Martyrer fra Den spanske borgerkrig (d. 1934-39)

På hele 1800-tallet hadde Spania svingt mellom «liberalisme» og «konservatisme», noen ganger voldsomt. Forskjellen var ofte av mer personlig enn politisk art, men tendensen var at de liberale var anti-klerikale. Så kan det diskuteres om det var en reaksjon på en konservativt dominert kirke eller at det var de liberale som tvang Kirken inn i en ultrakonservativ posisjon.

Etter at Spania i 1898 hadde mistet den siste av sine amerikanske og asiatiske kolonier, gikk landet inn i en tid med stor politisk og sosial uro. Det ble en stemning av en nasjonal leting etter sin sjel, ledet av forfattere og intellektuelle som var kollektivt kjent som «98-generasjonen», som generelt lette etter et sekulært og europeisk innhold. Deres motsats søkte en renessanse gjennom en restaurering av imperiets ånd og mente at den «ideelle» katolisismen var den nasjonale katolisismen fra den tiden landet erobret Latin-Amerika.

Under Første verdenskrig var landet et konstitusjonelt kongedømme med alminnelig stemmerett og en parlamentarisk ansvarlig regjering. Men i 1923 satte kongen og hæren forfatningen ut av kraft og innsatte general Manuel Primo de Rivera som diktator (1923-30). Gjennom diktaturet ble kongedømmet kraftig kompromittert, så da republikanerne vant en massiv seier over monarkistene i kommunevalgene i april 1931, abdiserte kong Alfonso XIII (1886-1931) fra tronen. Republikken ble proklamert den 14. april 1931 og kalles Den andre spanske republikk. Den nye grunnloven proklamerte Spania som en sekulær stat.

De neste årene vekslet radikale og konservative regjeringer ved makten. Først gjennomførte en radikal republikansk og sosialistisk regjering dyptgripende konstitusjonelle endringer, de konfiskerte betydelige deler av storgodsene og reduserte Kirkens makt over økonomi og utdanning. Men i 1933 ble valget vunnet av de konservative under Gil Robles, og da ble mange av reformene omgjort. Dette førte til omfattende uro og trusler om generalstreik.

Gruve- og industriområdene i Asturias i Nord-Spania var blitt svært politisert, og det var de som mest sannsynlig ville motstå alle forsøk på å forandre republikkens politiske farge. Høsten 1934 så den konservative regjeringen ut til å ville gjøre nettopp det. I oktober ble grupperingen CEDA (Confederación Española de Derechas Autónomas) tatt inn i regjeringen i et av mange forsøk på å stabilisere den politiske situasjonen og danne en effektiv regjering. CEDA var en generelt høyreorientert konføderasjon av partier, selv om den hadde sin egen «venstrefløy» som bygde på Kirkens sosiallære. Men CEDAs inntreden i regjeringen fremprovoserte væpnede opprør fra sosialistene, som så på CEDA som «klerikale fascister» og var overbevist om at deres katolske konservative innflytelse i regjeringen kunne føre til fascisme. Revolten holdt ut lengst i Asturias.

Den 4. oktober 1934 brøt revolusjonen ut i Asturias. Dette var en «prøveballong» etter sovjetisk oppskrift. Oppstanden varte i 15 dager og ble først slått ned etter bruk av massiv militærmakt. Over tusen mennesker ble drept og mange tusen ble såret. I denne «Oktoberrevolusjonen» i Asturias ble til sammen 33 prester, ordensfolk og seminarister henrettet.

En av hovedårsakene til at Spania var generelt tilbakestående sammenlignet med andre europeiske land, var mangelen på utdanningsinstitusjoner, og en av venstresidens største klagepunkter var at utdannelsen for det meste var i hendene på religiøse ordener. Uten dem ville systemet ha kollapset, men de skapte motstand, spesielt blant de urbane fattige. Dette var delvis på grunn av den fromheten de prøvde å påtvinge elevene, men mest fordi de konkurrerte om arbeidsplasser.

For kongregasjonene som drev skolene, ville gi elevene i det minste noe kunnskap innen et håndverk som tømrer- eller snekkerfag eller metallarbeid. Siden deres prinsipper krevde undervisning uten skolepenger, var å selge produktene som var fremstilt på skolenes verksteder, den eneste måten å få det til å gå rundt økonomisk. Men elevenes billige arbeidskraft utkonkurrerte de lokale kvinnene som tok på seg vask og søm og de lokale mennene som lagde møbler og foretok huslige reparasjoner.

I 1933 var det vedtatt lovgivning som forbød katolsk undervisning, selv om gjennomføringen av vedtaket var vilkårlig.

Under det konservative styret begynte oppstander og streiker som førte til oppløsning av nasjonalforsamlingen og nyvalg den 16. februar 1936. Disse valgene førte til en knapp seier for Folkefronten av venstreorienterte republikanere, liberale, sosialister og kommunister, som dannet regjering støttet av anarkistene, som hadde boikottet det forrige valget. Sosialistene gikk ikke inn i regjeringen, som mistet kontrollen over situasjonen.

Uenigheten var stor mellom ytterfløyene i Folkefronten, og dessuten ble regjeringen mer og mer hjelpeløs overfor opptrappingen av voldshandlinger, politiske mord og væpnede sammenstøt mellom høyre- og venstregrupper. De revolusjonære handlingene kom ut av regjeringens kontroll, landarbeiderne okkuperte godsene og kirker og klostre ble brent og andre mål bombet.

Høyresiden, som fortsatt representerte nesten halvparten av befolkningen, støttet i økende grad tanken om et militærkupp. Den 13. juli ble Calvo Sotelo myrdet, han var leder for det autoritære høyre, som hele tiden hadde appellert til hæren om å «redde» Spania. Dette mordet fjernet i praksis de militæres forbehold, selv om det fremfor alt var de revolusjonære angrepene på Kirken som forente de konservative kreftene til et «katolsk korstog». Å se Den spanske borgerkrigen som «den siste av de europeiske religionskrigene» blir likevel for enkelt, siden det var politiske spørsmål som dominerte.

Den 18. juli gikk 1936 de militære til opprør og en lang og blodig borgerkrig fulgte, den skulle ikke slutte før 1. april 1939 med seier for høyresiden under general Francisco Franco. I historiene fra den spanske borgerkrigen hører vi oftest om Franco-tilhengerne som fascister og forbrytere, mens regjeringsstyrkene omtales som helter og frihetskjempere. Dette er på ingen måter uriktig, men bildet er alt for unyansert. Vi må ikke glemme de grusomme forbrytelsene som rødegardistene utførte i sitt voldsomme hat mot religionen.

Frankrikes ambassadør i Madrid, Eirik Pierre Labonne, forklarte det slik: «Det republikanske Spania kaller seg demokratisk. Dets regjering ønsker ærlig å utvikle demokratiske prinsipper i Spania. Den erklærer at den respekterer frihet for tanke, samvittighet og ytringer. Den har akseptert jødisk og protestantisk gudsdyrkelse. Imidlertid tolererer den overhodet ikke katolisismen, som ikke har noen samvittighetsfrihet, og enda mindre fri gudsdyrkelse. […] Etter den massive massakren av medlemmer av presteskaper er det ingen som ønsker å gå nær katolske kirker. Kirkene er lagt øde – gatene er fulle av folk, men religiøse bygninger ser ut som om de er rammet av pesten.»

For det var sterke antiklerikale strømninger på republikansk side. Mellom februar og juni 1936 ble 160 kirker totalt ødelagt og 251 lå delvis i ruiner. Når så den folkevalgte regjeringens svarte på det militære kuppet med å dele ut våpen til folket, fikk de mest glødende kirkemotstanderne dermed også mulighet til å omsette hatet i handling. Når så borgerkrigens natur gjør at vanlige normer settes ut av kraft, førte det til en voldelig forfølgelse mot Kirken og dens institusjoner.

Den 20. juli 1936 kom den republikanske regjeringens forordning om å besette alle ordenshus. Nå fikk de revolusjonæres hat mot Kirken og dens tjenere fritt utløp, og det skjedde en rekke massakre. Republikansk milits ødela utallige kirker og uerstattelige kunstverker, og de drepte tusenvis av prester og ordensfolk, som oftest aldri hadde blandet seg inn i politikken og ikke var skyldige i annet enn sin tro.

Massakrene var generelt mest omfattende der hvor anarkistene grep makten: I distriktet Barbastro i Aragón, som ble invadert av katalanske anarkister, ble 88 % av presteskapet drept, inkludert biskopen, den salige Florentino Asensio Barroso. I Barcelona, hvor de sivile myndighetene hadde mer suksess i å tøyle anarkistene, ble 22 % av sekularprestene drept. Men i territoriene som var kontrollert av sosialistene heller enn anarkistene, var terroren ikke særlig mindre. Sør for Madrid ble 48 % av prestene drept i provinsen Toledo og 40 % i den landlige provinsen Ciudad Real.

Den eneste regionen hvor Kirken, eller en betydelig del av den, stilte seg på republikanernes side under borgerkrigen, var i Baskerland, hvor mange av prestene var blant talsmennene for selvstyre. 14 slike prester ble skutt av nasjonalistene, anklaget for samfunnsomveltende politiske aktiviteter, mens over seksti andre ble fengslet. Den pavelige nuntius intervenerte på deres vegne, og de ble holdt under væpnet bevoktning i et kloster.

Det fantes katolikker i de republikanske styrkene, inkludert generalene Miaja og Rojo, og den republikanske regjeringen prøvde av politiske grunner å opprettholde diplomatiske forbindelser med Vatikanet under krigen. Men Kirken ble massivt identifisert med nasjonalistenes sak og den privilegerte klasse som det revolusjonære venstre mente de representerte, og som sådan var den et uunngåelig mål for revolusjonær vold. Dette førte i sin tur til at den folkelige katolske støtten til det militære opprøret ble overveldende.

Den voldsomme forfølgelsen under den spanske revolusjonen var trolig den mest intense enkeltprøvelsen som den spanske katolisismen har lidd i dens lange og begivenhetsrike historie. Både presteskap og legfolk bar sine lidelser med mot og stoisk ro, og det var knapt noen prester som falt fra når de sto overfor sine torturister, Det motet som både prester og legfolk motsto den mest intense forfølgelse med, hadde dessverre ikke noe likestykke i nåde, nestekjærlighet og rettferdighet blant de triumferende katolikkene i Francos nasjonalistiske sone.

I juli 1986, femti år etter borgerkrigens utbrudd, ga de spanske biskopene ut dokumentet «Fredsbyggere». Der heter det: «Selv om Kirken ikke påstår at den er fri for alle feil, må de som anklager den for å ha stilt seg på den ene av de kjempende partenes side, huske bitterheten i den religiøse forfølgelsen i Spania fra 1931. Ingenting av dette, på noen av sidene, må aldri mer gjentas. Måtte tilgivelse og storsinnethet prege klimaet i vår tid. Vi aksepterer hele arven fra den som døde for sin tro, samtidig som vil tilgir dem som drepte dem, og så mange som ofret sine liv for en fremtid i fred og rettferdighet i Spania.»

I følge de siste studiene til den nåværende erkebiskopen av Merida-Badajoz, Antonio Montero, var det 6.832 kirkelige personer som led martyrdøden i den mørke perioden i Spanias historie mellom 18. juli 1936 og 1. april 1939. 4.184 av dem var sekularprester, tolv var biskoper og én apostolisk administrator, 2.365 var ordensbrødre og 238 var nonner eller seminarister. Den spanske Kirken har bedt om at 1.299 av dem skal saligkåres.

En borgerkrig er alltid en stor tragedie, når halvparten av befolkningen hater den andre halvparten og ingen forsoning synes mulig. Derfor har det vært store betenkeligheter i Spania når det gjaldt å saligkåre martyrer fra borgerkrigen, og pave Paul VI (1963-78) la alle sakene døde. Selv om Francos død i 1975 ble fulgt av en demokratisering i landet og det ble startet en forsoningsprosess mellom «de to Spanier», er det i slike saker lett for at gamle sår blir revet opp igjen. Men etter grundige prøvingsprosesser har først pave Johannes Paul II (1978-2005) og deretter pave Benedikt XVI saligkåret flere grupper av disse martyrene fra den spanske borgerkrigen. Foreløpig dreier det seg om 479 martyrer.

Totalt har altså pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI siden 1987 saligkåret 977 martyrer fra Den spanske borgerkrig. Av disse er 6 biskoper, 85 sekularprester og diakoner, 712 ordensbrødre (prester, klerikere og legbrødre), 122 ordenssøstre, 27 legmenn og 25 legkvinner. Av de 977 var 961 fra Spania, 7 fra Colombia, 3 fra Frankrike, 2 fra Uruguay, 2 fra Mexico, 1 fra Argentina og 1 fra Cuba.

I Roma den 21. november 1999, på Kristi Kongefest, helligkåret pave Johannes Paul II de ti første martyrene fra Den spanske borgerkrig. Det var den hellige Kyrill Bertrand Sanz Tejedor og hans 7 ledsagere FSC, Innocent Canoura Arnau CP og Jakob Hilarius Barbal Cosan FSC. Under sitt besøk i Spania den 4. mai 2003 helligkåret han den ellevte, nemlig den hellige Peter Poveda Castroverde.