De atten engelske Karteusermartyrene (d. 1535-40)

Minnedag: 4. mai

Nicolas Beatrizet (ca 1507-ca 1573) etter Niccolò Circignani: Horibilis Damnatio Praeclarissimi Doctoris Apvd Parisios Et Salvberrima Cartvsianae Vinae Origo / Pio Ac Catholico Lectori / Anno post Christum natum 1564, The British Museum, LondonDe første martyrene under den engelske reformasjonen var karteusere (Ordo Cartusiensis – OCart). Dette er den strengeste ordenen i den vestlige Kirken og består av semi-eremitter. De kommer sammen til tidebønnene og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, manuelt arbeid, studier og kontemplativ bønn. Ordenen ble grunnlagt i 1085 av den hellige Bruno karteuseren (ca 1030-1101). Deres klostre kalles på engelsk «charterhouse», en forvanskning av det franske navnet Chartreuse, ordenens moderhus. Karteusermunker hadde levd i Smithfield rett utenfor bymurene i London siden deres kloster «Guds Mors hilsen» ble grunnlagt sent på 1370-tallet for å be for sjelene til de tusenvis av londonere som hadde dødd under Svartedauden.

Prior i klosteret var fra 1531 den hellige p. John Houghton, som hadde grader i sivil- og kirkerett fra Cambridge, og hans assistent som subprior var den salige p. William Exmew, også utdannet i Cambridge og spesialist i gresk og latin. Blant de andre munkene var de salige patrene Humphrey Middlemore (klosterets økonom), Sebastian Newdigate, James Walworth, John Rochester, Thomas Johnson, Thomas Green og Richard Bere, den salige diakonen John Davy og de salige legbrødrene Robert Salt, William Greenwood, Thomas Reding, Thomas Scryven, Walter Pierson og William Horn. Denne unge kommuniteten, hvor halvparten var under 35 år, var kjent for sin hengivenhet til tidebønnene, og de var svært etterspurt for åndelig rådgivning og bønn.

Den engelske reformasjonen startet med en etter forholdene banal ekteskapssak. Se Martyrene fra den engelske reformasjonen for bakgrunnsinformasjon. Kong Henrik VIII (1509-47) hadde skilt seg fra sin dronning, Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania, og tidlig i 1533 giftet han seg med Anne Boleyn.

Den 30. mars 1534 vedtok parlamentet en suksesjonslov (Act of Succession), som krevde at alle over seksten år skulle anerkjenne Anne Boleyn som lovlig dronning og hennes barn som arvinger til den engelske tronen. Samtidig erklærte kongen seg som øverste leder for kirken i England, og han lot parlamentet vedta Suprematiloven (Act of Supremacy). En ed som anerkjente denne tittelen, ble gjort obligatorisk (supremati-eden). Men loven sa ingenting om hvordan eden skulle formuleres, og i praksis ser det ut til å ha vært store forskjeller. Det virker som om de fleste ble bedt om å sverge på suksesjonsloven, det vil si kongens ekteskap med Anne Boleyn. Implisitt lå dermed en anerkjennelse av at Henriks ekteskap med Katarina var ugyldig, noe som var i strid med pavens avgjørelse og som dermed involverte suprematispørsmålet.

Biskopene ble nå anmodet om å avlegge ed på at de ville respektere den nye loven. De hellige John Fisher og Thomas More kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, men de avslo å godta det tillegget som sa at ekteskapet med Katarina av Aragón ikke hadde vært gyldig og som avviste «enhver utenlandsk autoritet, fyrste eller potentat», siden det betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Men alle de andre biskopene avla eden.

Det å nekte å avlegge eden var definert som høyforræderi, det ble vedtatt en Bill of Attainder som navnga John Fisher og Thomas More. De ble arrestert og dømt til fengsel på livstid. Den 26. april 1534 ble de sperret inne i Tower, hvor de ble holdt atskilt.

Karteusermunkenes prestisje gjorde at kong Henrik bestemte seg for å kreve deres uttrykkelige tilslutning. Våren 1534, omtrent samtidig med at Fisher og More ble sendt til Tower, fikk karteuserklosteret i London besøk av kommisjonærer som skulle sikre at eden ble avlagt. Først ba prioren John Houghton og økonomen Humphrey Middlemore om ikke å bli innblandet siden det ikke var deres sak, deretter sa de at de ikke kunne se hvordan et langvarig ekteskap som Henriks og Katarinas kunne være ugyldig. Da de nektet å undertegne eden av samvittighetsgrunner, ble de straks fengslet og innesperret i Tower of London.

Men etter en måned der ble de overtalt til å gi etter av erkebiskop Edward Lee av York, som overbeviste dem om at loven ikke stred mot troen. Men de fikk aldri se innledningen til loven. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet, signerte p. Houghton og flere munker eden med mange betenkeligheter og med tilføyelsen quatenus licitum esset, «så langt det er lovlig». Noen dager senere, den 6. juni 1534, kom en væpnet gruppe soldater til klosteret og tvang alle prestene til å undertegne den modifiserte eden. 27 prester, en diakon, to seminarister og tretten legbrødre signerte under sterkt press. Prior John Houghton sa: «Vår time er ennå ikke kommet, men innen et år skal jeg fullføre løpet».

I november 1534 ratifiserte parlamentet suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England», kalt Anglicana Ecclesia. Den 1. februar 1535 ble loven satt i verk og kongen tok tittelen formelt. Loven ble raskt fulgt av en forræderilov (Treason Act) den 15. februar, som krevde at supremati-eden skulle avlegges uten noen tilleggsklausuler. Loven gjorde det til høyforræderi å motsette seg kongens nye tittel, og straffen var dødsstraff ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Alle biskoper, prester og ordensfolk ble pålagt å undertegne et formelt dokument som eksplisitt anerkjente kong Henrik VIII som overhode for kirken i England.

Prior John Houghton søkte råd hos de nærliggende birgittinerne, som rådet ham til å forbli fast i støtten til Kirkens lære om at Jesus Kristus hadde gitt apostelen Peter ledelsen over hele Kirken, og at dette embetet ble arvet av pavene som Peters etterfølgere som biskoper av Roma, og at ingen konge på jorden noen sinne kunne ha den øverste myndighet over noen del av kristenheten i stedet for paven.

Prior Houghton annonserte en tre dagers bønn (triduum) som forberedelse til den katastrofen som man var sikker på at ville komme. Den første dagen avla alle munkene generalskriftemål, den andre dagen knelte de for hverandre og ba om tilgivelse fra hverandre for enhver urett de måtte ha begått. Den tredje dagen sang prior Houghton den høytidelige messen for Den Hellige Ånd. Etter dette foretok alle munkene hver kveld prostrasjon foran Det hellige sakrament etter matutin for å be om trygghet og mot til å følge Guds vilje.

De hellige karteuserpriorene Robert Lawrence fra Beauvale i Nottinghamshire og Augustine Webster fra Axholme i Lincolnshire var i februar 1535 i London i forretninger for sine klostre. Prior Houghton ønsket sine gjester velkommen, og de diskuterte karteusernes holdning til kongens kirkepolitikk, som snart skulle tvinges på hele landet og dermed på alle Kirkens tjenere, også munkene. De tre prestene bestemte seg for å dra til kongens mektige og ambisiøse rådgiver Thomas Cromwell for å søke dispensasjon fra eden. Senere på året ble juristen og legmannen Cromwell utnevnt til kongens generalvikar for å styre den engelske kirken i kongens navn.

Uten hell forsøkte de å forhandle frem for sine kommuniteter en akseptabel form for ed «så langt Guds lov kunne tillate». Cromwell avviste alle slike betingelser og sa at han «brydde seg ikke om Kirken, og Augustin kunne si hva han ville», alt han ønsket å vite var om de ville sverge en direkte ed eller ikke. Da de nektet, ettersom de mente at det var snakk om et trosspørsmål, ble de den 13. april 1535 dømt til å sperres inne i Tower.

Robert Lawrence og Augustine Webster hadde ikke blitt forelagt eden, så den 20. april ble de forhørt igjen og bedt om å avlegge eden. Da de nektet, ble de sendt tilbake til Tower. Der fikk de tre karteuserpriorene selskap av en fjerde prest, den hellige birgittineren Richard Reynolds fra klosteret i Syon Abbey i Isleworth. Den 26. april gjentok alle fire sitt avslag på å avlegge eden. Forberedelsene ble allerede gjort til den spesialkommisjonen som skulle dømme dem. Den besto av kansler Audeley (Thomas Mores etterfølger), hertugen av Norfolk, Cromwell og nesten tyve av de ledende adelsmenn og dommere.

I rettssaken mot de fire i Westminster Hall den 28. april 1535 nektet alle å anerkjenne kongen som overhode for Kirken i England, men de erklærte seg ikke skyldig i forræderi, siden de ikke hadde nektet «i ondsinnet hensikt». Dette uttrykket var tatt inn i loven for å redde slike som dem, og både deres og Mores’ og Fishers liv var avhengig av det. Men under rettssaken instruerte dommeren juryen at «alle som benektet kongens overherredømme, gjorde det i ondsinnet hensikt». Likevel rådslo juryen lenge uten å komme frem til en fellende dom. Men da gikk den rasende Cromwell inn til juryen og truet med å få dem hengt, og da dømte de munkene til døden. Richard Reynolds ba sine dommere om å få noen dagers utsettelse slik at han kunne forberede sin samvittighet og dø som en god munk.

Thomas More, som satt innesperret i Tower, fikk ta imot besøk av sin datter Margaret Roper, og den 4. mai 1535 så de sammen karteuserne gå til skafottet. More sa til sin datter: «Ser du ikke at disse velsignede patre nå går like muntre i døden som brudgommer til sitt bryllup?»

I motsetning til det som var vanlig, skulle de henrettes uten å bli avkledd sine munkedrakter. De ble bundet til såkalte hurdles, rektangulære «sleder» av flettede grener, og trukket av hester gjennom byen til Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park). Ved foten av galgen avslo de et siste tilbud om frigivelse hvis de ville avlegge eden. Da ble de henrettet ved å bli hengt, buksprettet og partert «hanged, drawn and quartered». Sammen med de tre karteuserpriorene og birgittinermunken Richard Reynolds ble også den salige sekularpresten John Haile henrettet, og de fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen.

John Houghton ble henrettet først slik at de gjenværende kunne få en sjanse til å angre seg. Han sto i en vogn med tauet rundt halsen, så ble vognen trukket bort. Men forrædere fikk i dø ved henging, så han hang bare i noen sekunder før han ble skåret ned i live. Bøddelen lot ham komme til seg selv før han ble buksprettet og innvollene trukket ut. Da bøddelen etter noen vanskeligheter fant hjertet, så John på det der det pulserte i mannens hånd og sa: «Og hva vil du gjøre med mitt hjerte, o Kristus?»

Deretter ble han halshogd og kroppen ble delt i fire. Hans hode ble satt på en stake på London Bridge og andre deler av kroppen ble hengt opp på andre trafikkerte steder i ulike deler av London. En av fjerdedelene med en arm ble hengt opp over porten til karteuserklosteret i byen for å skremme munkene til å gi etter. Og han ble føde for fugler.

Etter John Houghton led de andre samme skjebne, først de to gjenværende karteuserne, deretter John Haile og til slutt Richard Reynolds. Han hadde oppmuntret de andre på skafottet og lovet dem en «himmelsk middag etter deres skarpe frokost for sin Mesters skyld». Da nyheten om henrettelsene spredte seg utenfor landet, følte hele Europa indignasjon og avsky.

Etter priorens død var ledelsen av karteuserklosteret i London overtatt av de gjenværende overordnede, subprior William Exmew og økonom Humphrey Middlemore samt Sebastian Newdigate, som hadde vært ved hoffet og var en av kongens favoritter. Samme dag som priorene ble henrettet dukket erkediakon Thomas Bedyll, en agent for den kongelige kommisjonæren, opp ved karteuserklosteret med bøker og skrifter mot paven for å omvende munkene. Men deres motstand var ikke brutt ned, og han kom ingen vei med dem.

Noen uker senere anga Bedyll patrene Exmew, Middlemore og Newdigate for å ha nektet å avlegge eden. Den 25. mai 1535 ble de arrestert og ført for Cromwell, nektet å anerkjenne kongens overherredømme og ble sendt til Marshalsea-fengselet, hvor de ble lenket fast til veggen stående. Slik tilbrakte de 17 døgn, ute av stand til verken å sitte eller ligge. Kong Henrik VIII kom personlig til Marshalsea fordi p. Sebastian Newdigate en gang hadde vært hans favorittpasje. «Sebastian, gi etter, for Guds skyld, og anerkjenn meg som leder for kirken i England, og jeg skal belønne deg rikelig». Men p. Newdigate sa at han ikke kunne fornekte den Kirken Jesus Kristus hadde etablert.

Deretter ble de brakt til Tower of London, og den 11. juni ble de stilt for retten. De erklærte seg ikke skyldige i høyforræderi, men gjentok at de støttet Kirkens syn på åndelig overhøyhet benektet at kongen hadde noen rett til å kalle seg overhode for Kirken i England. De rettferdiggjorde sin avvisning av å avlegge supremati-eden med gode argumenter fra Skriften og Kirkefedrene til fordel for pavens syn. Da ble de dømt til døden som forrædere og ført tilbake til Tower.

Den 19. juni 1535 led Middlemore, Exmew og Newdigate samme skjebne som sine priorer. De ble trukket av hester til Tyburn bundet til såkalte hurdles, rektangulære «sleder» av flettede grener, og i sine ordensdrakter ble de hengt, buksprettet og partert. Henrik VIII og noen adelsmenn betraktet henrettelsen fra utkanten av mengden, forbløffet over patrenes obsternasighet.

I nesten to år deretter ble ingen flere karteusere drept. Men munken James Walworth skrev til hertugen av Norfolk og klaget over Henrik VIIIs kirkelige reformer og oppløsningen av de engelske klostrene, og brevet ble snappet opp. Sammen med medbroren John Rochester nektet han å underkaste seg kongen og ble arrestert. De ble sendt som fanger fra London til karteuserklosteret i Hull i Yorkshire. De ble dømt til døden, og den 11. mai 1537 ble de henrettet i York ved å bli hengt i kjettinger.

Karteuserne i London fikk en ny prior som hadde i oppgave å underminere kommuniteten. Matrasjonene ble skåret ned, åndelige bøker, til og med skriftene til den hellige grunnleggeren Bruno Karteuseren, ble fjernet. Den 18. mai 1537 ble det på nytt krevd at supremati-eden skulle avlegges, og nå ga fjorten munker opp og undertegnet den sammen med flere andre. Men patrene Thomas Johnson, Richard Bere og Thomas Green nektet å undertegne, og det samme gjorde diakon John Davy og legbrødrene Robert Salt, William Greenwood, Thomas Reding, Thomas Scryven, Walter Pierson og William Horn.

Disse ti ble den 29. mai kastet i Newgate-fengselet. I likhet med Exmew, Middlemore og Newdigate ble de lenket til pæler med jernkjettinger og kraver, stående og med hendene bundet på ryggen, men i dette tilfellet ble de etterlatt slik for å sultes til døde. Thomas Mores kusine og adoptivdatter Margaret Clement (f. Gigs) holdt dem i live en stund gjennom en heroisk innsats. Hennes mann John Clement var nå hofflege, og hun bestakk vokteren til å la henne slippe inn i fengselet forkledd som melkejente. På hodet hadde hun et stort melkespann fylt med kjøtt, og hun ga dem mat ved å putte den i munnen deres. Deretter lettet hun situasjonen noe for fangene ved å fjerne deres avføring.

Men da kongen spurte hvorfor karteuserne holdt seg i live så forbausende lenge, nektet den livredde vokteren Margaret adgang til fengselet. Hun fikk imidlertid lov til å gå opp på taket, og der fjernet hun noen takstein og heiste ned kjøtt i en kurv så nær fangenes munner hun klarte. Imidlertid klarte de å få tak i lite eller ingenting av maten i kurven, og da vokteren fryktet at arrangementet skulle oppdages, ble det snart slutt på også dette forsøket.

Deretter døde karteuserne en etter en mellom juni og september: William Greenwood (6. juni), John Davy (8. juni), Robert Salt (9. juni), Thomas Green og Walter Pierson (10. juni), Thomas Scryven (15. juni), Thomas Reding (16. juni), Richard Bere (9. august) og Thomas Johnson (20. september). Grunnen til at Richard Bere og Thomas Johnson levde så lenge, er trolig at Cromwell grep inn og ga ordre til at de som ennå ikke var døde, skulle gis mat slik at de kunne overleve for å henrettes. Men Richard og Thomas døde før henrettelsen kunne skje.

Legbroren William Horn var den eneste som overlevde utsultingen, og han ble satt i Tower. Tre år etter sine ordensbrødres død nektet han fortsatt å anerkjenne kongens overhøyhet. Han ble da trukket til Tyburn den 4. august 1540 og henrettet ved å bli hengt, buksprettet og partert, «hanged, drawn and quartered».

Resten av karteuserne i London så skriften på veggen og trakk seg tilbake fra det monastiske liv, og de overga det som var igjen av klosteret til kongen. Deres overgivelse og utvisning skjedde den 14. november 1538. Alle de utflyttede eksmunkene fikk en årlig pensjon på £5. Venner av Henrik VIII fikk eiendommene, og «Den øverste leder for kirken i England» brukte klosterkirken til å lagre sine jakttelt i.

I 1536 hadde det vært over 800 klostre i England. Men innen 1541 var alle klostre i landet stengt og mer enn 10 000 munker og nonner fra alle ordener var kastet ut (The Dissolution of the Monasteries). Mange av husene og kirkene ble revet ned. Karteuserklosteret i London ble et hospits for eldre menn og en protestantisk gutteskole, med klosterhagen som lekeplass.

P. Maurice Chauncey, en av de utviste karteusermunkene, dro til Belgia og sluttet seg til medbrødrene der, og det samme gjorde p. John Fox. Da Henrik VIIIs katolske datter Maria Tudor kom på tronen i 1553, lot hun p. Chauncey og atten medbrødre fra ulike hus få tilbake karteuserklosteret i Sheen på sørbredden av Themsen nær London (nå Richmond on Thames, en del av Stor-London) med Chauncey som prior. Men gleden ble kortvarig, for da Marias meget protestantiske halvsøster Elisabeth etterfulgte henne på tronen i 1558, beordret hun huset stengt, og munkene ble igjen drevet i eksil. P. Chauncey flyttet tilbake til Belgia. Det var han som skrev den første beretningen om sine medbrødres martyrium, og til sin dødsdag i 1581 sørget han over han avla supremati-eden og dermed ikke fikk motta martyrpalmen og martyrkronen sammen med dem.

De engelske karteuserne holdt sammen i ulike deler av Nederlandene med ulikt hell, inntil klosteret Sheen Anglorum i Nieuport, med en kommunitet på seks kormunker og to donnés, ble oppløst i 1783 av keiser Josef II av Østerrike (1764-90). Den siste prioren, p. Williams, døde i Little Malvern Court den 2. juni 1797.

Alle de atten karteusermartyrene ble saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.

De atten engelske Karteusermartyrene hadde tidligere en felles minnedag den 11. mai og ble spesielt feiret i erkebispedømmet Westminster og i karteuserordenen. Men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

De tre karteuserne og Richard Reynolds tilhører gruppen av Førti martyrer fra England og Wales som ble helligkåret av den ærverdige pave Paul VI den 25. oktober 1970.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, hullp.demon.co.uk, newoxfordreview.org, williamluse.com, sspx.ca, stthomasirondequoit.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. mai 1998

av Per Einar Odden publisert 09.01.2014, sist endret 28.12.2015 - 12:06