Den hellige Remigius av Reims (~436-533)

Minnedag: 13. januar

Frankrikes nasjonalhelgen; skytshelgen for byen og bispedømmet Reims; mot pest, epidemier, halssmerter og feber; mot slanger; mot religiøs likegyldighet

Den hellige Remigius (fr: Rémy, Remi) ble født rundt 436 (rundt 443?) nær Laon i Gallia (Frankrike). Dette var midt i folkevandringstiden, og han kom fra en fornem gallo-romansk familie. Hans foreldre var grev Emilius av Laon og den hellige Celina, og hans eldre bror var den hellige Principius (d. ca 505), den 12. biskop av Soissons. En annen bror fikk sønnen Lupus, som etterfulgte sin onkel som biskop av Soissons.

Remigius fikk en fremragende utdannelse, og da biskop Bennadius av Reims døde rundt 459 (?), ble han utnevnt til den femtende biskop av Reims i den eksepsjonelt lave alder av 22 år. Han var da legmann, men mottok vielsene og tok opp sitt embete. Reims var hovedstad i den provinsen som omfattet Nord-Frankrike og det nåværende Belgia. Tittelen erkebiskop eksisterte ikke ennå, men som biskop i hovedstaden hadde Remigius stor innflytelse i provinsen.

Det biografiske materialet om Remigius er ikke særlig tilfredsstillende, men han var kjent for sin store lærdom, veltalenhet og ikke minst undergjerninger. Han utførte fantastiske mirakler, helbredet blinde, oppvekket de døde og slukket en brann med et korstegn. Men alt som blir fortalt om Remigius er likevel lite troverdig.

Den største ytre begivenheten i Remigius' rundt 70 år lange episkopat var da han døpte frankerkongen Klodvig I (481-511) (Clovis, Chlodwig). Hans dronning, den hellige Klothilde, kom fra det burgundiske kongehuset og var kristen, og hun samtykket til ekteskap først da han garanterte at hun fritt kunne utøve sin tro. Bryllupet sto i 493. Kongen holdt sitt løfte, men hennes forsøk på å omvende ham lyktes ikke. Han tillot likevel at barna ble døpt. Men da den første sønnen døde som barn og den andre, Klodomir, ble alvorlig syk rett etter dåpen, skyldte han på den kristne Gud. Klothilde gikk til kirken og ba inderlig om at sønnen måtte bli frisk. Det skjedde og kongen ble beroliget, men han holdt fast ved hedendommen.

Kongens søster Audofleda var gift med ostrogoterkongen Theoderik den Store av Italia (471-526), som var arianer. Klodvig ønsket ikke å la sitt frankiske kongerike komme under alt for sterk innflytelse av Theoderik, så han holdt spørsmålet om religion åpent. Først da han i slaget mot de overmektige alemannerne ved Tolbiak (Zülpich) svevde i livsfare, husket han oppfordringene fra sin fromme hustru og ba til «Klothildes Gud». Han lovte at om han ble reddet, ville han offentlig bekjenne sin kristne tro og bli døpt. Knapt hadde han lovt det, før slaget vendte seg til hans fordel og han vant en stor seier og jagde fienden på flukt. Dermed begynte Klodvig, som Remigius uttrykte det, «å tilbe det han før hadde brent og brenne det han før hadde tilbedt».

Da han kom tilbake, lot han seg undervise i den kristne tro av Remigius og den hellige Vedastus av Arras. Etter tradisjonen ble kongen døpt av Remigius i Reims juledag 496, men det kan godt ha vært i 498 eller 499. Dåpskapellet var så vakkert utsmykket at kongen spurte om han allerede var i himmelen, hvorpå Remigius svarte at dette var porten og veien dit. Etter dåpen skulle Remigius krone kongen, og etter legenden kom da en Guds engel fra himmelen med en liten oljeflaske som etter bibelsk skikk burde følge seremonien, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer. Frem til revolusjonen ble denne flasken oppbevart i katedralen i Reims og brukt ved alle franske kroninger. De revolusjonære knuste La Sainte Ampoule i 1794.

Nesten hele hoffet, kongens to søstre og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3000 mennesker. Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder.

Under Klodvigs beskyttelse forkynte Remigius i hele det frankiske kongeriket til og med dagens Belgia og bygde mange kirker. Han grunnla bispedømmene Tournai-Cambrai, Thérouanne Laon og Arras. I Thérouanne konsekrerte han den første biskopen i 499, i Arras plasserte han Vedastus og i Laon sin nevø Gunband. Han kjempet med alle krefter mot arianismen som burgunderne og goterne hadde brakt med til riket. På en synode av arianske biskoper i 517 omvendte han en ariansk biskop. I 530 konsekrerte han den hellige Medardus av Noyon.

Remigius ble irettesatt av en gruppe biskoper for å ha presteviet en Claudius, som de følte var uverdig for prestestanden, men generelt ble han æret høyt for sin hellighet, lærdom og mirakler. Den hellige Sidonius Apollinaris, som kjente ham, vitner om hans dyder og hans veltalenhet som forkynner. Snart begynte man å kalle ham «frankernes apostel».

Remigius døde den 13. januar 533 (?) i Reims, rundt 96 år gammel. Han ble gravlagt den 15. januar. Hans relikvier ble overført til klosterbasilikaen Saint-Rémy og skrinlagt den 1. oktober 1049, og denne dagen ble tidligere feiret som hans minnedag, bortsett fra i Reims, hvor han ble feiret på dødsdagen 13. januar. Dette er nå vanligvis hans minnedag, selv om den franske Kirken feirer ham den 15. januar. Hans navn står i Martyrologium Romanum, men ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag fjernet fra Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere.

Etter at klosteret ble ødelagt, ble relikvieskrinet overført til den strålende katedralen i Reims, de franske kongenes kroningskirke. I katedralen strømmer lyset inn gjennom 96 åpninger, like mange som Remigius' år på jorden. Under den franske revolusjon ble relikviene fjernet og kastet i en gruve, men i all hemmelighet ble de hentet opp igjen og bisatt på nytt i katedralen. Hans navn er bevart i utallige stedsnavn i Frankrike, enten som Saint-Rémy eller i andre sammenstillinger. I kunsten fremstilles Remigius som biskop med hellig olje, noen ganger med en due som bringer ham krisma.