Den salige Filip Siphong Onphitak og hans seks ledsagere (1907-1940)
Minnedag: 16. desember
 |
| Den salige Filip Siphong Onphitak og hans seks ledsagere (1907-1940) |
Thailand (da Siam) mottok sine første misjonærer i 1554. Det var portugisiske dominikanere, og to av disse, Hieronymus av Korset og Sebastian de Canto, ble drept i 1569. P. Hieronymus ble drept av muslimske handelsmenn, mens p. Sebastian ble drept av en grensestamme. Deretter fulgte spanske fransiskanere og dominikanere fra Filippinene, men de oppnådde ikke varige resultater. Siam, som da hadde overherredømme over mye av Indokina og Kambodsja, var generelt trygt og fredelig. Katolikkene der unnslapp de forfølgelsene som deres kolleger møtte i Japan (se De 26 Japan-martyrene og De 205 salige Japan-martyrene) og Vietnam (se De 117 vietnamesiske martyrene), hvor martyrier var vanlig.
På begynnelsen av 1600-tallet misjonerte portugisiske jesuitter i hovedstaden Ayuthia. Men systematisk misjonsarbeid begynte først med opprettelsen av det apostoliske vikariatet. I 1662 slo de første misjonærene fra Missions Etrangères de Paris eller «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP), seg ned i Ayuthia for å opprette et sentralseminar der slik at det kunne utdannes et innfødt presteskap. Selv om det ble utvekslet sendemenn og inngått avtaler mellom Frankrike og Siam, forble misjonsarbeidet svært begrenset. Men sentralseminaret fikk stor betydning gjennom utsendelsene helt til Kina og India. Men burmesernes overfall i 1767 gjorde at både hovedstaden Ayuthia og sentralseminaret der gikk under.
Etter en vanskelig ny begynnelse på 1800-tallet kom det et vendepunkt med den fransk-siamesiske handelsavtalen, som også omfattet misjonens frihet. Selv om kongen og hoffet i Bangkok var buddhister, ble misjonærene tolerert og til og med ønsket velkommen fordi de brakte vestlig innflytelse og ny kunnskap til en nasjon av bønder. De fleste av misjonærene var franske, og på 1800-tallet var det parisiske misjonsselskapet spesielt aktive. Kristendommen var ment å ikke være uforenlig med temmelig slappe buddhistiske prinsipper, men det var få konversjoner blant siameserne, men noen flere blant kineserne som bodde i landet. Siam ble vanligvis brukt som en trygg base hvor misjonsaktiviteten kunne spre seg fra til farligere deler av Asia. Katolske kommuniteter ble betraktet som fremmede enklaver, fritatt for nasjonal jurisdiksjon, skattlegging og militærtjeneste.
Fra midten av 1930-tallet ble Siam, som hadde mistet mye av sin innflytelse i naboområdene i Sørøst-Asia, politisk ustabilt. Europeisk innflytelse sank og det var et intenst press fra Japans voksende innflytelse. Landets navn ble endret til Thailand i 1939, og det ble en sterk reaksjon mot vestmaktene, som hadde mistet mye av sin evne til å støtte vennligsinnede nasjoner. Trusselen om en invasjon fra Japan, som da hadde kontrollen over mye av Kina og sto klar til å invadere Sørøst-Asia, økte følelsen av krise. En sterkt nasjonalistisk og militær regjering sto bak sporadiske utbrudd av vold mot utlendinger og mot kristendommen, «den utenlandske religionen». Noen misjonærer ble internert, kirker, kollegier og skoler ble rekvirert for militære formål og det ble lagt press på thailandske kristne om å avsverge sin religion.
Frankrike falt i 1940. Etter avtale med Vichy-regimet i Frankrike etablerte Japan militærbaser i Nord-Vietnam. I november 1940 invaderte den japanske hæren Indokina, og i desember ble de syv thailandske martyrene drept i Songkhon, en landsby 70 mil fra Bangkok og nær elva Mekong, som var grensen til Fransk Indokina. En politipatrulje hadde omringet landsbyen, rettet sine geværer mot de kristne og ga dem ordre om å falle fra kristendommen. Misjonspresten, p. Paul Figuet, ble utvist fra Songkhon den 29. november 1940.
Den salige Filip Siphong Onphitak [Onphithakt] ble født den 30. september 1907 i Nonseng [Nong Seng] i provinsen Nakhon Phanom og erkebispedømmet Thare (fra 1960 Thare og Nonseng) i Thailand. Han var sønn av hr. Intong og fru Pheng og ble døpt. Han gikk på menighetsskolen i Non Seng. Etter videregående skole ble han hjelpelærer eller legkateket i Songkhon, hvor han flyttet i 1926. I 1931 giftet han seg med Marie Thong, og de fikk fem barn.
Han hadde hatt ansvaret for en annen misjonsstasjon nær byen Phaluke og protesterte mot politiets sjikanering. Han fikk beskjed om å melde fra til politiets hovedkvarter i Mukdahan ved Songkhon, men på veien dit ble han tatt i bakhold og myrdet den 16. desember 1940 i Muang Phaluka. Landsbyboerne som senere fant hans lik, så at han hadde blitt torturert før han ble skutt.
De to thailandske ordenssøstrene Agnes Phila (31) og Lucia Khambang (23) fra kongregasjonen «Det hellige kors' tjenerinner av Thare» var lærere på misjonsskolen.
Den salige Agnes Phila [Aknaet] ble født som Margareta i 1909 i landsbyen Ban Nahi som datter av Joakim Thit Son og Anna Chum. Familien flyttet til den kristne landsbyen Viengkhuk, hvor Margareta ble døpt i 1924. Hennes gudmor var tante til sr. Lucia. Margareta ble fermet den 20. juni 1926. Hun trådte den 7. desember 1924 inn i kongregasjonen i Siengvang i Laos. Den 26. november 1926 begynte hun på postulatet og den 10. november 1927 trådte hun inn i novisiatet og tok navnet Agnes. Etter avslutningen av novisiatet avla hun sine løfter den 16. november 1928. Hun hadde vært lærer i Songkhon siden 1932.
Den salige Lucia Khambang [Lusia] ble født den 22. januar 1917 i landsbyen Viengkhuk [Ban Wiang Khuk] som datter av Jakob Dam og Maria Magli. Hun ble døpt i landsbyen den 10. mars 1917. Hun ble fermet og mottok sin første kommunion den 4. juni 1925 og trådte inn i kongregasjonen den 3. september 1931. Hun var postulant i tre år før hun den 18. oktober 1835 påbegynte det toårige novisiatet. Hun avla løftene den 15. oktober 1937 i Siengvang i Laos. I begynnelsen av 1940 ble hun sendt til Songkhon som lærer.
De fortsatte å drive skolen og fortalte barna at Filip var en martyr, mens politiet ropte fornærmelser til dem og skjøt i luften med geværene sine. Den mest ondskapsfulle av dem var en konstabel ved navn Boonlue Muangkote, kjent som «Luc». Søstrene fikk ordre om å slutte med å undervise i kristendom og å kle seg som thailandske kvinner, ikke «utlendinger».
Søstrene skrev et brev til politiet og protesterte mot denne behandlingen. De som skrev under, var de to søstrene, fire av de eldste jentene og kjøkkenassistenten Agathe Phutta, en kvinne på 59 år.
Den salige Agatha Phutta [Akatha Phuttha] ble født i 1881 i landsbyen Bau Kengpho [Bi Ban Cheng Po] i Savannakhet i Laos. Hun var eneste barn i en familie som konverterte da hun var rundt tretti år gammel, og hun ble døpt den 3. mai 1918 i Siengvang, hvor hun også ble fermet. Hun var ikke gift, og etter dåpen arbeidet hun som kokke på misjonen i Songkhon, i Mong Seng, i Pkasè og igjen i Songkhon. Der bodde hun ved siden av misjonsstasjonen og arbeidet på kjøkkenet der.
Den 26. desember ble de syv kvinnene tatt med til kirkegården, hvor de knelte og ba. Søster Agnes sa til politiet: «Dere kan drepe oss, men dere kan ikke drepe Gud. En dag vil hans Kirke vende tilbake til Thailand og bli enda mer blomstrende enn den er nå». Deretter ble de skutt. Tre av jentene, Cecilia Butsi (16), Bibiana Khampai (15) og Maria Phon (14), døde sammen med de to nonnene og Agathe Phutta. Den yngste jenta, Soru [Suwan], unnslapp kulene og ble tatt med hjem av landsbybeboere.
Den salige Cecilia Butsi [Sesilia] ble født den 16. desember 1924 i Ban Songkhon i Mukdahan i Thailand og døpt to dager senere. Hun var datter av Amatus Sinuen og Agatha Thep. Hun var en glad jente og hjalp til på kjøkkenet på misjonsstasjonen.
Den salige Bibiana Khampai [Khamphai] ble født den 4. november 1925 i Ban Songkhon i Mukdahan i Thailand og ble døpt og fermet den 28. november. Hun var datter av Benedikt Lon og Monika Di. Hun var en jente med klanderfri livsførsel, en forbilledlig kristen som ofte mottok sakramentet.
Den salige Maria Phon ble født den 6. januar 1926 i Ban Songkhon i Mukdahan i Thailand og døpt og fermet seks dager senere. Hun var datter av Johannes Baptist Tan og Katarina Pha. Hun bodde hos sin bestemor Maria og kom ofte sammen med henne til misjonsstasjonen. Hun var en vennlig jente med god livsførsel.
De seks som døde den 26. desember, ble gravlagt to i hver grav og uten kister, som det ikke var tid til å lage. Levningene av Filip Siphong ble gjenfunnet først i 1959, og den 2. november 1960 ble de høytidelig gravlagt sammen med de andre i Songkhon. I 1986 ble levningene av dem alle syv gravlagt på nytt i landsbykirken Den hellige Frelser i en seremoni hvor det deltok tusener. Der ligger de nå i hvert sitt glasskrin.
Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente at de syv var martyrer, drept «av hat mot troen», in odium fidei. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret av paven på Verdensmisjonsdagen den 22. oktober 1989 i Roma. Deres minnedag er Filips dødsdag 16. desember.
Deres martyrium synes å ha vært en isolert hendelse, og det finnes ingen andre kjente martyrier i Thailand fra denne perioden. «Luc» ble ikke straffet av myndighetene, selv om han ble overført til en annen stasjon. Året etter invaderte Japan Thailand for å sikre seg flybaser og gjennomfart for troppene som skulle erobre Malaya og Singapore, og regjeringen i Thailand gikk med på en allianse med Japan, som varte helt til japanerne kapitulerte i 1945.