De syv stiftere av servitter­ordenen (1200/1300-t)

Minnedag: 17. februar

De syv stiftere av servitterordenen (1200/1300-t)
De hellige Bonfilius Monaldo ( -1261), Alexis Falconieri (ca 1200-1310), Bonajuncta Manetti (ca 1207-57), Amadeus degli Amidei (?-?), Manettus dell'Antella ( -1268), Hugo del Lippi-Ugoccioni ( -1282), Sostenes Sostegno ( -1282)

De syv stifterne av Servitter­ordenen var kjøpmenn fra Firenzes mest berømte familier, alle velkjente i Firenzes borgerskap. De hadde på sine reiser i Frankrike, Flandern og de mange italienske bystatene sett hvilken ulykke kjetterier skapte, men også hvordan det overalt blomstret frem nytt religiøst liv. Blant annet så de hvordan legfolk sluttet seg sammen i religiøse fellesskap og broderskap. Mellom 1225 og 1227 sluttet de syv mennene seg til det store veldedige «Den hellige Jomfrus brorskap». Det var populært kjent som Laudesi eller Laudisti («lovprisere»), hvor medlemmene hver morgen sang tidebønnen Laudes foran noen av Firenzes mange Mariabilder. Vi vet ikke om de syv var venner på forhånd, men i Brorskapet ble de nære forbundsfeller.

Deres åndelige rådgiver var Jakob av Poggibonsi (it: Giacomo), som var kapellan for Laudesi, en mann av stor fromhet og åndelig innsikt. Etter hvert som de syv mennene utviklet seg i åndelig liv, ble de mer og mer fremmede for verden. De hadde ikke tidligere levd spesielt løssluppent eller umoralsk, selv om den velstående byen var hardt angrepet av både katarenes kjetteri og slapp moral. Men de deltok i de mange slektsfeidene, som da gjorde livet i byen uutholdelig for mange.

Den 15. august 1233, festen for Marias opptakelse i Himmelen, åpenbarte Den smertefulle Mor (Mater Dolorosa) seg for dem. Hun var dypt bedrøvet over hatet som hadde splittet Firenze de siste atten årene. Da bestemte de seg for å legge fra seg våpnene og gi opp denne verdens gleder for å vie seg til Gud gjennom spesiell hengivenhet for Jomfru Maria. Det var noen vanskeligheter, for bare tre av dem var sølibatære. Fire av dem hadde vært gift, men to av dem var enkemenn. Alle som hadde noen å forsørge, sørget for passende underhold for dem. De fikk biskopens tillatelse til å slå seg ned rett utenfor byportene i et hus som het La Carmarzia for å leve et strengt eremittliv der like ved fransiskanerklosteret der. Dette skjedde 23 dager etter at de mottok sitt kall. Sine andakter pleide de å holde i et Mariakapell utenfor Firenze.

Men da deres ry spredte seg, ble de forstyrret av alle menneskene som strømmet til. Derfor flyttet de lenger bort og slo seg ned som eremitter i villmarken på Monte Senario, atten kilometer nord for Firenze. Der begynte de et strengt eremittliv i bønn, faste og askese, og de bygde en enkel kirke og en eremitthytte. Der bodde de i syv år. Besøkende oppsøkte dem her også, og flere ønsket å slutte seg til dem, men i mange år nektet de å oppta noviser.

Men i 1240 besøkte biskop Ardingo av Firenze og kardinal Castiglione de syv etter å ha hørt om deres hellighet. Kardinalen var tilbørlig imponert, men han kom også med kritikk: «Dere lever som ville dyr og behandler dere selv på en måte som grenser til barbari, og deres ser ut til å være mer oppsatt på å dø øyeblikkelig enn å leve for evigheten. Pass på, for sjelenes fiende forkler seg ofte som en lysets engel… Lytt til rådene fra deres overordnede». Biskop Ardingo fortsatt med å forklare en visjon de hadde hatt av en vinstokk som hadde fått grønne blader og frukt midt på en kald marsdag. Han fortalte dem at dette var Guds måte å vise dem at de skulle forgrene seg ut i verden.

Prelatene insisterte på at de syv måtte slippe til andre som ville dele deres strenge liv. Som vanlig samlet de seg til bønn for å bli opplyst, og igjen fikk de en visjon av Jomfru Maria. I hånden bar hun en svart drakt, mens en engel holdt en bokrull med inskripsjonen «Marias tjenere». Maria fortalte dem at hun hadde valgt dem til å være hennes tjenere og at hun ønsket at de fulgte den hellige Augustins regel og bar augustinernes svarte drakt. Det svarte skapularet skulle minne dem om hennes lidelser. Fra den dagen, langfredag den 13. april 1240, var de kjent som Marias tjenere eller servitter.

En anekdote forteller imidlertid at det en dag gikk en liten gutt forbi Mariakapellet utenfor Firenze sammen med sin mor. Han sa da: «Mamma, se, Marias tjenere!» Dermed fikk de sitt navn, Servi di Maria, offisielt Societas Sanctissimae virginis Mariae qui servi sanctae Mariae vocantur eller Ordo Servorum Mariae – OSM.

De valgte en superior, avla løfter om lydighet, kyskhet og fattigdom. Biskopen av Firenze ikledde dem deres nye drakt, og han var glad for å se at de nå levde et mindre strengt liv. Biskopen skrev en regel for dem basert på Augustins regel med dominikanske overtoner fra deres konstitusjon. Deres tidligere kapellan fra Laudesi, Jakob av Poggibonsi, kom for å slutte seg til dem. Etter hvert ble alle unntatt Alexis presteviet. Han ba ydmykt om å få slippe prestevielsen fordi han ikke følte seg verdig. Alle tok ordensnavn som var basert på betydningen av deres opprinnelige navn.

Servittenes fellesskap trakk til seg postulanter i store mengder og vokste raskt, og de utviklet seg fra eremittmunker til å ligne mer på de nye tiggerordene enn de eldre monastiske ordenene. De bodde i byer og la stor vekt på fattigdom, men de ble ikke regnet offisielt til tiggerordenene før i 1424, som den femte tiggerorden etter de fire klassiske: dominikanere, fransiskanere, karmelitter og augustinereremitter. Så mange sluttet seg til ordenen at de tidlig foretok grunnleggelser i Siena, Pistoia og Arezzo, Cafaggio, Firenze og Lucca. Deres mest berømte kirke ble bygd i Firenze i 1250 til minne om Herrens Bebudelse, engelen Gabriels besøk hos Jomfru Maria. Den praktfulle kirken Santissima Annunziata betjenes fortsatt av deres orden.

På den tiden var Vatikanet bekymret over alle de nye ordener som sprang frem, og offisiell godkjennelse fra Roma ble holdt tilbake. I 1243 anbefalte hellige Peter av Verona (Peter Martyr), dominikaner og generalinkvisitor for Italia, den nye grunnleggelsen overfor paven (han bodde mellom 1244 og 1245 i Firenze), men det var ikke før 13. mars 1249 at ordenen oppnådde den første offisielle godkjennelsen av kardinal Raniero Capocci, pavelig legat i Toscana under pave Innocent IV (1243-54). Omtrent samtidig fikk Bonfilius tillatelse til å grunnlegge den første filialen av ordenen i Cafaggio utenfor bymuren i Firenze.

To år senere (2. oktober 1251) utnevnte Innocent IV kardinal Guglielmo Fieschi til den første protektor for ordenen. Men den neste paven, Alexander IV (1254-61), støttet en plan for sammenslåing av alle institutter som fulgte Augustins regel. Dette ble gjennomført i mars 1256, og omtrent samtidig ble en forordning utstedt som godkjente servitterordenen som en egen enhet med rett til å velge en general. Fire år senere, i 1260, ble det sammenkalt et generalkapittel, og der ble ordenen delt i to provinser: Toscana og Umbria. Fem år senere kom det til to nye provinser, Romagna og Lombardia.

Ordenen hadde lenge vært utsatt for urettferdige angrep fra misunnelige fiender da den hellige Filip Benizi ble valgt til servittenes femte general den 5. juni 1267. Deretter gikk ordenen inn i sin første krise. Andre Lyonkonsil i 1274 (det 14. økumeniske konsil) satte ut i livet vedtaket fra det fjerde Laterankonsil i 1215 (det 12. økumeniske konsil) som forbød nye religiøse ordener. Konsilet oppløste absolutt alle tiggerinstitusjonene som ennå ikke var godkjent av Den hellige Stol. Servittenes motstandere fornyet sine angrep på ordenen, og i 1276 erklærte pave Innocent V (januar-juni 1276) i et brev til Filip ordenen for oppløst.

Filip dro til Roma, men før han ankom, var Innocent V død. Hans etterfølger Hadrian V (juli-august 1276) levde bare fem uker. Men pave Johannes XXI (1276-77) bestemte etter positiv innstilling fra tre konsistorialadvokater at ordenen skulle fortsette som før. Ordenen var igjen i fare i 1281 under pave Martin IV (1281-85), og selv om andre paver fortsatte å støtte ordenen, ble den ikke endelig godkjent før den salige pave Benedikt XI (1303-04) utstedte bullen Dum levamus den 11. februar 1304. Da var bare Alexis i live av grunnleggerne.

Filip Benizi skrev ordenens regler, som ble godkjent i 1268. En tredjeorden for kvinner ble startet av den hellige Juliana Falconieri (d 1341); Alexis' niese. Hun grunnla en søsterkommunitet av tertiarer hvor søstrene var viet til bønn og arbeidet på et hospital. De gikk i drakter som lignet mennene i servitterordenen, men for å gjøre arbeidet lettere, hadde de korte ermer, derfor ble de kjent som Mantellate. Filip Benizi godkjente kommuniteten som en andreorden for kvinner, mens uttrykket Mantellate gikk over til å brukes på tredjeordenen for kvinnelige servittertertiarer som Juliana grunnla.

Den nye grunnleggelsen fikk en bemerkelsesverdig vekst. Allerede på 1200-tallet var det grunnlagt ordenshus i Tyskland, Frankrike og Spania. Tidlig på 1300-tallet hadde ordenen mer enn hundre klostre inkludert filialer i Ungarn, Bøhmen, Østerrike, Polen og Belgia, og den hadde misjoner på Kreta og i India. Under reformasjonen gikk mange av ordenens klostre i Tyskland tapt, men i Sør-Frankrike hadde den stor suksess. Tidlig på 1700-tallet led ordenen tap og konfiskasjoner. Den blomstrende provinsen Narbonne var totalt ødelagt av pesten som herjet i Marseille i 1720. I 1783 ble servitterordenen utvist fra Praha. I Spania ble ti klostre stengt i 1835.

Ordenen har siden spredt seg til mange deler av verden, og finnes i dag nesten overalt i Europa, i tillegg til Sør-Afrika, Australia, Nord- og Sør-Amerika. Ordenens midtpunkt er stadig på Monte Senario. Deres mest kjente hus er Annunziata i Firenze, hvor kirken fortstat betjenes av ordenen. Av de syv grunnleggerne ble fire ordensgeneraler, to grunnla klostre i Frankrike og Tyskland, mens Alexis ble legbror hele livet og overlevde de andre.

Servitterordenen fortsetter å tiltrekke menn og kvinner, som lever et strengt liv i bønn og forsakelse, og mediterer over Frelserens lidelse og ærer den hellige Jomfru Maria som Den smertefulle Mor (Mater Dolorosa). I mange hus driver ordenen også utdannelse av barn og omsorg for de fattige og syke. I dag en av de minste ordenene, i 1990 var det 197 klostre med 1099 medlemmer, av dem var 795 prester.

Servitterordenen var hovedansvarlig for å spre andakten til Maria syv smerter, som var en utvikling av den senmiddelalderske Mater Dolorosa (Den smertefulle mor), som et motsvar til den eldre Marias syv gleder. Et brorskap for De syv smerter hevder at der ble grunnlagt i servitterkirken Annunziata i Firenze i 1266. Servittene fikk tillatelse til å feire en fest for Marias syv smerter i 1688, og den ble utvidet til hele Kirken i 1814 av pave Pius VII i takknemlighet for at han kunne vende tilbake til Roma fra fangenskap i Frankrike under Napoleon. Festen for Vår Frue av Smertene (som er en annen enn De syv smerter), ble fra 1727 feiret på fredag før palmesøndag. Frem til kalenderreformen etter Andre Vatikankonsil fantes begge dagene til minne om Marias syv smerter. Men den romerske generalkalenderen av 1969 la begge dagene sammen på 15. september. Noen liturgikere føler imidlertid at en fest for Den sørgende Mor i september ikke fyller det vakuum som ble etterlatt i Pasjonsuken.

De syv grunnleggerne (it: Santi Sette Fondatori; lat: Septem Sancti Fundatores) fikk sin kult stadfestet gjennom dekreter av 1. desember 1717 (Alexis Falconieri) og 30. juli 1725 (de seks andre) under pave Klemens XI (1700-21), noe som tilsvarer en saligkåring. De ble helligkåret den 15. januar 1888 (bullen var datert den 22. januar) av pave Leo XIII (1878-1903). Samtidig ble deres felles minnedag tatt inn i den romerske generalkalenderen. Deres navn står i Martyrologium Romanum.

Deres minnedag er 17. februar, som i følge tradisjonen er dødsdagen til Alexis Falconieri, den best kjente av helgenene. De syv grunnleggerne ligger i en felles grav på Monte Senario. De fremstilles i svart ordensdrakt med bok, Mariamonogram og rosenkrans.


De enkelte grunnleggerne (det finnes utallige navnevarianter i de ulike kildene):

Den hellige Bonfilius Monaldo

1. Den hellige Bonfilius Monaldo [dei Monaldi] (it: Buonfiglio) var den eldste av de syv grunnleggerne. Han ble ordenens første superior i 1240 og hadde denne stillingen til 1256, da han søkte om å få trekke seg tilbake på grunn av høy alder. Han døde fredfullt under et møte med sine medbrødre den 1. januar 1261.

Den hellige Alexis Falconieri

2. Den hellige Alexis Falconieri (it: Alessio) er den mest kjente og fremtredende blant de syv. Han ble etter tradisjonen født rundt 1200 i Firenze. Han var sønn av Bernhard Falconieri, en velstående florentinsk kjøpmann og en av republikkens ledere. Han var en guelfer, den fraksjonen som støttet paven mot ghibellinerne, som støttet keiseren. Alexis sluttet seg til «Den hellige Jomfrus brorskap» rundt 1225. Hans beskjedenhet fikk ham til å avstå fra å la seg ordinere til prest, for han følte seg ikke verdig nok. Han viet seg i stedet til kommunitetens materielle behov og bidro til å bygge servitterkirken i Cafaggio. Det var deres første grunnleggelse utenfor Firenze og sto ferdig i 1252. Han overlevde de andre grunnleggerne og sies å ha vært 110 år gammel da han døde på Monte Senario nær Firenze i 1310, etter tradisjonen den 17. februar. Han var den eneste som fikk oppleve at ordenen ble formelt godkjent i 1304 av pave Benedikt XI.

Den hellige Bonajuncta Manetti

3. Den hellige Bonajuncta Manetti (it: Buonagiunta) het opprinnelig Johannes (Giovanni). Han ble født rundt 1207 og var den yngste av de syv. Han ble deres andre ordensgeneral i 1256. Men han døde like etter valget, allerede i 1257, mens han lyttet til evangeliets beretning om Kristi lidelse. Han var 50 år gammel.

Den hellige Amadeus degli Amidei

4. Den hellige Amadeus degli Amidei (it: Amadeo) het opprinnelig Bartolomeus (Bartolomeo). Han ledet først det viktige klosteret i Cafaggio, men han vendte tilbake til Monte Senario i høy alder for å ende sine dager der. Han ble servittenes tredje ordensgeneral.

Den hellige Manettus dell'Antella

5. Den hellige Manettus dell'Antella (it: Manetto) het opprinnelig Benedikt (Benedetto). I 1246 var han til stede på konsilet i Lyon. Da ordenen ble delt i to provinser i 1260, ble Manettus leder for Toscana. Da han ble den fjerde ordensgeneralen, sendte han misjonærer til Asia, men han trakk seg tilbake til fordel for den hellige Filip Benizi (1233-85) i 1267 og døde i hans armer den 20. august 1268.

De hellige Hugo del Lippi-Ugoccioni og Sostenes Sostegno

6. Den hellige Hugo del Lippi-Ugoccioni [Ugoccione] (it: Ugoccio) het opprinnelig Ricovero. Han fulgte Filip Benizi til Frankrike og Tyskland og var generalvikar i ordenen i Tyskland i åtte år og grunnla flere klostre der. Hugo og Sostenes ble kalt hjem fra henholdsvis Tyskland og Frankrike til Monte Senario i 1276. De ble syke og døde samme natt, den 3. mai 1282.

7. Den hellige Sostenes Sostegno [Sostegni] (it: Sosteneo) het opprinnelig Gerardino. Da ordenen ble delt i to provinser i 1260, ledet Sostenes provinsen Umbria. Han dro senere til Paris på invitasjon av den hellige kong Ludvig av Frankrike. Sostenes og Hugo ble kalt hjem fra henholdsvis Frankrike og Tyskland til Monte Senario i 1276. De ble syke og døde samme natt, den 3. mai 1282.

av Webmaster publisert 28.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09