Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den salige Frans Esteban Lacal og hans 22 ledsagere (d. 1936)
LESETIPS

– De er korte, de begynner med «s», og de skaper krøll.

Pater Rory Mulligan SM om «5 små ord til besvær»: synd, skyld, skam, sinne og sorg.

Les mer
 

Den salige Frans Esteban Lacal og hans 22 ledsagere (d. 1936)

Minnedag: 28. november

22 spanske medlemmer av kongregasjonen OMI
samt en legmann fra erkebispedømmet Madrid

Tiden under Den spanske borgerkrig (1936-39) var et blodig martyrium for Kirken i Spania. Under denne religiøse forfølgelsen var det tusenvis av mennesker som led en voldelig død, som ble torturert og skutt utelukkende fordi de var troende, eller fordi de bar sutan eller ordensdrakt, eller fordi de var prester eller ordensfolk som utførte pastoral tjeneste i sogn, skoler og hospitaler, eller fordi de var engasjerte legfolk, hengivne til sin tro på Jesus Kristus. Den religiøse forfølgelsen nådde sitt høydepunkt i de første månedene av Den spanske borgerkrigen, fra juli til desember 1936, men fortsatte i mindre skala til mars 1939.

Presten og journalisten Antonio Montero (f 1928), siden 2004 emeritert erkebiskop av Mérida-Badajoz, presenterer i sin doktoravhandling «Historien om den religiøse forfølgelsen i Spania» (Historia de la persecución religiosa en España) en statistikk over 6 932 klerikere og ordensfolk som døde i denne forfølgelsen: tolv biskoper, 4 172 sekulargeistlige, 2 365 ordensmenn og 283 ordenskvinner. Det var umulig å fastslå antallet katolske legpersoner som ble myrdet fordi de var troende. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.

Martyrene av Pozuelo de Alarcón

Kongregasjonen Misjonsoblater av den uplettede Jomfru Maria (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI) (Misioneros Oblatos de María Inmaculada) led også konsekvenser av forfølgelsen i sin ordensprovins Spania: Gutteseminaret i Urnieta (Guipúzcoa) ble helt ødelagt, brent ned, etter en bevisst bombing. Presteseminaret eller skolastikatet i Pozuelo i Madrid ble beslaglagt av den revolusjonære komiteen og omgjort til et fengsel. Provinsialhuset i Madrid ble okkupert uten varsel, og alle ordensbrødrene som bodde der, ble drevet ut. Den nylig grunnlagte provinsen Spania, som tro mot sitt misjonskarisme nettopp hadde åpnet nye grunnleggelser i Uruguay og Argentina, mistet innen fire måneder totalt 22 ordensbrødre: Provinsialsuperioren, fire av skolastikatets formatorer, tre legbrødre som på heltid samarbeidet med formatorene i de ulike gjøremål, og femten skolastikere, det vil si ordensseminarister (en nylig ordinert prest) som hadde gjennomgått studier i filosofi og teologi og forberedte seg på den dagen da de i henhold til evangeliets budskap skulle sendes ut som misjonærer, disipler av Mesteren.

Kongregasjonen hadde etablert seg i området Estación i Pozuelo de Alarcón i provinsen Madrid i 1929. De tjente som kapellaner for tre kommuniteter av søstre. De deltok også i den pastorale tjenesten i de omliggende sognene med skriftemål og prekener, spesielt i fastetiden og Den stille uke. Oblatskolastikere underviste i katekismen i fire nabomenigheter og oblatenes kor sang ved liturgiske feiringer. Denne religiøse aktiviteten begynte å bekymre revolusjonskomiteene, som besto av sosialister, kommunister og radikale fagforeningsmenn, i området Estación. De var redde for at «munkene» var den ledende kraften bak den religiøse aktiviteten i Pozuelo og det omliggende området. Det irriterte dem at ordensbrødrene gikk omkring i gatene i sutan med oblatkorset svært synlig i sine belter. På grunn av deres utelukkende religiøse aktiviteter ble oblatfedrenes seminar mer og mer utålelig for disse marxistiske gruppene.

Men oblatene lot seg ikke skremme. De viste ganske enkelt forsiktighet, fatning og ro og passet på å ikke svare på noen provoserende fornærmelser. Selvsagt blandet ingen av brødrene seg inn i politiske aktiviteter. De fortsatte sitt program med åndelig og intellektuell formasjon og fortsatte de ulike pastorale aktivitetene som var en del av preste- og misjonsformasjonen for skolastikerne. Selv om de revolusjonæres krav ble stadig med fiendtlige, kunne oblatenes overordnede ikke forestille seg at ting skulle gå så langt som de til slutt gjorde. Det slo dem overhode ikke at de kunne bli ofre for så mye hat på grunn av sin tro på Gud og fordi de var budbringere for Jesus Kristus.

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut da de militære gikk til opprør under general Francisco Franco. Den folkevalgte regjeringens svarte på det militære kuppet med å dele ut våpen til folket, og dermed fikk de mest glødende kirkemotstanderne også mulighet til å omsette hatet i handling. Når så borgerkrigens natur gjør at vanlige normer settes ut av kraft, førte det til en voldelig forfølgelse mot Kirken og dens institusjoner. Den 20. juli 1936 kom den republikanske regjeringens forordning om å besette alle ordenshus. Da fikk de revolusjonæres hat mot Kirken og dens tjenere fritt utløp, og det skjedde en rekke massakre. Republikansk milits gikk ut i gatene og begynte å brenne kirker og klostre, spesielt i Madrid. De ødela utallige kirker og uerstattelige kunstverker, og de drepte tusenvis av prester og ordensfolk, som oftest aldri hadde blandet seg inn i politikken og ikke var skyldige i annet enn sin tro.

En overlevende, p. Felipe Díez, fortalte at det sosiopolitiske miljøet som hersket i og rundt Madrid i midten av juli 1936, var nesten ukjent for seminaristene fordi de som seminarister aldri kom til Madrid, og de leste ikke aviser. De bare lyttet til samtalene, og de kunne konkludere med at ting var svært ille. Men de hadde erfaring med den stemningen som eksisterte mot Kirken generelt og konkret. Denne tvang dem til å slutte med å ta en spasertur på grunn av de fornærmelsene og alvorlige truslene som ble slynget mot dem. De samme fornærmelser og trusler hørte de fra de forbipasserende som gikk forbi klosteret. Den følelsen de hadde, var at noe var i gjære mot Kirken, og mer spesifikt, mot dem selv.

Militsen i Pozuelo angrep kapellet i området Estación. De kastet bilder og messeklær ut på gaten og satte fyr på dem i en gigantisk og blasfemisk orgie. Deretter satte de kapellet i brann og dro for å gjenta den samme scenen i den lokale sognekirken. Klokken tre om ettermiddagen den 22. juli angrep en stor militsgruppe oblatenes hus, bevæpnet med geværer og revolvere. Det første de gjorde, var å drive sammen brødrene, rundt 38 av dem, og sperre dem inne i et lite rom hvor de ble omhyggelig bevoktet og truet av geværene. Det var et uhyggelig øyeblikk, for alle trodde at de nå skulle drepes.

Deretter begynte militsmennene en grundig ransakelse av huset på jakt etter våpen. Men alt de klarte å finne, var religiøse bilder, krusifikser, rosenkranser og messeklær. De kastet alle disse gjenstandene ned trappen til første etasje slik at de kunne sette fyr på dem på gaten. Oblatene ble fanger i sitt eget hus og brakt sammen til refektoriet, hvor vinduene ble tilgitret. Det var deres første fengsel.

Ved soloppgang den 23. juli tillot vaktene dem et raskt besøk i kapellet, men det var ikke nok tid til å feire messe. De rakk en kort bønn og å motta kommunion. Alle trodde at dette var vandringsbrødet (viaticum). P. superior Blanco åpnet tabernaklet og begynte å dele ut kommunion, men han var så beveget at han ikke klarte å fortsette. Patrene Monje og Vega fortsatte å dele ut kommunion, og de forlot tabernaklet tomt for å forhindre vanhelligelse.

Rundt klokken tre om morgenen den 24. juli skjedde de første henrettelsene. Uten noe forhør, uten noen tiltale eller dom, uten noe forsvar plukket de ut syv av brødrene, en prest og seks skolastikere. Uten noen forklaring ble de dyttet inn i to biler og kjørt til sitt martyrium i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og Madrid. Resten av brødrene ble værende i oblatenes hus og brukte ventetiden til bønn og til å forberede seg på en god død.

Noen informerte Madrid om den trusselen som resten sto overfor, trolig borgermesteren i Pozuelo. Samme dag, den 24. juli, kom det en lastebil fra politiet med ordre om å bringe resten av ordensbrødrene til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid. Dagen etter ble de uventet sluppet fri etter å ha fylt ut noen skjemaer. De femten unge oblatene befant seg nå uten noen papirer i et Madrid som var ukjent for de fleste av dem. De ble organisert under ledelse av sine overordnede i små grupper for å unngå mistanke og finne ly og søkte tilflukt i hjemmene til slektninger eller venner, og der bodde de til oktober 1936. I løpet av den tiden risikerte både p. provinsial Esteban, p. superior Blanco og p. Vega sine egne liv for å besøke de underjordiske skolastikerne og oppmuntre dem i deres lojalitet og religiøse forpliktelser.

Flere av prestene søkte tilflukt sammen med noen skolastikere i misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León, som ble beslaglagt søndag den 9. august. En stor gruppe militsmenn, bevæpnet med pistoler, brøt seg inn i hagen og inviterte oblatene «høflig» om å forlate lokalitetene. P. provinsial Esteban klaget over denne vilkårligheten og sa at de var fredelige borgere, men da svarte de: «Vi tror ikke at dere har gjort noe, men mange prester og munker har det, og dette er hva som da skjer, man må betale for andre». De nye eierne marsjerte raskt gjennom hagen og festet på veggen et stort klede med innskriften: «Beslaglagt av departementet for De skjønne kunster».

Den største gruppen av oblater søkte den 25. juli tilflukt i huset til skredderen José Vallejo, som lagde deres sutaner, og hans hustru, Doña Dulce. Den 12. oktober, festen for Vår Frue av Pilár, skytshelgen for skolastikatet, møtte p. Porfirio Fernandez, en overlevende, noen av skolastikerne, og etter å ha tilbrakt flere timer i en hemmeligholdt tilbedelse av Det hellige sakrament, mottok de i skumringen kommunionen, som ville være vandringsbrødet (viaticum) for nesten alle av dem. Skredderfamilien huset dem helt til deres andre og siste arrestasjon.

For den 15. oktober ble alle oppsporet og arrestert i en større aksjon. P. Porfirio var en del av gruppen i skredderens hus, og han fortalte siden at dørklokken ringte ved midnatt og det ble ropt «politi!». Da de kom inn i flyktningenes rom, der de lå tett i tett på madrasser på gulvet, var det helt tydelig at de var i skjul. Deretter kom to lastebiler og tok med seg alle og førte oss til stasjonen. Oblatene takket Gud for at vertsfamilien ikke ble tatt.

På stasjonen ble de satt i et stort rom med få fanger, men midt på morgenen var rommet så overfylt at de ikke kunne sitte på gulvet. Razziaen hadde gått fra hus til hus om natten. Først da det var blitt mørkt, begynte de med avhør. Ved midnatt ble alle, inkludert sivile, brakt ut og lastet inn i en varebil. Noen sivile gjenkjente gatene og sa: «Vi skal til fengselet Modelo», noe som stemte.

Etter en måned ble de i midten av november flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Der gjennomgikk de et langsomt martyrium av sult, kulde, skitt og utøy, frykt og trusler. I San Antón var det så overbefolket at de noen netter måtte sove stående. Det finnes vitnesbyrd fra noen overlevende om hvordan de med heroisk tålmodighet aksepterte denne vanskelige situasjonen som innebar muligheten for martyrium. Blant dem hersket det en ånd av nestekjærlighet og en atmosfære av stille bønn.

I november opplevde de fleste av dem sitt Golgata. Den 7. november ble to av dem brakt ut og henrettet, p. Vega og skolastikeren Riaño. Da Riaño ble ropt opp av sine bødler, klarte han å komme nær cellen til p. Mariano Martín for å be om sakramental absolusjon. Han ble skutt i Soto de Aldovea i Torrejón de Ardoz i Madrid, mens p. Vega ble skutt i Paracuellos del Jarama i Madrid.

Tyve dager senere var turen kommet til de resterende tretten martyrene. Prosedyren var den samme for alle: ingen formell anklage og dom, ikke noe forsvar og ingen forklaring, bare oppropingen av deres navn over kraftige høyttalere. P. Delfin Monje OMI, som overlevde, forteller: «Den 27. november klokken seks om kvelden begynte de å rope opp den første listen med navn på dem som skulle ʽløslates’. Den nest siste på listen var undertegnede. Avreisen fra San Antón var klokken 8.30 om kvelden. Vi sa farvel til de andre brødrene med følelser man lett kan tenke seg. Jeg husker p. Blanco sa til meg: ʽJeg tror du slipper unna, ta kontakt med oss umiddelbart’. Det var de siste ordene jeg hørte i denne verden fra mannen som mens han var i fengsel, alltid var munter og optimistisk».

Snart ble en annen gruppe også tatt med til Paracuellos, blant dem p. provinsial Esteban. Vi vet at de alle den 28. november 1936 ble tatt fra fengselet San Antón og kjørt til Paracuellos de Jarama og henrettet der. En skolastiker som var i en annen lastebil, bundet albue til albue med p. Delfin Monje, sa til sin ledsager: «Pater, gi meg generalabsolusjon og be angerbønnen siden slutten er nær». Begge ble på mystisk vis benådet nær henrettelsesstedet. Atten år senere sa pateren beklagende: «Det er nesten synd at jeg ikke døde da! Jeg kommer aldri igjen til å være så godt forberedt!»

Det har ikke vært mulig å få direkte informasjon fra øyenvitner om hva som skjedde da de tretten ble henrettet. Bare graveren har erklært: «Jeg er fullstendig overbevist om at den 28. november 1936 spurte en prest eller ordensbror militsen om å få ta farvel med alle sine ledsagere og gi dem absolusjon, noe han fikk tillatelse til. Straks han var ferdig, sa han med høy stemme: ʽVi vet at dere dreper oss fordi vi er katolikker og ordensbrødre. Det er vi. Mine ledsagere og jeg tilgir dere fra bunnen av våre hjerter. Lenge leve Kristus Kongen!ʼ» Det var også medlemmer av andre religiøse kongregasjoner der, men etter hva dette vitnet fortalte, var det oblatenes provinsial som sa dette.

Det ble åpenbart i bispedømmeprosessen at alle av dem ved sin død bekjente troen og tilga sine bødler, og at til tross for den psykologiske torturen under deres grufulle fangenskap, var det ingen av dem som fornektet eller mistet troen, og de beklaget heller ikke det faktum at de hadde fulgt et religiøst kall. Av den grunn betraktet deres familiemedlemmer, deres oblatbrødre og det kristne folk dem enstemmig som martyrer fra første stund.

Sammen med denne gruppen av Misjonsoblater ble saken til den engasjerte legmannen Candidus Castán San José lagt til. Han ble arrestert den 23. juli og brakt til oblatenes hus, som var omgjort til fengsel. Der ble han tidlig neste morgen brakt ut sammen med de syv første oblatmartyrene og skutt sammen med dem. Derfor består gruppen av i alt 23 martyrer.

Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå ble avsluttet i Madrid den 11. januar 2000 og oversendt til Roma. Den 2. april 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 17. desember 2011 i katedralen Santa María la Real de La Almudena i Madrid i Spania. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Gruppens minnedag er de tretten siste martyrenes dødsdag 28. november.

A) 8 døde den 24. juli 1936 i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og Madrid

1) Den salige Johannes Antonius Pérez Mayo (sp: Juan Antonio), prest OMI og professor, 29 år gammel. Han ble født den 18. november 1907 i Santa Marina del Rey i bispedømmet Astorga og provinsen León i Spania. Han ble døpt den 23. mars. Hans foreldre var Modesto Pérez og Beatriz Mayo og de hadde syv barn. De var praktiserende katolikker med et moralsk liv, og familien resiterte rosenkransen daglig. Johannes Antonius var som barn medlem av Tarsicios, en religiøs forening for barn som innpodet dem praksisen med hyppig skriftemål og kommunion. Da han var fjorten år gammel, sluttet han seg til foreningen for nattlig tilbedelse.

Som fjortenåring ønsket han også å bli en misjonsoblat. Begrunnelsen var knyttet til en oblat han kjente i en nærliggende by. Når han var hjemme på ferie, gikk han til messe hver dag, kommuniserte og bisto i den liturgiske tjenesten, og om kvelden gikk han også til rosenkransen. Han hjalp sine foreldre med gårdsarbeidet. Han begynte på oblatenes juniorat, fortsatte til novisiatet og avla sine første religiøse løfter den 15. august 1927 i novisiatet i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Da han avsluttet novisiatet, ble han sendt til Roma for å studere filosofi og teologi på Angelicum (nå Det pavelige universitetet St. Thomas).

Deretter fullførte han sine kirkelige studier i Roma, hvor han avla sine evige løfter i 1930. Han ble også presteviet der den 26. juni 1932. Han tok en doktorgrad i filosofi og en lisensiatgrad i teologi. Etter å ha avsluttet sine studier i Roma vendte han tilbake til Spania og ble i 1934 stasjonert i kommuniteten i Las Arenas nær Bilbao i provinsen Vizcaya i Baskerland, hvor hans første prestetjeneste var å preke. Året etter, i 1935, ble han sendt til skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid, hvor han ble professor i filosofi. Han var lidenskapelig og full av liv, heftig og med smittende entusiasme. Han mestret filosofien godt og vant snart sine elevers aktelse og verdsettelse.

Den 22. juli 1936 ble han arrestert sammen med alle sine brødre og fengslet i det samme klosteret. To dager senere, om morgenen den 24. juli, ble han dratt ut av sitt fengsel i kongregasjonens kloster sammen med seks studenter, samt familiefaren og den militante katolikken Candidus Castán San José, som var fengslet i klosteret sammen med noen legoblater. Den natten ble de åtte martyrdrept i La Casa de Campo, en park som ligger mellom Madrid og Pozuelo de Alarcón. Johannes Antonius var 29 år gammel.

2) Den salige Frans Polvorinos Gómez (sp: Francisco), skolastiker OMI, 26 år gammel. Han ble født den 29. januar 1910 i Calaveras de Arriba i kommunen Almanza i provinsen og bispedømmet León i Spania. Hans foreldre var bønder og gjetere av beskjeden sosial status. De ba rosenkransen hjemme hver kveld, ledet av faren. Fra dette kristne miljøet stammet Frans’ hengivenhet til den hellige Jomfru og eukaristien, og snart dukket det opp et religiøst kall hos ham. Etter å ha prøvd forgjeves i ulike religiøse institusjoner, åpnet endelig dørene seg for ham til oblatenes juniorat da han var seksten år gammel. Hans formatorer så i ham en god student med praktisk dømmekraft og intellektuell kapasitet, en svært balansert ung mann laget for det virkelige liv.

Om ettermiddagen den 22. juli ble deres kloster i Pozuelo angrepet av militsmenn og omgjort til fengsel for dem og noen katolske legmenn. I den korte tiden Frans satt internert i klosteret, hadde han et intenst åndelig liv. Tidlig om morgenen den 23. juli mottok han eukaristien, som i hans og hans ledsageres tilfelle ble viaticum, da de bestemte seg for å konsumere eukaristien for å unngå skjending. Tidlig om morgenen den 24. juli 1936 leste de militante opp en liste med navnene til syv misjonsoblater, blant annet Frans. Sammen med den militante legkatolikken Candidus Castán San José, som var fengslet i klosteret, ble de deretter kjørt av gårde og martyrdrept i La Casa de Campo, en park som ligger mellom Madrid og Pozuelo de Alarcón. Frans var 26 år gammel.

3) Den salige Manuel Gutiérrez Martín, skolastiker og subdiakon OMI, 23 år gammel. Han ble født den 1. januar 1913 i Fresno del Río i provinsen og bispedømmet Palencia (da bispedømmet León) i regionen Castilla y León Spania. Fresno ligger ved elven Carrión mellom Guardo og Saldaña i en region som for en stor grad er preget av landbruk. Hans foreldre Filiberto og Buenaventura var beskjedne bønder med en dyp religiøs overbevisning og praksis. Manuel vokste opp i en stor familie.

Manuel var en balansert mann med mange talenter og en god hukommelse. I tester var hans resultater nesten alltid strålende. Han likte vokalmusikk og var begavet med en god stemme. Han var føyelig, lydig og ærlig mot sine overordnede, høflig mot andre, vel vitende om sine egne feil og engasjert i kampen for å overvinne dem. Han elsket sitt kall og sin nye familie, misjonsoblatenes kongregasjon. Han var en god kamerat og en trofast tilhenger av regelen, og han hadde en dyp kommunitetsånd. Hans kolleger så på ham som en ung mann med oratoriske evner og mange ressurser for å bli en ekte skuespiller, men de understreket spesielt hans liv i fromhet og hans åpne sinn og uselviskhet.

Manuel hadde fullført tredje år av teologistudiene. Han var viet til subdiakon og var forventet å bli ordinert til prest etter noen måneder. Han var en del av den første gruppen fra kongregasjonen i Pozuelo som ble henrettet. Han ble arrestert og fengslet i klosteret sammen med alle i oblatkommuniteten. Tidlig om morgenen den 24. juli 1936 ble han kjørt bort fra klosteret sammen med seks ledsagere og familiefaren Candidus Castán, og de åtte ble skutt senere samme morgen i Casa de Campo.

4) Den salige Cecilius Vega Domínguez (sp: Cecilio), skolastiker og subdiakon OMI, 23 år gammel. Han ble født den 8. september 1913 i Villamor de Órbigo i bispedømmet Astorga og provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var Juan og Micaela, ydmyke bønder som levde av å arbeide på markene. Han var av en god moralsk karakter og gjorde mange tjenester til venner i landsbyen. Han kom fra en stor og dypt kristen familie med ni barn.

Cecilius begynte på sitt novisiat hos misjonsoblatene den 14. august 1930. Den 15. august 1931 avla han sine første løfter og ble sendt til Pozuelo for å gjennomføre sine kirkelige studier. Den 23. desember 1934 avla han sine evige løfter og begynte på sine lavere vielser.

I likhet med fem andre skolastikere, en professor og en katolsk familiefar ble han etter to dager med usikkerhet, angst og ydmykelse i sitt eget kloster, ført ut grytidlig om morgenen den 24. juli 1936 og skutt ved daggry i Casa de Campo. Han var 23 år gammel, subdiakon og allerede på terskelen til diakonatet og prestedømmet.

Hans niese Virginia Domínguez og hans søster Manuela forteller om et brev som fremhever hans vilje til martyrium. Etter at hans far ba ham om å returnere hjem fordi krigen kom til å eksplodere og ville brenne ned klosteret, svarte Cecilius at han var villig til å dø og ville ikke forlate kommuniteten. Hans dødsattest er bevart.

5) Den salige Johannes Peter Cotillo Fernández (sp: Juan Pedro), skolastiker OMI, 22 år gammel. Han ble født den 1. mai 1914 i Siero de la Reina i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Han vokste opp i en stor bondefamilie med ni barn, svært kristen og svært ivrige etter å oppfylle alle Kirkens bud. Han ba rosenkransen hver dag med familien. Moren var svært veldedig, og til tross for mange lidelser mistet hun aldri gleden. En av Johannes Peters søstre sluttet seg til kongregasjonen Den hellige familie av Bordeaux.

I opprinnelsen til hans kall var absolutt ånden i hans dypt kristne familie meget innflytelsesrik, og det samme var det faktum at andre barn allerede hadde sluttet seg til misjonsoblatenes kongregasjon. En av dem, p. José Vega, skulle bli henrettet i samme gruppe som Johannes Peter.

I løpet av hans år med studier ble det funnet noen komplikasjoner i hans hjerte, men legen sa at kunne bli kurert med litt forsiktighet. Da han om morgenen den 24. juli sto på listen over dem som skulle bringes ut, grep p. José Vega inn i hans favør: «Ikke ta den gutten som er syk i hjertet». Militsmennene svarte: «For det vi sender ham til, er det bra nok». Det var et klart svar på hva som ventet Johannes Peter.

Den 22. juli 1936 ble han arrestert i sin kommunitet sammen med de andre medlemmene. To dager senere, om morgenen den 24. juli, ble han brakt ut sammen med seks andre kolleger, og uten rettssak ble de skutt i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og Madrid. Johannes Peter var 22 år gammel.

6) Den salige Justus González Lorente (sp: Justo), skolastiker OMI, 21 år gammel. Han ble født den 14. oktober 1915 i Villaverde de Arcayos i bispedømmet og provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Hans familie, som var kjent i byen som svært kristne, foredlet og dyrket i ham et religiøst kall, og dermed fulgte han i fotsporene til flere av folkets sønner og døtre.

Den 14. august 1927 begynte han på misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). I 1932 begynte han på sitt novisiat i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland. Han avla sine første løfter den 15. august 1933. I et brev til sin søster Dionisia, som var nonne, beskrev han sin brennende lengsel etter å fullføre denne fasen av sitt liv for å vie seg til Gud gjennom de religiøse løftene.

Han ble sendt til skolastikatet i Pozuelo for videre studier med en nøye vurdering av hans intellektuelle og åndelige evner. Han virket litt sjenert og sentimental, men han var glad, hjelpsom og venn med alle. På slutten av det første året av teologistudiene var han i ferd med å avlegge sine løfter for livet. Han hadde en stor entusiasme for å bli misjonær.

Men den 22. juli 1936 skulle omstendighetene endre banen til hans drømmer. Han ble arrestert sammen med hele oblatkommuniteten i det samme klosteret, som den dagen ble omgjort til et fengsel. To dager senere, om morgenen den 24. juli, ble Justus brakt ut fra klosteret sammen med seks andre fra kongregasjonens og en sekulær familiefar som var fengslet i klosteret. De led martyrdøden i Casa de Campo mellom Pozuelo og Madrid. Justus var 21 år gammel.

7) Den salige Paschalis Aláez Medina (sp: Pascual), skolastiker OMI, 19 år gammel. Han ble født den 11. mai 1917 i Villaverde de Arcayos i León i bispedømmet og provinsen León i regionen Castilla y León i Spania.

I september 1929 begynte han på kongregasjonens gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der gjennomførte han sine gymnasstudier. I 1934 fortsatte han til novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, og der avla han sine første løfter den 16. august 1935. Straks fortsatte han til Pozuelo de Alarcón for å påbegynne sine prestelige studier. Etter det første kurset i filosofi og etter en tredagers retrett, fornyet han sine løfter den 16. juli 1936, festen for Vår Frue av Karmelberget. Han utmerket seg med en munter ånd og var snill og tillitsfull. Han var aldri i stand til å skade noen, og han kunne ikke forestille seg at noen kunne skade ham. Han var bare 19 år gammel.

Seks dager etter løftefornyelsen, den 22. juli 1936, ble han arrestert sammen med hele kommuniteten i sitt eget kloster, og etter mye frykt og skremsler ble han en del av den gruppen på syv av kongregasjonens medlemmer som ble drept i de tidlige timer av 24. juli i parken Casa de Campo mellom Madrid og Pozuelo.

8) Den salige Candidus Castán San José (sp: Cándido), gift legmann i erkebispedømmet Madrid, 42 år gammel. Han ble født den 5. august 1894 i Benifayó i Valencia i Spania. Han gikk på gymnaset i skolen som ble drevet av Brødrene av Jesu hellige hjerte i Miranda de Ebro, hvor hans far hadde blitt utnevnt som stasjonsmester. Etter sine spesialstudier knyttet til jernbanematerialer ble han selv ansatt i jernbaneselskapet for Nord-Spania. Han giftet seg den 4. juni 1919 og fikk barna Teresa (f. 1921) og José María (f. 1928). Barna ble oppdratt i en atmosfære av kjærlighet og religion, hvor foreldrene lærte dem å be og elske Gud over alle ting og utføre nestekjærlige handlinger.

Candidus levde i flere år med kone og barn i kolonien i San José i Pozuelo de Alarcón. I 1936 tjenestegjorde han i jernbaneselskapet som en ansatt overordnet. Han var en konsekvent kristen og en katolsk aktivist, og han var da president i den nasjonale konføderasjonen av katolske arbeidere. Han var også leder for seksjon Madrid-Nord av katolske jernbanearbeidere og medlem av Foreningen for nattlig tilbedelse.

Ved borgerkrigens utbrudd den 18. juli 1936 kom det militsmenn til hans hjem under påskudd av å finne våpen, som selvfølgelig ikke fantes. Da de var ferdige, ble han beordret til ikke å flytte fra huset. Hans hustru foreslo at de skulle dra til hennes familie i Benicarló og gjemme seg der, men Candidus avslo dette fordi han ikke hadde noe å skjule, fordi han ikke hadde gjort noe galt.

Utpå formiddagen den 23. juli ble han tvunget til å forlate sitt hjem av en gruppe militante fra den revolusjonære komiteen i Pozuelo. Han ble i likhet med andre lege katolikker brakt til Misjonsoblatenes kloster, som midlertidig var omgjort til et fengsel. På veien dit møtte han hustruen og sønnen som hadde vært ute for å gjøre innkjøp. Hustruen lagde lunsj og middag og tok det med til ham i klosteret. Dagen etter lagde datteren frokost til ham, men da hun kom til klosteret, var han borte.

For natten mellom 23. og 24. juli ble han brakt ut av klosteret sammen med syv oblater og henrettet sammen med dem i Casa de Campo, en park som ligger mellom Pozuelo og Madrid. Han var nesten 42 år gammel. Hans hustru regnet alltid sin mann for en martyr, fordi hun visste at den eneste årsaken til hans død var religion. Blant hans etterkommere ble et barnebarn prest og et annet nonne.

 

B) 2 døde den 7. november 1936 i Paracuellos del Jarama i Madrid og i Soto de Aldovea i Torrejón de Ardoz i Madrid

9) Den salige Josef Vega Riaño (sp: José), prest og formator OMI, 32 år gammel. Han ble født den 19. mars 1904 i Siero de la Reina i provinsen og bispedømmet León i Spania. Han ble døpt dagen etter. Han var sønn av en beskjeden, men svært kristen bondefamilie, som skulle gi Misjonsoblatene også en annen sønn, p. Álvaro Vega Riaño, misjonær i Uruguay og Argentina, og senere provinsial i Spania.

Josef avla sine første løfter den 31. juli 1922 ved novisiatet i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han ble sendt til Roma for å fullføre sine prestelige studier ved et pavelig universitet. Han avla sine evige løfter der i 1925, og den 3. juli 1927 ble han presteviet i Roma. Etter å ha mottatt doktorgrader i filosofi, teologi og kirkerett ble han i september 1930 sendt som professor i dogmatisk teologi ved presteseminaret eller skolastikatet i Pozuelo de Alarcón. Han var elsket for sin nærhet og sine pedagogiske ferdigheter som gjorde ham til en glimrende lærer, klar og dyp. Han var en nidkjær oblat og fant tid til å utføre supplerende pastoral tjeneste. Blant andre oppgaver ledsaget og oppmuntret han en gruppe militante katolikker i menigheten.

Han ble arrestert sammen med hele kommuniteten den 22. juli 1936. To dager senere ble de brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, men de ble løslatt neste dag, den 25. juli. P. Vega søkte tilflukt sammen med tre skolastikere som hadde feber hjemme hos en venn av familien. Patrene Frans Esteban og Josef Vega fortsatte å gi åndelig hjelp til oblatene og andre i skjul, spesielt religiøse, selv om de risikere sine liv. Han var også bekymret for sitt eget åndelige liv, derfor besøkte han p. Mariano Martín, som lå gjemt i et pensjonat i Calle de Carrera de San Jerónimo, for å motta botens sakrament.

Han ble arrestert den 10. oktober 1936. Den 7. november led han martyrdøden i Paracuellos del Jarama. Han var da 32 år gammel.

10) Den salige Servilianus Riaño Herrero (sp: Serviliano), skolastiker OMI, 20 år gammel. Han ble født den 22. april 1916 i Prioro i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans søster Sabina ble nonne i kongregasjonen Den hellige Familie av Bordeaux. I 1927 begynte han på Misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der ble han til han var ferdig med videregående skole i 1932, da han flyttet til novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i Baskerland, og der avla han sine første løfter den 15. august 1933. Han flyttet til Pozuelo de Alarcón å delta i samfunnet og fortsette studiene for presteskapet i skolastikatet. Servilianus var fortsatt ung, ydmyk, enkel og alltid svært medfølende, utadvendt og glad, og han var klar til å gi utløp for sin iver i enhver utenlandsmisjon.

Den 22. juli ble 1936 han arrestert sammen med alle sine brødre i kommuniteten i Pozuelo og klosteret ble tvangsomgjort til et fengsel. Den 24. juli ble Servilianus og hans medfanger brakt til etterretningstjenestens hovedkvarter i sentrum av Madrid. De ble løslatt neste dag, starter han et liv i skjul med noen av sine følgesvenner, men den 15. oktober ble han igjen arrestert og fengslet.

Den 7. november 1936 hørte han sitt navn blant dem som ble ropt opp for «å settes fri». Han var klar over hva det betydde og klarte å komme nær cellen til p. Mariano Martín OMI for å be om sakramental absolusjon. Klar til å akseptere det blodige offer som Gud kalte ham til, steg han med besluttsom ånd på den lastebilen som skulle transportere ham. Han ble brakt til Soto de Aldovea, et sted i nærheten av Paracuellos del Jarama. Der led han martyrdøden. Han var 20 år gammel. Hans jordiske rester ble senere overført til Martyrkirkegården i Paracuellos del Jarama.

Lenge visste familien ikke noe om ham. Så ble de fortalt at Servilianus var identifisert på et stykke papir han bar i jakken. Hans far dro til Madrid og ble fortalt hvordan sønnen døde: han ble bundet i armen med en annen, deretter bandt de hendene hans bak ryggen hans, kuttet forbindelsen til den andre, så ble han skutt og falt ned i den ferdige massegraven. Faren uttrykte sin dype overbevisning om at hans sønn var en martyr.

 

C) 13 døde den 28. november 1936 i Paracuellos del Jarama i Madrid

11) Den salige Frans Esteban Lacal (sp: Francisco), prest og provinsialsuperior OMI, 48 år gammel. Han ble født den 8. februar 1888 i Soria i Spania, hovedstad i provinsen med samme navn i regionen Castilla y León, og i bispedømmet Osma-Soria. Han kom fra en familie med seks barn. Han avla sine første løfter i kongregasjonen av Misjonsoblater den 16. juli 1906 i klosteret i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). (Guipúzcoa).

I 1911 dro han til Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia, hvor han fullførte sine kirkelige studier og mottok vielsene, som kulminerte med prestevielsen den 29. juni 1912. Året etter begynte han som lærer i kommuniteten ved gutteseminaret i Urnieta, hvor han var frem til 1929. Dette året ble han sendt til Las Arenas i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i Baskerland som assistent for novisemesteren. Et år senere, i 1930, returnerte han til Urnieta som superior. Han fortsatte som lærer, både som superior, og to år senere som provinsial, et embete han ble utnevnt til i 1932. I 1935 flyttet han sin residens til Madrid og huset som kongregasjonen allerede hadde i Calle de Diego de León.

Som en god pastor ønsket han velkommen en gruppe fra kongregasjonen, som ble arrestert i kommuniteten i Pozuelo de Alarcón og senere brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, hvor de ble sluppet fri den 25. juli 1936. Sammen med dem og de som allerede var i hans kommunitet, led han under virkningene av den religiøse forfølgelsen i Madrid, og han opplevde den direkte da han den 9. august 1936 ble utvist sammen med sine brødre fra kongregasjonens hus i Calle de Diego de León. Sammen med de andre søkte han tilflukt i et pensjonat i Calle Carrera de San Jerónimo. Den 15. oktober ble han arrestert og ført til fengselet Modelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Han led martyrdøden den 28. november sammen med tolv andre oblater i Paracuellos de Jarama. Han var 48 år gammel.

12) Den salige Gregor Escobar García (sp: Gregorio), skolastiker og nyvigslet prest OMI, 24 år gammel. Han ble født den 12. september 1912 den monumentale byen Estella i provinsen og regionen Navarra i Spania, og bispedømmet Pamplona-Tudela. Neste dag ble han døpt i sognekirken San Pedro de la Rúa, hvor hans far, Hilario Escobar, arbeidet som sakristan. Hans mor, Felipa, døde i 1928 og hans far giftet seg med en kvinne som hadde hjulpet ham mye. Familiens moralske og religiøse vandel i begge ekteskapene var dypt kristen. De hadde stor hengivenhet til Jesus i eukaristien og Jomfru Maria under tittelen Vår Frue av Puy, skytshelgen for Estella. Både når han var i familien og i hans år i seminaret og militæret, hadde han et meget nært og vennlig forhold til alle medlemmer av familien, noe hans brev bevitner. Hans klassekamerater i seminaret beskriver ham som en balansert, trygg og god rådgiver. Etter dødsfallet til sin mor rådet han faren til å gifte seg igjen av hensyn til barna.

Da Gregor var tolv år gammel, kunne han takket være økonomisk bistand fra sogneprest D. José María Sola, begynne på oblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Da han var ferdig men gymnaset, begynte han på novisiatet i Las Arenas i Vizcaya (ba: Bizkaia) i Baskerland. Der avla han sine første løfter den 15. august 1930. Han flyttet til Pozuelo i provinsen Madrid for kirkelige studier, som ble avbrutt i 1934, da han ble innkalt til det militære. Etter ett års militærtjeneste sluttet han seg igjen til kommuniteten av oblater i Pozuelo, hvor han avla sine evige løfter den 26. november 1935. Et år før han fullførte sine teologiske studier, ble han den 6. juni 1936 presteviet i Madrid.

Gregors far og nye hustru var til stede ved prestevielsen og var vitne til den fiendtlige stemningen som hersket i Madrid. Oblatene drar vanligvis ikke for å besøke familien før de har fullført studiene. Men familien Escobar hadde den illusjonen at Gregor kunne gjøre et unntak og komme og «synge messe» i Estella. Dette skulle skje i basilikaen i Puy på festen for skytshelgenen. Men utbruddet av borgerkrigen kullkastet alle disse legitime håpene. Faktisk ble oblatenes kloster den 22. juli angrepet av militsen, og Gregor, sammen med alle medlemmer av kommuniteten, ble tatt til fange i sitt eget hjem. To dager senere ble han tatt med til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, hvor de ble løslatt dagen etter. Etter et liv i skjul ble han arrestert igjen den 15. oktober og ført til fengselet Modelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Han led martyrdøden med sine ledsagere den 28. november 1936 i Paracuellos del Jarama. Han var 24 år gammel.

Han hadde skrevet til sin familie: «Jeg har alltid blitt dypt berørt av historiene om martyrium som alltid har eksistert i kirken, og mens jeg leste dem, pleide jeg å føle en hemmelig lengsel etter å møte den samme skjebnen som dem. Det ville være den beste formen for prestedømme som alle vi kristne kunne ønske oss, hver av oss ofre vårt eget legeme og blod til Gud som et brennoffer for troen. Ville det ikke være stort å dø som martyr!»

13) Den salige Vincent Blanco Guadilla (sp: Vicente), prest og lokal superior OMI, 54 år gammel. Han ble født den 5. april 1882 i Frómista i provinsen og bispedømmet Palencia i Spania. Hans foreldre var Hilario og Lucía. Hans familie var ydmyke bønder, svært religiøse og av en god karakter. Selv som barn hadde Vincent mye å gjøre med sognepresten og kapellanen for søstrene av Den hellige familie av Bordeaux. Der lå utvilsomt kilden til hans kall, ved å koble disse religiøse til Misjonsoblatene.

I 1895 begynte han på gutteseminaret Vår Frue av Soto i provinsen Santander, et lite formasjonshus som oblatene nettopp hadde åpnet. To år senere flyttet seminaret til Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco), og der fullførte Vincent sin videregående utdannelse. Vitner forteller at han i disse årene i junioratet fremhevet seg for sin integritet og sin fasthet i ønsket om å være religiøs og misjonær. Han vokste i sin hengivenhet til Maria ved å be rosenkransen, en andakt han var blitt innpodet i familien av sin mor. I løpet av ferien utmerket han seg for sin interesse i å hjelpe andre og sin bekymring for å avhjelpe situasjonen for foreldrene, som trengte midler for å overleve.

Den 14. august 1900 ble unge Vincent atten år gammel sendt til Frankrike for å påbegynne sitt år i novisiatet ved Notre Dame de L’Osier, og der avla han sine første løfter den 15. august 1901. Han flyttet til Roma for sine kirkelige studier, og det var i Den evige stad han avla sine evige løfter. Det var også i Roma, nærmere bestemt i basilikaen San Giovanni in Laterano, «Mor og Hode for alle kirkene i verden», at han ble presteviet den 14. april 1906.

Etter noen år som professor ved junioratet i Urnieta ble han samtidig utnevnt til vervet som superior. I åtte år var han novisemester i Urnieta og i Las Arenas i Vizcaya. Flere av hans noviser, spesielt i de senere årene, ville han møte igjen som studenter og medlemmer av hans egen kommunitet i skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid, fordi han var utnevnt som superior for dette huset i 1932.

Han beskjeftiget seg i hovedsak med sine oppgaver som superior og lærer, men p. Blanco fant også tid til å engasjere seg i pastoralt arbeid. Han bidro i sognekirken med skriftemål og med forkynnelse i nonneklostrene som eksisterte i området. Den 18. juli 1936 hadde han avsluttet en prekenreise i Bilbao og vendte tilbake til Madrid med det siste toget som gikk fra nord. Han skulle forberede de første løftene til en gruppe ungdommer som to dager tidligere var ferdige med novisiatet, så p. Blanco returnerte til sin kommunitet i Pozuelo. Borgerkrigen hadde nettopp brutt ut. Hjemme ble han arrestert sammen med kommuniteten den 22. juli 1936. De ble brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, men satt fri dagen etter, den 25. juli. Etter å ha levd nesten tre måneder under jorden, ble han arrestert igjen den 15. oktober og ført til fengselet Modelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Den 28. november led han martyrdøden. 

14) Den salige Angelus Frans Bocos Hernández (sp: Ángel Francisco), legbror OMI, 54 år gammel. Han ble født den 27. januar 1883 at Ruijas i Valderredible i bispedømmet Santander og provinsen og regionen Cantabria i Spania. Vi vet svært lite om hans familie, og dåpsattesten viser «ukjent far». Ved hans mors død ble han tatt hånd om av sin onkel Felipe Hernando, sogneprest i Quinasolmo, som ga ham en solid kristen oppdragelse. Da han banket på dørene til oblatenes novisiat, var han sytten år gammel.

Han trådte inn i det religiøse liv for å vie sitt liv til Gud som legbror, ikke som prest, den 31. desember 1900. Han avla sine første løfter en gang i 1901 og sine evige løfter i 1907. Sitt 35 år lange konsekrerte liv tilbrakte han i ulike av oblatenes kommuniteter, i Madrid, Aosta og San Giorgio Canavese i Italia og i Notre Dame de Lumière i Frankrike. Da han kom tilbake til Spania i 1925, dro han først til novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, men da skolastikatet i 1929 åpnet i Pozuelo i provinsen Madrid, ble han en del av denne kommuniteten, hvor han ga verdifulle tjenester, spesielt på kjøkkenet. Han var en utmerket kokk, oppofrende, hjelpsom og medfølende.

Han ble tatt til fange sammen med hele kommuniteten den 22. juli 1936, senere tatt med til Madrid og satt fri den 25. juli. Broder Angelus Bocos prøvde å finne en trygg havn, men den 15. oktober ble han igjen arrestert og tatt med til fengselet Modelo, hvor han fant nesten alle oblatene fra Pozuelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel, og derfra ble han den 28. november 1936 ført sammen med tolv oblater til Paracuellos del Jarama. Han var den eldste av martyrene med sine 53 år.

15) Den salige Johannes Josef Caballero Rodríguez (sp: Juan José), skolastiker og subdiakon OMI, 24 år gammel. Han ble født den 5. mars 1912 i Fuenlabrada de los Montes i bispedømmet Toledo og provinsen Badajoz i regionen Extremadura i Spania. Han ble døpt den 16. mars i sognet Nuestra Señora de la Asunción. Hans far, Jesús María Caballero, var gift for andre gang med Baudilia Rodríguez og de fikk to barn: Elisa og Juan José. I første ekteskap ble det også født to sønner, Arsenio og Epifanio Caballero Molina.

Familien var fattig, men dypt religiøs. Faren, som var engasjert i jordbruket, ble ansett som en av de mest religiøse mennesker i lokalsamfunnet. Hans trofaste oppfyllelse av alle kristne forpliktelser kom i tillegg til hans tjeneste for sognet som sakristan. Han tilhørte også Brorskapene for Det hellige sakrament, som han var sekretær for, og Jesus fra Nasaret, hvor han var Hermano Mayor. For sitt kulturelle engasjement, som var sjeldent blant disse menneskene, var han en god hjelp, ikke bare for sognepresten, men også for naboene.

Det var sterke bånd og en dyp kjærlighet mellom familiens medlemmer. Juan José hadde kall som misjonær, men holdt det skjult på grunn av de materielle behov i hjemmet, som krevde hans nærvær. Forsynet sørget for at familien til p. Francisco Esteban (som senere ble hans provinsial og medmartyr) trådte i forbindelse med ham. Familien Esteban Lacal ga økonomisk støtte som lettet Juan Josés opptak på oblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der var han svært hengiven til sine studier og praktisering av dyder.

Da han var ferdig med gymnaset, dro han til novisiatet i Las Arenas. Der avla han sine første religiøse løfter den 15. august 1930, på festen for Marias opptakelse i himmelen, titular for sognet hvor han ble døpt. I 1931, før forfølgelsene mot Kirken i Madrid som var preget av brenning av klostrene, returnerte han av sikkerhetshensyn til sine brødre i kommuniteten i Urnieta. Da han senere var tilbake i Pozuelo, ble han innkalt til militærtjeneste og ble stasjonert i Nord-Afrika. Hans tid i Afrika bidro til å øke hans misjonærkall. Tilbake i Pozuelo avla han sine evige løfter den 25. februar 1936, noen måneder etter å ha mottatt vielsen som subdiakon. Men to uker senere ble illusjonen om at prestedømmet var kommet stadig nærmere, brutt ved begynnelsen av en prøvelse som kulminerte i martyriet.

Selv om han var ung, hadde han en stor personlighet og var opptatt av å fremme en god ånd og samfunnets behov. Han var en gründer, metodisk og utholdende i sine foretak. Hans mest fremtredende egenskap var en sterk misjonæromsorg som spredte seg til hans brødre i kommuniteten. Til tross for sine 24 år så og oppførte han seg som en misjonær.

Han ble arrestert om natten den 28. oktober og tatt med til fengselet Modelo. Derfra ble han om kvelden den 15. november flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Om kvelden den 28. november ble han tatt ut sammen med mange andre, inkludert tolv andre oblater. 

16) Den salige Justus Gil Pardo (sp: Justo), skolastiker og diakon OMI, 26 år gammel. Han ble født den 18. oktober 1910 i Lúquin (Lukin) i provinsen Navarra og bispedømmet Pamplona-Tudela i Spania. Han kom fra en svært stor familie med elleve barn, og hans foreldre, Jesús og Vicenta, var brennende kristne og ærlige. Ved farens død kommenterte naboene: «Det er den beste personen blant mennesker som er død». Justus tok sine første skritt av kristen og menneskelig formasjon i hjemmets skjød og i samarbeid med søstre fra Nestekjærlighetens døtre (Hijas de la Caridad), som drev en skole i Lúquin. I sognets katekese var han eksemplarisk og han deltok alltid i messen. I Lúquin, en ganske liten by, er det to monumentale kirker, en viet til Jomfru Maria og den andre til skytshelgenen, San Martín. Det ble feiret mange novenemesser i begge kirkene, og Justus deltok i alle.

I dette religiøse klimaet oppsto hans spontane prestekall. Han vurderte å begynne på bispedømmets presteseminar, men ønsket å bli misjonær. Sognepresten fra en nærliggende landsby, D. José María Sola, ledet ham til oblatenes juniorat. Han var da rundt femten år gammel. Junioratet var i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco), mens novisiatet var i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland. Deretter fortsatte han til skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid.

Hengivenheten til Jesus i eukaristien og til Jomfru Maria, som hadde blitt innpodet i familiens skjød, bare vokste i hans år med religiøs opplæring. Justus ble ordinert til diakon i Madrid den 6. juni 1936, ved slutten av hans tredje år med teologi, og han håpet på prestevielse i løpet av påfølgende år. Hans søstre var allerede forberedt med messeklærne. Hans bror, broder Peter, en benediktinermunk i Leire, fortalte at den nye prestens alba allerede var blitt laget av deres søster med hjelp av Nestekjærlighetens døtre og deretter gitt til menigheten.

Den 22. juli 1936 ble Justus arrestert sammen med alle medlemmene av oblatkommuniteten i Pozuelo og fengslet i sitt eget kloster. To dager senere ble han tatt med til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid og løslatt neste dag. Han levde i skjul og tok tilflukt i ulike hus. Takket være sin bror benediktineren visste han hvor spent det var i Madrid og hvor fiendtlig innstilt folk der var til all religion. For å beskytte seg selv dro Justus hjem til sin bror Raimund som bodde i Traversía del Horno de la Mata 7. Der lå han skjult i ni dager, inntil nabolagets kommentarer truet både hans liv, broren og dennes hustru Teresa. Av denne grunn brakte Teresa Justus til misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León, hvor han ble ønsket velkommen og forble der til neste dag. Da dro han til et pensjonat hvor eierne var bekjente av Raimund. Der tilbrakte han to og en halv måned fra 1. august til 15. oktober 1936. Da ble han arrestert igjen og brakt til fengselet Modelo.

Der i fengselet Modelo i Madrid møtte han sine oblatbrødre. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Det var hans siste hus. Han var en av dem som ble natt ut om natten fra 27. til 28. november, da flere av hans oblatbrødre sto på listen over dem som, under påskudd av å bli satt fri, ble tatt med til Paracuellos del Jarama for å bli henrettet.

17) Den salige Marcellinus Sánchez Fernández (sp: Marcelino), legbror OMI, 26 år gammel. Han ble født den 30. desember 1910 i Santa Marina del Rey i provinsen León og bispedømmet Astorga i Spania. Hans foreldre Nicolás og Ángela hadde åtte barn som alle døde i mors liv, bortsett fra Marcellinus og en bror ved navn Ángel. Det var en kristen familie med god moralsk livsførsel. I sin barndom levde Marcelino i et miljø som var vennlig, mildt og religiøst. Han tilhørte foreningen «Tarcisios», en katolsk bevegelse som innpodet i barna en hengivenhet til Jesus i eukaristien og hyppig kommunion.

Han begynte på Misjonsoblatenes juniorat i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han viste sin sterke tro til å følge Guds kall, til tross for situasjonen for hans mor, som var lammet. Utrustet med god vilje og kjærlighet til sitt religiøse kall, forblir han trofast mot henne, til tross for tilbakeslag og fysiske plager. For Marcellinus’ helse var dårlig, noe som tvang ham til å vende tilbake til foreldrene. Da han ble frisk, vendte han tilbake til junioratet, og da han ikke kunne fortsette studiene av helsemessige årsaker, ydmykt godtok han ydmykt å forlate planene om å bli prest for å fortsette i det religiøse livet som legbror.

Dermed begynte hans novisiat som legbror den 24. mars 1927 i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland. Han avla sine første løfter den 25. mars 1928, på festen for Herrens inkarnasjon. Han ble værende i kommuniteten i novisiatet, hvor han kunne utføre verdifulle tjenester som skredder og portner. I 1930 ble presteseminaret eller skolastikatet i Pozuelo innviet, og Marcellinus flyttet til denne nye kommuniteten, hvor han utførte ulike oppgaver, hovedsakelig som skredder. I 1935, etter syv år med midlertidige løfter, avla han sine evige løfter og følte seg da fullt integrert i kongregasjonen som han alltid hadde vist stor hengivenhet for. Han blir husket som en glødende religiøs, hengiven til Jomfruen, en som alltid bar rosenkransen og var lydig, ansvarlig og hjelpsom.

Den 22. juli 1936 ble han arrestert sammen med hele oblatkommuniteten i Pozuelo de Alarcón. Alle fangene ble tatt med til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid. Neste dag ble de alle løslatt. I et generelt raid ble de alle arrestert igjen den 15. oktober og brakt til fengselet Modelo i Madrid. Den 15. november ble de overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var omgjort til et fengsel. I løpet av natten mellom den 27. og 28. november ble han ropt opp for å lide martyrdøden i Paracuellos del Jarama, noen kilometer fra Madrid. Han var 26 år gammel. 

18) Den salige Publius Rodríguez Moslares (sp: Publio), skolastiker OMI, 24 år gammel. Han ble født den 12. november 1912 i Tiedra i provinsen og bispedømmet Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han var yngstemann i familien, og denne detaljen skulle bli en snublestein som hindret hans kall, for hans svært religiøse mor kjempet en kamp mellom tanken på å ha en sønn som var prest og at barnet skulle være borte fra hjemmet. «Det er Gud som ønsker det, mamma, du må ikke lide eller få meg til å lide. Vær sjenerøs og gi Gud det som tilhører ham før deg», skrev han.

Hun ga til slutt etter, og Publius gikk den vanlige veien gjennom juniorat og novisiat til skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid. Han kolleger fortalte senere at Publius var kommunitetens trubadur og sang, lo og skrev vers og historier med referanser til populære utsagn. Han hadde en sympatisk karakter, åpen, kamplysten, proselyttiserende, frittalende og god. Han arbeidet hardt for å overtale to av sine brødre som ikke var helt enige i hans ideer. Han skrev brev fra junioratet og i feriene diskuterte han med dem. Han lengtet etter å drive misjon.

Etter å ha blitt fjernet fra klosteret og blitt løslatt, hadde han ingen steder å gå til, så tok tilflukt hos oblatpateren Blanco og noen flere i en familie de kjente. De kom dit en kveld, og familien innredet et rom hvor de la madrasser på gulvet og ga dem klær slik at de kunne sove og hvile. En natt klokken tre om morgenen banket truende militsmenn med rifler og pistoler på døren for å søke i huset. Men familien hadde en dagligvarebutikk, så mannen tok med de militante i butikken, og da de så alt han hadde, ringte de etter en lastebil og fylte den opp. Neste morgen fortalte hustruen p. Blanco at de måtte forlate huset, for hvis militsmennene kom tilbake igjen og ble sluppet inn i huset, ville de drepe dem og mannen i huset, og hvordan skulle hun klare seg med fire små barn?

Publius var svært klar over at de ville bli drept. Men han visste å bære fengslingen med heltemot og glede, og i den tiden de hadde midlertidig frihet, var det først og fremst han som laget en kobling mellom de jevnaldrende i ildprøven og de foresatte, ved å gå fra ett sted til et annet. I fengselet delte han en celle med p. Mariano Martín OMI og tre andre skolastikere. For å fordrive tiden og gjøre det mer utholdelig i fengselet, begynte han og p. Martín å skrive en komedie på vers.

Etter krigen flyttet hans familie til Madrid. Hans mor visste at han hadde vært i fengselet Modelo, så hun gikk dit for å se. Blant disse ruinene lette hun i ulike celler og korridorer. Plutselig begynte hun å rope: Her, her! I en liten celle var hele veggen full av skrift. I et hjørne var det noen ord som skilte seg ut fra de andre fordi de var skrevet med rødt. Det sto: «Mor, jeg må drepes, jeg dør for Gud (...) Ikke gråt, jeg går med Gud». Viva Cristo Rey!, undertegnet Publius. Hun knelte og kysset veggen, og med en slags kniv kuttet hun et stykke av muren med inskripsjonen.

19) Den salige Josef Guerra Andrés, skolastiker OMI (sp: José), 22 år gammel. Han ble født den 13. november 1914 i León, hovedstaden i provinsen og bispedømmet av samme navn, i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 9. desember samme år. Allerede som svært ung fikk han et entusiastisk misjonærkall, og i september 1926 begynte han på Misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der fullførte han sine gymnasstudier som forberedte ham intellektuelt og åndelig til å tre inn i novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland den 13. september 1931. Han avla sine første løfter den 14. september 1932. De som kjente ham, sa at han var en ung fredelig og fin ung mann, som var engasjert i sin hobby, som var maling. Han var svært tjenestevillig, og når det var behov for en plakat eller et landskap for å dekorere scenen med, var Guerra der med sine pensler.

Han ble innlemmet i kommuniteten i skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid, hvor han begynte på sine kirkelige studier. Da han var ferdig med det andre året av teologi og før han hadde avlagt sine evige løfter, ble han arrestert den 22. juli 1936 sammen med hele kommuniteten og fengslet i samme kloster. Den 24. juli ble de ført til sikkerhetstjenestens hovedkvarter, hvor de ble satt fri dagen etter. Han søkte tilflukt sammen med andre oblater fra ulike hus. Den 15. oktober ble han arrestert igjen og fengslet med de andre oblatene. Den 28. november ble Guerra tatt ut fra fengselet sammen med tolv av sine brødre og drept i Paracuellos del Jarama. Han var 22 år gammel.

20) Den salige Eleuterius Prado Villarroel (sp: Eleuterio), legbror OMI, 21 år gammel. Han ble født den 20. februar 1915 i Prioro i bispedømmet og provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han tilhørte en familie av ydmyke og dypt religiøse bønder med en plettfri moralsk atferd. Han fremhevet seg i familien gjennom sin hengivenhet til eukaristien og den daglige resitasjon av rosenkransen. Hans mor, «tante Dominga», hadde ry som en helgen. Hun var godt kjent ikke bare i Prioro, men også i nabobyer som en apostel og grunnlegger av den såkalte Marías de los Sagrarios, en bevegelse som fortsatt eksisterer og fremmer hengivenhet til Jesus i eukaristien.

Eleuterius ble familiært kalt Teyo. Helt siden barndommen følte han seg kalt til å følge i fotsporene til sin bror, p. Máximo, som var en stor misjonær i Texas. Han begynte på gymnaskurset i misjonsoblatenes juniorat i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han hadde problemer på skolen og bestemte seg for å tre inn i misjonsoblatenes kongregasjon som en legbror. Så gjennomførte han novisiatet som legbror og avla sine første løfter den 25. april 1928.

I 1930 ble kongregasjonens nye skolastikat åpnet i Pozuelo, og br. Eleuterius ble utnevnt til dette fellesskapet. Den 28. april 1935 avla han sine evige løfter og var dermed integrert i misjonsoblatenes kongregasjon, som han alltid har vist stor hengivenhet. Han var from og vennlig, hjelpsom og oppmuntrende, og alle var svært glade i Teyo. Han var svært hendig, spesielt i møbelsnekkerfaget, som ble hans viktigste oppgave.

I sin kommunitet i Pozuelo ble han overrasket av invasjonen da militsen tok over huset den 22. juli 1936. Han ble arrestert sammen med sine brødre i kommuniteten, og etter den nattlige henrettelsen av seks skolastikere og en formator, og etter at de var flyttet til Madrid og løslatt, søkte han tilflukt i misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León. Der ble han til den 10. august, da huset ble tatt av militsen og hele kommuniteten utvist, og han fant tilflukt i et pensjonat i Calle Carrera de San Jerónimo.

Der levde de i skjul frem til 15. oktober, da de ble arrestert igjen og tatt til fengselet Modelo. Senere ble de overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var omgjort til fengsel, og den 28. november 1936 ble de brakt ut for å bli martyrer. Eleuterius var 21 år gammel.

21) Den salige Daniel Gómez Lucas, skolastiker OMI, 20 år gammel. Han ble født den 10. april 1916 i Hacinas i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania, nær det berømte klosteret Silos. Familien var enkle bønder som eide sin egen jord. Atmosfæren i familien var preget av hardt arbeid og sterk religiøs overbevisning. I dette miljøet ble Daniel dannet i fromhet og kristen moral.

Hans kall oppsto spontant i et miljø med kunnskap om Misjonsoblatene. To fettere var oblater: p. Simeón Gómez, misjonær i Ceylon (nå Sri Lanka), og p. Sinforiano Lucas, som var professor i San Antonio i Texas, provinsial av Spania, assisterende general i kongregasjonen i Roma og til slutt biskop av det apostoliske vikariatet Pilcomayo i Paraguay. Så i en alder av tolv år begynte Daniel på gutteseminaret i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der oppdaget Daniel den religiøse forfølgelsen i et miljø helt forskjellig fra hjembyen. Når seminarister for eksempel gikk til den nærliggende landsbyen Hernani, kastet folk steiner og fornærmelser på dem.

En annen seminarist forteller at selv blant barna var et av samtaleemnene hvordan man skulle unnslippe en mulig brann i seminaret som ble påtent av hat mot religionen. Når de dro på ferie og noen så at de var seminarister, gjorde de tegn på å kutte halsen, noen ganger med barberblad i hånden. Til tross for dette fiendtlige klimaet, fortsatte Daniel sin formasjon og ankom novisiatet i Las Arenas, hvor han avla sine første løfter i 1935. Han ble deretter sendt til Pozuelo å fortsette sine prestelige studier. Han utmerket seg ved fasthet til å dyrke sitt indre liv og konsentrere seg om studiene, som han viet mye tid og entusiasme. Han var svært glad i sport. Han viste seg alltid i godt humør, optimistisk og selvsikker.

Etter arrestasjonen i klosteret i Pozuelo og overføringen til sikkerhetstjenestens hovedkvarter og den påfølgende frigivelsen den 25. juli, var de femten unge oblatene uten noen papirer i et Madrid som var ukjent for de fleste av dem. De ble organisert under ledelse av sine overordnede i små grupper for å unngå mistanke og finne ly. Daniel var den siste og tok tilflukt i huset til skredderen José Vallejo, som lagde deres sutaner, som allerede hadde huset den største gruppen av oblater. Denne familien huset dem helt til deres andre og siste arrestasjon den 15. august. Doña Dulce, skredderen kone, besøkte dem senere i fengselet hvor de forble omtrent tre måneder, og brakte dem nyheten om oblater som var løslatt.

Daniel forble i fengselet Modelo frem til midten av november, da de siste tretten oblater som ble martyrer, ble overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var omgjort til fengsel. Den 28. november ble han brakt ut av fengselet sammen med tolv andre oblater, og han ble drept med dem samme dag i Paracuellos del Jarama. Han var 20 år gammel.

22) Den salige Justus Fernández González (sp: Justo), skolastiker OMI, 18 år gammel. Han ble født den 2. november 1916 i Huelde i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Denne lille fjellbyen i León skulle mange år senere bli oversvømmet av vannet i Pantano de Riaño. Justus var den yngste av tolv barn i en ydmyk og enkel, men dypt religiøs bondefamilie. Familien var et arnested for kall, for av tolv barn svarte åtte på kallet fra Kristus om å vie sitt liv til Gud, to sekularprester, to oblater, en fransiskaner og tre søstre av Den hellige familie av Bordeaux.

I løpet av barndommen og skolegangen gikk Justus hver dag til katekese, som sognepresten ga i kirkens våpenhus før de ba rosenkransen. Han hjalp til i messen hver dag og mottok forsoningens sakrament ofte. I september 1929 ble hans drøm realisert da han i likhet med sin bror Thomas begynte på misjonsoblatenes juniorat. I juni 1934 flyttet han til novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, og den 16. juli 1935 avla han sine første løfter. Han ble deretter sendt til Pozuelo i provinsen Madrid for å begynne på sine prestelige studier. Han var nettopp ferdig med det første kurset da han etter en retrett forberedte seg sammen med sine kamerater på å fornye sine løfter.

Det var den 16. juli 1936. Bare seks dager senere, den 22. juli, ble han arrestert sammen med alle medlemmene av oblatenes kommunitet i Pozuelo. Etter to dagers fengsel i klosteret, ble han sammen med de andre brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter i sentrum av Madrid. Sammen med sine oblatbrødre ble han neste dag satt fri, men han var desorientert i den spanske hovedstaden uten å vite hvor han skulle gå. Han søkte tilflukt i hjemmet hos en fetter og hans familie til han ble arrestert igjen og tatt til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var omgjort til fengsel. Her ble han brakt ut sammen med tolv oblater den 28. november 1936 og led martyrdøden i Paracuellos del Jarama. Han hadde nettopp fylt 20 år.

23) Den salige Klemens Rodríguez Tejerina (sp: Clemente), skolastiker OMI, 18 år gammel. Han ble født den 23. juli 1918 i Santa Olaja de la Varga i provinsen og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Han kom fra en enkel bondefamilie, typisk for dem som arbeidet på landet. De var tolv søsken, hvorav seks valgte det religiøse liv: to kapusinerne, to søstre av Den hellige familie og to oblater, Klemens og Mikael. Dette faktum alene gir en ide om det religiøse miljøet i familien.

Hans mor var svært religiøs, men hadde ikke hatt en stor kulturell utdannelse. Men hun hadde lest mange bøker som ga henne en god religiøs bakgrunn, som hun forsøkte å innpode i sine barn. Hver kveld møttes alle søsknene i spisestuen og sa en bønn hvor de ofret seg til Jesu hellige hjerte. I tillegg ba de for utholdenhet hos dem alle. Klemens tilhørte sammenslutningen Marías de los Sagrarios, og eukaristifeiringen var viktig for ham.

I dette varme hjemmet begynte Klemens snart å bli klar over sitt kall. Dermed var han bare elleve år gammel da han forlot foreldrehjemmet, glad for å dra til oblatenes juniorat eller gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Den 5. juli 1934 begynte han på novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, og han avla sine første løfter den 16. juli 1935. Samme dag reiste han med tog til Pozuelo i provinsen Madrid, hvor han etter ferie og tid i kommuniteten, begynte på sine kirkelige studier. Han viet seg oppriktig til sin religiøse og intellektuelle formasjon. Han var vennlig og mild og ikke støyende. Han var en god og hjelpsom mann.

Klemens var nettopp ferdig med det første kurset da han den 16. juli 1936 fornyet sine løfter. Seks dager senere, den 22. juli, ble han arrestert sammen med hele lokalsamfunnet i sitt eget kloster. To dager senere ble alle brakt til sikkerhetstjenestens hovedkontor i sentrum av Madrid, bare for å bli sluppet fri neste dag.

Etter først å ha tatt tilflukt i misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León, og deretter da dette ble konfiskert, dro han til et pensjonat. Den 15. oktober 1936 ble han igjen arrestert og tatt til fengselet Modelo. Der var de oblatene som han ikke hadde sett siden de dro fra Pozuelo. Senere ble han sammen med sine religiøse brødre overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var omgjort til fengsel. Derfra ble han brakt ut sammen med tolv andre oblater den 28. november 1936 og led martyrdøden i Paracuellos del Jarama. Han var den yngste av gruppen, bare atten år gammel.

Kilder: Heiligenlexikon, newsaints.faithweb.com, obispadoalcala.org, omipostulationen.weebly.com, martiresomimadrid.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. desember 2011