Den hellige Jeanne d'Arc (Johanna av Orléans) (1412-1431)

Den hellige Jeanne d'Arc ble av sine samtidige og seg selv helst kalt Jeanne la Pucelle, jomfruen Jeanne (Johanna). Hun ble født den 6. januar 1412 i Domrémy, en liten landsby ved elven Meuse (Maas) i Champagne i Frankrike, som i dag heter Domrémy-la-Pucelle etter henne. Hun var den yngste av fem barn av den velstående bonden Jacques d'Arc (Darc, Tarc, d'Ay, Day, Dare), en hedersmann med en viss lokal posisjon. Han var nøysom og temmelig gretten, mens hans hustru Isabelle Romée var en mild og kjærlig mor for barna.

Jeanne hadde tre eldre brødre og en søster. Hun lærte å spinne og sy, men ikke å lese og skrive, men hun var meget intelligent og uten spor av hysteri eller overspenthet. Det er ikke noe grunnlag for legenden som sier at hun tilbrakte barndommen alene på beitemarkene sammen med sauene og kveget.

Alle vitnene under rehabiliteringssaken snakket om henne som et fromt barn, moden for sin alder, som ofte lå på kne i kirken i bønn. Under rettssaken ble det gjort store anstrengelser for å knytte henne til noen overtroiske skikker knyttet til et bestemt tre, populært kjent som Alvetreet, l'Arbre des Dames, men oppriktigheten i hennes svar forbløffet dommerne. Hun hadde sunget og danset der sammen med de andre barna, og hadde vevd kranser til statuen av Vår Frue, men siden hun var tolv år hadde hun holdt seg borte fra slikt tidsfordriv.

Jeanne var født under Hundreårskrigen (1337-1453) mellom England og Frankrike. Hun var tre år gammel da den engelske kong Henrik V (1413-22) invaderte Frankrike og vant det berømte slaget ved Agincourt den 25. oktober 1415, som blir beskrevet av Shakespeare. Han bosatte seg i Paris og krevde kronen fra den sinnssyke kong Karl VI («den Vanvittige») (1380-1422). Frankrike var utmattet etter en borgerkrig mellom partiene til hertugene av Burgund og Orléans og var ute av stand til å sette opp et tilstrekkelig forsvar.

Etter at hertugen av Burgund ble forrædersk myrdet av en av kronprinsens tjenere, slo burgunderne seg sammen med engelskmennene, som støttet deres krav. Selv om både Henrik V av England og Karl VI av Frankrike døde i 1422, brakte det ingen fred til Frankrike. Domrémy grenset opp til områder som var underlagt hertugen av Burgund, men forble selv alltid lojal mot kongen og kronprinsen (dauphinen).

De engelske kravene ble opprettholdt under den 1-årige Henrik VI (1422-61; d.1471), og armeene under «The Protector», hertugen av Bedford, gjennomførte en suksessrik offensiv og erobret mange befestede byer. Den franske tronfølgeren (dauphinen) Karl (Charles) av Valois – Karl VII (1422-61), som ennå ikke var kronet fordi det hersket tvil om hans legitime fødsel, var nå i krig med de samlede styrker fra England og Burgund. Den militære situasjonen syntes nesten håpløs, og Frankrike var i ferd med fullstendig å bli en vasallstat under England. Hungersnød og sykdommer spredte seg.

Da Jeanne var 13 ½ år sommeren 1425, fikk hun det første overnaturlige synet som skulle føre henne til døden på bålet. I foreldrenes hage fikk hun høre en lys stemme fulgt av et sterkt lys, som blendet henne. Fylt av dyp forskrekkelse så hun en overjordisk skikkelse vise seg for henne, og hun identifiserte den som erkeengelen Mikael. Hun ble oppfordret til jomfruelighet og flittig kirkebesøk, og erkeengelen sa at de hellige Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia ville vise seg for henne. De besøkte henne også snart etterpå og snakket med henne.

Nå fikk Jeanne i fire år sine indre åpenbaringer, eller «stemmer», som hun selv alltid kalte dem. Hun holdt stemmene hemmelig til hun var 17 år og fortalte ikke sin skriftefar om dem. Under rettssaken avviste hun å beskrive åpenbaringene og forklare hvordan hun kjente igjen dem, men hun sa til dommerne: «Jeg så dem med mine egne øyne, like godt som jeg ser dere». Hun sa også at alt hun hadde gjort, hadde hun gjort på stemmenes befaling.

Rasjonalistiske historikere har gjort store anstrengelser på å forklare stemmene som et resultat av religiøst hysteri som hadde blitt innpodet henne av prestene, kombinert med visse profetier som var kjent i området om en jomfru fra bois chesnu (eikeskogen) nær Alvetreet, som skulle redde Frankrike ved et mirakel. Men mange ikke-katolske forfattere har avslørt at denne teorien er fullstendig uten belegg. Johanna var en mentalt og legemlig sunn bondejente med en nøktern natur uten hang til svermerier.

Først gradvis avslørte stemmene sitt egentlige oppdrag. Men i 1428 var de blitt insisterende og bestemte: De krevde at Jeanne skulle frelse Frankrike fra dets angripere. Hun ble bedt om straks å melde seg for Robert de Baudricourt, som kommanderte de franske styrkene i nabobyen Vaucouleur. Jeanne lyktes i å overtale en fetter av hennes morsom bodde ved Vaucouleur, Durand Laxart, til å ta henne med til kommandanten i den hensikt å få et anbefalelsesbrev på sin vei til dauphinen, men kommandanten bare lo og sendte henne vekk, mens han sa at faren burde gi henne en ordentlig omgang juling.

Etter at Jeanne vendte tilbake til Domrémy, ga stemmene henne ingen ro og ble til og med truende. Da hun protesterte og sa at hun var en stakkars jente som verken kunne ri eller slåss, svarte stemmene: «Det er Gud som krever det». Hun kunne ikke motstå et slikt bud, så hun forlot hjemmet i hemmelighet i januar 1429 og dro tilbake til Vaucouleur. Baudricourts skepsis til henne ble noe rystet da han fikk en offisiell bekreftelse på franskmennenes nederlag i slaget ved Herrings utenfor Orléans i februar 1429, et nederlag Jeanne hadde forutsagt til ham få dager tidligere.

Nå sendte han henne ikke bare til tronfølgeren Karl, men ga henne også en væpnet eskorte på tre mann. Etter eget ønske reiste hun i mannsklær etter å ha klipt håret kort. En kvinne i mannsklær var uhørt på den tiden, og senere under rettssaken var dette et av hovedpunktene. Hennes forsvar var at Gud hadde befalt det. Kronprins Karl var sønn av den gale Karl VI. Han var holdt borte fra den franske tronen av engelskmennene, og han foretrakk heller det livet fylt av fornøyelser som han hadde ført siden farens død i 1422 heller enn å ta på seg det ansvaret som en kongekroning ville medføre.

Det lille følget nådde Chinon ved Tours, hvor dauphinen residerte, den 6. mars 1429, men først to dager senere fikk Jeanne audiens hos ham. Karl hadde med hensikt forkledd seg, men hun identifiserte ham straks, noe han ble svært imponert over. Hun sa: «Jeg kalles Jomfruen og er sendt fra Gud for å bringe hjelp til Dem og kongeriket.» Det er også sagt at hun ga ham et hemmelig tegn som bekreftet den overnaturlige opprinnelsen av hennes oppdrag. Dette tegnet, som overbeviste Karl, nektet hun alltid å avsløre. Mange tror at Karl hadde blitt i tvil om sin legitime fødsel, og at Jeanne hadde fått i overnaturlig oppdrag å berolige ham på det punktet. Hun vant i alle fall Karl for sin plan, som verken statsmenn eller feltherrer kunne ha gjort bedre, så det var utenkelig at den skulle oppstått i hodet til en landsens pike. Deretter ba hun opp tropper som hun kunne lede for å frigjøre Orléans.

Dette ønsket møtte motstand fra La Trémouille, kongens favoritt, og en stor del av hoffet, som betraktet Jeanne som en gal visjonær eller en intrigant inntrenger. For å avgjøre saken ble det bestemt at hun skulle sendes for å forhøres av de lærde teologene i Poitiers. Etter at Kirkens menn i Poitiers inngående hadde undersøkt saken (samt hennes jomfruelighet) i tre uker, fant de at det ikke var noen grunn til å avvise henne og rådet Karl til å nyttiggjøre seg hennes råd. Da hun kom tilbake til Chinon, ble hun utstyrt for å lede en ekspedisjonsstyrke. I stedet for sverdet Karl tilbød henne ba hun om at det ble lett etter et gammelt sverd som hun hevdet lå begravd bak alteret i kapellet Sainte-Catherine-de-Fierbois. Det ble funnet der hennes stemmer sa det skulle være.

Det ble laget en hvit rustning til henne og en hvit fane med ordene «Jesus: Maria» sammen med et bilde av Kristus som to engler ga en lilje. Hun og hennes følge sluttet seg til hæren ved Blois. Der delte hun sin tid mellom bønn og våpenøvelser. Hun hadde straks stor innflytelse på soldatene og forbedret deres vandelsmessige holdning. En Sire de Rotslaer skrev et brev fra Lyon den 22. april 1429, som ble levert i Brussel og behørig registrert før noen av de beskrevne hendelsene fant sted. Han skrev at Jomfruen hadde sagt at hun ville redde Orléans og tvinge engelskmennene til å heve beleiringen, at hun i slaget ved Orléans ville bli såret av en pil, men overleve, og at kongen den kommende sommeren ville krones i Reims.

Før Jeanne startet sitt felttog, oppfordret hun kongen av England til å trekke sine tropper tilbake fra fransk jord, men de engelske kommandantene var rasende over frekkheten i kravet. Den 27. april 1429 forlot den franske hæren Blois med Jeanne ridende i spissen på en hvit hest, og den 29. april kom de til Orléans og de fullstendig demoraliserte franske soldatene. Hun beordret alle skjøgene ut av leiren og forlangte generalskriftemål av alle soldatene. De forherdede mennene føyde seg etter den sarte jenta, og det er ingen tvil om at hennes nærvær og tro på sin oppgave styrket troppenes moral enormt. Den 8. mai var engelskmennene, som hadde beleiret Orléans, slått, beleiringen av Orléans opphevet og de omkringliggende engelske festningene inntatt. Jeanne fikk et sår i brystet fra en pil den 7. mai, men det snarere økte enn reduserte hennes ry.

Jeanne fikk tillatelse til å lede en kort offensiv langs Loire sammen med hertugen av Alençon, en av hennes beste venner. Offensiven var suksessfull og endte med seier ved Patay den 18. juni, hvor de engelske troppene under Sir John Fastolf led et knusende nederlag. Jeanne presset nå på for at dauphinen straks skulle krones til konge. Veien til kroningsbyen Reims var praktisk talt ryddet da Troyes og det meste av landet overga seg.

Men de franske lederne nølte, og bare motvillig gikk de med på å følge henne til Reims. Der ble tronfølgeren høytidelig kronet som kong Karl VII (1422-61) søndag den 17. juli 1429 med Jeanne stående ved sin side med sitt banner. Virkningen av denne triumf for Jeanne d'Arcs moralske lederskap var enorm; men franskmennene utnyttet ikke sin fordel. Begivenheten avsluttet det opprinnelige oppdraget hun hadde fått av stemmene; de hadde advart henne om at hun ikke kom til å leve lenger enn et år.

Jeanne selv fant det umulig å trekke seg tilbake på høyden av sin suksess, selv om hun var gjenstand for mistenksomhet, misforståelser og sjalusi i den overveiende mannlige verdenen ved hoffet, i hæren og i Kirken. Men nå var det slutt på hennes militære suksess. Et dristig planlagt angrep på Paris i august mislyktes, hovedsakelig fordi Karls lovede støtte og nærvær uteble. Under angrepet ble Jeanne såret i låret av en pil og måtte nesten trekkes i sikkerhet i Alençon.

Nå mistet Jeanne støtte. Kongen ville ikke høre om mer krig. Han opphøyet i desember 1429 Jeannes far og bror i adelsstanden under navnet «de Lys», men bondejenta Jeanne interesserte ham ikke lenger. Etter en våpenhvile med hertugen av Burgund fulgte en passiv vinter som hun tilbrakte ved det verdslige hoffet, hvor hun ble betraktet med dårlig skjult mistenksomhet. Men da stridighetene blusset opp igjen våren 1430, skyndte Jeanne seg derfor på egen hånd av sted for å unnsette byen Compiègne, som var beleiret av de engelske allierte burgunderne. I Melun sa stemmene at hun ville bli tatt til fange før midtsommer.

Hun dro inn i Compiègne ved soloppgang den 23. mai, og samme kveld ledet hun et mislykket forsøk på utbrudd. Hennes soldater ble tvunget til retrett og trakk seg tilbake mens de kjempet desperat. Ved en feil eller på grunn av panikk fra Guillaume de Flavy, som var kommandant i Compiègne, ble vindelbroen hevet for tidlig slik at Jeanne og noen av hennes menn ble avskåret fra hovedstyrken. Hun ble trukket ned fra hesten og tatt til fange av burgunderne. Guillaume de Flavy har blitt anklaget for bevisst forræderi, men det finnes intet bevis for denne anklagen. Han fortsatte å forsvare Compiègne tappert for sin konge, mens Jeannes tanker de første månedene av fangenskapet hele tiden var å flykte for å komme ham til hjelp i forsvaret av byen.

Hun ble ført til leiren til Jean av Luxembourg, for det var en av hans soldater som hadde tatt henne til fange. Fra da av og til sent på høsten var hun fange hos hertugen av Burgund. I Beaurevoir hadde hun forsøkt å kaste seg ut fra et 20 m høyt tårn for å unnslippe, og dette ble brukt som et påskudd for å holde henne i jernbur med lenker om halsen, hendene og føttene. Hun fikk ikke gå til messe fordi hun var anklaget for kjetteri og for å bære «uhyggelige klær» (difformitate habitus). Aldri i denne perioden ble det gjort noe fra kong Karl eller noen av hans undersåtter for å redde henne. Selv om de ikke hadde hatt militær styrke til det, hadde de fanger som jarlen av Suffolk i sine hender, som de kunne ha utvekslet henne mot. Men om de franske lederne ikke ville ha henne, så ville de engelske det. Den 21. november 1430 ble Jeanne d'Arc solgt til engelskmennene for 6000 usle franc.

Straks Jeanne var i engelskmennenes hender, var hennes henrettelse uunngåelig. De kunne ikke dømme henne til døden for å bekjempe dem i åpen krigføring, men de kunne dømme henne for hekseri og trolldom, som de tilskrev hennes suksess. Hun ble fengslet i Rouen, og etter ni måneders brutalt fangenskap, ble hun stilt for den kirkelige domstol under biskopen av Beauvais, Peter Cauchon. Anklagen lød på hekseri og kjetteri. Biskopen var en skruppelløs og ambisiøs mann som gjennom engelsk innflytelse håpet å bli erkebiskop av Rouen. Påskuddet for å påkalle hans autoritet var at Compiègne lå i bispedømmet Beauvais. Men siden den byen var i franskmennenes hender, ble rettssaken holdt i Rouen, hvor bispestolen var vakant. Cauchon valgte omhyggelig ut dommerne.

Den 21. februar 1431 ble Jeanne første gang ført for tribunalet. Selv om hun var stilt for en kirkelig domstol, ble hun totalt illegalt holdt fengslet i borgen i Rouen, et verdslig fengsel. Her ble hun voktet av lastefulle engelske soldater. Dette klaget hun bittert over og ba om å bli flyttet til et kirkelig fengsel, hvor hun ville ha blitt bevoktet av kvinnelige voktere. Femten ganger sto hun for retten i seks offentlige og ni private sesjoner. Hun ble nøye forhørt og kryssforhørt om sine visjoner og «stemmer», hennes bæring av mannsklær, hennes tro og villighet til å underkaste seg Kirken.

Hun førte sitt eget forsvar og motsto sine lærde anklagere, fryktløst, med godt humør og medfødt dristighet. Alltid avslo hun å svikte sin samvittighet, sine «stemmer» fra himmelen. Men det var uunngåelig at hennes enkle oppvekst og uvitenhet om teologisk terminologi førte henne til å gjøre feil. Den 1. mars erklærte hun at «innen syv års tid vil engelskmennene måtte betale en høyere pris enn Orléans». Faktisk mistet Henrik VI Paris den 12. november 1437, seks år og åtte måneder etterpå.

Ved avslutningen av rettssaken ble det satt opp et svært urettferdig sammendrag av hennes forklaringer. Det ble forelagt dommerne, og på bakgrunn av det, erklærte et stort flertall av de 22 dommerne at hennes visjoner var diabolske og kjetterske. Dokumentet ble også forelagt universitetet i Paris, som fordømte henne i voldsomme ordelag. Rettssaken mot Jeanne d'Arc er en av de som er best dokumentert, for det er funnet et ordrett referat fra hele saken og hvert eneste forhør. Disse dokumentene ble offentliggjort i 1849.

En rett på 47 dommere samlet seg på nytt, og 42 av dem bestemte at hvis Jeanne nektet å bøye seg, ville hun bli overlevert til de sekulære myndighetene for å straffes som en gjenstridig kjetter. Hun nektet å underkaste seg, til tross for trusler om tortur. Det ble reist et bål på kirkegården i Saint-Ouen og hun ble brakt dit foran en stor menneskemengde den 23. mai for å bli endelig formanet og dømt. Først da vaklet hun en kort tid ved utsikten til en truende og fryktelig død, og hun ble truet til å gjøre en slags tilbaketrekking. De nøyaktige detaljene rundt dette tilbaketoget er usikre, og har vært anledning til mange kontroverser.

På grunn av tilbaketrekningen ble hun ikke brent, men ført tilbake til fengslet. Engelskmennene og burgunderne var rasende, men det synes som om biskop Cauchon beroliget dem og sa at de skulle få has på henne. Det var klart at hun ikke ville få en sjanse til. Enten som et resultat av en felle fra dem som tørstet etter hennes blod eller etter egen fri vilje, begynte hun snart på nytt å bære mannsklærne som hun tidligere hadde lovt å legge vekk, Da biskop Cauchon avla henne enda en besøk sammen med sine lakeier for å forhøre henne om det de valgte å se på som et tilbakefall, hadde hun gjenvunnet sin vanlige styrke. Igjen erklærte hun at Gud virkelig hadde sendt henne og at hennes stemmer kom fra Gud.

Etter å ha hørt biskop Cauchons rapport erklærte en rett på 37 dommere tirsdag den 29. mai 1431 enstemmig at Jeanne var en frafallen kjetter som ble overgitt til de sivile myndighetene. Klokken åtte morgenen etter, den 30. mai 1431, ble hun ført ut på torget Vieux Marché i Rouen og brent på bålet. Hun var da ennå ikke 20 år gammel. Hun hadde fått skrifte og motta kommunionen, og hun ba om å få et kors. Etter å ha omfavnet det ble det holdt opp for henne av en dominikaner, og hun døde mens hun betraktet det og kontinuerlig påkalte navnet Jesus. Legenden forteller at en hvit due steg ut fra flammene og opp til himmelen. Hennes aske ble strødd i Seinen. En av de engelske kongelige ministrene sa: «Vi har tapt: Vi har brent en helgen.» På henrettelsesstedet i Rouen ble kirken Sainte-Jeanne-d'Arc reist i 1979 til minne om bondejenta fra Domrémy.

Jeanne d'Arc ble dømt av en domstol av Kirkens folk, som uten skrupler tjente sine engelske herrers politiske planer. For å styrke sin egen posisjon tok kong Karl VII to ganger skritt for å få omstøtt dommen. I 1449 beordret han en revisjon av prosessen, men verken dommere eller klerikere felte noen dom. I 1455 appellerte Jeannes mor og to brødre til paven og ba om at saken ble gjenåpnet, og pave Callistus III (1455-58) satte ned en kommisjon som besto av erkebiskopen av Reims og biskopene av Paris og Coutances for å gjenoppta saken, en procès de réhabilitiation. Den 7. juli 1456 erklærte de at domfellelsen var kommet i stand ved list og bedrag, og denne avgjørelsen rehabiliterte den domfeltes ettermæle fullstendig.

Etter det var det mer stille om Jeanne d'Arc, men på 1900-tallet blomstret kulten voldsomt opp. Hennes saligkåringsprosess ble endelig innledet i form av en appell adressert til Den hellige Stol i 1869 av biskop Dupanloup av Orléans. Etter å ha gått gjennom alle stadier, inkludert anerkjennelse av de nødvendige mirakler, endte prosessen med at hun ble saligkåret den 18. april 1909 (dokumentet (Breve) var datert den 11. april) av den hellige pave Pius X (1903-14). Den 16. mai 1920 ble hun helligkåret av pave Benedikt XV (1914-22).

Helligkåringen skjedde på grunn av hennes høye moral og hennes absolutte troskap mot det hun så som Guds vilje med henne, og den heroiske styrke hun bar forfølgelse og død med. Hun ble ikke helligkåret som martyr, som mange ofte tror, eller for sin patriotisme eller militære innsats. Men i Frankrike har hennes kult alltid økt under militære kriser. Pave Benedikt XV hadde også suksess i arbeidet for å forsone Frankrike med Den hellige Stol etter at forbindelsene hadde vært brutt siden 1905. Helligkåringen av Jeanne d'Arc dokumenterer pavens fredsvilje. Den 9. mai 1921 utnevnte Frankrike igjen en ambassadør til Den hellige Stol.

I England har det vært en betydelig interesse for Jeanne d'Arc, noe som vises av at flere kirker er viet henne, i Winchester Cathedral er det satt opp en statue av henne tvers overfor det praktfulle gravmælet til kardinal Beaufort, som deltok i hennes fordømmelse. Hennes historie har til alle tider beskjeftiget diktere og historikere, og forfattere som Schiller og Shaw behandler hennes liv i berømte teaterstykker. Tolkninger av hennes karakter, styrt av forfatternes forutinntatte meninger, har gjort henne til patriot, lesbisk feminist eller til og med den første protestant. I virkeligheten var hun en enkel bondejente, dyktig, følsom og ytterst trofast mot sannheten i sine åpenbaringer.

Hennes skikkelse har alltid vært omstridt, og tross hennes helligkåring dukker det stadig opp «avsløringer» som bestrider hennes handlinger og identitet, også i våre dager. Men nettopp i hennes salig- og helligkåringssaker ble de nødvendige undersøkelsene foretatt med en slik grundighet at det ikke finnes noen tvil om hennes integritet. Pave Benedikt XV erklærte uttrykkelig at det ikke finnes noen tvil om hennes profetiske gave, hennes katolske sinnelag, hennes uklanderverdige vandel og hennes uplettede jomfruelighet – det ble blant annet hevdet at hun hadde barn!

Det som synes sikkert fra historien om hennes fordømmelse, er at verken de engelske, franske eller burgundiske myndighetene kan betraktes som skyldfrie, og det kan heller ikke Kirken, så langt den skaffet det juridiske rammeverket for et politisk mord. Hennes militære betydning har vært overdrevet, det er klart at de engelske tilbakeslagene også skyldtes krigstretthet, mangel på økonomisk støtte, inkompetent lederskap og sykdom.

Hennes minnedag er 30. mai, mens hun i Frankrike feires første søndag etter Kristi Himmelfartsdag. Hun ble i 1922 utnevnt til Frankrikes andre nasjonalhelgen og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes romantiske livshistorie har inspirert mange kunstnere, som vanligvis avbilder henne som en jomfru i rustning med sverd og fane, men også henrettelsen på bålet avbildes ofte.

For mer informasjon: Joan of Arc Museum, Rouen, France

Se en side med bilder.