 |
Den hellige Cyriacus ( -303) |
|
Den hellige Cyriacus ( -303) |
Minnedag: 8. august
Den hellige Cyriacus (Kyriakos) tilhørte en gruppe på 24 martyrer som ble drept i Roma under keiser Diokletian (284-305). Gruppen ble ledet av diakonen Cyriacus, og to av de andre martyrene var Largus og Smaragdus («Ixmaracdus»). Martyrenes angivelige akter er historisk verdiløse, men Depositio Martyrum fra 354 synes å bevise at Cyriacus var en autentisk martyr som fra tidligste tider ble æret i Roma den 8. august. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at martyrene ble gravlagt nær den syvende milesteinen ved Via Ostiensis. Blant disse martyrene var i tillegg til Cyriacus, Largus og Smaragdus også Crescentian, Memmia (?) og Juliana, men det minner mistenkelig om navnene på en annen martyrgruppe som minnes den 12. august, nemlig de hellige Quiriacus, Largio, Crescentian, Nimmia, Juliana og deres 20 ledsagere. Den Cyriacus som grunnla et sted for gudstjeneste, titulus Cyriaci, som senere ble til kirken av samme navn, kan være en annen. Pave Honorius I (625-638) reiste en kirke over Cyriacus' grav. Navnene til Largus og Smaragdus og de andre opptrer i missaler fra 1200-tallet.
Legenden forteller at Cyriacus hjalp en gruppe kristne tvangsarbeidere som bygde keiser Diokletians termer (bad). Han støttet dem på alle vis sammen med Largus og Smaragdus og andre kristne. For sin innsats ble de utnevnt til diakoner av pave Marcellus. Keiser Diokletians medregent Maximian Herkules (286-305) befalte at de skulle kastes i fengsel, og der helbredet Cyriacus noen blinde i Jesu navn. Dette fikk keiser Diokletian greie på, og da hans datter Artemia var besatt av en ond ånd, tilkalte han Cyriacus, som befalte ånden å fare ut. Artemia ropte med høy røst: «Jeg tror på Jesus Kristus, den allmektige Guds sønn!» og Cyriacus døpte henne straks. Keiseren ble grepet av undring, men lukket sitt hjerte for troens lys. Men han lot Cyriacus og hans medhjelpere i fred. Men under Diokletians fravær i Roma ble Cyriacus, Largus og Smaragdus tatt av Maximian Herkules, torturert på det grusomste og sammen med 20 andre kristne halshogd utenfor bymurene.
Noen har ment at de hellige paver Marcellinus (296-304) og Marcellus I (308-09) er en og samme person, noe som forklarer den logiske bristen i kronologien. En variant av legenden sier at Cyriacus i mange år var keiserens fange og tvangsarbeider i de romerske leiretakene. Før det skal han ha vært erkediakon for pave Marcellinus. En versjon av legenden forteller at Cyriacus dro helt til Persia og drev en ond ånd ut av perserkongens datter.
Siden 354 har minnedagen for Cyriacus vært feiret 8. august. Minnedagen ble i 1969 fjernet fra Kirkens generelle kalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. Hans navn (sammen med Largus og Smaragdus) står i Martyrologium Romanum. Relikvier av Cyriacus kom senere til steder i hele Europa, for eksempel til krypten i katedralen San Ciriaco i Ancona, hvor relikviene kom på 800-tallet. En arm-relikvie finnes i domkirken i Bamberg i Bayern - den lot keiser Otto den Store bringe dit på 900-tallet. I 1915 oppdaget man en tidligkristen kirkegård ved den syvende milesteinen ved Via Ostiensis.
Cyriacus var en av de fjorten nødhjelperne, og ble anropt ved meget store fristelser. Han hjalp også mot barnesykdommer. Han er en av de minst kjente av nødhjelperne, og i Altbayern er han for eksempel byttet ut med den hellige Leonard. Cyriacus avbildes gjerne sammen med en bjørn, fordi Karl den Store en gang drømte at han ble overfalt av en bjørn og reddet av den hellige Cyriacus. Hans attributter er bok, palme, sverd og drage eller djevel (overvinnelse av det onde). Han blir også avbildet sammen med Artemia. I den berømte valfartskirken Vierzehnheiligen i Oberfranken fremstilles han som erkediakon.