Minnedag: 10. januar
Skytshelgen for Paulinerne, kurv- og mattemakere og vevere
Den hellige Paul (Paulos) av Theben eller Paul Eremitten ble født ca år 229 i en rik, kristen familie i den egyptiske byen Theben. Etter en uskyldsren og from barndom mistet han som 15-åring ca 244 begge sine foreldre og arvet deres store formue. Han elsket sitt hjemlands kultur og hadde også kjennskap til gresk. På den tiden raste keiser Decius' grusomme kristenforfølgelser. En hedensk venn gjemte Paul i sitt hus, men en svoger som ville ha Pauls rikdommer, anga ham til myndighetene som kristen.
Paul var da ca 22 år. Han ble advart og flyktet ut i ørkenen, og planla å vende tilbake når forfølgelsen var over. Men slik ble det ikke; Guds kall var sterkere enn hans egne planer. Han ble i sin fjellhule i Den tebanske Ørken i 90 år og tjente Gud med faste og bønn uten noensinne å bli oppdaget. Han kledde seg i en drakt av palmeblader, og til han var 43 år levde han bare av palmenes frukter. Men da, forteller den hellige Hieronymus, begynte en tam ravn å bringe ham et halvt brød hver morgen.
De egyptiske ørkenfedrenes patriark var uten tvil Antonius den Store, men han hadde en forgjenger i Paul, som derfor kalles «den første eremitt». En natt rundt år 340 hadde den hellige Antonius en drøm. Åpenbaringen gjorde det klart at det allerede før ham var en annen hellig mann som hadde valgt ørkenen som sted for å tjene Gud. Antonius ble svært overrasket, og tross sine 90 år ga han seg straks i vei for å vise den ukjente eremitten sin aktelse. De ville dyrene viste ham veien. Han fant Paul i en fjellhule med en inngang skjult av en palme. Ved palmens fot sprang det frem en kilde med klart vann. Møtet mellom de to gamle ble rørende, de omfavnet hverandre i tårer, og Paul fortalte Antonius om sitt lange liv. Ravnen, som i seksti år hadde brakt Paul et halvt brød, kom nå mirakuløst med et helt brød. De to fromme mennene kom ikke i gang med å spise, for Paul insisterte på at Antonius, som var gjest, skulle bryte brødet, mens Antonius insisterte på at Paul, som var den eldste, skulle gjøre det. Til slutt holdt de i hver sin ende av brødet og brøt det. De tilbrakte hele natten i lovprisning og takksigelser.
Da morgenen kom, fortalte Paul at han nå kjente døden nærme seg, og ba sin gjest om å hente den kappen Antonius hadde fått av den hellige patriark Athanasius, for i den ville han begraves. Antonius hentet kappen, men da han kom tilbake, fikk han se hvordan Pauls sjel steg opp til himmelen, omgitt av en hærskare av lovsyngende apostler og profeter. Antonius svøpte det utmagrede legemet i patriarkens kappe og gravla ham i en grop som på Antonius' befaling hadde blitt gravd av to løver. Paul skal ha blitt hele 113 år gammel; de siste 90 år hadde han tilbrakt i sin grotte.
Resten av livet passet Antonius på Pauls drakt av palmeblader, og bar den selv på viktige kirkefester.
Pauls liv blir beskrevet av ingen ringere enn Hieronymus i 374/79, bare noen tiår etter Pauls død. Biografien er basert på en gresk original og er vår eneste kilde. Etter våre begreper er det ingen vanlig biografi, men en hyllest av eneboerlivet i en forvirrende blanding av fakta og fantasi. Det er brukt bilder fra eldre og samtidig reise- og legendelitteratur, også profan og hedensk. Det er mulig at hele biografien bare er en oversettelse av en gresk folkelig legende. Det er mulig at den er skrevet som et supplement til den hellige Athanasius' biografi om den hellige Antonius, med det mål å gi Paul noe av æren som ble gitt Antonius gjennom populariteten til Athanasius' biografi, som ble spredt vidt omkring. Alle senere greske, syriske, koptiske og etiopiske biografier bygger på Hieronymus' verk.
Pauls festdag var i vest 10. januar, men i 1969 ble den henvist til lokale eller spesielle kalendere. Han ble feiret 5. eller 15. januar i øst. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han kalles noen ganger Paul den første Eremitten for å skjelne ham fra andre eremitter ved navn Paul.
Paulus-klosteret (koptisk: Der Amba Bolos) sør for Galala-fjellene, 40 km vest for Rødehavet, er bygd over hans hule. Paul fremstilles ofte i kunsten i en drakt av palmegrener, gjerne med en ravn, som brakte ham det daglige brød, eller med to løver, som gravde hans grav. Vi kan også ofte se palmetreet som sørget for mat og ly i hans lange liv som eremitt. Det er vanlig å se Paul avbildet sammen med Antonius.
På 1100-tallet fant man Pauls angivelige relikvier, og de ble overført til Konstantinopel. Derfra ble de i 1240 ført til San Giuliano i Venezia. Herfra ble de i 1381 brakt til Buda i Ungarn av Paulinerne, den eneste ungarske eremittkongregasjonen, grunnlagt ca 1250. OSPPE, Ordo Fratrum Sancti Pauli Primi Eremita, eksisterer fortsatt.