Den hellige Abba I den store av Selevkia-Ktesifon (d. 552)

Den hellige Abba (syr: Aba) ble født på et ukjent tidspunkt i Hala i Mesopotamia. Han kom fra en zoroastrisk familie av persisk opprinnelse. Han var sekretær for guvernøren av provinsen Beth Garmai før han konverterte til kristendommen. Han studerte og senere underviste ved skolen i Nisibis. Han var høyt aktet for sin lærdom, studerte gresk i Edessa og tilskrives oversettelsen av nøkkeltekster, inkludert verker av Theodor og Nestorius, fra gresk til syrisk (noen mener at han ikke sto for oversettelsen selv, men hadde oppsynet med den). Han huskes også som forfatter av egne verker, inkludert Bibelkommentarer, prekener og synodalbrev.

Abba anbefalte Theodor av Mopsuestias (ca 350-428) Bibeltolkning og kommentarer, noe som på den tiden var et kontroversielt standpunkt. Den bysantinske keiseren Justinian I (527-65) forsøkte å få til et møte med Mar Abba rundt 532 (før han ble patriark) for å overtale ham til å fordømme Theodors lære. Justinian forberedte seg på å fordømme Theodor og hans verker, åpenbart i skarp opposisjon til Mar Abbas egne synspunkter. Å gi etter for Justinians krav ville også ha vært politisk uønsket for Mar Abba, for hans Church of the East hadde sikret seg uavhengighet fra den kristne vesten (som Justinian representerte) og alle andre kirker på konsilet under Mar Dadisho I (421-56) i 424. Mar Abba kom ikke til møtet med keiseren.

Theodor av Mopsuestia skulle likevel bli fordømt. For i 544/45 utstedte keiser Justinian i Konstantinopel et edikt som startet den såkalte «Tre-kapittel-striden». I ediktet fordømte keiseren de tre for lengst avdøde lederne for den antiokiske skole, Theodor av Mopsuestia (d. 428), Theodoretos av Kyrrhos (d. ca 458) og Ibas av Edessa (d. 457). Konsilet i Kalkedon i 451 hadde ikke stilt spørsmålstegn ved ortodoksien til noen av dem, men keiser Justinian var overbevist om at monofysittene i riket, som betraktet de tre som egentlige nestorianere, kunne vinnes ved denne fordømmelsen. Menas av Konstantinopel og de østlige biskopene, med hederlige unntak, signerte fordømmelsene under protest, men i vest var reaksjonen voldsom. Der så man feilaktig på dette som et angrep på konsilet i Kalkedon, som de tre anerkjente og forsvarte, og et angrep på tre menn som for lengst var døde i fred med Kirken. Vesten mente også at keiseren ikke hadde noen rett til å gripe inn i doktrinære spørsmål.

Abba ble i 540 valgt til biskop av Selevkia-Ktesifon og dermed katolikos-patriark for Den assyriske kirke av orienten («Østens hellige apostoliske og katolske kirke») eller Den østsyriske kirke, som ofte omtales som den nestorianske kirke, en betegnelse de selv avviser. Han etterfulgte Paulus (539). Han ledet kirken som Mar Abba I til sin død i 552. Hans tid som katolikos kom etter en femten år lang periode med skisma innen kirken, hvor fjerntliggende områder hadde valgt sine egne rivaliserende biskoper. Abba klarte å få en slutt på dette skismaet ved å besøke de omstridte områdene og forhandle frem avtaler for å gjenforene kirken.

I 544 innkalte Mar Abba I en synode for å ratifisere disse avtalene. Synoden ble enig om at metropolittene for de regionene som sto under setet Selevkia-Ktesifon, i fremtiden skulle velge katolikos på et formelt møte. Denne avtalen ble imidlertid for en stor del oversett i senere år, ikke minst da den persiske herskeren Khosrau I (531-79) i 552 påvirket valget av Abbas etterfølger Josef (552-67) til katolikos. Aktene fra synoden i 544 dokumenterte en «ortodoks trosbekjennelse», skrevet av Abba selv. Noen av dens bestemmelser indikerer den spesielle persiske karakteren av den assyriske kirken, inkludert regler som forbød ekteskap mellom nære slektninger, åpenbart formulert som et tilsiktet svar på zoroastrisk praksis.

Abbas innførte i kirken anaforene (eukaristiske bønner) til Theodor av Mopsuestia og Nestorius ved siden av Addai og Maris eldre liturgiske ritus. Mens han var katolikos var kristne i regionen truet under de persisk-romerske krigene og forsøk fra både persiske og bysantinske herskere på å blande seg inn i styringen av kirken, og hans tid som patriark betraktes som en periode av konsolidering, og den synoden han holdt i 544 bidro til å samle og styrke kirken. Man mener at han skrev og oversatte en rekke religiøse verker.

I Mar Abbas levetid var spenningen mellom de persiske og romerske imperiene høy, og etter at fiendtlighetene mellom de to intensiverte seg på 540-tallet, ble også forfølgelsen av de kristne i Persia også mer vanlig. Zoroasterne som var fiendtlig innstilte til Abba som en apostat (frafallen), presset kong Khosrau til å gripe inn mot ham, og som straff for proselyttisme blant zoroasterne, ble Abba satt i husarrest, og senere ble han landsforvist til Aserbajdsjan. Han fikk lov til å vende tilbake til sitt patriarksete etter syv år og fortsatte som katolikos inntil 552, da han døde. Noen beretninger sier at han døde som et resultat av torturen under fengslingen. Noen skriver at han døde i Aserbajdsjan.

Abba æres som helgen både i Den assyriske kirke av orienten, den gamle kirken av orienten (en utbryterkirke) og den kaldeiske katolske kirke, som har et seminar i El Cajon i San Diego i California i USA, det første utenfor Irak. som ble etablert i juli 2008 som The Seminary of Mar Abba the Great. I den assyriske eller østsyriske kirke feires helgener og martyrer vanligvis på fredager, og Abbas minnedag er på den syvende fredag etter Epifani. I den kaldeiske kirke feires han den 28. februar.

Kilder: en.wikipedia.org, britannica.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. mars 2015