen av beløpet på i alt 156.000 kroner til et St. Gudmunds legat for ubemidlede kvinnelige katolske elever og studenter slik at norske katolske barn skulle få anledning til å gå på katolsk skole. Det fremgår ikke av stiftelsesdokumentet hvorfor hun valgte St. Gudmund som legatnavn. Legatet er nå slått sammen med Norges Katolske Kvinneforbunds utdanningsfond.

Islands vernehelgen Thorlákr Thorhallsson er den eneste offisielle islandske helgenen, men det finnes også tre andre: ved siden av Gudmund Arason er det de hellige Jón Ögmundsson av Hólar og Gissur Ísleifsson av Skálholt.