Den salige Angelus Cuartas Cristóbal og åtte ledsagere (d. 1934-37)

Denne martyrgruppen består av ni seminarister fra seminaret i Oviedo (ast: Uviéu) i provinsen og regionen Asturias (offisielt Principado de Asturias) nordvest i Spania. Oviedo er hovedstad i regionen og sete for bispedømmet av samme navn (erkebispedømme fra 1954). De første seks av disse martyrene ble skutt under den mislykkede revolusjonen i Asturias i oktober 1934, mens de tre siste ble drept i 1936 og 1937 under Den spanske borgerkrig (1936-39).

I) De seks ofrene fra Asturias-revolusjonen

Asturias er en region i Nord-Spania som var preget av gruver og industri, og den spilte en viktig rolle i hendelsene som førte frem til borgerkrigen. I 1931 ble monarkiet avskaffet i Spania, og i november 1933 ble de første valgene til nasjonalforsamlingen Cortes holdt etter den nye republikanske forfatningen. Venstrepartiene gikk kraftig tilbake, og de konservative vant og satt ved makten i de neste fjorten månedene, med det katolske Acción Popular som det sterkeste enkeltpartiet. Den nye regjeringen satte til side mange av Cortes’ tidligere grunnlovsvedtak, de religiøse ordenene fikk undervise i skolene igjen og jesuittene vendte tilbake. Men regjeringen var under press fra ytterste høyre, og arbeiderbevegelsen fryktet at den ville oppløse republikken og gjeninnføre diktatur. Jordeierne og arbeidsgiverne benyttet anledningen til nye frontalangrep mot arbeiderne, mens fagforeningene planla en generalstreik.

Den 1. oktober 1934 tok den konservative regjeringen den høyreorienterte grupperingen CEDA (Confederación Española de Derechas Autónomas) inn i regjeringen i et av mange forsøk på å stabilisere den politiske situasjonen og danne en effektiv regjering. Men venstresiden så på denne grupperingen som «klerikale fascister» og var overbevist om at deres katolske konservative innflytelse i regjeringen kunne føre til fascisme. En lenge planlagt generalstreik ble erklært, og planen var at den skulle føre til revolusjon. Men streiken synliggjorde straks uenighet på venstresiden mellom det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (Partido Socialista Obrero Español – PSOE) og den sosialdemokratiske fagbevegelsen (Unión General de Trabajadores – UGT), som organiserte streiken, og den syndikalistisk fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo – CNT) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI), som var skeptisk til verdien av streikeaksjoner som en politisk taktikk. Som et resultat mislyktes streiken i det meste av Spania. I Barcelona ble Catalonia proklamert som en selvstendig og føderal republikk, men den ble slått ned etter bare ti timer. Til tross for et forsøk på generell arbeidsnedleggelse i Madrid, førte ikke de andre streikene til noe. Opprøret holdt ut lengst i Asturias.

De asturiske gruvearbeidernes generalstreik i 1934 utviklet seg raskt til et revolusjonært opprør. I flere gruvebyer hadde lokale fagforeninger samlet håndvåpen og var fast bestemt på at streiken skulle lykkes. Om kvelden den 4. oktober 1934 startet streiken i Asturias, og straks brøt revolusjonen ut. Gruvearbeiderne okkuperte flere byer og angrep og erobret lokale brakker for sivilgarden og stormgarden. Dagen etter dro kolonner av gruvearbeidere langs veien til regionhovedstaden Oviedo. Med unntak av to brakker hvor kamper med garnisonen på 1 500 regjeringssoldater fortsatte, ble byen tatt den 6. oktober. Gruvearbeiderne fortsatte med å okkupere flere andre byer, fremfor alt det store industrisenteret La Felguera, og de etablerte «revolusjonskomiteer» for å styre de byene de kontrollerte.

Regjeringen i Madrid ga da to av landets fremste generaler, Manuel Goded og den til da ukjente Francisco Franco Bahamonde (1892-1975), senere kuppmaker og diktator. De anbefalte at stående avdelinger av kolonitropper fra spansk Marokko skulle brukes i stedet for de uerfarne vernepliktige i selve Spania. Dette ble betraktet som nødvendig mot de velorganiserte gruvearbeiderne som var velkjent med bruken av dynamitt. Tropper ble sendt langs de CNT-kontrollerte jernbanene til Asturias uten at anarkistene gjorde motstand. Regjeringstroppene møtte lite motstand da de gjenerobret Gijón og Avilés den 8. oktober.

Revolusjonen varte i femten dager, fra ‎5. til 19. oktober 1934, før den ble slått ned etter bruk av massiv militærmakt. Rundt 3 000 gruvearbeidere ble drept i kampene, mens mellom 30 000 og 40 000 ble tatt til fange. Flere tusen andre ble sparket fra sine jobber. Kolonitroppene gikk svært hardt frem, inkludert plyndring, voldtekter og summariske henrettelser. Ifølge den britiske historikeren Hugh Swynnerton Thomas (Baron Thomas av Swynnerton) (1931-2017) døde 2 000 personer i opprøret, 230-260 militære og politi, 33 prester, 1 500 gruvearbeidere i kamp og 200 personer drept da de militære slo ned opprøret. Tallene er usikre og spriker mye avhengig av kildene.

Revolusjonen i Asturias i 1934 var et slags kupp mot Den andre republikk koordinert mellom de ulike venstrekreftene i Asturias, og det viktigste målet var avskaffelsen av det republikanske systemet etablert ved grunnloven av 1931 og erstatte den med et annet system, den sosialistiske republikken Asturias. Revolusjonen førte til ødeleggelse av kirker og religiøse symboler, katedralen i Oviedo ble bombet og bispepalasset og seminaret ble brent. I denne «Oktoberrevolusjonen» i Asturias ble til sammen 33 prester, ordensfolk og seminarister henrettet, blant dem De åtte hellige Asturias-martyrene. I ettertid kan vi si at revolusjonsforsøket var dødsstøtet for republikken og borgerkrigens første slag.

Det første eksempelet på antiklerikalt hat fant sted den 5. oktober i dalene Caudal og Nalón, hvor sogneprestene i Valdecuna og Sama de Langreo ble drept, og det samme ble administratoren av Moreda de Aller og to noviser hos pasjonistene. Dagen etter ble klostrene til pasjonistene i Mieres og dominikanerne i La Felguera brent ned. Nyhetene om disse første martyriene berørte hjertene til de unge studentene i seminaret i Oviedo dypt og forberedte deres sjeler. For Kirken og Asturias’ kultur var revolusjonen katastrofal. Det var arrestasjoner og summariske rettssaker mot ordensmenn, og kirker og klostre ble brent. I Oviedo ble La Cámara Santa og instituttet Alfonso II el Casto («Alfons II den kyske») sprengt med dynamitt og mennesker der inne ble drept, universitetet ble brent med dets enorme bibliotek med malerier og bøker av uendelig verdi, og samme skjebne led erkebiskopens palass og dets arkiv, seminaret og Campoamor-teatret.

Den 11. oktober 1934 eksploderte en bombe som en gruppe revolusjonære hadde plassert i krypten i Cámara Santa fra 800-tallet, nå på Unescos Verdensarvliste. Bygningen har alltid inneholdt viktige relikvier og katedralens skatter. Eksplosjonen ødela en stor del av monumentet og forårsaket alvorlige skader på strukturen. Også kunstverk i bygget led store skader, og viktige relikvier forsvant, selv om noen av skattene i krypten kunne reddes i ruinene, som El Santo Sudario («den hellige svetteduk»), som skal være det kledet som Jesu hode ble innhyllet i etter hans død (Joh 20,6-7). Gjenoppbyggingen etter denne katastrofen ble gjennomført mellom 1939 og 1942 og rekonstruerte så mye som mulig i henhold til originalen.

I de første dagene i oktober 1934 var atmosfæren allerede svært spent i Oviedo. I seminaret hadde de nettopp begynt på et nytt studieår. Seminarets beliggenhet på en høyde tillot dem både å se og høre hvordan byen ble satt på hodet. Lyden av kuler og skudd begynte å bli kontinuerlig, frykten vokste og mange lærere kom ikke lenger for å undervise sine klasser. En av de få som prøvde å berolige seminaristene ved å skape et bilde av normalitet i situasjonen, var studieprefekten, Don Aurelio Gago Fariñas. Han underviste i hebraisk og Den hellige skrift. Han var en svært ung og svært kompetent mann, kammersekretær og bispedømmets administrator. Don Aurelio var den første blant seminarets professorer som led martyrdøden, det skjedde den 8. oktober 1934.

Frykten var ledsaget av usikkerhet, men håpet var aldri fraværende. Til tross for de nedslående utsiktene i hele provinsen, var det ingen som visste nøyaktig når det ville bli seminarets tur. Lørdag den 6. oktober begynte som alle andre dager i det gamle og nedslitte tidligere klosteret Santo Domingo. Messen den morgenen ble feiret av professor i gresk, Don Francisco Aguirre Cuervo. Etter messen var resten av morgenen en pinefull venting på en ro som ikke kom. På seminaret hørte de godt kampene som ble ført i bydelen Otero i distriktet San Lázaro y Otero. Vitner fortalte at kampene i San Lázaro sluttet en time etter lunsj, det vil si mellom to og tre på ettermiddagen, og de revolusjonære fortsatte da til Santo Domingo. Det må nevnes at noen av de unge seminaristene som overlevende, tidfestet slutten av kampene i San Lázaro og angrepet på Santo Domingo til rundt klokken fire på ettermiddagen, og det samme gjorde andre, som José González García. Han var den eneste seminaristen som overlevde skuddene den 7. oktober og dermed var det fremste vitnet til det som skjedde med den første gruppen av seminarister. Militsgruppen som ødela seminaret og forfulgte seminaristene, var ikke anarkister, men militante sosialister, noe flere forfattere understreker.

På ettermiddagen den 6. oktober kom de revolusjonære fra Mieres ned bakken fra San Lázaro og nærmet seg seminaret. Angrepet på seminaret var ren terror og skapte stor panikk, og da de der inne hørte lyden av kulene som treff veggene, ga vincentinerne seminaristene ordre om å forlate bygningen. De fleste av dem, som var mer barn enn menn, rev skyndsomt av seg sine sutaner og lette desperat etter sivile klær og bereter for å dekke tonsuren for de som hadde mottatt noen lavere vielser. Ikke alle fant sivile klær, så de måtte flykte i sine sutaner. En av de sterkeste rev ned jerngitteret som lukket en balkong, og de som kunne, hoppet ned. Alle gjemte seg overalt hvor de kunne finne ly. Noen klarte ikke å unnslippe, og de ble fengslet og brakt til Mieres, som var revolusjonens arnested, ledsaget av seminarets rektor, p. Churruca CM, og noen lærere. De reddet til slutt livet. En av seminaristene som ikke fant noe sted å gjemme seg, måtte søke dekning i en kornåker, noe som gjorde at han berget livet, men han måtte gjennom en vanskelig tid da han gikk blant fiender opp til Gijón uten at de visste at han var seminarist.

De fleste av seminaristene klarte å flykte og dermed berge livet. Det var fordi de var kjent i nabolaget, men ikke ved at de ofte forlot seminaret. De var mye i hagen og i sin klausur og bare sjelden utenfor murene, som på Plaza de la Iglesia. Rutinen i seminaret i Oviedo på 1930-tallet var streng og i Trientkonsilets ånd. De unge seminaristene hadde sin lille klausur inne i det gamle klosteret, hvor den hellige Thomas Aquinas’ (1225-74) rene skolastikk hersket. Fra vinduene fløy disse ungdommenes fantasi utover murene, observerte alt nytt og gikk ikke glipp av noen av detaljene i nabolaget som omga det klosteret som var deres hjem. De høytidelige turene i lang rekke bak prefektene var noen av de største øyeblikkene i uken, og deres unge nysgjerrige øyne fikk med seg det meste.

Så da panikken bredte seg og guttene forberedte seg på å hoppe ut gjennom vinduene og balkongene og komme seg til stasjonen Estación del Vasco, så hver enkelt seg ut det beste gjemmestedet, en gjemselslek de så ofte hadde lekt i barndommen, men nå var det ikke lenger en lek, men et dramatisk spørsmål om overlevelse, om liv eller død. Seminaristenes isolasjon gjorde at de var helt uvitende om hvem av naboene som ville være venner og hvem som var angivere, men de kjente åpningene, smugene og bygningene som de kunne gjemme seg i. I noen av gjemmestedene stuet mange redde gutter seg sammen mens de forberedte seg på et blodbad uten grenser hvis de tilfeldigvis ble oppdaget og forfølgerne fikk øye på så mange flyktninger på samme sted. Dette førte også til at mange gikk for å finne seg et nytt skjulested.

En av disse gruppene med seminarister sprang ned smuget Travesía del Monte Santo Domingo, vinkelrett på gaten. De ville først gjemme seg i en stall i et kvartal nær Campillín, hvor de planla å skjule seg i høyet i stallen og under magen på dyrene. Men det var så mange flyktninger i den lille stallen at noen måtte ut og lete etter et annet sted. En gruppe dro derfra før de revolusjonære kom. Den besto av åtte seminarister og dominikanerpateren Esteban Román Cachero OP. Takket være det fantastiske arbeidet med rekonstruksjon og innsamling av opplysninger som ble utført av Don Ángel Garralda, vet vi nøyaktig hvor de gikk for å gjemme seg. Den nøyaktige adressen var Travesía Monte de Santo Domingo nr 17 (i dag Calle Melchor Garcia Sampedro), svært nær seminaret. Don Ángel påpeker at det ikke var et hus i ruiner, som det ofte blir hevdet, men at bygningen var tom fordi den skulle leies ut. Seminaristene gjorde ikke noe forsøk på å okkupere boligen, men søkte tilflukt i kjelleren, antakelig etter å ha kommet over en åpen dør.

Der tilbrakte de natten den 6. oktober uten å være i stand til å sove. De hadde heller ikke tilgang til noen nødvendigheter, ikke ild for å varme seg eller noe som kunne lindre deres sult og tørst. Panikken gjorde dem nesten ubevegelige, for de var klar over at deres liv ikke ville få en lykkelig slutt. Fra lørdag kveld til soloppgang på søndag ba de og var stille sammen mens de i angst og frykt forberedte seg på det som kunne skje. Men de snakket også sammen, og slik ble den menneskelige følelsen av overlevelse aktivert. De snakket om sine hjemsteder og delte den stoltheten som hver enkelt følte for sine hjemsogn, deres tradisjoner og feiringer. De synes også å ha vist hverandre de fromhetsgjenstander de hadde på seg (rosenkranser, krusifikser og skapularer). Mellom bønnene ble natten brukt til glimt av de to mulighetene: å leve på jorden eller i himmelen. «Hvis vi overlever, må vi dra til Covadonga og takke La Santina (La Virgen de Covadonga)», og «hvis de dreper oss, vil vi være martyrer?» At dominikaneren var pater og ikke bror, var en siste store støtte for seminaristene. Han ga dem råd, hørte deres skriftemål og ga dem sakramental absolusjon og velsignelse. Deretter overga de seg i Forsynets hender.

Så begynte søndag den 7. oktober, festen for Jomfruen av Rosenkransen, som var så høyt elsket i Oviedo. Men gruppen av seminarister var ute av stand til å delta i feiringen av det hellige messeofferet den dagen. Mellom tolv og ett på dagen, etter 24 timer uten mat og drikke, bestemte de seg for å sjekke om alt virkelig hadde skjedd, ettersom de nesten ikke hørte folk som skrek eller gikk gjennom området, og byen virket roligere enn forrige dag. De bestemte seg for å sende ut en av dem, Gonzalo Zurro, for å sjekke. Han hoppet over en mur og krysset en smug og en plass, men da han gikk ut, ble han oppdaget av to væpnede militsmenn. Disse ga alle ordre om å komme ut med løfte om at de ikke ville bli skadet, men bli tatt med til revolusjonskomiteen. Alle gikk ut unntatt p. Esteban og seminaristen Juan Alonso Díaz fra kommunen Somiedo (ast: Somiedu) i Asturias, som var i sitt første år med teologi. Juan begynte også å forlate skjulestedet fordi han trodde at soldatene var stormgardister fra hæren, men da det ble klart for ham at de var revolusjonære, kom han seg usett tilbake til p. Esteban. De ble værende der i flere dager uten noe å spise eller drikke.

De andre syv ble ført opp gaten Travesía del Monte Santo Domingo (nå Calle de San Melchor García Sampedro) til hjørnet av Carretera Santo Domingo (nå Calle Padre Suárez). Folket som hadde samlet seg der, ropte skjellsord, blasfemi og fornærmelser mot dem og Kirken. Etter at de hadde rundet hjørnet og gått noen skritt mot San Lázaro, ble de beordret til å stanse ved en port (nå forsvunnet) i det som nå er Calle Padre Suárez, omtrent mellom nr. 25 og 27. Seminaristene gikk med en militsmann foran og en bak seg. Han som var foran dem, snudde seg, og uten å si et ord begynte han å skyte mot dem på kloss hold. De tre første falt. Kulene hadde truffet hodet og de forblødde raskt. Deretter skjøt den revolusjonære mot den fjerde, José González García, men han bommet med alle de tre siste patronene i magasinet. Da skjøt den andre militsmannen ham bakfra med et pistolskudd og skadet ham i låret, selv om det ikke var dødelig, og han falt sammen med sine kamerater. De revolusjonære fortsatte med å skyte de siste tre.

Deretter ble de som fortsatt viste livstegn, skutt og slått. Da de gikk for å skyte igjen mot José González García, som bare var blitt såret, sa en kvinne: «Han er ikke prest. Ser dere ikke at han ikke har tonsur?» Da forhørte de ham, og de fant ut at han faktisk ikke var prest, men student. Denne scenen er nøkkelen til å vise at årsaken til seminaristenes død ikke var politisk, men religiøs: å være prest eller prestestudent. Dette er mer enn nok til å erklære dem som martyrer. José González ble tatt med til revolusjonskomiteen og sendt til Mieres som fange. Han var den som kunne fortelle om hele tragedien minutt for minutt.

Seminaristenes forfølgere var mennesker som var fremmede for enhver form for religiøsitet. De var helt uvitende om alle kirkelig spørsmål, og de visste egentlig ikke hvordan de skulle skjelne en seminarist fra en prest. For de militante var alle som gikk kledd i sutan, av samme klan, og det var nok for dem. Det var derfor mange av seminaristene under overfallet på og flukten fra seminaret skiftet til sivile klær før de hoppet ut i gaten, i håp om å ha større sjanse til å komme unna og begi seg ubemerket rundt i byen. De regnet også med å bli behandlet mildere i tilfelle de ble fanget i sivile klær i stedet for sutaner, som ville oppfattes som en «provokasjon» av rasende opprørere som drevet av ufornuft, sinne og hat, forsøkte å gjenskape Den franske revolusjon i Asturias.

Tonsuren var den første graden som en seminarist mottok på vei til prestevielsen. Denne skikken med å klippe eller barbere bort hår på toppen av hodet var en forberedelse til ordinasjonen, når biskopen skulle legge sine hender på kandidatens hode. Tonsuren var et tegn på at de nå tilhørte Gud og ga avkall på verden.

I Den katolske kirke var tonsuren i bruk fra middelalderen frem til 1972, da den hellige pave Paul VI (1963-78) erstattet de «lavere vielser» med «tjenester» (ministeria) (lektor og akolytt) før prestevielsen, og tonsuren og subdiakonatet ble avskaffet. Dette skjedde ved Det apostoliske brevet Motu Proprio Ministeria Quædam av 1. august 1972. Ved siden av sutanen var kronen på hodet alltid en måte å gjenkjenne prester på. Det sies at i de mørke årene i middelalderens Spania var det mange geistlige som skjulte eller forminsket sin krone for å kunne kombinere sin tjeneste med et verdslig liv. Dette førte til at dronning Isabella den katolske påla at ingen prests krone kunne være mindre enn en real-mynt.

De ni saligkårede er ikke alle seminarister fra Oviedo som led martyrdøden, de er en gruppe som representere de mange som led forfølgelse, mishandling og død for den «forbrytelsen» det var å ha våget å følge i Kristi fotspor som krysset deres liv. Men hvis det er flere enn de ni, hvorfor var ikke alle de andre inkludert i saligkåringsprosessen? Det skyldes mangel på opplysninger om mange av dem som ble henrettet. Revolusjoner og kriger fører til at mye skriftlig materiale blir ødelagt. Dessuten har det gått lang tid, og dermed er det mangel på vitnesbyrd fra samtidige som bekrefter at de utelukkende døde for troen og ikke av for eksempel politiske årsaker. Dette har gjort forsøk på en offentlig anerkjennelse av deres martyrium svært vanskelig. Men dette reduserer ikke deres betydning. Vi er sikre på at de nå saligkårede seminaristene og de andre som forblir anonyme, ikke gjør noen forskjell for Gud, for ingen vet bedre enn Han selv hvem som nå lovpriser ham i hans hellige forsamling.

De fleste kildene skriver at i alt fjorten seminarister ble drept i Asturias under revolusjonen i oktober 1934 og under borgerkrigen (1936-39), altså fem i tillegg til de ni saligkårede. De fem er: José Méndez y Méndez (d. 6. oktober 1934), José Antonio Ortea Méndez (d. 17. august 1938), Luis Campomanes García (d. 13. november 1936), Vicente García Posada (d. 15. mai 1937) og Enrique Carús Lueje (d. 28. november 1937). I tillegg nevner noen kilder et femtende navn, Hilario Martínez, men vi kjenner ingen detaljer om ham. Helt fra de tidligste kildene er det klart at seminaristen José Méndez y Méndez fra Cartarís i kommunen Navia var med i gruppen av seminarister som ble drept under oktoberrevolusjonen i Asturias i 1934. På et tidspunkt før saligkåringen ble han fjernet fra gruppen, men det finnes ingen informasjon om når og hvorfor dette skjedde.

På den tiden besto staben ved seminaret ikke bare av bispedømmeprester, men også av ordensprester fra Misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), som ble kalt vincentinere etter grunnleggeren, den hellige Vincent av Paul (1581-1660). I Spania ble de populært kalt Padres Paúles. De var ikke bare ansvarlig for formasjonen av fremtidige sekularprester, men de tok seg også av aspirantene til deres egen kongregasjon med hovedkontor i en fløy i samme bygning. Men i den akademiske staben var flertallet sekularprester, men med et innslag av noen lærde ordensmenn. Vincentinerne hadde virket i bispedømmets seminar siden 1900 etter uttrykkelig anmodning fra daværende biskop av Oviedo (1884-1904) Ramón Martínez y Vigil OP (1840-1904), som var klar over det fremragende arbeidet de gjorde i den prestelige formasjonen i seminarer i andre nærliggende bispedømmer. I 1934 besto kommuniteten av fem prester og en legbror. Alle ble tatt til fange i den religiøse forfølgelsen i Asturias som kulminerte i oktober 1934, og tre av dem led martyrdøden mens de andre tre berget livet.

Den salige legbroren Salustianus González Crespo CM (1871-1934) så de flyktende seminaristene, vettskremte av frykt da de revolusjonære jaktet på dem som om de var kaniner. Til tross for sin alder (63) forlot han raskt seminaret og ble arrestert sammen med den første gruppen av fengslede seminarister. Han ba om nåde for dem og tilbød sitt liv i bytte for de unge og sa: «Drep meg, jeg tjener ikke til noe, men ikke drep disse ungdommene, som kan gjøre mye godt». Denne gruppen av seminarister ble overført til Mieres, hvor de satt i fangenskap til revolusjonen ble slått ned, mens den stakkars bror Salustianus fra Ribera de la Tapia i León, som var svært kjær for seminaristene for sin enkle og hjertelige karakter, ble fengslet i instituttet Alfons II den kyske, hvor han feigt ble drept av en kule i sin syke kropp.

Den salige p. Thomas Pallarés y Ibáñez CM (sp: Tomás) (1890-1934) hadde i fire år vært på seminaret i Oviedo, først som åndelig veileder og den siste tiden som viserektor. De revolusjonære tok ham til fange og fengslet ham i instituttet Alfons II den kyske. Han og br. Salustianus ble drept den 13. oktober da de revolusjonære bestemte seg for å drepe alle fangene. Deres kropper ble brent. De to ble saligkåret den 13. oktober 2013.

Den tredje vincentineren var p. Vicente Pastor Vicente CM (1886-1934), som var disiplinærinspektør på seminaret. Der ble han overrasket over de revolusjonære hendelsene, som forårsaket hans død. Han var opprinnelig med i den samme martyrgruppen som sine to medbrødre, men han ble av ukjente grunner fjernet fra saken på et senere tidspunkt. Dette skyltes sannsynligvis mangel på bevis, og hans sak er lagt til side for videre granskning med håp om en senere saligkåring. Det er imidlertid ingen tvil om hans dyder og mot, og i Paredes de Nava i provinsen Palencia i regionen Castilla y León, hvor han hadde tjent som omreisende misjonær, er det mange familier som ærer ham som en helgen.

I sekularpresteskapet døde en biskoppelig vikar i bispedømmet, kammersekretæren og en kannik i domkirkens kapittel, og i tillegg ble sogneprestene av Olloniego, La Rebollada, Sama, Moreda, Valdecuna, San Esteban de las Cruces og Santa María la Real de la Corte drept.

Fire av de seks salige seminaristene som falt under Asturias-revolusjonen, var sønner av gruvearbeidere: Marianus Suárez var fra El Entrego (nå en del av San Martín del Rey Aurelio), hans far Mariano Suárez Llaneza arbeidet som formann i gruven, Josef Maria Fernández var fra Pola de Lena, Johannes Castañón fra Moreda og Gonzalo Zurro fra Figaredo. José Méndez var bondesønn, og Ángel Cuartas sønn av en fisker. De seks representerte nesten alle klasser i presteseminaret: en var subdiakon, en var lektor (teologistudent i fjerde år), en teologistudent i tredje år, en i andre år, en i første år og en i tredje år med filosofi.

* * *

De ni martyrene er:

1) Den salige Angelus Cuartas Cristóbal (sp: Ángel) ble født den 1. juni 1910 i en beskjeden familie i kystbyen Lastres (asturisk og offisielt Llastres) i kommunen Colunga i Asturias. Han ble døpt samme dag av presten Don Victorio Cuervo Palacio. Hans far José Cuartas var fisker og moren Josefa Cristóbal Granada var husmor, og han var den åttende av deres ni barn. Hans besteforeldre var Lucas og Esperanza og Benito og Manuel, alle fra Lastres. Hans familie på morssiden kom fra landsbyen Luces, også i sognet Lastres.

Livet i byen var preget av fiskesesonger og religiøse fester, som det ikke var få av i Lastres: Den stille uke med prosesjoner, Vår Frue av Karmelberget (Virgen del Carmen), den hellige Rochus (San Roque), Vår Frue av gode råd (La Virgen del Buen Suceso), Alle sjeler (Las Ánimas), den hellige Josef (San José), Corpus Christi (El Corpus), Vår smertefulle mor (La Dolorosa). Så med hjelp fra sin familie, som alltid var forankret i håpet som gode llastrinos, og livet i sognet med dypt troende lokale mennesker, ble det skapt en god grobunn for hans spirende prestekall.

Hans familie var svært tallrik med ni barn i et hus hvor den eneste med fast inntekt var hans far. Moren tok seg av hjemmet, og Angelus’ eldre søsken klarte å finne småjobber for å få noe inntekt, enten i penger eller i form av naturalia. Angelus likte havet, men bare når det var rolig og godt vær. Historiene om sjøfolk som aldri kom tilbake, gjorde et dypt inntrykk på gutten, som i likhet med sin mor fryktet at de skulle lide samme skjebne hver gang faren våget seg ut på havet. Hans søsken husket alltid panikken broren følte når han nærmet seg havet hvis nordøsten blåste hardt eller skyene var mørke. Han var alltid redd for det dårlige været i Biscayabukten.

Hans naboer husker Angelus som en svært transparent og edel gutt. Han gikk på folkeskolen (Primeras Letras) i Lastres hos de statlige lærerne (los maestros nacionales). Men hans familie måtte alle arbeide så snart de var gamle nok. Faren var fisker og hadde lav lønn, så søsteren Elvira tok Angelus med for å arbeide sammen med henne på fiskefabrikken i byen. Der tjente han litt penger og ga det meste til sine foreldre. Hans få sparepenger var alltid bestemt til å skaffe seg noen bøker, for hans kjærlighet til lesing var stor.

Blant sine klassekamerater på skolen hadde han noen spesielle venner som han lekte med om kvelden, lærte katekismen eller svømte i havnen sammen med. Hans venn Benito sa om ham: «Han trådte inn i seminaret på grunn av kall. Det kunne vi se på forhånd. Han var som en helgen, og vi hørte aldri et ondt ord fra ham. Vi var flere venner, og han forsvarte oss mange ganger. Når vi kranglet oss imellom, sa han alltid: ‘Men hva gjør du, mann? I vennskap trenger vi ikke å strides med hverandre’. Han skapte fred mellom oss».

Som tolvåring mottok Angelus den 9. juni 1922 konfirmasjonens sakrament i hjemsognet under et pastoralt besøk fra biskop Juan Bautista Luis y Perez (1874-1934) av Oviedo (1921-34). Hans prestekall holdt seg, og like før han fylte tretten år i 1923, trådte han inn i gutteseminaret i Valdediós nær Villaviciosa i Asturias. Ingen av de som kjente ham, ble overrasket over dette, for i sognet hadde han alltid vist en oppriktig fromhet og en klar tilbøyelighet for alt som var i katekismen og en sans for «kirkelige ting». Han trådte ikke inn i seminaret for å favorisere sin familie økonomisk, og heller ikke for å søke en vei hvor han kunne bruke sine intellektuelle evner. Hans beslutning var utelukkende svar på et kall. I 1929 fortsatte han studiene på presteseminaret i Oviedo.

Begge steder fremhevet Angelus seg for sin edle og ærlige karakter, men samtidig hadde han en ganske sjenert personlighet, samtidig som han var veldig omgjengelig. Han var svært respektfull og lydig overfor sine overordnede. Men fremfor alt var han en svært følsom ung mann. De som gikk sammen med ham på seminaret, husket ham som en gutt som ble svært påvirket av alt som skjedde rundt ham, en kamerats familiære problemer, en krangel med en overordnet eller nyheter om den politiske situasjonen i landet. Han visste siden 1931 at de var i fare, men han ville aldri forlate seminaret. Han holdt det svært ryddig i sitt rom, noe som gjorde at han fikk ansvaret for sakristiet. Han fikk raskt ry som en effektiv og eksemplarisk sakristan.

I likhet med så mange gutter på hans alder var han svært glad i fotball, som nesten alle seminarene på den tiden. Når han spilte med kameratene, ba han alltid om å få spille midtspiss. I seminaret var det ikke mange andre former for underholdning på den tiden, så fotball var en svært vanlig interesse. Mange års trening gjorde ham etter hvert dyktig, til tross for ulempen med å spille i sutan! Han var også glad i å spille orgel og likte også å snakke med og få hjelp av prestene.

I sine ferier tilbrakte han i Lastres, og foruten å bruke tid i gatene, elsket han øyeblikkene og familiens måltider hvor de delte opplevelser, anekdoter og personlige erfaringer, som styrket ham gjennom hele året i Oviedo. Hans brødre husket alltid hvordan han blant de mange seminaristene han nevnte, ofte snakket om den salige Gonzalo Zurro (nr. 4), og han fortalte dem sikkert om hans originalitet og interesse for teater. Kanskje har vi her en anelse om hvorfor Angelus sluttet seg til Zurros gruppe den tragiske dagen i oktober 1934 under flukten fra seminaret. Også i løpet av feriene brukte Angelus mye tid på å hjelpe prestene i sitt sogn, sogneprest Don José Fernández Acebedo, administrator Don José og kapellan Don Hipólito. Flere år etter ham led også Don José Fernández Acebedo martyrdøden.

Angelus mottok tonsuren i 1934 og hadde en markert tonsur, siden han var i siste fase før prestevielsen. Han hadde nylig blitt vigslet til subdiakon den 6. mai 1934 i katedralen i León av daværende biskop av León (1913-37), José Álvarez y Miranda (1850-1937), som var født i León, men døpt i Asturia, ettersom hans sogn tilhørte bispedømmet Oviedo. Subdiakonatet var en høyere vielse som ble mottatt etter akolytatet og før diakonatet, og det var et tjeneste ved alteret. Allerede ved sin ordinasjon til subdiakon avla Angelus løfte om sølibat og fikk en forpliktelse til å be breviaret for å delta i Kirkens bønn. Han benyttet ikke denne tjenesten til å fungere i alle sogn (fortsatt en svært vanlig praksis), men fortsatte sitt liv som student og utførte sine forpliktelser i liturgien på selve seminaret. I feiringen av den hellige messe var det hans oppgave å proklamere epistelen og bistå diakonen og presten.

Angelus Cuartas forlot sitt hjem siste søndag i september 1934 for å begynne på sitt femte år med teologi. Den 7. oktober 1934 lå han i skjul i en kjeller sammen med flere andre seminarister. Da hans venn Gonzalo Zurro ble oppdaget av to væpnede militsmenn, ropte de at de andre skulle komme ut fra sitt skjulested og overgi seg, og Angelus ble arrestert sammen med sine medseminarister. De kom ut med frykt, men i deres uskyldige ungdoms edelmodighet og gode tro trodde de at det fantes noe godt i alle mennesker, og at de revolusjonære ikke ville gjøre noe annet enn å ta dem til revolusjonskomiteen, og det ser ut til alle ble med uten innvendinger. De stakkars seminaristene visste ikke om det hatet og umenneskeligheten som de revolusjonære var fulle av.

Angelus var den andre til å dø, etter Gonzalo, selv om han ikke hadde tid til å uttale et eneste ord, bare et sukk. Han var 24 år gammel. Søsteren var på sykehuset i Oviedo, og da nyheten om angrepet på seminaret kom, forlot hun sykehuset for å finne sin bror, hjulpet av en annen jente som fulgte henne. Hun spurte i klostre, skoler og andre steder broren kunne ha dratt til, men hun måtte dra tilbake til Lastres med angsten over ikke å vite om han var i live eller om noe hadde skjedd.

Da levningene av seminaristene den 28. oktober ble tatt opp fra massegraven for identifisering, fortalte de Angelus’ familie at de hadde funnet hans levninger ut fra nummeret på klærne som hver seminarist hadde fått tildelt for å identifisere dem i seminarets vaskeri. Hans bror Julio var den som på vegne av familien dro til kirkegården Cementerio del Salvador utenfor Oviedo for å identifisere sin bror. Familiene til to av seminaristene begjærte sine sønners levninger utlevert, nemlig Angelus og Jesus. Etter identifiseringen ble han gravlagt i en nisje på Salvador. To år senere, da helsemyndighetene ga sin tillatelse, ble hans levninger overført til Lastres, hvor de ble værende i hjemmet i tre dager. Den tredje dagen ble de tatt med til sognekirken hvor han så ofte ba, og der ble hans høytidelige begravelsesmesse feiret i nærvær av hele folket i landsbyen. Deretter ble hans levninger gravlagt i Capilla del Santo Cristo på kirkegården Campo Santo (tidligere kalt Dolores) i Lastres. Hele det kristne samfunn på stedet anerkjente at der hvilte en martyr. Han ble først gravlagt i gulvet i kapellet ved foten av alteret, men levningene ble snart flyttet til en grav på siden, hvor de ble værende frem til 2013.

Etter først å ha søkt om tillatelse fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, ble det igjen foretatt en ekshumasjon av Angelus’ jordiske rester klokken ti om morgenen den 12. mars 2013. Den hellige stol hadde lenge før gitt sin godkjennelse for en overføring av levningene av Ángel Cuartas og hans ledsagere, med instruksjon om at dette måtte skje i en helt privat form og uten noen tegn på en offentlig kult, som var forbudt før en eventuell saligkåring. Tilstede ved seremonien var i tillegg til begravelsesbyrå og det rettsmedisinske teamet, bispedømmets Notarius aktuar, Don Alejandro Soler Castelblanch, Don Jaime Díaz Pieiga i egenskap av kirkelig dommer, og Promotor de Justicia, Don Julio Eugui, som aktor. Også til stede i seremonien som vitner var erkepresten av Villaviciosa, rektor ved seminaret og martyrens familie (noen av dem direkte nevøer). Den daværende sognepresten av Lastres, som kirkelig dommer, kunne ikke være til stede ettersom han var i Rota-domstolen i Roma.

Etter å ha åpnet graven, ble levningene lagt på et provisorisk obduksjonsbord, hvor det ble foretatt en første identifikasjon, og samme dag ble kisten med levningen brakt til erkebispedømmets seminar, hvor det ble utført en andre analyse. Deretter ble levningene nøye lagret i en ny boks som ventet på å bli deponert i den nye graven ved siden av levningene av de andre seminaristene, på den hellige Josefs dag samme år. Hans levninger ble mottatt i seminaret med all høytid, plassert i Aula Magna, hvor en endelig og enkel minneseremoni for hans heroiske liv fant sted. Personlige gjenstander fra seminaristene er bevart i seminaret.

2) Den salige Marianus Suárez Fernández (sp: Mariano) ble født den 12. oktober 1910 i bydelen Valdevilla i Sotrondio i distriktet El Entrego (asturisk og offisielt: L’Entregu) i sognet Linares (asturisk og offisielt: San Andrés de Llinares) i kommunen San Martín del Rey Aurelio i provinsen og regionen Asturias i Nord-Spania. Familien bodde i El Entrego, men hans mor var i Sotrondio da han ble født. Han ble døpt i kirken San Martín de Tours i Sotrondio av presten Don Julio García Argüelles med navnet Mariano Sergio Suárez Fernández-Cocañín. Hele hans familie var fra Nalón-dalen. Hans far Ángel Suárez Llaneza og hans farfar Cosme kom fra Sotrondio, mens hans farmor Serafina opprinnelig var fra Blimea. Hans mor Germana Fernández-Cocañín García Ciaño og hans morfar Maximino og mormor Josefa var fra El Entrego, hvor familien bodde. Faren arbeidet som formann i gruven.

Marianus var gudfar for sin fetter Sergio Suárez Fernández-Cocañín. Hans andre bror, Juan Ramón, ble født den 21. september 1912 i El Entrego, hvor han også døde den 3. september 1962. De to brødrene var uadskillelige. Deres lillesøster Ángeles ble født i 1921 i Priandi i Nava. Faren og stemoren fikk enda to barn. Ángeles ble en svært religiøs kvinne, og til tross for at hun var halt, arbeidet hun med eksemplarisk engasjement i sitt sogn El Entrego som kateket, og hun samarbeidet også med den ansvarlige for klærne. I tillegg sto hun for rengjøringen og strøk messeklærne. Hun var også en hjelper for Don Felipe González Fernández, som levde i Ángeles’ hjem, og da han ble forflyttet til San Juan Bautista i La Corredoria, foreslo han for Ángeles at hun skulle følge med ham og fortsette å bistå ham. Da han døde i La Corredoria, flyttet Ángeles inn i et aldershjem i hovedstaden, hvor hun døde den 25. september 1995.

Familien hadde en liten eiendom i kommunen Nava, derfor dro de ofte til Priandi. Det var familiens faste flukt fra industrimiljøet til det rene landlige miljøet. Avstanden mellom El Entrego og Priandi var ikke stor, men som all kommunikasjon i disse årene ble det så komplisert at noen ganger var den raskeste veien til fots eller med hest, eller de kunne prøve å ta toget til tross for mange togskifter og sporendringer. Marianus elsket å dra til Priandi og gå seg vill i stedets grønne landskap som var velkjent for ham og broren: Buyosa, Campanal, Pozocorderu, Gamonedo, Basoreu, Gradatila, Traveseu, Caspian, Carbajal og Roiles.

Det var ikke en veldig rik eller prangende familie, en sparsommelig mor i hjemmet og en god ektemann, arbeider og også en god kristen. De hadde tre barn, hvorav de to guttene vokste opp med lillesøsteren som «husets dronning», ikke bare for hennes fysiske begrensninger med haltingen, som gikk ut over mobiliteten, men for hennes måte å være på, takknemlig for hver lille oppmerksomhet fra sine slektninger og naboer. De to eldre brødre var svært beskyttende overfor sin søster, men han som tok seg mest av lille Ángeles, var sikkert Marianus, som alltid brukte mest tid på å få henne hjem en tur, fortelle historier, leke med henne eller lære henne katekismen. Han viste kjærligheten i seg, fordi hvis det var noe Marianus var kjent for, var det å være svært seriøs, pålitelig og rettskaffen til enhver tid og omstendigheter.

Fra utsiden kunne han virke utilgjengelig, introvert som aldri aksepterte ironi, men denne definisjonen er ikke tro mot sannheten, fordi han til tider hadde en munter ånd, selv om han likte å gå ubemerket hen. Det er viktig å verdsette en svært klar utvikling og søken etter perfeksjon i denne unge mannen. Den gutten, som sammen med sin bror var en av de rampete alterguttene til Don Sabino, en ærverdig prest i kirken Santo Tomás i Priandi, ble en eksemplarisk from ung mann. Verken Marianus eller hans bror José Ramón var fremmede for Kirkens liv, og de var til og med snille gutter, så de dro for å gå på skole i Oviedo i maristbrødrenes kollegium, som på den tiden het «Det flerspråklige akademiet av Jesu hellige hjerte» (Academia Políglota del Sagrado Corazón) og lå i Calle Santa Susana. Ett år før Marianus’ martyrdød endret senteret navn til Colegio Auseva, som på 1980-tallet flyttet til San Pedro de los Arcos.

Don Silverio Cerra, prest i Priandi, hadde stor betydning i Marinus’ kall, og det samme hadde kapellanen i Nava, Don Avelino López, som ble presteviet i 1924. Priandi er et lite sogn i kommunen Nava. Inntil 1995 ble prostiet Nava utgjort av sognene Priandi, Tresali, Cuenya, el Remediu og Ceceda med erkeprestesetet i byen Nava. Don Avelino ble sagt å være en magnet for ungdom, og det virker som om Marianus var en av dem som ble blendet av den enkle og fromme presten. Overalt hvor han dro, Oviedo, Mieres, Salamanca og Caceres, vakte han ikke bare mange prestekall, men også ordenskall og mange engasjerte legfolk. Men det sies at Marianus Suárez var hans første kall.

Mange seminarister kom til å kjenne Don Avelino, for han ble snart flyttet til Oviedo, hvor han arbeidet i kurien i tillegg til å være kapellan for augustinerrekollektene (Ordo Augustinianorum Recollectorum – OAR), direktør for bønneapostolatet og anerkjent skriftefar som samarbeidet i ulike sogn i Asturias’ hovedstad. Han skulle bli ansvarlig for kirken Cristo de las Cadenas som da bare var en helligdom og sognet ennå ikke var opprettet. Don Avelino var også en av de prestene som led mest under hendelsene i oktober 1934. Han skulle ikke bare bli tvunget til å flykte i sivile klær uten sin elskede sutan, forkledd som selger av selvspillende pianoer (pianolas), men seminaristenes martyrium satte et dypt avtrykk i hans liv.

I den første gruppen av unge menn drept av hat mot troen, ble ikke bare hans Marianus husket som det kallet han hadde sett vokse og fulgt så tett, men han mistet også sin kjære Gonzalo Zurro, hans sognebarn og seminarist. Don Avelino hadde forlatt Oviedo i 1930 for å overta ansvaret for sognet Santa Maria i Figaredo (Mieres), og der møtte han den unge mannen Gonzalo som hadde vært syv år i seminaret. Et år senere fratrådte den respekterte presten sin tjeneste i sognet i Mieres og akseptere invitasjonen fra biskop Francisco Barbado Viejo OP (1890-1964) av Coria (1935-40) om å komme og samarbeide med ham. Don Avelino og Don Francisco ble begge født i Asturias og to landsbyer med samme navn, La Cortina, selv om biskopen var fra Telledo (ast: Teyeo) i kommunen Lena og presten fra landsbyen Trevías i kommunen Valdés. De var svært gode venner i årene i det dominikanske novisiatet i Almagro, selv om Don Avelino måtte forlate ordenen på grunn av alvorlige mageproblemer. Han skulle dø i Salamanca uten å glemme sitt elskede Asturias, hvor hans levninger ble flyttet til, og uten å få ut av hodet de unge seminaristmartyrene, som han sikkert anbefalte seg til mange ganger.

Deres fars stilling som formann tillot dem snart å få en bedre utdannelse. Sammen med sin bror Juan Ramón begynte Marianus på maristbrødrenes kollegium i Oviedo. Kongregasjonen Hermanos Maristas de la Enseñanza eller Marist-skolebrødre (Institutum fratrum Maristarum a Scholis – FMS) var grunnlagt i 1817 av den hellige Marcellinus Champagnat (1789-1840) for oppdragelse og undervisning av gutter. Hos dem lærte de to unge mennene også om livet til denne store franske presten. På ferie i Priandi fortsatte Don Sabino å presentere for Marianus muligheten for seminaret, men han så ikke for seg det på noen som helst måte. Men til slutt vurderte han muligheten for å dra dit sammen med sin to år yngre bror.

Så i 1924 dro de til gutteseminaret Seminario de la Inmaculada i Valdediós. De dro dit med tvil og reservasjoner for å prøve, og de var ikke sikre på suksess i dette valget. Marianus var fjorten år gammel og Juan Ramón var tolv. Førsteinntrykket av den falleferdige, kalde og triste bygningen imponerte dem ikke, og allerede den første dagen der planla de å flykte til fots tilbake til Priandi, en distanse på over 25 kilometer. Men hans bror skulle alltid huske hvordan Marianus brått skiftet mening. Åpningstalen til prefekt Don Amador Juesas forandret ikke bare hans syn på seminaret, men han sluttet seg også til mottoet «legg hånden på plogen og se deg ikke tilbake» (jf. Luk 9,62), som prefekten hadde sagt i sin tale, som var bygd på kapittel 9 i Lukasevangeliet. Brødrene Suárez skulle aldri glemme denne talen. Don Amador Juesas Latorre var en prest med stor prestisje i hele bispedømmet. Han var en intellektuell lærer, strålende predikant og beundret professor. Han var en prest som var dypt involvert i politiske spørsmål, inkludert å stille til valg som kandidat til den grunnlovsgivende forsamlingen i juni 1931, hvor han fikk 474 stemmer i det som ble kalt det katolske kandidatur. Da den landflyktige kong Alfons XIII (1886-1931) døde i Roma i 1941, fikk han i oppdrag å holde en høytidelig begravelsestale som sognet San Pedro i Grado organiserte på anmodning av den daværende markien av Vega de Anzo.

En gang rundt 1928 fortsatte de to brødrene til bispedømmets presteseminar i Oviedo. Faren arbeidet i gruvene, og da republikken ble proklamert i 1931, fortalte han begge sine sønner seminaristene: «Se, nå er det svært vanskelig og svært dårlige tider kommer, og dere vil se hvordan Kirken blir forfulgt». De sa at de måtte vise hvem de virkelig var og at de ikke ville forlate seminaret. Hans bror Juan Ramón måtte imidlertid forlate seminaret like etter, i 1931 eller 1932, fordi han etter en stor influensa hadde en flekk på lungen. Hans pusteproblemer forhindret ham fra å leve et normalt liv og krevde en mer sedat tilværelse tilpasset hans tilstand. Begge brødrene tok adskillelsen svært tungt, men hver av dem så fremover. Juan Ramón akseptere de nye prøvelsene som Herren la i hans vei, og Marianus fortsatte som en hardt arbeidende, ærlig og seriøs seminarist.

Marianus elsket filosofi og humaniora, men språk og matematikk var hans akilleshæl. Han fikk karakteren fatal (stryk) i latin og gresk, men gjennom hardt arbeid og stor innsats klarte han å forbedre karakterene. Den stakkars unge mannen viet mange timer og ofret mye for arbeidet med disse fagene, til tross for at han ikke likte dem og følte seg håpløs i dem. Han ba sikkert Herren om hjelp og oppofret sin innsats, men han ble også syk mellom tall og ordbøker. I juni 1934 mottok Marianus en av de lavere vielser da han ble vigslet til lektor. Før dette hadde han mottatt tonsuren.

Seminaret og den prestelige formasjonen på den tiden var hermetisk lukket for alt som var fremmed for det akademiske og åndelige liv, og selv virkeligheten i bispedømmet var noe fjernt for dem. Enda mye lenger bort var alle verdslige saker, fordi blant lesestoffet de hadde tilgang til, fantes ikke akkurat aviser, verken lokale, regionale eller nasjonale. En del av datidens formasjonsmodell var overbevisningen om at formasjonen av fremtidige prester bare kunne bestå av å fylle dem med Gud og skyve denne verden til side, for å kjenne verden krevde tid, men å kjenne Gud var seminaret. Likevel levde de ikke helt isolert, de visste alle detaljene om at regjeringen i den spanske republikken fremmet en voldsom sekularisme. Prefektene, lærerne og predikantene, og selv rektor og biskopen i sine taler i seminaret på store festdager, informerte dem ble til og med forberedte dem på å være korsets vitner i et samfunn hvor det var blitt fjernet ut av syne og gjenstand for eliminasjon.

Marianus likte politiske spørsmål, noe som ikke var så godt ansett på den tiden, men som han anså viktig. Når han var på ferie med sin familie, elsket han å tilbringe lange perioder i sin tantes bar, hvor han likte å lytte til sammenkomster, foredrag og krangler som grove menn fra gruven hadde mellom kortspill og domino, sider og glass med vin. For den unge seminaristen var det tid for å aktivere sitt filosofiske sinn og bli oppdatert på den politiske situasjonen i Spania, og fremfor alt å innse hvilken ånd som hersket i industrimiljøet i Asturias, hvor det revolusjonære episenteret ikke var Oviedo, men dalene Caudal og Nalón.

Han som pleide å sluke bøker på rekordtid, brukte nå feriene hjemme til å finne informasjon i de avisene han hadde tilgang til, men det var ikke på grunn av opprøret, og det var heller ikke for å kompensere for det som seminaret ikke ville dem. Han prøvde rett og slett å finne den praktiske vinklingen av katolsk sosiallære i de tidene de gjennomlevde akkurat da. Det var ikke en ny erfaring, for Asturias hadde en fersk og levende historie med geistlige som forsøkte å gjennomføre den samme følelsen i praksis, som Martínez Marina, Roces Lamuño, Gafo og mange andre asturiere.

Marianus’ lillesøster mintes at han hadde en enorm kunnskap om politikk, og på bilder i avisen kjente han alle ansiktene til politikere som dukket opp, og kunne navngi dem. Han snakket også med sin tante, som fant ut alt det ble snakket om i baren og alle nyheter og situasjoner som var i ferd med å utspilles. På slutten av sommeren 1934 snakket tante og nevø alvorlig om at stemningen var svært het og at det brygget opp til en stor storm. Marianus benektet ikke dette, for han visste at revolusjonen var i ferd med å eksplodere. Han visste også at om han dro tilbake til seminaret i disse tidene, ville han gå rett i ulvens gap. Imidlertid beroliget hans tante ham ved å si at han kunne reise til Oviedo i sivile klær og ha sutanen i kofferten, og at han ikke skulle dra til seminaret, men til sin gudmor som bodde midt i byen. Kanskje den unge mannen sa seg enig for å berolige sine slektninger, for selv om han besøkte sin gudmor da han returnerte til Oviedo, gikk han deretter tilbake til seminaret for å fornye sitt Ja til Herren. Han var en av de seminaristene som var mest oppdatert i spørsmål om politikk og samfunn, og han var en som best kunne gjette at det ville komme harde tider og kritikere, men likevel fornektet han ikke Herren.

I likhet med sine kamerater var Marianus klar over at vanskelige tider var på vei, men da hans slektninger foreslo at han skulle vente til revolusjonen var ferdig før han dro tilbake til seminaret, nektet han. De siste ordene de hørte fra ham, hadde sin opprinnelse i et uttrykk som hans bestefar hadde uttalt året før. Marianus snakket med sine onkler, som rådet ham til å tenke over det før han tok et avgjørende skritt. Bestefaren hadde sagt: «Den gode artillerist må dø sammen med kanonen» (El buen artillero debe morir junto al cañón). Denne setningen gjentok Marianus til sin bror i det øyeblikket de sa farvel, da broren rådet ham til å be om ti eller femten dagers permisjon mens den kommende revolusjonære bevegelsen gikk forbi.

Da gruppen av syv seminarister ble pågrepet den 7. oktober 1934 etter at Gonzalo Zurro ble oppdaget av to væpnede militsmenn, ba de alle som skjulte seg om å komme frem, og de ga falske løfter om at ingenting ville skje med dem, for de skulle bare tas med til revolusjonskomiteen for å avgi forklaring, og deretter kunne de gå. I stedet ble de stanset foran en port, hvor de to militsmennene uten varsel skjøt dem ned. Marianus var den tredje som ble truffet av kulene etter Gonzalo og Angelus. Det ser ut til at bare Gonzalo hadde tid til å skrike mens han ble skutt, mens de andre hadde ikke engang tid til å reagere. Etter det svikefulle mordet ble Marinus’ sko, klokke og alle verdisaker stjålet.

Seminaristene hadde ikke gjort noe på veien for å bli skutt med kaldt blod. De gjorde ikke motstand, de provoserte ikke sine bødler med et eneste ord, og de begynte heller ikke å synge eller be høyt. På tidspunktet for Marianus’ død den 7. oktober 1934 hadde han nettopp begynt på sitt fjerde år med teologi. Han var 23 år gammel og skulle ha fylt 24 fem dager senere, den 12. oktober.

Den rettsmedisinske undersøkelsen av Marianus’ levninger viste at minst ett av skuddene (muligens to) må ha vært i pannen eller i hodet med et gevær av høyt kaliber. Vitner til den første ekshumasjonen sa at ansiktet var ugjenkjennelig ettersom han hadde blitt skutt på så kloss hold og med et slikt våpen, så det var ikke mulig å kjenne igjen om kroppen var Marianus eller ikke. Da de gravde opp hans levninger, var hans far til stede, men til ingen nytte, for nerver og en viss tilstand av sjokk gjorde at den gode gruvearbeideren ikke klarte å nikke eller avkrefte at det hans gutt. Han var overbevist om at det var han på grunn av skjorten han hadde på seg, men det var nødvendig å skjære av stykker av klærne slik at hans hustru kunne bekrefte at disse klærne utvilsomt tilhørte hennes sønn. Vitner til ekshumasjonen husker likevel holdningen til Marianus’ far, i smerte prøvde han å være rolig, og at han var den eneste av alle de tilstedeværende som ikke brukte eller ønsket maske.

3) Den salige Jesus Prieto López (sp: Jesús) ble født den 28. august 1912 i den lille landsbyen Bodecangas (Bao de Cangas) i sognet La Roda (A Roda) i kommunen Tapia de Casariego vest i provinsen og regionen Asturias nordvest i Spania. Landsbyen besto av spredte gårdshus. Han var den syvende av elleve barn av José María Prieto og Marcelina López Acebedo, og familien var like ydmyk som den var religiøs. Han ble døpt dagen etter, den 29. august, av sognepresten Don Fernando Gómez Celaya i det daværende sognesenteret Santa María del Monte. Hans mor og mormor Rosalía var fra Bao de Cangas, mens hans far og hans farfar Cayetano var fra landsbyen og sognet Presno i kommunen Castropol. Hans farmor Concepción var fra landsbyen Vega de Ouría i sognet Rozadas i kommunen Boal. Vi vet ikke hvor hans morfar kom fra. Hans faddere ved dåpen var hans bror Valentín og en nabo fra Acevedo i La Roda ved navn Benigna.

Familiens hus lå på landet, og alle barna fra de minste til de eldste var nødt til å hjelpe til i arbeidet på åkrene. Så lille Jesus lærte svært tidlig hva hardt arbeid var, og hans brune hud ble enda brunere hver sommer når han arbeidet sammen med familien under solen. Han var introvert og ingen venn av fornøyelser, men han var et sterkt og sunt barn og hadde store evner i alle boklige sysler. Han var svært veloppdragen og kranglet aldri med sine søsken, og de understreket alltid at han til tross for sin blyghet og fåmælthet ikke hadde noen vanskeligheter med å vise sin kjærlighet og hengivenhet. Han var en person som tilegnet seg alle normer, holdninger og verdier og gjorde dem gyldige for ham selv, og det gjorde ham til en svært klok ung mann. Han hadde en stor andakt for den salige jomfru, og det var ikke en dag uten at han ba rosenkransen hjemme, hvor han pleide å lede familiens felles resitasjon. Utvilsomt et eksempel på det en irsk prest uttrykte mange år senere: «En familie som ber sammen, holder sammen».

I 1929 vigslet biskop Juan Bautista Luis y Pérez (1874-1934) av Oviedo (1921-34) den nye kirken i La Roda i bydelen Monte, selv om sognet het Santa María del Monte lenge før dette. Sognepresten ønsket å flytte sognets sete fra den gamle kirken til den nye og deretter gjøre om den gamle til en helligdom for de hellige martyrene Amantius (San Amancio), Gaudentius (San Gaudencio), Felician (San Feliciano) og Santa Victoria, som hadde en så inngrodd kult og hengivenhet i sognet at deres fest allerede var La Fiesta Mayor («den største festen»), selv foran Marias opptakelse i himmelen. Da den nye kirken Santa María ble åpnet for gudstjenester, fantes det ingen penger til å kjøpe et nytt bilde av Guds Mor for, og sognepresten mente det var for tidlig å bære bildet av La Patrona som presiderte i den gamle kirken, til den nye. Så som en løsning, bestemte han seg for å flytte statuen av Virgen de las Nieves som ble æret i kapellet i Pico de Faro, som den unge Jesus ba foran så mange ganger. På 1950-tallet ble statuen av La Patrona flyttet til den nye kirken, og dermed returnere Virgen de las Nieves til kapellet gjennom hele året og ikke bare hennes festdag som tidligere år.

Sognet Roda var et svært livlig kristent fellesskap på begynnelsen av 1900-tallet og et av stedene med flest kall, ikke bare til prestetjenesten, men også kall til ordenslivet og misjonen. En av årsakene til denne åndelig «boomen» var utvilsomt arbeidet til den daværende sognepresten, Don Jesús M.A. Rodríguez, som tjente i sognet fra 1919 til 1949 og som hans sognebarn kalt «vår nidkjære apostel». I denne fruktbare grobunnen vokste kroppen og sjelen til lille Jesus, navnebror av sin sogneprest. Han var en fremragende ministrant og likte å gå til kirken og være der lenge for å hjelpe til i den hellige messe med stor iver og omsorg, og han kunne alle latinske eukaristiske bønner utenat. Don Jesus så snart hans kvaliteter og begynte å gi ham privatleksjoner, katekese og åndelig veiledning. Jesus’ store fromhet, naturlige vennlighet og kjærlighet til menigheten fikk hans sogneprest, som kjente ham godt, til å plante i gutten muligheten til å gå på seminaret, og unge Jesus svarte umiddelbart.

Dermed trådte han inn i gutteseminaret i Valdediós i 1925, tolv år gammel. Ifølge hans søster «dro han for å smake på seminaret, ingen tvang ham». Familien kunne ikke påta seg noen utgifter til hans formasjon, for de hadde bare akkurat nok til å spise, men sognepresten la til så mye at han og familien ikke trengte å være bekymret for pengene. Don Jesús dekket alle utgifter til guttens studier og livsopphold, så da den lille seminaristen kom til La Roda på ferie, var den første som møtte ham ved ankomsten og den siste han så ved avskjeden, hans elskede og beundrede sogneprest. I sin ferietid hjalp han til hjemme i husarbeidet sammen med sin mor, for faren ville ikke la ham gå ut på jordene med sine brødre fordi han sa at guttens plass var hjemme med bøkene. Så han brukte all den tid han kunne på å studere, men han hjalp også presten, ikke bare i den daglige messen, men han ga også katekese til andre barn, ordnet i sakristiet og fikk svar på alle sine spørsmål om formasjonen og studiene som han pepret Don Jesús med.

Hans bror Francisco mintes fra brorens år på seminaret: «Han snakket om seminaret i Valdediós og fortalte alt, hva han spiste og hvordan han ble behandlet. På den tiden spiste de regelmessig, for behandlingen var bra. Han etterlot seg ikke noe skriftlig. Når han var på ferie, dro han på søndag ettermiddag for å treffe venner blant seminaristene som bodde i de nærmeste landsbyene. Når han var her på ferie, var hans liv å studere hele tiden med Don Jesus og hjemme. Han var sakristan». Han var lykkelig i Valdediós, hvor de ikke gikk sultne, selv om maten var så dårlig at de til slutt ønsket å være sulten. Men kommunitetslivet, bønnen og studiet var så fullpakket at selv det gastronomiske ble sekundært.

Etter gutteseminaret i Valdediós fortsatte han til presteseminaret i hovedstaden Oviedo. Den politiske og sosiale situasjonen var komplisert, og det var ikke enkle dager for kristne og enda mindre for fremtidige prester. Som de alltid antok i hans hjem, sviktet Jesus aldri på en eksamen eller i et emne. I tillegg til sitt gode hode utmerket han seg ved sin utholdenhet og dedikasjon til studiene, noe som gjorde at han ikke hadde en eneste flekk på sitt rulleblad.

Det ble sagt at han hadde en dårlig tid da tiden kom for å utføre militærtjenesten, fordi han var bekymret for ikke å bli prest. For hans verneplikt kom i en periode med et spesielt fiendtlig miljø mot Kirken, som stadig utvidet seg i det industrielle Asturias på 1930-tallet. Noen snakker om at han hadde en kallskrise, og noen i staben fryktet for at han aldri ville komme tilbake. Dette er noe hans søsken kraftig benektet, fordi han alltid hadde uttrykt sin lengsel etter en dag å bli presteviet. Det var trange tider og prekære forhold i presteseminaret i det gamle klosteret Santo Domingo, men Jesus var lykkelig, og både eldre og unge seminarister satt alltid igjen med et godt minne om ham, og det samme gjaldt lærere og prefekter. Til tross for hans seriøse og reserverte natur, mer taus enn snakkesalig, er alle enige om at i de få gangene han snakket ut, hadde både i klassen og ved rekreasjonen, snakket han positivt om alle. Begrepet fiende eksisterte ikke i hans ordforråd, fordi han aldri tenkte ille om noen.

Den antiklerikale atmosfæren i republikken skapte en reell frykt og beven innen Kirken, og svært eksplisitt i formasjonssentre og religiøse kongregasjoner. De fryktet en gjentagelse av hendelsene som fant sted en måned etter forkynnelsen av Den andre republikk, da mange kirker ble brent, klostre ble angrepet, graver ble skjendet og hendelsene endte med døde og sårede. Selv om dette hovedsakelig skjedde i Alicante, Cádiz, Sevilla, Granada, Córdoba, Murcia, Valencia, Málaga og Madrid, fryktet Kirken i Asturias hvilke tragedier som ville komme. Jesus hadde perfekt kjennskap til hvordan det sosiopolitiske landskapet var og hvor dyster fremtiden så ut for Kirken i Spania. I brakkene måtte han høre hvordan republikken ønsket å feie Kirken bort over hele landet. Til tross for dette dro han tilbake til seminaret etter avslutningen av sin militærtjeneste.

Jesus’ spiritualitet ble svært influert av vincentinerne (Los Padres Paúles) og deres eksemplariske tjeneste som ansvarlige for formasjonen i presteseminaret på den tiden. Etter de frøene som ble sådd av hans sogneprest, gjorde Vincent de Pauls spiritualitet at han fokuserte sitt presteskap som tjenernes tjener, som begynner med de minste i Guds folk, de fattigste materielt eller åndelig. Jesus denne tilnærmingen til sin egen, til det punktet at han ikke bare var tilgjengelig for sine klassekamerater eller eldre seminarister, men det var heller ikke uvanlig å se ham gi en hånd til de yngre seminaristene.

Etter at Jesus flyktet fra seminaret den 6. oktober 1934 og lette etter et skjulested i frykt for kontrollposter eller angiveri fra beboere i området, sluttet Jesus Prieto seg til gruppen til Gonzalo Zurro, som gjemte seg i en fuktig kjeller nær seminaret. Der holdt de seg skjult en hel natt og i flere timer neste dag. Da det ble umulig å fortsatt oppholde seg der på grunn av mangel på mat og drikke, ble de tvunget til å forlate sitt gjemmested. Syv av dem ble arrestert av to væpnede revolusjonære og ført bort, inkludert Jesus. Seks av dem ble henrettet den 7. oktober 1934. Jesus var den femte som ble skutt og den fjerde som døde, etter Gonzalo, Angelus og Marianus. Etter de tre ble José skutt, men han overlevde. Jesus var 22 år gammel og studerte teologi på tredje året.

Nyheten om drapet på Jesus slo ned som en bombe i sognet La Roda og alle var forferdet, hans familie, naboer, sognepresten, barna som hadde gitt katekese og venner. Men den personen som ble mest påvirket av mordet, var hans far, som endte med å miste forstanden. Han måtte passes på dag og natt for at han ikke skulle stikke av og dra hjem fra institusjonen, noe han gjorde ved mer enn én anledning. Det gikk så langt at Jesus’ far viste en sterk følelse av antipati mot Don Jesus, presten i La Roda som hadde vært den som hadde trykket på Jesus for å få ham til å tre inn i seminaret og som i tillegg selv betalte nesten alle kostnader dette medførte. Alle i sognet var klar over at Jesus hadde gått rett til himmelen, siden hele hans liv var godt og han aldri klaget over noe eller noen, men så alltid det gode i alle.

Den 28. oktober 1934 ble hans og de andre seminaristenes levninger gravd opp fra massegraven på kirkegården Salvador, i nærvær av José González (seminaristen som overlevde skytingen), seminaristen Jaime Caldevilla og presten Don Antonio Lombardia. Da levningene var vasket og plassert i kister, kom også Don Leocádio Alonso Crespo, prest og professor på seminaret i Valdediós for å vise sin respekt og be for seminaristene. En gang ble det sagt at seminaristmartyrenes levninger var overført til seminaret i Oviedo, men i virkeligheten lå de på den gamle delen av kirkegården i Oviedo, i en felles grav med to av vincentinernes martyrer fra seminaret.

Familiene til to av seminaristene begjærte sine sønners levninger utlevert, nemlig Jesus og Angelus. Etter identifiseringen ble de gravlagt i en nisje på Salvador. To år senere, da helsemyndighetene ga sin tillatelse, ble deres levninger overført til sine hjemsogn. Både Jesus’ familie og de etterfølgende sogneprestene som tjente i sognet La Roda, viste alltid stor ærbødighet for hans grav.

4) Den salige Gonzalo Zurro Fanjul (lat: Gundisalvus) [noen kilder kaller ham Zurzo og andre Zuño] ble født den 22. oktober 1912 i bydelen Sabugo i Avilés i Asturias. Han var sønn av Luis Zurro Fernández fra Valladolid i Castilla y León og Mercedes Fanjul Ania fra Llanera i Asturias. Han mottok dåpen med navnet César Gonzalo i kirken Santo Tomás de Cantorbery i Sabugo. Han hadde en søster som het Cecilia. De første årene av barndommen ble tilbrakt i Villa del Adelantado, men familien flyttet snart til landsbyen Figaredo i kommunen Mieres, hvor hans far ble gruvearbeider. Søsteren fortalte at «han var en veldig god gutt. Han var alltid veldig lydig. Litt blond, med blå øyne og hvit, ganske høy». I hans hjem hevdet de at han alltid hadde vist en naturlig vennlighet og et rotfestet kall.

Gonzalo fikk sin første skolegang i Caudal-dalen, i de nasjonale skolene i Turón og i landsbyen Santullano i kommunen Mieres. Hans latente prestekall førte til at han allerede som niåring i 1921 trådte inn i Colegio San José de Calasanz, som tidligere hadde vært seminaret Seminario Calasancio i kommunen Villacarriedo i comarcaen Valles Pasiegos i provinsen og regionen Cantabria. Men vi vet ikke hvorfor. Skolen tilhørte kongregasjonen «Fattige regelbundne klerikere av Guds Mor for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP eller Sch.P), i dagligtale kalt piarister eller skolopianere, som var grunnlagt av den hellige Josef av Calasanz (1556-1648). Der var han i skoleårene 1921-22 og 1922-23.

Men hans overordnede mente at han egnet seg bedre som sekularprest enn i ordenslivet. De tenkte også på hans foreldre, som aldri hadde hatt god helse. Så i 1923 kom han tilbake til Asturias og trådte som elleveåring inn i bispedømmet Oviedos gutteseminar Conventín i det tidligere klosteret Santa María (nå karmelittkloster) i sognet Puelles i kommunen Villaviciosa i dalen Valdediós. De første munkene som bosatte seg i denne grønne og frodige dalen, ga den navnet Val de Dios, «Guds dal». Der studerte han latin og humaniora i fire år. Studiene ble betalt av Doña Guadalupe de Figaredo, som tilhørte familien til gruveeierne.

I Valdediós satte den lærde musikeren Don Manuel Astorga, som hadde stillingen som mayordomo (administrator), opp et stykke musikk på scenen. Ifølge de eldre prestene der var det dette som vekket Gonzalos kjærlighet til litteratur og sang. Han prøvde seg som komponist og skrev melodier til noen av sine egne tekster. En venn av Gonzalo, Adolfo Lana, husket alltid å ha sunget stykker av verket om fjellene i Somiedo. Adolfo Lana Rodríguez (1915-2011), opprinnelig fra Somiedo og i mange år lærer i Miranda, var Gonzalos kamerat og har gitt mange verdifulle fakta om hans liv og også om de siste dagene før han døde. Han var den lengstlevende fra Gonzalos klasse. Han var Gonzalos klassekamerat, men også medspiller på fotballbanen og delte også hans interesse for teater.

Etter fire år i det gamle klosteret i Valdediós begynte han sytten år gammel i 1927 sin neste formasjonsperiode, denne gang i bispedømmets presteseminar, som lå i det gamle og forfalne dominikanerklosteret Santo Domingo overfor bydelen Campillín, et stort hus som ble delt av ordenskandidater og seminarister i hver sin del av bygningen, som vendte mot hverandre, slik at de kunne kommunisere lett. Der begynte han på studiene i filosofi og senere i teologi. Han var en god student, og en av hans styrker var historie. Hans kamerater mente at han hadde en lys fremtid på grunn av sine gode intellektuelle gaver. Han var ansvarlig og kunne alltid sine lekser, men han så også ut til å ha en viss evne for abstraksjon både i klasserommet og i kapellet. En annen av hans lidenskaper var misjonen, og han leste mye om dette temaet og støttet sterkt kirkelige kampanjer på dette feltet. Dette gjorde at han til slutt ble utpekt til ansvarlig for Misjonsakademiet på seminaret, hvor kjærligheten til misjonen ble spredt gjennom publikasjoner som ble delt og sendt videre blant jevnaldrende. Det holdt til med sitt lille bibliotek i et klasserom i seminaret. Derfra kom det noen misjonærer som dro til Afrika og Amerika. Gonzalo hadde lett for språk og en klassekamerat som heter Teodoro ga ham engelskundervisning fordi han hadde vært i USA. Han var en god student, men han brukte mye tid på å absorbere. Det fortelles også at Gonzalo alltid gjorde sine lekser, men brukte ikke mye tid på dem.

Det som hadde vært klausuren i dominikanernes tid, var på denne tiden en gårdsplass for rekreasjon, hvor de som likte fotball, pleide å spille vennskapelige kamper. Gonzalo var lidenskapelig når det gjaldt fotball, og han pleide å delta i kampene som ble spilt på gårdsplassen foran skolen. Der spilte også en gutt som bodde i husene foran gårdsplassen. Også noen gutter fra nabolaget fikk også tilgang til gårdsplassen for å spille med seminaristene. Men noen ganger ble kampene flyttet til promenaden foran kirken Santo Domingo, hvor det var bedre plass. De fra Sabugo i Avilés sa at Gonzalo var en av de beste, noe som ikke bare hans medseminarister opplevde, men også mange unge menn fra nabolaget og fra byen som om ettermiddagene kom for å konkurrere med de unge seminaristene. I tillegg til fotball likte Gonzalo all slags lek eller lagspill, og han var like entusiastisk når det gjaldt teaterkunsten.

Han brukte mye tid på det teaterstykket som han arbeidet med. For på seminaret i Oviedo avslørte han seg som forfatter, poet og fremragende dramatiker. Dette beviste han med sitt originale drama med tittelen «Forræderen Bellido Dolfos» (El traidor Bellido Dolfos), som var basert på en spansk legende som var plassert i regjeringstiden til kong Ferdinand I den store av León (Fernando el Magno) (1017-65), som var konge av Castilla (1035-65), fra 1037 av Castilla og León. Verket er et lyrisk drama i prosa og vers, og Gonzalo brukte pseudonymet «Guimel de Amarante». Han måtte lese mye for å skrive dette dramaet, for historien er ganske komplisert. Han fikk hjelp til musikken av en seminarist fra Salamanca som også var musiker, Don Constancio Palomo González (1912-82), fjerdeårsstudent i teologi. Manuskriptet oppgir at J. Manuel Álvarez Miranda var oppsetningens regissør, og det kan ha vært han som satte forfatteren og komponisten i kontakt med hverandre. Som nesten alle forfattere var han en gutt med bohemaktige trekk og var ganske god med pennen.

Ingen visste noe om prosjektet før han innkalte dem som etter hans mening var skikket til å stå på scenen, og de begynte å øve i oktober 1933. Stykket ble satt opp til allmenn applaus den 7. mars 1934, som i den daværende kalenderen var seminarets skytshelgen Thomas Aquinas’ festdag. Kostymene ble leid i et hus i Oviedo. Den lille aulaen på seminaret egnet seg ikke på noen måte, så premieren fant sannsynligvis sted på Cine Mutualidad, som lå i samme bydel, Santo Domingo, eller muligens i dominikanernes aula, men det er mindre trolig. Festdagen for seminarets skytshelgen Thomas Aquinas var en dag som alltid hadde en intellektuell begivenhet av en viss betydning. 34 år tidligere, i skoleåret 1900-01, da de skulle til å flytte til det nye bygget La Vega (nå El Milán, en campus ved universitetet i Oviedo), ble St. Thomas feiret med et kulturprogram som vitner om det musikalske og litterære miljøet seminaristene levde i.

Gonzalo fikk stor suksess den kvelden. Det var mange tilskuere, for det var ikke bare seminaristene som kom, men også studentene hos adoratrices og dominikanerne ble invitert. Adoratrices er medlemmer av søsterkongregasjonen «Tjenerinner av Det hellige Sakrament og av Nestekjærlighet», på spansk: Adoratrices Esclavas del Santísimo Sacramento y de la Caridad (Sorores Adoratrices Ancillæ SS Sacramenti et a Caritate – AASC), som i tillegg til tilbedelse av sakramentet også drev skoler. Uten tvil var det en svært lykkelig dag for Gonzalo. Han begynte i høstsemesteret 1934 på sitt andre år med teologi. Gonzalo etterlot seg sitt drama ferdig, men ifølge regissøren ønsket han å rette det opp, spesielt den første delen. Det er bare første del av verket som er bevart, resten brant sammen med seminaret. Nøyaktig syv måneder etter premieren på dramaet, den 7. oktober 1934, festen for Nuestra Señora del Rosario, endte Gonzalos liv.

For vanskelige tider nærmer seg Spania, spesielt for katolikker. Gonzalos søster Cecilia, som avla vitnesbyrd i bispedømmets informativprosess, fortalte at en dag da broren var hjemme i ferien, bestemte han seg for å følge den lokale presten for å feire en begravelse i Figaredo. Samme dag passerte politikeren José María Gil-Robles y Quiñones de León (1898-1980) gjennom landsbyen, hvor han var invitert til en villa for å spise. Han var leder for den høyreorienterte grupperingen CEDA, som ble tatt inn i regjeringen høsten 1934, noe som startet gruvearbeiderstreiken som førte til revolusjonen i Asturias i oktober 1934. Hans besøk i landsbyen gjorde gruvearbeiderne svært opprørte. Søsteren var ved vinduet og så presten og Gonzalo passere, og hun sa: «Ikke gå med ham, Gonzalo, folk er svært opphisset og de vil slå dere». Men de dro likevel.

Et par minutter etter at politikeren dro, så søstrene folk som gikk der nedenfor. Hun og hennes mor skyndte seg nedover veien. På veien ved siden av vaskestedet hadde de allerede slått hennes  bror. Så kom han hjem og vasket seg og tok på andre klær. Søsteren forklarte: «Den dagen fikk han mye juling. Da presten forlot ham, slo de ham ikke, men de tok av ham biretten og de tingene han hadde, et merke, men ikke noe mer. Gonzalo hadde ingenting. Ulykken var at han hadde svært gode venner her med barna og alle. Selv med noen sosialister her var han nær og Gonzalo sa de var svært snille og han omgikk dem veldig bra og snakket mye med dem».

Gonzalo var blitt svært skremt, men han minimaliserte det som hadde skjedd, for han kjente noen av angriperne og betraktet dem som gode mennesker. Gonzalo visste at revolusjonen kom, fordi han hadde uttrykt ved flere anledninger til sin far: «Jeg visste om gruvearbeidernes følelser». Det at han hadde vokst opp i Caudal-dalen og var sønn av en gruvearbeider, merket ham dypt, og han var bevisst betydningen av Kirkens nærvær i arbeidernes verden for å bringe disse sjelene til Kristus. Mieres som Gonzalo kjente, var dypt preget av tilstedeværelsen av brødre, nonner og betydelige landsens sogneprester, og siden 1800-tallet hadde et godt samarbeid bidratt til evangeliseringen av den industrielle virkeligheten, uten å ignorere eller glemme «konkurransen» fra den samtidige marxistiske ideologien, som så lett fikk innpass i en manipulerbar verden av arbeidere uten utdannelse.

Ettersom han hadde levd blant gruvearbeidere og var sønn av en av dem, var han også opptatt av de sosiale og pastorale problemene på dette området. Han var svært opptatt av sosiale spørsmål, og seminaret var svært oppdatert med encyklikaer, spesielt de som var relatert til Kirkens sosiallære. Gonzalos talenter og ferdigheter ga ham også en tendens til å spesialisere seg i samfunnsstudier for å være nyttig for arbeidere og gruvearbeidere i morgen, uten å slutte å arbeide i ferien med sosial- og misjonspropaganda. Han var ungdom i Katolsk Aksjon, en ekte karakter, en seminarist i hele kroppen. Han elsket historiske og litterære studier. Han var overbevist om at revolusjonen ville komme, og dette hadde han sagt til sin far og senere til sine medseminarister da han kom til seminaret.

Det første eksempelet på antiklerikalt hat fant sted den 5. oktober i dalene Caudal og Nalón, hvor sogneprestene i Valdecuna og Sama de Langreo ble drept, og det samme ble administratoren av Moreda de Aller og to noviser hos pasjonistene. Dagen etter ble klostrene til pasjonistene i Mieres og dominikanerne i La Felguera brent ned. Nyhetene om disse første martyriene berørte hjertene til de unge studentene i seminaret i Oviedo dypt og forberedte deres sjeler. Kanskje berørte de Gonzalo enda dypere fordi det gjaldt prester han kjente og som sto hans hjem og hans familie så nær.

Revolusjonen kom til seminaret den 6. oktober, og åtte seminarister og dominikanerpateren Esteban Román Cachero OP gjemte seg i den fuktige kjelleren til et forlatt hus svært nær seminaret. Der tilbrakte de natten den 6. oktober uten å være i stand til å sove. I stillhet, mellom angst og frykt, ble den menneskelige følelsen av overlevelse aktivert sammen med familieminner og kallsillusjoner, og mellom bønner ble natten brukt til glimt av de to mulighetene: å leve på jorden eller i himmelen. «Hvis vi overlever, må vi dra til Covadonga og takke Santina», og «hvis de dreper oss, vil vi være martyrer?» At dominikaneren var pater og ikke bror, var for seminaristene deres siste store støtte. Han ga dem råd, sakramental absolusjon og velsignelse.

Så begynte den 7. oktober, festen for Jomfruen av Rosenkransen, som var så høyt elsket i Oviedo. Etter å ha tilbrakt morgenen som natten før, bestemte de seg for å sjekke om alt virkelig hadde skjedd, ettersom de nesten ikke hørte folk som skrek eller gikk gjennom området, og byen virket roligere enn forrige dag. Det var opp til den naturlige lederen Gonzalo Zurro å sjekke, og ifølge noen versjoner ga han beskjeden «ingen maurere i sikte». Men det var nok ikke akkurat slik, noe som de overlevende senere ville bidra med sine vitnesbyrd om. Snarere gikk Gonzalo ut på grunn av trøtthet, sult og tørst, og han gikk ikke ut for å se, men på leting etter et menneske som kunne føre dem til prestene og sine brødre. Da han var utenfor, så han bak en mur, hvor det ikke var noe som rørte seg. Han passerte en liten gate og en plass, men da han gikk for å gjøre den siste sikkerhetstesten, ble han overrasket av to militsmenn. De ga alle ordre om å komme ut med løfte om at de ikke ville bli skadet, men bli tatt med til revolusjonskomiteen. Alle gikk ut unntatt en seminarist og p. Esteban.

I de to gatene de gikk gjennom, mottok de rop og fornærmelser fra naboer som skjelte dem ut på deres vei. De ble tatt til Campillín og derfra i retning mot San Lázaro. De ble stanset foran en port i det som nå er Calle Padre Suárez, omtrent mellom nr. 25 og 27. Da Gonzalo så at den forreste vakten var i ferd met å rette geværet mot ham, ropte han ut, men kanskje av respekt for republikanismen ropte han ikke ¡Viva Cristo Rey! («Lenge leve Kristus Kongen»), som var ropet til så mange martyrer på den tiden, men ¡Viva España Católica! («Lenge leve det katolske Spania!»). Han var den første til å bli pepret av kuler. Det var den 7. oktober 1934. Han var 21 år gammel og andreårsstudent av teologi og ble drept to uker før sin 22-årsdag.

Adolfo Lana Rodríguez (1915-2011), en medstudent av martyrene, avga senere vitnesbyrd om det som hadde skjedd og avsluttet: «Noen dager senere gikk jeg til seminaret i bydelen Santo Domingo for å se hva som var igjen. Det var en ruin av utbrente og smuldrende vegger og svidde bjelker. Der møtte jeg den gutten som spilte fotball på plassen med oss. Jeg tror jeg var den første i klassen som kjente slutten av tragedien. Straks han så meg, kom han løpende for å fortelle meg, oppløst i tårer: ‘De har drept Zurro! De har drept Zurro!’ Da fortalte han meg hvordan han hadde gjemt seg bak gardinene på balkongen i sitt hus og så de syv falle og utgyte sitt blod ved foten av muren, svært nær seminarets port».

Gonzalos foreldre kom seg aldri etter slaget de fikk ved å miste sin sønn, og begge døde i løpet av kort tid.

5) Den salige Josef Maria Fernández Muñoz (sp: José María) ble født den 5. mai 1915 i sognet Muñón Cimero (ast: Muñón Cimiru) i kommunen Lena (ast: Ḷḷena) i provinsen og regionen Asturias. Hans foreldre var Pedro Fernández y Fernández og Maria de las Mercedes Martínez Sánchez (kalt Mercedes), begge fra Muñón Cimero. Tre av hans besteforeldre kom også fra samme sted, morens foreldre Juan og Salomé og farfaren Felipe. Den eneste utenfra var farmoren, Ramona, som var fra Rao i kommunen, comarcaen og provinsen Lugo i regionen Galicia, men i bispedømmet Oviedo. Gutten ble døpt den 9. mai av daværende sogneprest Don Bernardo Blanco Hevia. Hans faddere var José María Álvarez og María Álvarez. Han mottok dåpens vann med navnet José María Jesús til ære for Den hellige familie av Nasaret.

I Muñón Cimero ble det sagt at det var flere kornmagasiner enn hus, sikkert på grunn av den fruktbare jorden som ga svært rikelige avlinger. Lokalbefolkningen levde utelukkende av landbruk før gruvedriften kom i gang. I gruvene ble det hentet ut mineraler, kvikksølv, arsen og sinober. Livet på stedet endret seg, men ikke til det bedre, for arbeidet i gruvene var vanskelig, dårlig betalt og farligere enn selv kull på grunn av sin høye giftighet. Det fantes ingen risikoforebygging, og i tillegg kom den permanente tilstedeværelse av ubehagelig metangass fra en utvinning av antrasitt. Hvis man boret i ren arsenikk, kunne det dannes eksplosiv gruvegass som i kull.

Alle guttens slektninger levde dypt katolske liv, men om noen utmerket seg spesielt, var det Pedro, Josef Marias far. Han var pålitelig og rettskaffen og fremmet alltid evangeliets verdier i sitt hjem. Han var en nestekjærlig mann og oppmerksom på naboer i landsbyen som trengte hjelp under alle slags omstendigheter. Pedro Fernández var lykkelig og hadde oppfylt alle sine ambisjoner. Han var gift med en eksepsjonell kvinne, hadde bygd et hjem med to barn, en gutt og en jente og hadde full støtte fra foreldre og svigerfamilie, og hans åndelig liv gikk gjennom sine beste øyeblikk takket være hans uselviske samarbeid og daglige religiøse praksis i sognet.

Han gjennomlevde dager med stor glede da hans barn begynte å motta de første sakramentene: dåp, første skriftemål, første kommunion. Men da man minst ventet det, fikk dette lykkelige hjemmet besøk av døden da en plutselig sykdom tok livet til unge Mercedes, hans hustru. Om natten og morgenen var han alene med sine to barn, og hans gamle foreldre og svigerforeldre krevde oppmerksomhet på grunn av deres alder. Pedro søkte tilflukt i sin tro i et forsøk på å bevege seg fremover og uten å slutte å sørge sin elskede.

Året etter at han gravla hustruen, kom det nesten som sendt av forsynet en ideell kvinne som ble forelsket i den fromme enkemannen. Hennes navn var Etelvina Sariego. Først var Pedro motvillig til et nytt forhold. Hva vil familien si, hva vil folk si, min stakkars Mercedes. På den tiden mente man fortsatt at selv en død ektefelle måtte respekteres til døden, men det som berørte Pedro mest, var hans tro. Det virker som om disse hindringene til slutt ble fjernet, og det kan ha vært den samme sognepresten som oppmuntret gode sognebarn til å gjenoppbygge sine liv ved et nytt ekteskap, og dermed gi en mor til sine barn, en kvinne i sitt falleferdig hjem og endre den triste stemningen i hans ansikt med en ny ledsager å gå livsveien med. De to barna og hele familien tok imot henne med en slik kjærlighet og åpenhet at de som ikke visste det, uten tvil kunne tro at de var hennes egne.

To milepæler markerte Josef Marias trosliv, først barndommen i en atmosfære av kjærlighet og hengivenhet som ga de beste forhold for hans initiering som en troende. Deretter var det maristbrødrene som drev kollegiet i Pola de Lena hvor han studerte, og begynne å finne ut av mysteriet med sitt kall som et ugjenkallelig kall fra Gud. Maristbrødrene må ikke blandes sammen med marianistene. Kongregasjonen Hermanos Maristas de la Enseñanza eller Marist-skolebrødre (Institutum fratrum Maristarum a Scholis – FMS) var grunnlagt i 1817 av den hellige Marcellinus Champagnat (1789-1840) for oppdragelse og undervisning av gutter. Medlemmene kalles også Marias små Brødre eller Maristbrødre. Marianistene (Societas Mariæ – SM) ble grunnlagt i Bordeaux i 1817 av den salige Vilhelm Josef Chaminade (1761-1850) for å virke innen utdanningssektoren.

Maristbrødrene kom først til bispedømmet, i 1903, etter anmodning fra den daværende biskopen av Oviedo (1905-20), Francisco Javier Baztán y Urniza (1844-1926), for å ta over Asilo del Fresno, grunnlagt i Avenida del Cristo av p. Vinjoy for å gi skolegang til forlatte barn. Fra denne grunnleggelsen på begynnelsen av 1900-tallet ble det født tre nye i Pola de Lena, Grao og til slutt Colegio Auseva i Oviedo. Marianistene ankom i 1960 og grunnla sin kommunitet i Pola de Lena foran Colegio del Pila i den byen. Marianistene er prester, mens maristene er legbrødre.

Med disse opplysningene forstår vi allerede nøkkelen til Josef Marias gransking av sitt kall. Hvorfor ikke bli maristbror? Selv om han beundret hengivenheten til brødrene på sin skole, som med all kjærlighet og dedikasjon anstrengte seg til det ytterste for å utdanne de små i troens nøkler, var dette verken stedet eller det viktigste målet for gutten. Han ønsket å bli prest for å kunne presentere Kristus med egne hender for menneskene. Han ville selv engasjere seg for barna, men også for voksne, eldre, syke, fattige, unge ektefeller og de døende og for å ta bort tyngden av deres synder som skriftefar. Kort sagt ville han bli landsbyprest som sin sogneprest og de andre prestene i sognet som han kjente fra begravelser i Muñón hvor de kom for å delta og gi feiringen «status», som var stilen den gangen.

Men maristbrødrenes spiritualitet skulle også merke ham dypt, og han tok til seg kongregasjonens motto: Todo a Jesús por María, todo a María para Jesús («Alt til Jesus gjennom Maria, alt til Maria for Jesus»). I sognet, på seminaret og hjemme ga han rikelig med bevis for en spesiell følsomhet for de minste, for han var svært nær barna og visste hvordan han skulle kommunisere med dem i enhver situasjon. For mange er dette beviset på at årene med maristene i Pola ikke var forgjeves. Hans små søsken husket alltid at når Josef Maria kom på ferie fra seminariet, var det dem han lengtet etter og dem han så etter. Hans venner fra skolen husket ham som «svært hyggelig, munter og glad i å leke. Han var svært sosial og kom godt overens med alle».

Maristbrødrene så uten tvil at gutten fra Muñón hadde et svært klart kall, men de de var svært ærlige og trofaste i å manifestere guttens dømmekraft, så de sendte ham til seminaret i Oviedo. For selv om de som gode brødre alltid var til stede i vurderingen av kall for deres institutt, aksepterte de aldri en mann med den minste presteaspirasjon, for de ønsket som sin grunnlegger bare legbrødre i oppdraget med utdanningsformasjon, noe som prestene ikke kunne utføre hundre prosent. I tillegg til råd fra maristbrødrene og støtten fra hans sogneprest, var støtten fra hans familie også avgjørende. Hans far var utrolig glad og det virker som om han var den som oppmuntret sønnen mest og alltid bidro til å fjerne tvil og frykt.

Flere år etter at Josef Maria mottok sin første kommunion, skulle han bli sakristan i kirken Santa Eugenia i Muñón Cimero, noe som også betydde mye på et personlig plan, ettersom han etterfulgte sin far og bestefar i vervet og visste at han skulle ta vare på Guds ting slik at feiringen ble så verdig som mulig.

Der var det at guttenes kall ble styrket, i det lille sakristiet hvor han forberedte feiringen, fordelte blomstene i vaser og spurte sin gode prest sine spørsmål om liturgi og feiring. Disse kuriositetene eller «profesjonelle» spørsmålene som gutten presenterte for presten, ga samtidig opphav til personlige og viktige anliggender. Det foldet han sogneprestens messehagel og alba for dagens eukaristi, lilla stola for skriftestolen, den svarte kappen for å gå til hjemmet til en avdød for begravelsen. Så i dette sognet begynte han å beundre prestedømmet og danne seg et bilde av en total overgivelse, for han så hvordan det til alle tider kom noen til sakristiet eller banket på døren til prestegården og spurte etter presten. Han visste at han var så nær ham som sakristan og tjener, akkurat slik han så at presten hele tiden ga seg til andre. Han ga kjærlighet til andre fordi han ga den til Gud selv, som Curé d’Ars (den hellige Johannes Maria Vianney) (1786-1859) oppsummerte det: «Prestedømmet er kjærlighet til Jesu hjerte».

Tiden han brukte på å forberede sakristiet, gikk alltid på bekostning av hans fritid. Om ettermiddagen når han ikke var på skolen, og i de øyeblikkene han slapp å hjelpe til hjemme, viet han tiden til sognet og dets behov. Han lærte å være pålitelig og presis med det han hadde ansvaret for, noe han hadde arvet fra sin far, som alltid lærte ham de høyeste verdier som fasthet og punktlighet. Og de samme ettermiddagene måtte han også finne tid til skolearbeidet, leksene til neste dag eller lese til en eller annen eksamen. Josef Maria fremhevet seg for noen fantastiske ferdigheter i skriving, i motsetning til matematikk og alt relatert til tall, som han aldri likte. Han hadde alltid vondt for å prøve å gjøre det så bra som mulig i alle fag, men når det gjaldt å skrive, oppnådde han gode karakterer med liten innsats.

Det virker som om også bestefar Juan, familiens veteransakristan, betydde mye for hans kall, og nære naboer i landsbyen fortalte flere år senere at bestefar Juan i sin ungdom hadde hatt tanker om et mulig prestekall, før han til slutt valgte å bygge et kristent hjem sammen med sin nabo og venn og deretter kjæreste og hustru Salomé. Han angret aldri steget han tok, men han ba alltid til Gud om at noen av hans barn eller barnebarn ville hellige seg helt til Herren. Det så ut til at Juans bønner og åndelige offer ble hørt, men Gud ville gi ham noe enda større, ikke bare vil han gi ham et barnebarn som var prest, men et hellige barnebarn. Da Josef Maria var barn, sa naboene om ham at han var en godhjertet gutt, for ikke å snakke om da han kom tilbake på sin første ferie fra seminaret med sin guttesutan. Ikke bare så han ut som en helgen, men hans milde og myke måte å være på, viste at han var en Guds lille mann (hombrecillo). Da nyheten om hans martyrium kom til Muñón, ble det snart sagt: «Han døde som en helgen fordi han var en». Bestefar Juan døde uten en prest i familien, men han og alle var sikret en som gikk i forbønn for dem i himmelen.

Det ble sagt at Josef Marias store kjærligheter i livet ikke var annet enn moren, Himmelens dronning og Kirken, men etter hans mors død vokste hans kjærlighet til sin lillesøster Alicia og enda mer ønsket om å beskytte henne. Ikke at stemoren Servanda behandlet Alicia dårlig eller elsket henne mindre en sinn sønn Cundo, men Josef Maria viste alltid sin forkjærlighet for henne, oppmerksom på at det var litt mer enn hans ansvar, fordi hun var det eneste han hadde igjen som minnet om hans mor. Hans søster var den beste arven han hadde fra sin mor og den største gave han kunne få etter hennes død. Samtidig var kjærligheten han følte for sin nye mor og nye bror like stor. Dette var et eksemplarisk hjem hvor harmonien hersket midt i knappheten.

Hans søster Alicia Fernández Martínez bidro til Positio i hans saligkåringsprosess. Hun fortalte om sine barndomsminner sammen med sin bror, og hun sa om ham: «For meg var det fantastisk (...) han kranglet aldri med meg og elsket meg svært mye». Hun beskrev ham som hyggelig, åpen, munter og kjærlig. Han var bare hjerte.

På samme måte vitnet hans skolekamerater og venner om at de aldri hadde sett ham sint, han var en som aldri noen gang kranglet med noen, og visste ikke hva ordet fiende betydde. De kalte ham kjærlig, trøstende og med en svært omgjengelig karakter. Han skydde alltid krangler og problemer og hadde en intens nestekjærlighet og var en som sådde fred. Det vil si at Josef Maria ikke fikk merkelappen «god» på grunn av den ene omstendigheten at han ble ondskapsfullt myrdet, men at han gjennom hele sitt liv ga mange tegn på å leve i en tone av Guds kjærlighet.

Josef Maria forlot Muñón Cimero i 1927 for å tre inn i gutteseminariet Seminario de la Inmaculada i Valdediós nær Villaviciosa i comarcaen Gijón i Asturias. Hans kamerater på seminaret anerkjente etter hans død at hans karakter førte ham til å kjenne takknemlighet, sympati og vennskap fra alle som kjente ham. Han var rett og slett en vanlig gutt som oppfylte i seg selv det som den hellige apostelen Paulus sa: «Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter» (Rom 12,15). Og så levde Josef Maria den magiske rutinen som ikke ble skapt, men oppdaget hver dag i seminarets rigide og firkantede tidsplan Guds ansikt i tingene og i brødrene.

Fra seminaret skrev han hjem for å forhøre seg om Alicia og hele familien. Når han dro til Muñón, fortalte han bare hvor godt det var å være seminarist, mens han nesten alltid tidde om de prøvelsene de gjennomgikk i Valdediós, spesielt på grunn av kulden og den elendige maten. Men livet hadde også sine lyse sider, som å spille håndball, sporten som han elsket og som det ble sagt at han viste stor dyktighet i. Det samme gjaldt timer i kapellet hvor de ba tidebønnene i fellesskap i den vakre kirken i det gamle klosteret under Vår Frues påpasselige blikk fra altertavlen.

Det var mye sang og Josef Maria hadde en god stemme. Og var det noe hans søster aldri kunne glemme, var det nettopp hans stemme, hans sanger, de liturgiske eller populære sangene som han lærte henne og Cundo om sommeren, når de gikk for å slå gresset sammen med resten av familien. Flere år senere, da Josef Maria allerede hadde gått til sin Fars hus, fortalte Alicia hvordan hun gikk til messe i Muñón og lyttet der til sangene som hennes eldre bror hadde lært henne, og da kunne hun ikke unngå følelser og tårer, og hun husket salme 42 (Vulgata 41): «Hvorfor er du motløs, min sjel? * Hvorfor river du og sliter i meg? Håp på Gud, jeg skal ennå prise ham, * mitt åsyns frelse og min Gud).

Men om han var lykkelig på seminaret i Valdediós, til tross for knappheten der de bodde, hvor han hver vintermorgen måtte bryte opp isdekket på vaskevannsfatet for å kunne vaske seg, kom den fulle lykken da han flyttet til seminaret i Oviedo, hvor maten var mye bedre og de var noe mer beskyttet mot forkjølelse, selv om Conventón de Santo Domingo også var gammelt og i tillegg for lite for så mange seminarister som var i formasjon der.

I seminaret ble han tildelt ansvaret for la ropería (garderoben), man skulle tro at han ville ha gjort seg bedre som sakristan, men han tok på seg dette ansvaret med den største entusiasme og lydighet. Han utførte det også med stor effektivitet og sørget for at klærne ikke ble blandet sammen, at alle var nummerert og at det hersket orden og omsorg. Ettersom det var et sted som hele seminaret nødvendigvis måtte innom, ble han kjent med navnet på alle, og på grunn av sin gode hukommelse visste han ofte tallet som hver seminarist hadde og klærne var merket med. Dessverre ville disse ubetydelige tallene være det som sørget for identifikasjonen av deres lik, som ellers var ugjenkjennelige etter lang tid i massegraven.

Den unge Josef Maria var redd for det han så komme, en svært menneskelig og rasjonell frykt. I senere tid hadde han vært omhyggelig med ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet og var forsiktig når han reiste fra Oviedo til Lena. Men likevel var han mindre bekymret for det som truet hans liv enn det som kunne skje med hans familie. Hvis det var snakk om å drepe dem som bare gikk i kirken, hva ville de da gjøre mot en fremtidig prests familie?

Det samme skjedde med Josef Marias venner og kollegaer i seminaret, Gonzalo Zurro, som bodde i Figaredo, og Mariano Suárez, som bodde i Entrego. Begge bodde i gruvedistrikter og forsto den bebudete konflikten mye bedre enn sine jevnaldrende, som så den daværende politiske og sosiale situasjonen i Asturias som en mulig kommende revolusjon som et resultat av noen overdrevne ideologiske strømninger som hadde sitt utspring i hjertet av den industrielle verden i Caudal og Nalón.

Problemet var ikke lenger en enkel streik, men det så svært stygt ut fordi i alle gruvedalene visste alle at de åpenlyst lagret våpen og sprengstoff. Revolusjonen ble planlagt, selv om CNT maskerte alt i en syndikalistisk ånd som fra snakket om «grupper og allianser av arbeidere». Det kommunistiske venstre og PCE ga samme fokus og ideologisk farge.

Sommeren 1934 innså Josef Maria at det var mulig at det var siste gang han var i hjemlandsbyen. Situasjonen ble så utrygg at han selv lurte på om han skulle dra tilbake til seminaret eller ikke. Til sine nærmeste venner sa han at han ikke hadde lyst til å vende tilbake til Oviedo, ikke fordi han hadde tvil om sitt kall, men nettopp fordi han hadde det så klart at han ønsket å bli prest en dag, og var vel klar over at forholdene tatt i betraktning dersom han returnerte til seminaret, ville hans kall ikke komme til alteret, men til graven. Kanskje denne vanskeligste avgjørelsen var den som modnet den sommeren. Hjemme fortalte han ingenting om hvordan det siste året hadde vært, men til sine venner og sin sogneprest fortalte han at det hadde vært en prøvelse; at de til og med ikke kunne gå ut på gårdsplassen, fordi folk fornærmet dem og ropte ved seminarets murer og ba om deres død, mens de øste blasfemi og fornærmelser over Kirken.

Til slutt sa han ja til å dra tilbake til tross for alt. Kanskje hadde han allerede innsett at han skulle legge seg i Guds hender, og at hvis Han ønsket ham som prest, ville det gå slik, og at hvis Han ville ha ham som martyr, ville det skje. I Hans hender overga han seg selv til Forsynet. Han ville ikke ha blitt tilgitt for å bli i landsbyen sin og finne ut senere at hans «brødre» hadde ofret seg mens han av feighet hadde avvist Herren. Men frykten forlot ham ikke, de siste dagene skiftet han mening hele tiden, presset av andre som fortalte ham hva han skulle gjøre eller ikke.

Hans naboer og venner i Muñón sa til ham at han ikke skulle vende tilbake til seminaret på det tidspunktet, og hans søsken, stemoren og til og med hans egen sogneprest Don José delte dette synet. Imidlertid støttet faren og bestefaren at han ikke kunne forlate sitt kall av frykt. Han var bare en tenåring, men han handlet som en voksen. Da han forlot hjemmet den dagen, gjorde han det med total normalitet og ro, uten melodrama. Han dro som om han neste dag ville komme tilbake som så mange andre ganger.

Han var bekymret for den politiske og sosiale situasjonen som ble stadig farligere. Han var klar over hva som var i gjære ettersom han kom fra et gruveområde. De i seminaret kunne ikke gå ut på gårdsplassen fordi de ble skjelt ut og kastet steiner på.

Revolusjonen kom til seminaret den 6. oktober, og åtte seminarister, blant dem Josef Maria, og dominikanerpateren Esteban Román Cachero OP gjemte seg i den fuktige kjelleren til et forlatt hus svært nær seminaret. Der tilbrakte de natten den 6. oktober uten å være i stand til å sove. Dagen etter ble syv av seminaristene arrestert. Bare José González reddet livet, for i den første skytingen ble han bare såret. Han unngikk nådeskudd da en kvinne som gikk forbi, gjorde oppmerksom på at han ikke var prest siden han ikke hadde tonsur. De revolusjonære løftet opp José og spurte ham om han var prest eller ikke, og han svarte at han ikke var prest, men bare en student. De sparte livet hans og sendte ham som fange til Mieres etter ordre fra den som var ansvarlig for gruppen.

Etter at Gonzalo, Angelus og Marianus døde, ble José skadet, og deretter ble Jesus drept. Så kom turen til Josef Maria, som var den nest siste til å bli skutt. Ti slutt drepte de den lille Johannes, kalt Juanjo. Deres eneste forbrytelse var å være seminarister. Drapene på dem forårsaket en dyp forferdelse i Asturias. De venstreorienterte prøvde å rettferdiggjøre massakren ved å si at de hadde feilaktig tatt dem for å være prester. Det er ikke sannsynlig, da det var tydelig at de unge, hvorav noen var mer barn enn ungdommer, ikke kunne blandes sammen med selv den yngste cantamisano (nyvigslet prest). Å være prest var i deres øyne en «forbrytelse» som krevde dødsstraff.

Da Josef Maria døde den 7. oktober 1934, var han nitten år gammel. I ham og hans ledsagere har Jesu ord blitt oppfylt: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først» (Joh 15,18).

6) Den salige Johannes Josef Castañón Fernández (sp: Juan José) ble født den 6. august 1916 i landsbyen og sognet Moreda (ast: Morea) i kommunen Aller i provinsen og regionen Asturias i det nordvestre Spania. Det var festen for Herrens forklarelse, en Kristus-fest, skytshelgen for Oviedo og for katedralen i bispedømmet, San Salvador. Hans mor Manuela Fernández Díaz var fra La Felguerosa i Moreda, mens hans far José Castañón og bestefar Luciano begge bodde i Moreda, men nedstammet fra Grameo i Gramedo, en landsby i sognet Santa Cruz de Mieres. Hans farmor Dionisia var fra Carabanzo i Lena, mens morfar José var fra La Felguerosa og mormor Esperanza fra Moreda. Gutten ble døpt dagen etter fødselen, som det var vanlig da, av kapellan Don Alfonso García. Det skjedde i den lille gamle kirken San Martín de Moreda. Denne kirken ble revet i 1918 for å erstattes av en ny kirke på samme sted med tanke på byens vekst. Kirken hadde ikke sitt navn fra en lokal helgen, men den internasjonale Martin av Tours. En som delte etternavn med ham, var en annen martyr, den salige Januarius Fueyo Castañón (sp: Genaro) (1864-1936), som kom fra landsbyen Linares del Puerto i sognet Congostinas i Pajares-dalen i kommunen Lena i comarcaen Caudal i Asturias.

Fra han var svært liten ga Juanjo, en vanlig spansk sammentrekning av Juan José, mer enn nok eksempler på god oppførsel og viste en nestekjærlighet ut over det normale, for ikke å snakke om hans sosiale følsomhet overfor de fattige og arbeiderne. Hjemmet til lille Castañón var ikke noe luksushus, og de var heller ikke en familie med midler eller et fornemt etternavn, selv om det gjennom historien hadde vært mange fremstående Castañones som nøt berømmelse og prestisje. Arbeidet i gruven var også hardt og farlig og underbetalt, og situasjonen var verst for de familiene som mistet sin forsørger i en ulykke tidlig på 1900-tallet.

Juanjo var mørk med en hudfarge hard og mørk som kullet i gruven. Familien beskrev ham som et ganske plumpt barn som så yngre ut enn han var, men i løpet av årene og da han skjøt i været, endret hans fysiske form seg helt. Han utmerket seg alltid for sin glede og sitt hyggelige smil. Han var aldri en av de høyeste blant guttene i landsbyen, så han syntes alltid å være yngre enn det han egentlig var. Etter sin første skolegang i Moreda, fortsatte han til kollegiet som De La-Salle brødrene drev i Caborana i kommunen Aller, Colegio Santiago Apóstol. Han var i tillegg til å være flittig, intelligent og en god student, med et feilfritt rulleblad.

Som barn lekte han prest og sa messe, noe som hans fettere i Mieres alltid husket med glede, for han tilbrakte mange ferier der, og der lekte de alltid å «feire messe». Juanjo kunne tiltrekke seg oppmerksomheten til tyve barn i nabolaget som var svært nysgjerrige på å se og høre den lille gutten fra Aller etterlignet presten og ba på latin og snakket om det evige liv med Kristus. Men hans barndom var ikke alltid like lett. Han mistet sin mor da han var svært ung, noe som etterlot ham alene med sin far og sine fire brødre. Deres far giftet seg for andre gang, og i det ekteskapet ble hans bror Luciano født. Men lykken varte ikke lenge, for hans stemor døde like fort. Faren giftet seg da for tredje gang med sin siste hustru, men i dette ekteskapet kom det ikke noen barn til verden. Dette gjorde ikke Juanjos hjem forskjellig fra resten, for i sitt hus fortsatte han å be og leve et fullt kristent familieliv, som med troens integritet møtte og overvant tilbakeslagene som han i løpet av livet ble presentert for.

Lille Juanjo kjente virkelig gruvens virkelighet, for minst en gang i uken var han på jakt etter sin far eller for å samarbeide i en oppgave som barna gjorde frivillig i disse tider. Hans far ville ikke at sønnen skulle ha sin fremtid i gruven, og Gud hørte hans ønske om først å kalle ham til prestedømmet og deretter innby ham til himmelen i de saliges forsamling. Juanjo hadde et latent prestekall, men det var mye senere han ga sitt første ja til Herren etter å ha fortalt hjemme om sitt ønske om å bli prest, etter at kapellanen i sognet hadde invitert ham til å begynne på seminaret, med hjelp fra et stipend. Så tolv år gammel trådte han i 1928 inn i gutteseminariet i Valdediós. Selv da Juanjo begynte i seminaret, var han en ganske lubben muchachillo («gutt»), men snart gikk han ned i vekt, noe som sikkert kom av det travle livet i seminaret og den fattigslige og dårlige maten som var tilgjengelig for dem i det kalde klosteret Valdediós.

Kapellanen i Moreda (1926-29), Don Custodio Álvarez (1901-91), visste at Juanjo var en flittig, intelligent og svært dyktig gutt, så fra første øyeblikk beroliget han guttens familie når det gjaldt de økonomiske byrdene, overbevist om at hvis seminarister med mindre kapasitet hadde fått noe hjelp, var han sikker på at Juanjo ville oppnå stipend for hele oppholdet. Kapellanen i Moreda hadde et godt øye, så nesten hvert år klarte han å sende en seminarist med stipend som fullt ut dekket utgiftene, og hvis han noen ganger så at små ting manglet, ville hans sogn være ansvarlig for å dekke forskjellen.

Etter gutteseminaret fortsatte Juanjo på bispedømmets presteseminar i Oviedo. Han var alltid en populær seminarist på grunn av hans måte å være på, hans dristige og edle ånd, hans glede og enkelhet. På grunn av hans karakter og gutteaktighet fikk han kjælenavnet Castañín. Han beholdt sitt ungdommelige utseende, men hans oppførsel var utmerket og karakterene hans svært gode. Han var svært glad i studiene og flittig, formell og from. Han hadde et godt hode og var spesielt god i filosofi, hvor han leste tykke bøker og håndbøker med letthet og glede. Hans åndelige liv var så dypt at det manifesterte seg med en stor kjærlighet til den salige jomfru og en klar pastoral lengsel. Han var forelsket i sitt kall og så ikke for seg noen hindring på sin vei som skulle forhindre ham fra å bli presteviet en dag. Dette ga han et klart bevis på da han svarte noen arbeidere som lo av ham, fornærmet ham og latterliggjorde ham da han gikk nedover gaten kledd i sutan: «Jeg vil studere til prest, og vil ikke gi meg før jeg når målet».

Han hadde også et talent for hobbyer, hans favoritter var kryssord, som han løst raskt og enkelt. Han likte også å spille håndball, men også fotball. I feriene hjalp han familien med å samle nødvendig gress til storfeet. Han hjalp faren med å skjære gresset, spre det til tørk og bringe det til høyloftet. Vitner som kjente ham, beskrev ham i positive ordelag med bruk av alle slags gode adjektiver: uskyldig, flittig, sympatisk, hyggelig, vittig, moden. Han var verdsatt av klassekamerater og lærere, med en misjonsånd, urokkelig og utholdende i studiene, eksemplarisk og kjær for alle. Og selv om han ikke var så veldig kommunikativ, gjorde han seg elsket. Han var seriøs, oppmerksom, svært aktiv, veldig villig til å tilby en hjelpende hånd.

Juanjo var ganske liten og den korteste i sin klasse, og han ble alltid regnet som den minste på grunn av hans gutteaktig trekk som alltid preget ham og skilte ham ut fra de andre, som syntes å vokse raskere enn ham. Dette ga ham aldri noen traumer, i stedet aksepterte han med glede sin merkelapp som seminarets chiquitín, («barn»), og han ble alltid den skuespilleren som spilte små personer, barn og til og med nyfødte, som tilfelle av Pastoradas Navideñas («julespill»), hvor det var tradisjon i familien Castañóns hjem at han tjente som barnet Emmanuel. Alt dette gjorde at Johannes Josef fikk en rekke godmodige kjælenavn, alle diminutive: Juanjín, Castañín, Castañina, Sapina. Disse var aldri ment nedsettende, men en del av Asturias særegenheter.

I den høyere geistligheten kalte prestene alltid hverandre med enten kjælenavnet fra seminaret eller navnet på sognet. Hvis de ikke var kjent som spesielt store eller små, tydde de til etternavnet eller hjembyen, for i de årene var det så mange seminarister at de samme navnene ble gjentatt overalt. For eksempel ble Don José Antonio Rodríguez kalt «Nembra» og Don Manuel Peláez ble ganske enkelt «Peláez» for sine kolleger. I tillegg hadde professorene gjerne kjælenavn som var mer originale. For eksempel var Don Celestino Martino «Agamenón» og Don Enrique López var «Tofós». Don Enrique var forresten kapellan i Moreda sammen med Don Custodio.

Den 5. oktober 1934 hadde revolusjonen ennå ikke nådd Oviedo, men den hadde allerede tatt livet av prester og ordensfolk i gruveområdene. På seminaret fikk de vite fakta, men uten mange detaljer, sikkert for å unngå panikk og bekymring blant de unge seminaristene. Det var åpenbart av frykten rådde i hele den asturiske kirken, som sjokkert var vitne til at man plutselig var tilbake til de tider med skjul og flukt, martyrier og katakomber. Don Tomás Suero Covielles, en prest som Juanjo kjente godt, selv om han ikke var sogneprest, men for alle formål var han det for Juanjo. Han var regente, ikke ecónomo (administrator) som det står i noen biografier. Han var blant de første ofrene for den religiøse forfølgelsen i Asturias under revolusjonen i 1934. Han ble myrdet i Casanueva nær Moreda den 5. oktober, og det virker som om seminaristen hadde hørt nyheten om sin landsbyprests eksemplariske død. Sammen med ham døde to andre naboer i Moreda, alle anklaget for å være «fascister», selv om den virkelige grunnen var at de var troende.

Juanjo ble henrettet den 7. oktober 1934 i Oviedo. Han var den siste av de seks (syv) seminaristene som ble skutt den dagen (en av dem overlevde). Han var da atten år gammel og den yngste av alle seminaristmartyrene. Han var begynt på tredje år med filosofi. To år senere, i 1936, ble også hans grandonkel (lillebror til hans bestefar) henrettet, Baltasar Rodríguez Fernández, sogneprest i Santa Maria del Naranco.

* * *

De seks drepte seminaristenes levninger ble brakt til kirkegården Salvador utenfor Oviedo og kastet i en fellesgrav sammen med mange flere lik. 21 dager etter deres død, da revolusjonen var blitt slått ned, fikk seminaret tillatelse fra militæret og helsemyndighetene til at deres legemer ble gravd opp, identifisert og gravlagt i en ny grav, nå i kister. Levningene av Angelus og Johannes Josef ble sendt til deres respektive hjemsteder, mens de fire andre ble gravlagt sammen med to vincentinere, p. Tomás Pallarés og br. Salustiano González, i et enkelt gravsted med et høytidelig kors og et epitaf som lød: Salvete, Martyres Christi («Vær hilset, Kristi martyrer»). Åtte år senere bestemte bispedømmet i 1942 å flytte levningene av de fire seminaristene til nisjer de hadde ervervet i påvente av en fremtidig åpning av en saligkåringsprosess med en tilhørende offentlig kult for relikviene. På gravsteinen sto det i tillegg til navnene: «Seminarister. Ofre for oktoberrevolusjonen i 1934. R.I.P.».

Den 28. oktober ble levningene av seminaristene tatt opp fra massegraven på kirkegården Cementerio del Salvador utenfor Oviedo for identifisering, som viste seg vanskelig. Til slutt kunne de identifisere alle ut fra nummeret på klærne som hver seminarist hadde fått tildelt for å identifisere dem i seminarets vaskeri. Tilstede ved ekshumasjonen var José González (seminaristen som overlevde skytingen), seminaristen Jaime Caldevilla og presten Don Antonio Lombardia. Da levningene var vasket og plassert i kister, kom også Don Leocádio Alonso Crespo, prest og professor på seminaret i Valdediós for å vise sin respekt og be for seminaristene. Etter identifiseringen ble de gravlagt på nytt i en nisje på Salvador av Røde Kors. Familiene til to av seminaristene begjærte sine sønners levninger utlevert, nemlig Angelus og Jesus. To år senere, da helsemyndighetene ga sin tillatelse, ble deres levninger overført til deres hjemsogn, hvor de ble værende frem til 2013. Da hadde Den hellige stol lenge før gitt sin godkjennelse for en overføring av levningene av Ángel Cuartas og hans ledsagere, med instruksjon om at dette måtte skje i en helt privat form og uten noen tegn på en offentlig kult, noe som var forbudt før en eventuell saligkåring.

II) De tre ofrene under Den spanske borgerkrig

7) Den salige Ludvig Prado García (sp: Luis), seminarist for bispedømmet Oviedo, ble født den 4. mars 1914 i landsbyen Campiello i sognet San Martín de Laspra, i dag Piedras Blancas (ast: Piedrasblancas) i sognet Laspra i kommunen Castrillón i provinsen og regionen Asturias i det nordvestre Spania. Han var den tiende av tretten barn av José Prado Pintado og Vicenta García. Han ble døpt to dager senere med navnene Luis Raúl av sognepresten, Don José María Gomez, i kirken på stedet. Hele hans fars familie var fra sognet Lugones i kommunen Siero: Hans far José Prado Pintado, hans besteforeldre José Prado del Río og Josefa Pintado Villanueva, hans oldeforeldre Manuel og Manuela og tippoldemoren Josefa var alle derfra.

Ludvigs far arbeidet på fabrikken ved kullgruven i Arnao i sognet Laspra, og familien hadde også noen husdyr og en hage. Ludvig gikk på grunnskolen som alle sine søsken fordi familien var svært fattig og kunne ikke sende barna til kollegier. Ludvig vokste opp i en svært from atmosfære, i en familie med hyppige skriftemål, daglig rosenkrans og deltakelse i eukaristien. Han var et ekstremt fromt barn med religiøse følelser utenom det vanlige. Mens de andre barna på hans alder brukte alle ledige øyeblikk til å leke, rømte Ludvig til Kirken når han kunne. Der kunne han tilbringe mange timer, og han gikk dit mer enn en gang om dagen. Der ble hans kall forsterket, og han hjalp i feiringen som altergutt. Han ble sakristan i sognet, rengjorde og tok vare på kirken og snakket med prestene. Han hjalp til i messen om morgenen og gikk deretter til skolen. Ved middagstid ringte han i kirkeklokken igjen til Angelus, og om ettermiddagen ringte han for rosenkransen.

Da han som sekstenåring, etter å ha vurdert å ta dette skrittet i flere år, kunngjorde til folk i landsbyen at han ville dra til seminaret, var det ingen som var overrasket, og alle gledet seg. Når han ikke hadde dratt før, var det ikke fordi han ikke hadde vært klar, men fordi han hadde en slik modenhet at det siste han ønsket, var å til gi sine foreldre flere bekymringer, siden det kostet dem mye å fø en så stor familie og det var ikke mye igjen til studier. Men det var også en annen ting som kunne stå i veien for hans kall. Fra det øyeblikket da Ludvig begynte å nevne hjemme muligheten til å dra til seminaret og bli prest i fremtiden, sa hele familien til ham at de ville støtte hans avgjørelse, for det var en svært katolsk familie som ikke et øyeblikk ville motsette seg at han ble prest. Men de oppfordret ham til å tenke seg godt om, siden vanskelige tider nærmet seg for kristendommen og religionen. Da Ludvig tok temaet opp hjemme, vurdere han også direkte eller indirekte denne virkeligheten, som han aksepterte, fordi det i comarcaen Avilés hersket en sterk antiklerikal atmosfære blant arbeiderne, noe han visste meget godt fra hans fars arbeid.

Etter mye overveielse og med hjelp fra hans prester, bestemte Ludvig seg endelig for å ta skrittet og dra til seminaret. En som hadde særlig innflytelse over hans kall, var en prest i hans sogn, Don Evaristo Quintana, som han delte mange øyeblikk av samtale og refleksjon med. Han visste at han hadde mange sjanser til ikke å komme frem til ordinasjon, men i stedet møte døden, noe alle de som ønsket ham alt godt, hadde fortalt ham. Ja, han skulle virkelig følge Herren uten å se seg tilbake, forlate plogen og vandre fast på det stormfulle vannet. Og når Gud kaller, er det bare å stole på og leve etter salmistens ord: «Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, skremmer det onde meg ikke. For du er med meg» (Sal 23,4).

Ludvig trådte inn i Valdediós i 1930, seksten år gammel. Månedene før han dro som seminarist, selv om slektninger ikke ønsket å fortelle det direkte til hans foreldre, ble situasjonen verre, og faren for Kristi venner var tydelig. Imidlertid gikk hans foreldre aldri bort fra ideen om å dra til seminaret av mangel på ressurser heller, selv om det kunne vært et argument. De så deres sønn så glad og så bestemt at de ville ha vært villige til å ta maten ut av munnen for å betale for sønnens opphold i Valdediós.

Sognepresten fortalte dem at han hadde funnet et stipend til Ludvig. En mann fra Avilés var død, og i sitt testamente ga han en del av sin formue for å gi stipend til noen unge fra byen Avilés eller omegn som ønsket å bli prest og som ikke hadde ressurser. Prestene i dekanatet undersøkte hvilken person som kunne passe til disse kravene, og de bestemte seg for å gå inn for sakristanen i Laspra. Ludvigs søster Aurora sa at nyheten i hjemmet kom «som regn fra himmelen». Kort tid etter, før han hadde dratt hjemmefra, fikk de en annen god nyhet. En seminarist hadde forlatt seminaret på grunn av den sosiale spenningen mot Kirken, og han ga Ludvig sin seng. Det betydde at familien Prado García reduserte utgiftene til seminaret når de slapp å kjøpe sengetøy og bare måtte kjøpe sutan og lite annet. Deretter sa de farvel til sin elskede sønn, som de alltid fryktet ville gå døden imøte. Til tross for Ludvigs reise til seminaret og til tross for risikoen, hadde han bare brakt dem gleder, så langt.

Ludvig var en vanlig gutt som alltid levde etter rytmen av kirkeklokkens slag med omhyggelig punktlighet. Han viste aldri noe tegn på opprør, og alltid aksepterte han fullt ut sine overordnedes beslutninger og ordrer. Han hadde svært gode manerer. Tidligere ble seminarister som i sine uker rengjorde toaletter, latriner og bad, fromt kalt Los humilitarios, de som utførte lave og beskjedne oppgaver. Hans klassekamerater husket at Ludvig ikke hadde noen problemer med å utføre disse oppgavene, og han hjalp til og med de som vegret seg eller byttet med dem. Han likte å se andre glade og var oppmerksom og brydde seg om sine klassekamerater. Det ble sagt at på grunn av hans slående oppmerksomhet til alle, ble han utnevnt til ansvarlig for sykepleien på seminaret, hvor han viste sin naturlige godhet. Han kom også til å fylle posisjonen som sakristan, hvor han arbeidet lenge til alles tilfredshet.

I Asturias sier de at en seminarist eller en prest er litt traperu, noen ganger i dagligtale og noen ganger med litt ironi, og det betyr at han liker ornamenter, liturgi og slikt. Og hans kamerater sa at Ludvig hadde blitt utnevnt hovedsakristan i seminaret fordi han likte å gjøre klar liturgiske klær, snakke om hvordan messehagelen i hans første messe skulle være eller pedantisk forberede de høytidelige feiringene i huset.

Et uttrykk som Ludvigs kollegaer på seminaret også brukte for å definere ham, beskriver ham fullt ut: «Han var forelsket i sitt kall». Enhver hindring som møtte ham, gikk han i møte uten frykt. Det gjaldt de økonomiske vanskelighetene og mangelen på mat, og ikke minst den voksende allestedsnærværende antiklerikalismen som møtte ham. En kamerat fortalte: «I 1930 trådte han inn i Valdediós, og fra den første dagen var han glad, ettersom seminaret var for ham hans egentlige hjem. Hans karakter var mild og fredelig og hans humør rolig. Han var hyggelig mot og brydde seg om alle sine kamerater og underdanig og lydig overfor sine overordnede. Han utførte alltid seminarets mest ydmyke arbeider uten å vise misnøye eller skuffelse. Han ringte alltid med klokkene, enten for studier, for undervisning, for rekreasjon eller noe annet, med åpenbar glede og punktlighet. Han hadde kjærlighet for sine kamerater, interessert i liturgien prakt og nøt fortjent tillit fra overordnede».

Ludvig skulle etter gutteseminaret i Valdediós flytte til presteseminaret i Oviedo. Men så kom det revolusjonære opprøret i oktober 1934, som han opplevde i Valdediós. Der fikk de nyheten om de seminaristene som hadde lidd martyrdøden. Ludvig kjente noen av martyrer som han hadde møtt i gutteseminaret i Valdediós, og han var blant de seminaristene som frivillig ønsket å dra til Oviedo for å delta i den høytidelige begravelsen som bispedømmet organiserte til minne om disse martyrene. Når han var hjemme og de snakket om drapene på seminaristene, sa Ludvig at han misunte dem og at han også ville ha likt å vitne om Jesus med sitt blod, og at selv om han først var svært trist ved nyheten om hendelsene, var han nå glad fordi han visste at de var hos Gud.

Hans søster Paz fortalte at de trodde at han snakket overfladisk eller til og med frivolt: «Vi trodde ikke på ham og vi sa: ‘Hva er det du sier? Er du dum?’; men han var overbevist om det». Seminaret i Oviedo ble fullstendig ødelagt i revolusjonen, så de flyttet da til det gamle cistercienserklosteret i Valdediós, hvor gutteseminaret holdt til. Dette gjorde at Ludvig aldri fikk oppfylt sitt ønske om å studere i hovedstaden i Asturias. I seminaret ser det ut til at han viste interesse for politikk, men ikke så mye fordi det var relatert til den daværende situasjonen, men heller fordi han likte å vurdere disse spørsmålene i forhold til det kirkelige. Han glemte ikke advarslene han hadde fått hjemme, så Ludvig levde ikke i en isolert boble i seminaret, men veldig oppmerksom på hvordan den politiske situasjonen i landet og provinsen utviklet seg.

Da situasjonen roet seg etter oktoberrevolusjonen, fortsatte studiene som normalt, og året etter ble han innkalt for å avtjene sin militærtjeneste. Det var et annet tilbakeslag i hans kall, og likevel tok han imot det med den største ro, selv uten å vite om han kunne fortsette med sine studier senere. Hans søstre husket at han skrev til krigsministeren og ba ham om å bli sendt til en kaserne som var nær et seminar, for ikke å gå glipp av året og dermed kunne komme tilbake til sitt tilsvarende kurs. Overraskende nok innvilget de hans forespørsel og sendte ham til Burgos, hvor han gjennomførte hele kurset på seminaret San José.

Hans familie insisterte alltid på at dette ikke var et dårlig år for Ludvig, selv om han hadde vært forberedt på det verste. I Burgos behandlet de ham imidlertid svært bra, både i seminaret og under hans militære forpliktelser. Han levde ikke engang i kasernen, fordi han under hele sitt opphold bodde i et privat hus med en familie som behandlet ham som en sønn. Også i kasernen var de svært hensynsfulle med hans fremtidige situasjon som prest, og han fikk ofte fritak fra mange oppgaver og våpenforpliktelser slik at han kunne ha tid til sine studier. De militære sjefene i Burgos var så sjenerøse med ham at de plassere ham først som overtallig mannskap, og tidlig i juni 1936 tillot de ham å reise hjem før tiden. Hvis han hadde måttet overholde sin tjeneste strengt, ville han ha vært enda et år i Burgos, noe som faktisk ville ha reddet hans liv.

Da Den spanske borgerkrig brøt ut den 18. juli 1936, var Ludvig hjemme hos sin familie. I begynnelsen av krigen var alt fortsatt «normalt» i San Martín de Laspra. Sognekirken ble holdt åpen og presten feiret messe daglig. Frykten for at noen ville angi andre hadde ennå ikke fått fotfeste på stedet. Ludvig arbeidet hjemme og hjalp til med alt han kunne, så etter sin familie uten å gå glipp av messen eller forsømme sitt fromhetsliv og personlig bønn. Selv om ingenting skjedde i området, tok hans familie den beslutning at han måtte bort fra Laspra. Noen sier at de fikk et tips som viste at noen antiklerikale allerede tenkte på å fange ham, men det blir også sagt at det var en ren forholdsregel, ettersom hele regionen visste at Ludvig studerte for å bli prest. Vi kan ikke utelukke at noen i familien varslet dem om den forverrede situasjonen, som hans familie i landsbyen Paredes i sognet Lugones i kommunen Siero i Asturia, som selv var vitne til hvordan den religiøse forfølgelsen som allerede hadde skjedd i 1934, ble gjentatt med styrke, og som før eller senere også ville komme til Castrillón. Dette fordi det i Paredes var en tvangsarbeidsleir hvor mange prester ble sendt.

Ludvig gjemte seg da i La Carriona i kommunen Avilés i huset til en venstreorientert familie, som var hans venner. De var overbevist om at et hus som var kjent som «rødt», ville være det siste stedet hvor en seminarist ville gjemme seg. Hans familiemedlemmer husket imidlertid ikke akkurat den detaljen, i stedet mente de at han faktisk gjemte seg i hjembyen, siden da han ble arrestert i La Carriona, ble han ikke tatt med tilbake til Castrillón, men brakt til Gijón, og det var kjent at det var naboer i Laspra som anga ham.

Følgende skjedde: en kvinne som kjente Ludvig, gikk forbi i nærheten av huset da han fra vinduet helte ut det skitne vannet fra vaskefatet han hadde brukt. Det fikk henne til å se opp og gjenkjenne ham, noe hun umiddelbart rapporterte. Kort tid dukket militsmenn opp ved huset, selv om familien prøvde å nekte for at de skjulte ham. Men Ludvig fryktet at de ville miste livet, og tatt i betraktning alt de allerede hadde gjort for ham, bestemte han seg for å overgi seg.

Han ble tatt og fengslet Capilla del Carmen (nå forsvunnet) i sognet Salinas i Castrillón, hvor han møtte sin nabo Enrique Cuervo fra Laspra og snakket med ham. Ifølge ham viste Ludvig tegn på integritet og akseptering av slutten som kom, og sin absolutte tillit til Gud. Det virker som om han også snakket med en annen kjenning ved navn Marcelino Suárez Solís, bror av forfatteren Rafael Suárez Solís fra Avilés, som han ga et håndskrevet notat som et enkelt testament: «Fortell om min død til mine foreldre og señor rektor ved seminaret: ¡Viva Cristo Rey!; ¡Viva España Católica! («Leve Kristus kongen, Leve det katolske Spania!)» Marcelino kunne ikke oppfylle løftet om å levere notatet, fordi han også ble tatt ut for å skytes. Til slutt var det hr. Cuervo som fikk den triste plikten å bringe notatet til Ludvigs familie etter at han selv på mirakuløst vis hadde reddet livet.

Etter få timer ble han flyttet til La Iglesiona i Gijón, det folkelige navnet på La Basílica del Sagrado Corazón de Jesús (fra 2003 basilica minor), hvor han fortsatte sin arrest før han til slutt ble skutt den 4. september 1936. Hans død skjedde slik:

Hans bødler forlangte at han skulle løfte hånden og rope: ¡Viva la República! («Lenge leve Republikken!»), men Ludvig løftet hånden og sa: “¡Viva Cristo!” («Lenge leve Kristus!»). Da skjøt de ham i hånden. Deretter sa til ham igjen: «Løft den andre hånden og si: Lenge leve republikken!». Han løftet hånden igjen og sa: «Lenge leve Kristus!» Da skjøt de ham fem skudd i magen. Men han spyttet fortsatt ut: «Lenge leve Kristus!» til tross for de fem kulene i magen. Da skjøt de ham i hodet og det var det. Han var 22 år gammel. Ved den rettsmedisinske undersøkelsen bekreftet en lege at han var blitt skutt elleve ganger i sin unge kropp (mage, hode og hånd).

Da familien fikk vite at Ludvig hadde blitt tatt til fange i Gijón, dro hans far og flere av hans brødre dit i all hast, men da de kom frem, var han allerede død. Først ble han gravlagt på Cementerio de Suco i bydelen Ceares i Gijón. Men etter borgerkrigen kunne de grave opp hans levninger, identifisere dem og bringe dem til kirkegården i Laspra, slik at han kunne hvile i sitt elskede sogn, hvor han hadde levd med stor glede.

Det bør nevnes at i La Causa General om drapet på ham, arkivert i Oviedo, ble det gjort forsøk på å rettferdiggjøre hans død: «Tilknyttet Acción Popular» (det katolske partiet som var med i regjeringen fra 1933 til 1936), men denne opplysningen forekommer ingen andre steder. Det finnes også andre avslørende data, for eksempel når de skriver: «Seminarist, 23 år, bosatt i Campiello». Det første ordet, seminarist, var hans viktigste og eneste «forbrytelse». Heldigvis eller dessverre kjenner vi navnene på fem av dem som deltok i pågripelsen, og en annen som sammen med dem samarbeidet i mordet på ham. En av dem var bosatt i Teboyes i sognet Pillarno i Castrillón. Han kjente familien og visste at Ludvig studerte til prest, noe som betyr at det ikke var noen politisk interesse som gjorde at han ble drept.

Hans gjenlevende slektninger i Lugones har også gitt denne beskrivelsen, noe som er viktig for å forstå Ludvigs familiemiljø: «Hans families kristne høyde var å ta av seg hatten for. Da krigen var over, ble den familien som hadde angitt Ludvig, satt i fengsel. De hadde små barn som levde dårlig og gikk sultne, så Ludvigs mor sendte dem mat hver dag, det vil si den maten hun tilberedte for sin familie, gikk også til barna av dem som drepte hennes egen sønn. Hun sa alltid at barna ikke skulle få skylden for det deres foreldre gjorde».

8) Den salige Sixtus Alonso Hevia (sp: Sixto), seminarist for bispedømmet Oviedo, ble født den 1. februar 1916 i sognet Poago (ast: Puao) i kommunen Gijón i provinsen og regionen Asturias. Hans foreldre Sixto Alonso González og María Hevia bodde i sognet og byen Luanco (ast: Lluanco) i kommunen Gozón i Asturias. Hans far var skipsmaskinist og arbeidet på en båt i Luanco, mens moren var husmor. Han var den eldste av elleve søsken og var høy og med blå øyne, seriøs og rolig, men også svært hyggelig.

Da den andre sønnen ble født, dro Sixtus for å bo hos en onkel som var sogneprest i San Jorge de Heres nær Luanco. Av ham lærte han de første bokstavene og tallene. Hans første skolegang og gymnasstudiene foregikk i Luanco. Fra en svært ung alder ønsket han å begynne på seminaret, og han trådte inn som trettenåring den 1. oktober 1929. Han var den fremste i klassen i karakterer, men også i håndball. Han utmerket seg ikke bare i studiene og på håndballbanen, men også for sin dype marianske og sakramentale fromhet. Ifølge vitnesbyrdene til hans klassekamerater kunne han ofte ses på knærne foran den uplettede jomfru eller foran tabernaklet. Som student var han kompetent og flittig, og han hadde stor kjærlighet til sitt prestekall.

Hans søster Maruja mintes: «Han hadde en spesiell og kjærlig karakter. Da han kom fra seminaret, lastet skipene kull her i Luanco. Fra kaien kastet de kullstein, som var svært store, ut til båten, og noe kull falt i sjøen. Når Sixtus badet i havnen, dykket han og tok opp det kullet som hadde falt i sjøen og la det på stranden. Når han dro tilbake til seminaret, kunne han derfor etterlate til sin mor en stor haug med kull som han hadde berget. Dette gjorde han for at vår mor ikke trengte å bruke penger til vinteren». Sixtus’ kamerat Rafael Somoano husket at «han hadde mye kjærlighet til kirken, og levde svært utenfor politikken».

Han var ferdig med tredje år i filosofi da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936. Da var han hjemme på sommerferie. Han og hans far ble tatt og fengslet i kirken, som de revolusjonære hadde omgjort til fengsel. Grunnen var at faren var katolikk og sønnen seminarist. Men siden Sixtus var student, fikk han i oppdrag å føre regnskapene for utdelingen av mat. Ifølge vitnesbyrd fra sin søster forlot han fengselet om morgenen og utarbeidet regnskapet, og deretter returnerte han til sitt fengsel i kirken. Der måtte han tåle mange ydmykelser fra sine fangevoktere.

Midt under borgerkrigen ble seminaristen Sixtus mobilisert i den republikanske hæren og sendt til kommunen Cangas de Onís i Asturias. Siste gang han var i foreldrenes hus, satte han et kors ved seg selv på et fotografi hvor han var sammen med noen klassekamerater, og han skrev navnet sitt på baksiden. Hans søster Covadonga, den yngste i familien, hadde ingen personlige minner, men tok vare på sin gamle far. Hun husket at moren hadde fortalt at før Sixtus reiste, hadde han skriftet for en prest i Perlora i kommunen Carreño, som ble holdt fanget i et hus.

Hans død ble husket av en kamerat som den mest tragiske han kunne forestille seg: «Han ble tvunget til å bli med i hæren. Snart mistenkte hans motstandere at han hadde til hensikt å flykte over til de nasjonalistiske styrkene. Den 27. mai 1937 var han ved fronten i Puerta de Ventaniella i kommunen Ponga i Asturias, rett ved grensen til Castilla y León. Der var han i ferd med å spise en bit sjokolade et stykke fra resten av styrken, da han ble overrasket av noen av sine motstandere, som rev av ham klærne på overkroppen og knivstakk ham mens han ropte til Gud og ba dem om å la ham dø». Sixtus var 21 år gammel da han døde.

Hans søsken forklarte senere at Sixtus hadde sagt til sine foreldre: «Hvis noe skjer med meg, må dere tilgi» (Si a mí me pasa algo, ustedes tienen que perdonar). Denne setningen er hogd inn på gravsteinen hvor levningene av martyrene hviler i kapellet i det erkebiskoppelige seminaret i Oviedo.

9) Den salige Manuel Olay Colunga, seminarist for bispedømmet Oviedo, ble født den 25. juli 1911 i Calle del Reloj i Noreña, hovedstad i kommunen av samme navn i de sentrale delene av provinsen og regionen Asturias i det nordvestre Spania. Han kom fra en tallrik og dypt katolsk arbeiderfamilie. Dessverre kjenner vi ikke datoen for hans dåp, konfirmasjon eller andre detaljer om hans fortid, ettersom sognets arkiv ble fullstendig ødelagt. Hans foreldre var Francisco Olay og Angelina Colunga, begge innfødte fra Noreña. Han var den syvende av tolv søsken, selv om noen av dem døde tidlig. I hjemmet var det to aktiviteter som brakte mat på bordet, nemlig transport, siden hans far var transportør og hadde en bil, og markene, som de dyrket hele året og slik at de ga dem mat spesielt i de månedene det var mangel på transportoppdrag. Alle samarbeidet for å komme videre.

Om det var én ting denne familien utmerket seg for, var det deres nestekjærlighet. Det var et hjem av beskjedne arbeidere som imidlertid strammet beltene for at de aldri skulle slutte å hjelpe dem de betraktet som mindre heldige enn seg selv. Manuels foreldre innpodet i ham ikke bare troen som lever ved bønn, men denne konkretisert i gjerninger. I hjemmet var det en ånd av stor kjærlighet til Jomfruen og de trengende, og daglig ba familien rosenkransen og utførte noen små nestekjærlige handlinger, som ikke alltid var å gi penger til en fattig, men noen ganger å besøke en nabo som var alene eller for å trøste en familie i deres sorg. De levde for å praktisere barmhjertighetens verk. Huset til Francisco og Angelina hadde alltid åpne dører for alle som trengte noe, og når naboene så noen som tigde, sendte de dem til deres hus. Manuels søsken mente alltid at Manuel hadde arvet sin nestekjærlighet fra deres far, som alltid sa at de ikke kunne kaste mat eller forakte den når det var så mange som ikke hadde noe å putte i munnen. De husket også at deres mor alltid sa: «Den maten som er til overs, er for de fattige. Ikke kast den bort».

Manuel var alltid en god elev og viste seg svært tidlig å ha en god følsomhet for religiøse temaer. Utvilsomt fremhevet atmosfæren i sognet Noreña seg alltid for sin rotfestede folkelige religiøsitet og en praktfull Stille uke og en høytidelig liturgi ved de store øyeblikkene i den liturgiske kalender. En annen verdi ved Noreña er stedets geografiske beliggenhet. Pilegrimsveien til Santiago de Compostela hadde en obligatorisk stopp her på grunn av hospitalet for pilegrimer og ikke minst den praktfulle kirken og helligdommen Ermita del Jesús Ecce Homo, som var berømt langt utenfor Asturias’ grenser. Noreña var ikke fremmed for pilgrimmer, og uansett hvor de kom fra, var de alltid velkommen. Det er for eksempel kjent at av pilegrimssykehusets midler kunne to skoler opprettholdes for lokalbefolkningen og de omkringliggende landsbyene. I 1903 ble den første kommuniteten av ordenssøstre grunnlag i byen med et oppdrag som primært var undervisning.

Søstrene tilhørte kongregasjonen «Marias tjenerinner av Anglet» (fr: Congrégation des Servantes de Marie d’Anglet – SDM) (sp: Congregación Siervas de María de Anglet) (lat: Instituti Famularum Mariæ) er en kongregasjon av pavelig rett, grunnlagt av den salige franske presten Ludvig Edvard Cestac (fr: Louis-Édouard) (1801-1868) (saligkåret den 31. mai 2015). I Spania er de populært kjent som Las Francesas eller Religiosas de Notre Dame. De ble mottatt med åpne armer i kommunen, som var klar over det store gode som deres tilstedeværelse ville utgjøre. Byrådet i kommunen ble enige om å subsidiere søstrenes arbeid for å garantere at de ble værende på stedet permanent, og de tildelte dem en årlig bevilgning på 750 pesetas.

Disse søstrene var også svært viktige i Manuels kall. De «franske nonnene», som de ble kalt mange år senere i Noreña, lærte ham ikke bare de første bokstavene, men forberedte ham også på hans første kommunion. Søstrene ble værende i Noreña til 1931, da de ble utvist etter de nye reglene i republikken som forbød religiøse å være en del av undervisningen. Manuel, som hele folket i Noreña, led mye av den nyheten. Likevel fikk de en avskjed med æresbevisninger og anerkjennelse for søstrenes gode arbeid i løpet av de tre tiårene de levde og arbeidet på stedet. En annen støtte for Manuels kall var sognet selv. Han og hans bror Joaquin var altergutter fra de var svært små, og hans familie husket alltid hvordan han grytidlig dro med den store og tunge nøkkelen til kirkens inngangsdør for å åpne kirken og forberede alt til den første messen klokken 7.30 om morgenen.

Det virker som om det allerede var svært klart at han ønsket å dra til seminaret for å bli prest som prestene i sin landsby, da han mottok sin første kommunion, men hans far syntes han var for liten. Han mente at dette ikke var en triviell avgjørelse, men en han måtte meditere over og veie for og mot med mer modenhet. Da han fylte fjorten år i 1925, anså faren ham til slutt som moden nok til å dra til seminaret, så han fikk foreldrenes tillatelse. Dermed trådte han inn i gutteseminaret i Valdediós året etter, i 1926. Manuel var da høy og sterk, lyshudet, munter og from. Det var ikke vanskelig for ham å bo så tett, for det var det han alltid hadde gjort i familien. Han hadde en stor kjærlighet til sin familie og var glad i å skryte av hjembyen og sognet. Han var en lykkelig seminarist, for hjemme hadde de aldri hørt annet enn gode ord fra seminaret. Gutteseminaret i Valdediós ble beskrevet slik av seminaristene som gikk der: «En fremragende formasjon, en spartansk disiplin og et kosthold som ga vondt i magen». Men verken den strenge disiplinen eller det dårlige kostholdet var hindringer for et kall så sterkt som Manuels.

Selv om han på de bevarte bildene kan virke alvorlig eller sky, hadde det ingenting med virkeligheten å gjøre, fordi hans medelever bevitnet unisont at han i tillegg til å være en hyggelig kamerat, alltid hadde et smil på leppene og var helhjertet. Andre av hans kjennetegn som ble nevnt, var hans stemme, hans eleganse, hans evne til å deklamere. Han var sentral på kveldene som ble feiret i seminaret på helligdager og var en stor deklamator på litterære kvelder. På grunn av denne evnen hadde han et godt vennskap med Gonzalo Zurro, den andre litterære seminaristen som også ved mer enn en anledning var i hans hjem i Noreña, samt Angelus Cuartas. Hans måte å være på gjorde at han fikk mange venner, noe som fikk håndfaste bevis i feriene, og da de kom tilbake, fikk hans hjem og familie rykte som innbydende og for å motta alle seminarister og prester som kom for å treffe Manuel, som var som en kulturell guide for sin hjemby.

Manuel var svært from og svært mariansk, og spesielt hadde han en stor andakt for Marias uplettede unnfangelse (La Inmaculada Concepción de la Santísima Virgen). Han hadde alltid i oppgave å rydde, dekorere med blomster eller skifte dukene på altrene som var viet til Guds Mor i seminaret. Han hadde alltid en blomst av sin sjel eller en blikk av kjærlighet for henne. Hans kamerater vitnet om hvordan han av alle krefter sparte alle pengene som ble «til overs» av sitt stipend, og dem brukte han til å kjøpe en kostbar blå kappe som han ga til en statue av Guds Mor som en hyllest til dogmet om hennes uplettede unnfangelse. Kjærligheten til den velsignede jomfru og eukaristien var bemerkelsesverdig i ham, som den fromme seminaristen han var. Tre andre av Manuels kjærligheter var Jesusstatuen i hjembyen, byen Noreña og misjonen.

Seminarene den gangen var fulle, og mange av seminaristene hadde de samme kristne navnene, så det ble vanlig å gi dem kjælenavn som enten gikk på utseende eller hjemsted. Manuel var kjent på seminaret som «Noreña», og hans klassekamerater husket at han var svært stolt av sin by, og at hans historier om stedet alltid kom frem i en samtale. Hans kamerater sa at han var forelsket i sin hjemby. På en konkret måte følte han seg svært beæret over at biskopen av Oviedo – hans biskop, far og hyrde, også var greve og herre i hans hjemby Noreña, en tittel som innehaverne av bispesetet i Oviedo hadde hatt siden 1383. Tittelen ble beholdt frem til 1951, noe som betyr at det var 66 biskoper av Oviedo som var grever av Noreña. Da Kirken i 1951 ga avkall på tittelen, gikk den tilbake til familien Álvarez i Asturias. Da kapellet Ecce Homo tok fyr i 1901, ble altertavlen og statuene ødelagt, men biskopen, som da fortsatt var greve av Noreña, bekostet en ny statue av Nasareeren, som ble hogd ut av en kunstner fra Valencia og dessverre ble ødelagt i 1936.

Manuel hadde en stor interesse for misjonen og var lidenskapelig for ideen om å bringe Gud til fjerne land som apostlene og så mange hellige og anonyme evangelister. På grunn av denne lidenskapen ble han snart med i Misjonsakademiet San Pablo på seminaret, hvor han kom til å få stillingen som sekretær. Han snakket svært godt, ikke så mye for hans oratoriske evner, men for den letthet som han snakket med bibelske paralleller eller aktuelle refleksjoner i lys av Guds ord. Han ville ha blitt en stor predikant. Det han ble husket best for av sine samtidige i seminaret, var hans avhandling om kapittelet om den samaritanske kvinnen i et misjonslys, noe som etterlot hans brødre med åpen munn.

Manuel fornektet aldri Herren. Han led svært mye da republikken ble proklamert i 1931 og frykten fikk en hel flokk av seminarister til å tre ut. Likevel tenkte han aldri selv å tre ut eller vente på bedre tider. Videre led han mye for hver prest som på grunn av de dårlige tidene spurte ham om han fortsatt ønsket å bli prest. Med kallet brennende i ham svarte han at det var det han hadde å gjøre i disse tider. Manuel beundret av hele sin sjel de seminaristene som led martyrdøden i 1934. Han var i Oviedo da seminaret der ble angrepet og satt fyr på, men han ble berget takket være en fetter som drev en bar i byen og var svært involvert med venstreorienterte grupper. Han klarte å gjemme seg der og bodde der noen få dager. Det var en svært dårlig tid for Manuel, og han misunte til og med motet til sine venner, som han ofte ba for. Den 7. i hver måned deltok han i en messe som han oppofret for sjelen til en av de seminaristene som led martyrdøden på den datoen. Da hendelsene i oktober 1934 var over og han kunne vende trygt tilbake til hjemmet, uttrykte han sine klare mening om sine døde kamerater til sin søster Faustina: «Cuartas og alle de drepte var svært modige. De må bli ‘hevet til altrene’» (det vil si å bli helligkåret).

Manuel hadde flyttet fra gutteseminaret til presteseminaret for å begynne å studere filosofi og teologi, og det må ha skjedd rundt 1929. I revolusjonen i Asturias i 1934 ble seminaret i Oviedo ødelagt, så stab og seminarister flyttet til gutteseminaret i Valdediós. Manuel var vigslet til subdiakon og skulle begynne på sitt femte og siste år med teologi. Da Den spanske borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, var Manuel hjemme i Noreña sammen med en kamerat som nylig var presteviet, Don Máximino Prieto Martínez fra Matilla de Arzon i provinsen Zamora i regionen Castilla y León, en by som da tilhørte vikariatet San Millán i bispedømmet Oviedo. Han ville helst bli kalt Máximo. Han hadde mistet både far og mor, men en prest fra hans hjemby ga ham midler slik at han kunne studere. Han var blitt presteviet den 6. juni 1936 av biskop Justo Antonino de Echeguren y Aldama (1884-1937) av Oviedo (1935-37) i seminarets kirke i Valdediós (biskop de Echeguren døde ikke som martyr, men i en bilulykke).

Under Don Máximos opphold Noreña, noterte noen at han ventet på at ting skulle roe seg ned slik at han kunne dra sammen med Manuel og andre kamerater for å synge messen i sin hjemby. Men andre påpeker at han ikke hadde tenkt å dra til sin landsbyen, men ventet faktisk på å motta sin første utnevnelse. Dessuten hadde han feiret sin første messe den 18. juli i La Felguera, i dag i San Pedro og da i Santa Eulalia de Turiellos, fordi i dette sognet var sognepresten den presten som hadde bekostet hans studier, Don Manuel Gutierrez. Det ser ut til at han forkastet ideen om å dra til sin landsby siden han der bare hadde familie igjen på kirkegården.

Fra og med 18. juli begynte de revolusjonære å foreta ransakelser i husene. Med Máximo først hoppet han og Manuel ut av vinduet for å gjemme seg i hagen, men da checaen kom, ble stemningen i byen kvelende. La Checa var det hemmelige politiet som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag.

Alle lurte på «de unge prestene» (los curitas jóvenes), som det ikke nyttet å skjule, fordi alle visste at de var hjemme, selv om familien spredte rykter om at de var i Oviedo. Familien lagde et gjemmested for de to i et hull, men etter at de hadde oppholdt seg trygt der i nesten et år, kom de revolusjonære den 17. juni 1937 direkte dit for å arrestere dem, noe som viser at de hele tiden hadde vært klar over at de befant seg der. Den dagen de ble arrestert i Noreña, ble det skutt opp fyrverkeri for å feire at de hadde arrestert «to sutaner», noe Don Belarmino García de la Roza ville huske mange år senere. Han var kapellan for asylet i Pola og en betydelig skikkelse av Asturias’ belenismo (fremstilling av julekrybber).

De to arresterte ble tatt med til La Iglesiona i Gijón, det folkelige navnet på La Basílica del Sagrado Corazón de Jesús (fra 2003 basilica minor). Etter to uker i fengsel der, ble de satt til tvangsarbeid med å grave grøfter, flytting av masser og bygge befestninger i nærheten av Oviedo. Først var de i Limanes og senere i San Esteban de las Cruces. I deres fangenskap i San Esteban tillot de, men for en tid nesten meningsløst, at deres familier kunne komme ut for å treffe dem. I dette tilfellet gjaldt Manuels familie også for den stakkars Máximo, som ikke hadde noen selv. Máximos nylige prestedømme og Manuels subdiakonat blomstret den sommeren gjennom stillheten, sulten, mishandlingen, fornærmelsene, mangelen på vask og hygiene, skitne og fillete klær, noe de konfigurerte med Kristi Golgata. Manuel hadde ingen politiske ideer, han hadde blitt arrestert for å være seminarist. Han pleide i hemmelighet å sende denne meldingen til sin familie: «Fortell de der hjemme at jeg dør mens jeg roper til Kristus Kongen».

Møtet med familien var svært vanskelig og nesten umenneskelig. Han kunne ikke si noe, og de kunne heller ikke si noe til ham, for disse besøkene ble overvåket og de skulle finne sted i den minimale tiden med hvile, enten etter lunsj eller på slutten av dagen. Bare ved å se ham ble hans families sjel knust. Manuels familie kunne se ham to ganger i uken. De brakte ham alltid noen klær eller mat, men hans beryktede bødler ga det aldri til ham, men beholdt det selv. Hans søster Nieves fortalte hvordan de den 22. september ikke så Manuel i raden av fanger, og da de så tristheten i Máximos’ ansikt, ante de allerede det verste. Familien gikk til leirkommandanten for å be om en forklaring på Manuels, og der sa de at han hadde flyktet om natten og hadde gått over til fiendens side. De dro imidlertid hjem overbevist om at de hadde tilintetgjort ham.

Familien kom tilbake to dager senere med to motiver. På den ene siden for å se om de hadde noen ytterligere nyheter om Manuels oppholdssted, og for det andre for å besøke Máximo igjen for å spørre om det var alt de hadde fortalt ham. Det samme skjedde igjen, den nyvigslede unge presten var ikke lenger blant de innsatte. Da fikk de vite at Máximo sammen med fem andre ble tatt med til en nærliggende sanddyne hvor de ble slått i hjel, og hvor de langt borte kunne høre at de ropte ¡Viva Cristo Rey! før de endte sine liv. Den følgende måneden, etter at Asturias var erobret av nasjonalistene, bestemte familien seg for å søke overalt etter kroppene men de dukket aldri opp. I hele denne tiden var familien blitt trakassert og mobbet, anklaget for å være en høyrefamilie, bygd på det faktum at Francisco og hans familie var kjent for å være svært religiøse. Mange medlemmer av denne familien ble arrestert ved flere anledninger, noen ganger i noen timer, og noen ganger ble opptil fem familiemedlemmer arrestert.

Når det gjaldt Manuel, ble han skutt bakfra da han var i ferd med å etterkomme pålegget de hadde gitt ham om å gå og hente noen mursteiner i området Villafría i Oviedo, ikke langt fra stedet for hendelsene i 1934 nær den daværende stasjonen Vasco (en annen kilde sier at han ble utkommandert for å jage noen unge tyver). Skuddet gikk rett i hans hode. Han ga sin sjel til Gud den 22. september 1937 i Villafría i San Lázaro i Oviedo, 26 år gammel. Han rakk aldri å rope til Kristus Kongen. Hans jordiske rester har aldri blitt funnet.

Hans families storhet ble vist da hans søster vitnet om tragedien som hadde skjedd med hennes bror og hans venn og sa: «Etter en tid reagerte jeg, og jeg trodde Gud hadde ønsket dem så mye fordi de var en del av den hærskare av martyrer som hadde lidd denne martyrdøden bare for å være prester for Gud, og jeg kom til å føle meg svært stolt over å ha to brødre som hadde gitt sitt liv for Gud som martyrer». Listene blir aldri komplette, og heller ikke gravene er alltid entydige, og dessverre er det alltid noen som glemmes. Historien om Manuel, Máximo og alle martyrene i Asturias på 1930-tallet er en historie som må redde fra glemsel, manipulerte historiske minner og de medsammensvornes taushet.

* * *

Den 19. januar 1851 hadde biskop Ignacio Díaz de la Caneja y Sosa (1779-1856) av Oviedo (1848-56), innviet Seminarium Conciliare Ovetense (Det teologiske seminaret i Oviedo), etter den modell som ble pålagt av konsilet i Trient. Opprinnelig holdt det til i det gamle dominikanerklosteret Santo Domingo, men dets dårlige tilstand fikk biskop Ramón Martínez Vigil OP (1840-1904) av Oviedo (1884-1904) til å bestemme at det skulle reises en ny bygning, og grunnsteinen til denne ble lagt ned den 21. juni 1896. Det ble reist til ære for Thomas Aquinas og ble innviet den 1. oktober 1903. Seminaret flyttet dit.

Men i 1917, før ankomsten av soldater til Asturias på grunn av den store revolusjonære streiken, ble biskop Francisco Javier Baztán y Urniza (1844-1926) av Oviedo (1904-20) tvunget til å selge bygningen til staten. Den ble omgjort til en kaserne etter at regimentet Milán flyttet inn i 1917 på grunn av bygningens strategiske beliggenhet og utforming som en «kam». Deretter ble det igjen klosteret Santo Domingo som huset seminaret frem til det ble ødelagt i revolusjonen i oktober 1934. Seminaret flyttet da til det gamle cistercienserklosteret i Valdediós, som til da hadde vært gutteseminar.

Imidlertid var bispedømmet fast bestemt på å bygge et nytt seminar. Stedet som ble valgt, var Prado Picón, hvor kirken eide land på jorden til eremittklosteret San Cipriano. Etter å ha kjøpt land som grenset til bispedømmets eiendom, ble grunnsteinen lagt ned den 14. mai 1942. I 1944 prosjekterte Gabriel de la Torriente det nåværende seminaret i Calle Prado Picón. Biblioteket ble innviet i 1945 og studenter i teologi, filosofi og humaniora ble innlemmet. Den 19. mars 1949 ble fullføringen av kirken høytidelig feiret, og den 15. november 1954 ble bygningen offisielt innviet. Den ligger rundt 500 meter fra Santo Domingo. Mellom 1865 og 2000 ble 2 878 prester ordinert på seminaret; Fra 1865 til 1954 var det 2 348, fra 1954 til 1979 sank antallet til 415, og mellom 1980 og 2000 ble 115 ordinert. Den nåværende kallskrisen har ført til at gutteseminaret (Seminario Menor) har blitt omgjort til et bispedømmelig kollegium for gutter og jenter.

Da «Seminarets dag» ble feiret den 19. mars 2013, «Troens år», ble levningene av åtte av de ni martyrene med autorisasjon fra Den hellige stol gravlagt i Capilla Mayor i det nåværende seminaret, Seminario Metropolitano, i Prado Picón i Oviedo.

I hovedtrappen i det tidligere gutteseminariet Seminario de la Inmaculada, som hadde vært cistercienserklosteret Santa María (nå karmelittkloster) i sognet Puelles i kommunen Villaviciosa i dalen Valdediós i comarcaen Gijón i provinsen og regionen Asturias, er det en moderne marmorgravstein til venstre for en nisje med en statue av Jomfruen. Der står det:

«Studenter i dette seminaret som ga sine liv for Gud og for Spania».

Under står det i to kolonner:

MARTIRES

1. José Méndez y Méndez († 6-X-34).
2. Angel Cuartas Cristóbal († 7-X-34).
3. Mariano Suárez Fernández († 7-X-34).
4. Jesús Prieto López († 7-X-34).
5. Gonzalo Zurro Fanjul († 7-X-34).
6. José Maria Fernández Martínez († 7-X-34).
7. Juan Castañón Fernández († 7-X-34).
8. Manuel Olay Colmega († 22-IX-37).
9. José A. Ortea Méndez († 17-VIII-38).
10. Luis Campomanes García († 13-XI-36).
11. Vicente García Posada († 15-V-37).
12. Sixto Alonso Hevia († 26-V-37).
13. Enrique Carús Lueje († 28-11-37).
14. Luis Prado García († 4-IX-36).

HEROES

1. José Rodríguez González († 21-X-37).
2. Manuel Espiritusanto († 7-VI-38).
3. Emilio Delgado Fernández († 28-11-37).
4. Eloy Redondo Tesier († 24-IX-37).
5. José Maria Vigo García († 4-III-37).
6. Marcos Fernández Galán († 18-X-37).
7. Blas Rebollar Campo († 1-X-36).
8. Herminio Fernández Alvarez († 25-11-37).

Nederst står det:

Visi sunt oculi insipientium mori, illi autem sunt in pace (SAP III-2,3) Oviedo april 1940.

(«De uforstandige akter dem som døde, men de har fred») (Visd 3,2-3).

Erkebiskop Gabino Díaz Merchán (f. 1926) av Oviedo (1969-2002) åpnet i 1993 prosessen for saligkåring av syv seminarister som ble drept i revolusjonen i 1934 og fire andre som ble drept under borgerkrigen. En fra hver av disse kategoriene ble senere tatt ut av prosessen, sannsynligvis på grunn av mangel på opplysninger, slik at det gjensto ni. Den 12. mai 1993 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Erkebispedømmets informativprosess ble avsluttet den 29. november 1997.

Vatikanet utstedte den 24. februar 2012 et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. I 2014 ble br. Rodolfo Cosimo Meoli, generalpostulator for Brødre av de kristne skoler eller De La Salle-brødrene (FSC), utnevnt til å følge sakens romerske fase. Det var derfor mulig å fullføre Positio super martyrio, som ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2016. Den 21. juni 2018 møttes kongregasjonens teologkongress, som enstemmig uttalte seg i favør av de ni seminaristenes faktiske martyrium. Den 7. november 2018 undertegnet pave Frans kongregasjonens dekret som anerkjente de ni seminaristenes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De ble saligkåret den 9. mars 2019 i katedralen i Oviedo (Santa Iglesia Basílica Catedral Metropolitana de San Salvador de Oviedo). Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Messen ble koncelebrert av kardinal Ricardo Blázquez Pérez, erkebiskop av Valladolid i Spania (2010- ) og president for den spanske bispekonferansen (2005-08; 2014- ), erkebiskop Jesús Sanz Montes Tenían av Oviedo, erkebiskop Francisco Pérez González av Pamplona, biskop Atilano Rodríguez av Sigüenza-Guadalajara, biskop Juan Antonio Menéndez Fernández av Astorga, biskop Manuel Sánchez Monge av Santander, biskop José Leonardo Lemos Montanet av Orense, biskop Juan Antonio Martínez Camino, hjelpebiskop i Madrid (født i Asturias) og biskop Jesús Fernández González, hjelpebiskop i Santiago de Compostela. Representanter for de sivile myndighetene var også tilstede.

Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles festen for alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium. De seks seminaristene som ble drept den 7. oktober 1934, vil sikkert bli minnet på denne datoen.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, nominis.cef.fr, lne.es, es.catholic.net, iglesiadeasturias.org, semiovi.es, el.tesorodeoviedo.es, bibliotecavirtual.asturias.es, cronistasoficiales.com, sanfelixdelugones.blogspot.com, encrucijadablog.wordpress.com, mrbit.es, imprentacooperativa.blogspot.com, revistaecclesia.com, vincentians.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 29. mars 2019