Den salige Angelus av Acri (1669-1739)

Den salige Angelus (it: Angelo) ble født som Lucas Antonius Falcone (it: Lucantonio) den 19. oktober 1669 i Acri i bispedømmet Bisignano og provinsen Cosenza i regionen Calabria i Sør-Italia. Da han var 18 år, mente han at han kanskje hadde et kall til ordenslivet, og dermed tilbød han seg til kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) som postulant. Men han fant at deres strenge liv var alt for hardt, så han forlot dem for å vende tilbake til verden. Imidlertid var han fortsatt ikke sikker på at han ikke hadde ordenskall, så han ba om å få tre inn på nytt, og etter en tid fikk han tillatelse til det.

Men igjen fant han livet var for hardt, så han forlot ordenen igjen. En onkel som var prest, sa at det var åpenbart at Gud ikke ønsket at han skulle bli ordensmann, så han ga ham det råd å ta opp et verdslig yrke og gifte seg. Men Angelus var fortsatt ikke overbevist, så i 1690 gjorde han et tredje forsøk på å slutte seg til kapusinerne. Vi kan bare anta at hans overordnede så noe verdifullt i ham og var imponert over hans utholdenhet, for de tok ham opp på nytt. Etter et «temmelig stormfullt novisiat» avla han løftene og begynte på sine prestestudier.

Han ble behandlet strengt av sine overordnede, som tenkte at han trengte streng disiplin, og han ble også utsatt for strenge fristelser mot kyskheten. Men han holdt ut og ble den 10. april 1700 presteviet i den gamle katedralen i Cassano Jonio. Det sies at han under sin første messe falt i ekstase. Han begynte sin prekenvirksomhet i 1702, da han ble sendt for å holde en serie fasteprekener i San Giorgio. Han hadde forberedt seg omhyggelig, men da han gikk opp på prekestolen, sviktet selvtilliten og hukommelsen ham i en slik grad at han vendte tilbake til sitt kloster før fasten var over.

Han lå hensunket i bønn om denne fiaskoen og ba om veiledning da han hørte en stemme som forsikret ham om at han ville bli i stand til å preke. Da han spurte hvem som talte, svarte stemmen: «Jeg er den jeg er. For fremtiden skal du preke enkelt og hverdagslig, slik at alle kan forstå deg». Angelus aksepterte rådet. Han la bort bøkene om talekunst som han hadde brukt for å forberede fasteprekenene, glemte den blomstrende talen og den flukt og fantasi som særpreget og skjemte så mye av prekingen tidlig på 1700-tallet. Deretter brukte han bare Bibelen og sitt krusifiks som hjelpemidler.

Hans nye tilnærming til prekingen ble straks en suksess hos vanlige folk, men ble latterliggjort og hånet av de mer forfinede, som så ned på de enkle ordene og det dagligdagse i hans stil. I 1711 ble han invitert av kardinal Pignatelli til å holde fasteprekenene i Napoli. Hans første preken vakte latter blant de kondisjonerte, og kirken var nesten tømt under hans andre og tredje forsøk. Kardinalen insisterte på at han skulle fullføre serien, til tross for at sognepresten tryglet om at han måtte erstattes av en som mer i samsvar med forsamlingens smak.

Denne støtten fikk menigheten til å vende tilbake, kanskje av nysgjerrighet over hva kardinalen kunne se i ham. Ved slutten av neste preken ba Angelus dem om å be for noen i kirken som snart skulle dø. Da de forlot kirken, kollapset en velkjent advokat, som hadde ledet motstanden mot Angelus, og døde av et slag. Dette og andre senere bemerkelsesverdige hendelser ga Angelus et stort ry, og kirken var ikke stor nok til å romme alle som kom for å høre på ham.

I de neste 28 årene arbeidet Angelus som misjonspredikant over hele kongeriket Napoli, og spesielt i de fattige regionene i hans hjemtrakt Calabria. Han hadde «stormende suksess» og ble berømt over hele Sør-Italia. Han omvendte utallige og brakte tusener tilbake til sakramentene og revitaliserte det religiøse livet i området. Han foregrep noen av de populære prekenmetodene som ble brukt av den hellige Alfons Liguori og hans redemptorister, for eksempel pleide han å sette opp store kors som en etterligning av Golgata for å markere avholdningen av sognemisjoner.

Han helbredet mange syke og mirakler av alle slag ble tilskrevet ham, inkludert profetiske evner og bilokasjon, det vil si evnen til å være til stede to steder samtidig. Ved mange anledninger forutsa han fremtidige hendelser ned til minste detalj. Han opplevde visjoner og ekstaser og var en etterspurt skriftefar med evne til å se inn i menneskenes sjeler.

Han fortsatte sitt arbeid inntil seks måneder før sin død, da han ble blind. Han døde den 30. oktober 1739 i klosteret i Acri. Det ble meldt om en strøm av blod og bevegelser i en arm etter at han var død, mistenkelig lik historien om den salige Bonaventura av Potenza. Hans legeme æres i basilikaen i Acri, som er viet til ham.

Han ble saligkåret den 18. desember 1825 (dokumentet (Breve) var datert den 9. desember) av pave Leo XII (1823-29). Hans minnedag er dødsdagen 30. oktober.