Rouen: Hellig Olavs omvendelse

Det offisielle programmet for feiringen i Rouen i oktober 2014.

Les mer
 

Den hellige Andreas Bobola (1592-1657)

Minnedag: 16. mai

Skytshelgen for kirkenes enhet; Litauens apostel og Polens skytshelgen

Den hellige Andreas Bobola (pl: Andrzej) ble født den 30. november 1591 i Strachocin i grevskapet Sandomir (i dag Sandomierz) ved Weichsel i Polen. Han kom fra en gammel lavadelsfamilie som var innvandret til Polen fra Bøhmen. I 1606 dro han for å studere ved jesuittenes skole i Braniewo i det nordlige Polen. Den 31. juli 1611 sluttet han seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i Vilna [Wilno], nå Vilnius i Litauen, som var blitt forent med Polen i 1391 gjennom ekteskapet mellom den hellige dronning Hedvig og hertug Jagiello. Det var hertugens familie, som var kjent for sin hengivenhet til Den katolske kirke, som hadde grunnlagt jesuittnovisiatet i Vilna.

Andreas avla sine løfter i Vilna i 1613, og mellom 1613 og 1616 studerte han filosofi ved det berømte akademiet i Vilna. Deretter underviste han i grammatikk i Braniewo i ett år og i to år i Polotsk. Deretter vendte han tilbake til Vilna i 1619 for å studere teologi. Han ble presteviet den 12. mars 1622. Hans første prestetjeneste var i kirken i Nieswiez, som var tilknyttet jesuittenes skole der. Mens han var der, fikk han mange konvertitter og holdt misjoner i omegnen.

I 1624 vendte han tilbake til Vilna hvor han ble sogneprest i kirken St. Kasimir. Der ble han en fremragende predikant og var ansvarlig for de ulike Maria-brorskapene. Det var fra dem han rekrutterte sine assistenter som hjalp ham med å besøke fanger og de fattige og hjalp ham med å undervise barna i katekismen. Hans apostoliske nidkjærhet gjorde stort inntrykk på folket. Da pesten rammet Vilna i 1625 og 1629 arbeidet han og hans assistenter nidkjært og utrettelig. Selv om andre prester og mange av brorskapets medlemmer falt som ofre for den fryktelige sykdommen, ble p. Andreas alltid spart.

Etter at Andreas den 2. juni 1630 avla sine siste ordensløfter, ble han superior for jesuittenes hus i Bobrinsk (nå Bobruysk i Hviterussland). Der bygde han en kirke for de katolikkene som på grunn av mangel på prester hadde gått over til den ortodokse kirke, og han tilbød alle som ønsket det å vende tilbake til Kirken. Omtrent samtidig ble byen rammet av en fryktelig pest. Andreas' vennlighet mot de døende og omsorg for de døde på tross av den store faren for selv å få sykdommen, gjorde stort inntrykk på mange.

I 1636 begynte han som folkemisjonær og reiste i mer enn tyve år rundt i Litauen, som den gangen var mye større enn nå. Han tilbrakte hele resten av livet med å forsone ortodokse kristne med Den hellige Stol, og noen ganger konverterte han hele landsbyer. Mellom 1643 og 1649 var imidlertid hans helse dårlig og hans kjente aktiviteter få. Han hadde slik suksess i å omvende menn og kvinner at hans fiender kalte ham Duszochwat («sjeletyven»). Men hans resultater utløste naturligvis motstand, og det ga seg utslag i at barneflokker fulgte etter ham og kastet stein på ham og prøvde å overdøve ham med sine skrik.

De dype religiøse motsetningene ble i de dager forverret av intoleranse, og fiendtligheten mot katolikkene generelt og jesuittene spesielt økte. Selv om avtalen som var inngått gjennom unionen av Brest-Litovsk i 1596 foreskrev en fredelig sameksistens mellom de romerske og russiske kirkene, var det noen av de ortodokse, støttet av kosakkbander, som ønsket å annullere avtalen og fjerne katolikkene og deres kirker fra territoriet. Russere, kosakker og tatarer dro stadig på plyndringstokter inn i Polen og plaget de kristne der. Kosakkenes leder var Bogdan Chmielnicki, som var mektig og fanatisk, og han gjorde alt han kunne for å tvinge katolikkene bort. I 1655 hadde han tatt over mye av Hviterussland.

Samme år var Andreas tilbake i Vilna da byen den 8. august ble plyndret av russiske tropper i krig med Polen. Da var Polen blitt scenen for en blodig og bitter konflikt. Jesuittene ble tvunget bort fra sine kirker og kollegier og tok tilflukt i myrlandet i Podlesia, mellom greiner av elvene Pripet og Berezina. Fra 1652 ledet Andreas i fem år et hus i Janów (Janowo) nær Pinsk som var stilt til disposisjon av prins Radziwell, og der kunne jesuitter på flukt skjule seg. Området rundt Pinsk var innlemmet i Polen i 1521, men tilhører i dag Hviterussland.

I mai 1657 foretok kosakkene et overraskende angrep på Pinsk og massakrerte jøder og katolikker i Janów. Jesuittene ble tvunget til å flykte i skogene og myrene for å slippe unna kosakkene, som reiste omkring på landsbygda og pisket polakkene til underkastelse. Andreas ble tatt til fange i Peredil nær Janów. To kosakker pisket ham for å få ham til å avsverge katolisismen, og deretter bandt ham til hestene sine og slepte ham med seg til Janów.

Der ble han igjen bedt om å avsverge sin tro, men hans faste svar gjorde kosakkene enda mer rasende. Derfor ble han torturert videre ved å bli brent og halvveis kvalt, og deretter strakte de ham ut på en slakterbenk, flådde delvis av ham alt skinnet og skar hull i håndflatene hans. Deretter ble nesen og leppene skåret av og tungen revet ut gjennom halsen med tenger. Hans bønner til Kristus og Jomfru Maria syntes bare å øke torturistenes villskap. Til slutt stakk de en syl i brystet på ham og halshogde ham endelig med et sverd. Tanken bak dette synes å være at han skulle slaktes som en gris. Mordet skjedde den 16. mai 1657 i Janów.

Kort etter kom det noen polakker dit, for sent til å redde ham, men i det minste var de i stand til å plassere hans halshogde og lemlestede lik i den lokale kirken og senere gravlegge ham i krypten under høyalteret i jesuittenes kollegiatskirke i Pinsk (en kirke som har kapittel uten å være domkirke). Der ble relikviene høyt æret. I 1730 ble de undersøkt, og det ble da oppdaget at kroppen ikke var gått i forråtnelse. En kult oppsto og spredte seg raskt i Polen og Litauen. En saligkåringsprosess ble igangsatt kort etter, men den ble forsinket på grunn av oppløsningen av jesuittordenen og pave Pius VIIIs (1829-30) død.

En tid ble Andreas' relikvier voktet av dominikanerne før de igjen ble overlatt i sekulargeistlighetens varetekt. I 1808 ble Andreas' jordiske rester overført til Polotsk i Hviterussland, hvor relikviene ble holdt høyt i ære, selv av de ortodokse. Relikviene ble undersøkt av en keiserlig kommisjon i 1866. Legemet ble igjen undersøkt, renset og iført nye gevanter i 1896, da biskopen av Mohilov tok ut en del av ryggraden som relikvier. Under den høytidelige fremvisningen av relikviene den 17. september 1917 ble legemet funnet å være i god stand.

Den 23. juli 1922 omringet en avdeling av Den røde hær kirken og gikk opp til alteret for å sjekke om ryktene om det bevarte legemet stemte. Etter å ha åpnet kisten, tok soldatene av klærne og kastet legemet på gulvet. De kirkelige myndighetene ble arrestert og bolsjevikene sendte relikviene til Moskva og stilt ut på et museum der. I 1923 gjorde de to amerikanske jesuittpatrene Edmund A. Walsh og Louis J. Gallagher, ledere for Vatikanets hjelpekommisjon til Russland, krav på legemet i pave Pius XIs (1922-39) navn, og det ble fraktet til Roma for å undersøkes på nytt, og detaljene i torturen kunne fortsatt bekreftes.

Andreas Bobola ble saligkåret den 30. oktober 1853 (dokumentet (Breve) var datert den 5. juli) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 17. april 1938 av pave Pius XI (1922-39). Paven utropte da martyren som forbeder for enhet mellom vest- og østkirken. Hans minnedag er dødsdagen 16. mai, men 21. mai nevnes også. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Etter helligkåringen i 1938 ble Andreas' relikvier returnert til Polen. De ble sendt via Budapest og Kraków til Warszawa, hvor de ble skrinlagt i katedralen. Senere ble de overført til jesuittkirken i Warszawa som bærer hans navn og som er tilknyttet jesuittenes teologiske skole «Bobolanum». Der ligger de i et skrin av krystall og sølv under høyalteret. Martyrens legeme er i dag mørkt, men fortsatt godt bevart, og merkene etter torturen er fortsatt godt synlig i ansiktet.

Pave Pius XII (1939-58) skrev encyklikaen Invicti Athletae den 16. mai 1957 i anledning 200-årsjubileet for Andreas Bobolas død. I Polen finnes det en søsterkongregasjon som kaller seg «Misjonssøstrene av den hellige Andreas Bobola». Han æres som Litauens apostel og Polens skytshelgen.