Den hellige Sigfrid av Växjö ( -~1030)

Minnedag: 15. februar

Den hellige Sigfrid (lat: Sigfridus) kom etter tradisjonen fra Northumbria, ble prest i York og var benediktinermunk i Glastonbury. Ca 995 kom han til Norge etter oppfordring fra kong Olav Tryggvason, som selv var omvendt av en engelskmann, den hellige Alphegus av Canterbury. Kong Olav ba den engelske kong Ethelred II om å sende noen misjonærer til landet. Sigfrid ble viet til misjonsbiskop, og han reiste til Norge sammen med to andre biskoper, Johannes og Grimkjell. De planla å arbeide i Sverige i tillegg til i Norge.

Sveriges første kristne konge, Olov Eriksson (ca 1000), flyttet sin residens til Västergötland, som allerede delvis var kristnet, mens Uppland fortsatt var et feste for hedendommen. Som grunnlag for det västergötiske stiftet donerte kong Olov en del av Husaby gård, en «skötning» som ga ham tilnavnet «Skötkonung». Stiftet fikk etter hvert sitt sentrum i Skara, og dets første biskop ble tyskeren Turgot.

Men biskop Turgot fikk tidens mest fryktede sykdom lepra (spedalskhet), og trakk seg tilbake til Bremen. Da vendte kongen seg til den engelske kong Ethelred II med bønn om egnede prester. Valget falt på Sigfrid, som allerede kjente de skandinaviske forholdene. Han dro til Sverige i 1008. Noen kilder sier der var han som var den biskopen som brakte kristendommen til Sverige og som døpte kong Olav Skötkonung i Husaby i den kilden som senere fikk Sigfrids navn og forårsaket mange mirakler.

Etter et opphold i Danmark tok Sigfrid seg sammen med sine nevøer, de tre cluniacensermunkene Unaman (prest), Sunaman (diakon) og Vinaman (subdiakon), langs landeveien i det daværende Sveriges sørligste landskap, Värend. Der stoppet Sigfrids tre ledsagere for å forkynne Evangeliet, mens han selv fortsatte til Västergötland, der han møtte kong Olov Skötkonung. Kongen ville utvide sin makt til Uppland og grunnla Sigtuna, som han med Sigfrids hjelp bygde ut til kristendommens festepunkt mot de hedenske templene i Uppland. Dermed oppsto Sveriges andre stift, Sigtuna.

Sigfrid reiste mye og grunnla kirker på mange steder i landet. I det vestlige Sverige forkynte og døpte han i Örgryte, i dag en del av Göteborg, og i nordre Halland. Under en av misjonsreisene i Östergötland fikk han høre om sine tre medhjelperes martyrdød i Värend, der de hadde blitt ranet for kirkesølvet og så halshogd av hedninger. Kroppene ble begravd, mens hodene ble lagt i en eske og senket i sjøen. Han seilte til Södra Möre, der han oppholdt seg en tid, og fortsatte deretter til Växjö for å lete etter sine medarbeidere. Legenden forteller at han da så tre skinnende lys over Helgasjön. Han gikk ned til stranden for å ta imot lysene som nærmet seg land. Da fløt de tre avhogde hodene opp. Sigfrid sa til dem: «Må Gud hevne dette!» Det ene hodet svarte: «Det vil skje». «Når?» spurte det andre. «På deres barns barn,» svarte det tredje. Og slik ble det.

Olov Skötkonung kom med en militær straffeekspedisjon til Värend, men Sigfrid overtalte ham til ikke å drepe morderne, men nøye seg med høye bøter. Men Sigfrid nektet å ta imot noen av disse pengene som kongen ville gi ham, selv om han hadde stort behov for midler. For kirken som Sigfrid lot oppføre til martyrenes ære gjorde kongen enda en donasjon eller «skötning» og skjenket byene Hov og Kronoberg. Etter denne donasjonen var grunnen lagt for Växjö stift.

Sigfrid ble resten av sitt liv i Växjö og fullførte sine myrdede medhjelperes kristningsverk i Småland. Om denne misjonsvirksomheten vitner den dag i dag «St. Sigfrids kilder» i Alsheda, Vrigstad, Femsjö og Ljungby. Han skal ha vigslet to biskoper, en for Östergötland og en for Västergötland. Noen kilder sier at han også arbeidet i Danmark.

Den 15. februar ca år 1045 (noen kilder sier 1030) døde Sigfrid i Växjö. Det hevdes, temmelig tvilsomt, at han ble helligkåret av den engelske pave Hadrian IV. Det var erkebiskopen av Uppsala som skrinla, det vil si saligkåret, ham i 1342, sammen med martyrene Unaman, Sunaman og Vinaman. De ligger under høyalteret i domkirken i Växjö. Relikvier av den hellige Sigfrid finnes i København og Roskilde. Den hellige ble så berømt at tyskerne gjorde krav på ham som sin egen, og insisterte på at han var født enten i Bremen eller Hamburg. I svensk senmiddelalder blir Sigfrid fremhevet som Sveriges apostel, på bekostning av den hellige Ansgar.

I kunsten fremstilles den hellige Sigfrid, som biskop med sine tre nevøers avhogde hoder (for eksempel på Vestfronten i Nidarosdomen). De tre hodene har i noen avbildninger blitt til tre brød. Sigfrid figurerer i den hellige Birgittas «Uppenbarelser».

Hans minnedag er 15. februar.