Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Den hellige Adalbert av Praha (956-997)

Minnedag: 23. april

Den hellige Adalbert av Praha (956-997)
Preussens apostel, skytshelgen for Bøhmen, Preussen og Polen

Den hellige Adalbert (Adelbert) ble født som Vojtech i år 956 på familieslottet Libice ved Padubitz i Bøhmen. Han kom fra den mektig bøhmiske fyrsteslekten Slavnik og var sønn av hertug Slavnik av Libice. Han ble som 16-åring i 972 sendt til den berømte katedralskolen i Magdeburg, hvor han studerte under den hellige erkebiskop Adalbert av Magdeburg. Ved konfirmasjonen tok han navn etter sin lærer og var deretter kjent som Adalbert.

Ved sin lærers død i 981 vendte han tilbake til Praha som en stolt eier av en betydelig samling av bøker. Samme år ble han presteviet av Prahas første biskop Dietmar (Thietmar) (973-83). Da Dietmar døde i 983, utnevnte hertug Boleslav II den Fromme (967-99) Adalbert til den andre biskop av Praha og den første innfødte, bare 27 år gammel og fortsatt under den kanoniske lavalder. Den hellige erkebiskop Willigis av Mainz viet ham til biskop. Hans biografer beskriver ham som temmelig verdslig på den tiden, og han var opplagt ikke ventet å skape vanskeligheter. Hans tyske utdannelse ville også bety at han var akseptabel for den tyske keiseren, som den bøhmiske hertugen var nødt til å dyrke.

Men straks Adalbert var viet til biskop, forandret han seg fullstendig, omtrent som en Thomas Becket, og han ble en mye mer seriøs og religiøs person. Han hadde blitt dypt beveget ved å høre biskop Dietmar på dødsleiet bebreide seg selv for sin fiasko i å leve et hellig nok liv, og Adalbert skal ha sagt ved den anledningen: «Det er lett å bære mitra og gå med en bispestav, men det er en fryktelig ting å måtte avlegge regnskap for sin tid som biskop for Ham som dømmer levende og døde».

Det er mulig at Adalbert var influert av de reformerte cluniacensiske munkene han hadde møtt i Magdeburg, av den hellige abbeden Majolus av Cluny og den hellige biskop Gerhard av Toul, som han begge hadde møtt i sin bispevielse. Men vi må huske at begge hans hovedbiografer var benediktinermunker og delte hans positive holdning til klostervesenet. De kan ha overdrevet denne innflytelsen på Adalbert, og det er interessant at de knapt nevner hans pastorale arbeid som biskop og kan nesten ikke vente på å få ham ut av Praha og inn i et kloster. Uansett hva som var grunnen til hans endrede karakter, og uansett hvor gjennomgripende den var, så gjorde han sitt inntog i Praha barføtt og ble mottatt entusiastisk av Boleslav I av Bøhmen og byens folk og presteskap.

Adalbert var nøysom, nidkjær og energisk, og han prøvde å spre kristendommen både blant madjarene i Ungarn og det halvomvendte Bøhmen. Man mener at han rundt 985 døpte hertug Géza (972-97) og hans sønn, den hellige Stefan av Ungarn (997-1038). Ungarns første erkebiskop, den hellige Astrik, var en venn og disippel av Adalbert og trolig en munk fra Brevnov.

Selv om Adalbert hadde høy moral og høy intellektuell standard, besøkte fanger og de fattige i tillegg til å dele inntektene i følge anvisningene fra den hellige pave Gregor I den Store (590-604), var de pastorale og politiske vanskelighetene store. Han klarte ikke å gjøre stort inntrykk på folket og sekulargeistligheten var motstandere av hans reformer. Til hans bispedømme hørte ikke bare Bøhmen, men også Schlesien, det sørlige Polen og dagens Slovakia. Området var en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter, men sto også i spenningen mellom den gamle hedendommen og den ennå ubefestede kristendommen. Hans egen fyrsteslekt sto i strid med slekten Premyslid, som var Bøhmens hertugfamilie. En av grunnene til at Boleslav II hadde utnevnt Adalbert til biskop, var nok å berolige slekten Slavnik.

Kanskje led også Adalbert av depresjoner, for i 990 trakk han seg i fortvilelse tilbake til Roma. Der ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Santi Bonifacio ed Alessio på Aventin-høyden. Men det vi vet om hans karakter og senere besluttsomhet i misjonsarbeidet, gjør det usannsynlig at han forlot bispedømmet bare på grunn av mangel på suksess. Det synes som om forholdene i Bøhmen ikke var så ille som hans biografer hevder, og hovedårsaken til at han dro, var nok politisk. En gang mellom 987 og 900 hadde det vært krig med Polen, og den polske hertugen hadde hatt fremgang og ætten Slavnik hadde nektet å støtte Boleslav II. I tillegg synes det som om Adalbert ikke forlot Praha med tanke på å bli munk, og at det var først da han kom under innflytelse av den hellige greske abbeden Nilus av Rossano i Roma at han bestemte seg for det.

Men han ble ikke lenge i klosteret i Roma, for i 992 ba hertug Boleslav II pave Johannes XV (985-96) om å gi Adalbert ordre om å vende tilbake til Praha. Dette gjorde han for å vinne støtte fra den mektige Slavnik-slekten. Adalbert gikk med på det, men bare på betingelse av at han fikk full støtte fra de sivile myndighetene. Det er interessant at hans første handling da han kom tilbake, var å grunnlegge det store benediktinerklosteret i Brevnov ved Praha for de tolv benediktinermunkene han hadde fått med seg, hjulpet av den innflytelsesrike hellige abbeden Majolus av Cluny. Adalbert konsekrerte klosterkirken i 993. Han bidro til å spre de cluniacensiske idealene i hele sitt apostolat.

Hertugen hadde gått med på å støtte Adalbert i utøvelsen av hans autoritet, men adelen motarbeidet ham stadig. En stund syntes situasjonen å ha bedret seg, men Adalbert fikk nye problemer da en adelskvinne som var dømt for utroskap, fikk ta tilflukt i et nonnekloster på Adalberts råd (kirkeasyl). Men den rasende folkemengden trakk henne ut og henrettet henne. Adalbert ekskommuniserte straks alle som var involvert i drapet. Men de voldelige reaksjonene på denne straffen tvang ham til å forlate Praha for godt og igjen trekke seg tilbake til Roma i 995 [994 Gorys]. Straks etter brøt slekten Premyslid våpenhvilen, brente slottet Libice og myrdet hele familien Slavnik, og folket i Praha nektet å la biskopen komme tilbake. Sannsynligvis var drapet på adelskvinnen manipulert av motstandere av Slavnik-familien.

I Roma ble Adalbert valgt til prior i klosteret. Han ble igjen beordret tilbake til Praha av paven, denne gang etter anmodning fra erkebiskop Willigis av Mainz, som var Prahas metropolitt. Han var i Roma sammen med keiser Otto III (983-1002). Adalbert mistenkte med rette at han ikke ville få komme tilbake siden han var en Slavnik, så han var forutseende nok til å få tillatelse av paven til å bli omvandrende misjonær. Han reiste via Mainz, hvor han igjen møtte keiseren og ble en nær venn av ham, og de hadde lange diskusjoner.

Da det nå var klart at det ikke var noe håp om at Adalbert kunne arbeide uforstyrret i Praha, fikk han da tillatelse til å konsentrere sin oppmerksomhet om de hedenske preusserne i nord. Han slo seg ned i Polen, som nå var styrt av hertug Boleslav I den Tapre (den Store) (992-1025). Mot slutten av 996 planla han en evangeliseringsmisjon til preusserne. Han grunnla enda et benediktinerkloster, i Miedrzyrzecze ved Poznan, kanskje fordi han i munkene så det beste middelet til å konsolidere og utdype den misjonssuksessen han måtte få.

Tidlig på våren 997 dro han av gårde sammen med sine to ledsagere Benedikt og Gaudentius for å forkynne i Preussen. Han ble fulgt så langt som til Gdansk (Danzig) av hertug Boleslavs soldater, for det var selvsagt politisk fordelaktig for hertugen å få kristnet de hedenske preusserne. Men de hadde bare begrenset suksess og møtte straks motstand fordi de ble betraktet som polske spioner. Likevel fortsatte de sin misjon og forkynte ved munningen av Wisla, i Danzig (Gdansk) og ved Østersjøkysten.

Men Adalbert og hans to ledsagere ble til slutt myrdet av preussere den 23. april 997. Det skjedde tradisjonelt i nærheten av Königsberg (nå Kaliningrad), enten ved Fischhausen (nå Primorsk) i Samland eller ved Truso (senere Elbing, i dag Elblag i Polen), men det er mer trolig at det skjedde mellom elva Nogat og utløpet av elva Wisla (Vistula) øst for Gdansk. I Tenkitten nær Fischhausen sto fra 1831 det nesten ni meter høye Adalbert-korset, som ble ødelagt i 1945, men gjenoppbygd i 1997 til tusenårsjubileet for Adalberts død.

En historie sier at Adalberts lik ble kastet i sjøen, men at det ble senere funnet da det drev i land i Polen, mens en annen versjon sier at hertug Boleslav måtte kjøpe liket tilbake for dets vekt i gull. Adalbert ble bisatt i Gniezno (Gnesen) i Polen, øst for Poznan. Allerede i 999 ble han helligkåret av pave Sylvester II (999-1003), og i år 1000, da man ventet verdens ende, valfartet keiser Otto III til Aachen og til Gniezno og Adalberts grav. I 1039 ble hans relikvier overført med makt til Praha av hertug Bretislav I (1034-55) og bisatt i St. Veitsdomen.

Selv om Adalberts livsverk syntes å ha vært karakterisert av fiasko, var hans innflytelse enormt stor. Fire separate biografier om Adalbert ble skrevet mens hertug Boleslav I levde, og hans eksempel og disse biografiene inspirerte mange av de berømte misjonærene i Sentral-Europa, som den hellige Bonifatius av Querfurt, som også ble drept som martyr i Preussen i 1009.

Adalberts kult ble svært utbredt i Sentral-Europa, Bøhmen, Ungarn, Tyskland, Polen og Kiev, og det viser hans betydning i omvendelsen av Øst-Europa. Kulten ble fremmet av vennen Otto II og hertug Boleslav I i den polske enhetens interesse, og også av klosteret Santi Bonifacio e Alessio i Roma. Gniezno ble det første permanente bispedømmet i Polen i år 1000. Adalbert ser ut til å ha favorisert bruken av en slavisk liturgi lik den til de hellige Kyrillos og Methodios i de områdene han evangeliserte. Han krediteres også komposisjonen av hymner på tsjekkisk og polsk. Han tilskrives forfatterskapet til Boga-Rodzica, en sang som inspirerer polakkene på vei til et slag.

Adalberts minnedag er dødsdagen 23. april. I Praha og Lebus feires en translasjonsfest den 25. august, i Wroclaw en translasjonsfest den 26. august og i Gniezno og Kraków en translasjonsfest den 20. oktober. Han blir fremstilt i bispeornat med en ørn, som forsvarer ham, og med de syv spyd han ble gjennomboret av, eller med køller og lanser, som etter en annen tradisjon var mordvåpnene, og ofte med et dobbelt kors. Ørnen skal etter legenden ha fulgt ham til Gniezno. På noen avbildninger bærer han sitt avhogde hode i hendene. En skulptur fra 1000-tallet er bevart i Roma i kirken San Bartolomeo all'Isola Tiberina, mens han i Gniezno er avbildet på bronsedører idet han mottar hyrdestaven fra Otto III. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Se en side med bilder av Adalbert.