Bulgarias syv apostler (800/900-t)

Bulgarias syv apostler er de hellige Kyrillos og Methodios (ca 827-69/ca 815-84), Klemens Slovensky av Ohrid (ca 835-916), Gorazd (800/900-t), Nahum (ca 830-910) og Sabas og Angelar (800/900-t).

Bulgarerne var opprinnelig et tyrkisk folkeslag som rundt 680 erobret landet og bodde på et område som var betydelig større enn dagens Bulgaria. De giftet seg inn blant de opprinnelige slaviske innbyggerne og tok i bruk deres slaviske språk. Rundt år 865 aksepterte deres hersker (khan), den hellige Boris I (Bogoris) (852-89; d. 907), kristendommen fra Konstantinopel, hovedsakelig av politiske årsaker, og tvang den på sine adelsmenn og sitt folk.

Boris hadde vært i kontakt med både den østlige og den vestlige kirken og nølte nå i valget mellom dem. Av frykt for at et kirkelig forbund med Bysants skulle føre til politisk avhengighet av Østromerriket, vendte han seg i 866 til Roma og ba den hellige pave Nikolas I den Store (858-67) om å sende misjonærer. Paven sendte i 866 to biskoper som legater til Bulgaria og utstyrte dem med detaljerte instruksjoner i moralske og rettslige spørsmål, ofte anti-bysantinske i tonen. Den ene av legatene, Formosus (senere pave), vant så stor gunst hos Boris at han ønsket ham som metropolitt til sitt nyopprettede erkebispedømme. Men dette nektet paven, fordi Formosus allerede var biskop av Porto, og kirkeretten på den tiden tillot ikke flytting av biskoper fra et sete til et annet. Paven besvarte Boris' spørsmål i et berømt læreskriv om rettslige og moralske spørsmål. Da også Nikolas' etterfølger Hadrian II (867-72) holdt fast ved hans kurs, brøt den skuffede Boris med Roma og vendte seg igjen til Bysants.

Dette gjenopplivet den gamle striden mellom Roma og Konstantinopel om den patriarkale jurisdiksjonen over Illyria og på Balkan. Spenningen mellom øst og vest var allerede da en trussel mot Kirkens enhet, og den ble forverret av khan Boris, som ønsket en nasjonal kirke uavhengig av begge patriarkatene. Patriark Ignatius av Konstantinopel gjorde sine rettigheter som patriark for disse områdene gjeldende overfor Roma, noe som gjorde at pave Johannes VIII (872-82) sågar truet ham med bannlysning. Ignatius sendte likevel Boris en erkebiskop og ti biskoper til å misjonere i Bulgaria.

De hellige Kyrillos og Methodios startet sin misjon i Stor-Morava i 863. Stor-Morava (lat: Magna Moravia; ty: Großmähren) var en vestslavisk stat mellom 833 og rundt 907 og omfattet det nåværende Slovakia og Morava i dagens Tsjekkia. I 867/68 var de i Roma, hvor pave Hadrian II (867-72) viet Methodios til prest (Kyrillos var allerede presteviet), og han erklærte at de to brødrene skulle konsekreres til biskoper. Tre av deres ledsagere, trolig Klemens, Nahum og Gorazd, ble presteviet våren 868 av biskopene Formosus, senere pave (891-96), og Gauderik med tillatelse fra pave Hadrian II. Andre disipler av Kyrillos og Methodios ble viet til diakoner.

Bulgarias syv apostler

Da pave Hadrian II i 869 hadde utnevnt den hellige Methodios til erkebiskop for Morava og Pannonia med sete i Sirmium (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia), hadde han bevisst utvidet hans jurisdiksjon til Bulgarias grenser, ikke fordi Romas og Konstantinopels religion ikke var den samme, men fordi, som pave Johannes VIII senere forklarte til Boris: «Vi er bedrøvet og sukker dypt ved tanken på at dere, hvis dere følger grekerne, som har for vane å forfalle til trosstrid og kjetteri, står i fare for sammen med dem å havne i villfarelsenes dype kløft». Methodios måtte faktisk holde et øye med bulgarerne, for de fleste av dem var fortsatt hedninger. Derfor regnes de hellige brødrene Kyrillos og Methodios som Bulgarias to første apostler, selv om ingen av dem faktisk forkynte i Bulgaria.

Methodios døde den 6. april 884, antakelig i Stare Mesto (cz: Staré Město) (Veligrad) ved det senere klosteret Velehrad i Morava i dagens Tsjekkia. Han hadde anbefalt den hellige Gorazd, en moravisk slaver som hadde vært hans disippel, som sin etterfølger, men pave Stefan V (VI) (885-91) utnevnte den tyske biskop Wiching, erkebiskop av Nitra i dagens Slovakia, som administrator av erkebispesetet Sirmium. Wiching avskaffet den slaviske liturgien, og på en synode (?) i 886 ble Gorazd sammen med andre av Methodios' disipler beskyldt for kjetteri og arrestert. Under hard tortur var det noen av disiplene som ga etter, mens de andre ble erklært ekskommunisert av biskop Wiching. Deres bøker ble beslaglagt eller brent. De yngre disiplene (rundt 200) ble solgt som slaver, mens Methodios' viktigste tilhengere ble drevet ut av landet av fyrst Svatopluk og biskop Wiching.

Siden Gorazd tilhørte den lokale føydale eliten, er det ikke sikkert at han ble fordrevet som de andre – det er til og med mulig at han i en periode var erkebiskop. Selv om omfanget av Gorazds territorium er omstridt og det er ukjent hvor det ble av ham, hevdes det at han var en stor misjonær, og hans relikvier æres i Berat i dagens Albania.

De fire andre av Methodios' viktigste tilhengere, de hellige Klemens Slovensky, Nahum, Sabas og Angelar, som alle var prester, søkte tilflukt i Bulgaria, som de hadde «drømt om, tenkt på og håpet å finne fred i». Blant dem var Klemens Slovensky den viktigste for Bulgaria selv. Den bulgarske guvernøren av Beograd sendte de fire til sin herre, khan Boris. Dette var mot slutten av Boris' regjeringstid, og han så i dem en verdifull hjelp for sine egne planer. Boris abdiserte i 889 og ble munk i et kloster, der han levde i bønn og bot de siste sytten årene av sitt liv.

Mindre prominente medlemmer av gruppen av Methodios' tilhengere ble solgt til slavehandlere, fordi de ble regnet for å være heretikere. De endte opp på slavemarkedet i Venezia. Ambassadøren for den bysantinske keiseren Basilios I Makedoneren (867-86) dro til Venezia og kjøpte dem fri og brakte dem til Konstantinopel. I 907 brøt Stor-Morava sammen under ungarernes angrep, og moraviske flyktninger rømte etter den samme ruten som tidligere var fulgt av de helgenene de hadde forvist.

Da Kyrillos og Methodios hadde kommet til Roma i 867, møtte de motstand mot sin bruk av morsmålet i liturgien, men det endte med at den nyvalgte paven Hadrian II (867-72) motvillig godkjente bruk av gammelslavisk i liturgien, og han lot til og med deres slaviske liturgi bli feiret i romerske kirker. Men egentlig mente han som resten av den romerske Kirken at bare hebraisk, gresk og latin burde få brukes i kirkelige sammenhenger, ettersom bare disse språkene ble brukt i overskriften på Jesu kors (INRI). De ortodokse omtaler denne vestlige holdningen som «den tre-tungede heresi». Pave Johannes VIIIs (872-82) etterfølgere vendte tilbake til denne politikken, som varte i mange århundrer.

Kirken Sveti Sedmotsjislenitsi i Sofia

Under den store bulgarske khan Simeon (893-927) vendte Methodios' disipler tilbake til bysantinsk ritus, men brukte stadig slavisk språk. Gjennom dem kom den slaviske liturgien til Bulgarerriket og fant et nytt hjem der. Fra Bulgaria kom den slaviske liturgien til Russland. Den fikk så stor innflytelse at det bulgarske språket, som opprinnelig tilhørte den finsk-ugriske språkgruppen, ble meget sterkt preget av slaviske elementer.

I Bulgaria døde snart Angelar, og Klemens ble med tiden biskop av Ohrid i Makedonia. Noen kilder sier at Nahum etterfulgte ham som biskop der. Klemens andre ledsagere, Sabas og Angelar, æres også sammen med ham. Til forskjellige tider og på forskjellige steder bidro de alle til å fullføre Kyrillos' og Methodios' misjonsplaner.

Kyrillos er gravlagt i kirken San Clemente i Roma, mens Methodios' grav i Stare Mesto er gått tapt. Relikviene av Gorazd og Angelar hviler nær Berat i Albania, og Nahums relikvier er i klosteret som bærer hans navn nær Ohridsjøen på grensen mellom Albania og republikken Makedonia. Klemens' relikvier er på grunn av mange translasjoner spredt omkring til Ohrid i Makedonia, Veria (Beroea) i Nord-Hellas og Sofia i Bulgaria. Vi vet ikke hva som skjedde med Sabas' relikvier.

I Bulgaria har de syv apostlene sine individuelle minnedager. Men de feires sammen den 27. juli, som kalles «Dagen for de syv helgener», Sveti Sedmotsjislenitsi. Deres tidligere felles minnedag i vest var 17. juli, men nå minnes de også her den 27. juli. mens 22. november og 25. november også feires på ulike steder.