Den hellige Aidan av Ferns (~550-626)

Minnedag: 31. januar

Skytshelgen for Ferns og for sognet Templeport i grevskapet Cavan

Den hellige Aidan (Aedan; lat: Edanus, Adanus; bretonsk: Dé) ble født rundt 550 i Connacht (eng: Connaught) i Irland. Andre kilder sier at han ble født på øya Brackly (Inisbrefny eller Inis Breachmhaigh) i Templeport Lake, siden kalt St Mogue's Island, da i området kjent som Magh Slécht, nå i sognet Templeport i grevskapet Cavan. Aidan er en anglifisering av hans irske navn Áedán. Han kalles også Aeddan, Aedh, Edan, Eden, Modoc, Maedoc, Moedoc, Maeddog og Mogue – alle navnevariantene stammer fra samme rot: Áed = ild.

Hans foreldre skal ha vært klanhøvdingen Sedua (Setna) og hans hustru Eithne fra de gamle familiene O'Neill og O'Brien og var fetter av den hellige Dallan Forgaill. Foreldrene hadde vært barnløse en tid og ba ofte om en arving. En sannsiger fortalte dem at de ville få en praktfull sønn, full av Guds nåde. Det fantes ikke noen båt som kunne ta den nyfødte over til fastlandet for å døpes, så det sies at han på mirakuløst vis ble fraktet på en flytende steinhelle over innsjøen til der hvor den hellige Kilian sto klar for å utføre dåpen. Vievannskaret i St. Mogue's Church i Bawnboy sies å være laget av en del av denne steinen.

Det fortelles at da Aidan var ung, lengtet han etter kunnskap om Den hellige Skrift. Som liten gutt ble han holdt som gissel av high king Ainmire av Irland (566-69), trolig for å sikre seg hans families lojalitet. Ainmire gikk så langt som å forutsi at Aidan ville bli en kirkeleder. Aidan fikk sin første utdannelse hos den hellige Finnian i Clonard mellom kongerikene Meath og Leinster, og der ble han en venn av den hellige Molaise, som senere grunnla klosteret på Devenish Island i elva Erne.

Deretter dro han til den hellige David av Wales for å gå på hans skole i Kilmuine i Pembrokeshire. Der ble han også inspirert av Davids monastiske liv og ble munk. Det eneste som skilte ham fra sine medbrødre, var at han tok med seg sitt eget øl fra hjemlandet! Han var preget av en sterk lydighet til sin mester. En dag leste han en dyrebar bok ute i det fri da han ble bedt om å løpe et ærend. Han løp straks av sted og etterlot boken på bakken. Det kom et voldsomt regnskyll, og selv om boken på mirakuløst vis var uskadet, ga David da han fant ham på stranden, ordre om at han skulle prostrere seg som bot for sin skjødesløshet. David vendte tilbake til klosteret og glemte hele episoden inntil han ved kveldsofficiet så at Aidan ikke var blant brødrene. De løp alle ned til stranden og trakk ham ut av bølgene som slo over den fortsatt prostrerte botferdige og lydige Aidan.

Den spesielle kjærligheten David hadde for sin irske student gjorde ham ikke like populær i hele kommuniteten, og klosterets kjøkemester overtalte en av munkene til å arrangere hans død og få det til å se ut som en ulykke. David var i ferd med å ta på seg sandalene da han fikk en visjon om en ung mann i fare, og han løp ut i skogen med bare en sandal akkurat i tide til å se morderen med løftet arm, klar til å levere det dødelige slaget med en øks. Ved hjelp av åndelige krefter fikk abbeden munken til å stivne med armene løftet mens Aidan løp til sin abbed, fulgt av «utallige engler», som bare David så.

Inspirert av David vendte Aidan i 580 tilbake til Irland for å grunnlegge klostre, men han skal senere i livet ha vendt tilbake for å leve enda en tid sammen med sin læremester. Tradisjonen vil også ha det til at David døde i Aidans armer i 601 (589?). Walisisk tradisjon hevder at Aidan etterfulgte David som abbed av Menevia, og på det grunnlag hevdet Wales senere jurisdiksjon over Ferns fordi en walisisk abbed hadde grunnlagt det.

I Wales regnes Aidan faktisk som waliser, og der er han utstyrt med en ættetavle som inkluderer walisisk adel. Han skal angivelig ha vært en av de mange sønnene av Caw, den store piktiske overherren over det nordlige Wales. Han reiste sørover, kanskje sammen med sin bror, den hellige Gildas den Vise, og ble en elev av den hellige Dyfrig i Hentland i Ergyng, som da var en venn av den hellige David (Dewi). Sammen med de hellige Teilo av Llandaff og Ismael (Ysfael) reiste Aidan og David til Mynyw eller Menevia (St. Davids), hvor David grunnla sitt berømte kloster. Der ble de først plaget av en irsk sjørøver ved navn Bwya, men så ble han slått ned og hans festning brent ned til grunnen.

Det fortelles ofte en gammel historie om at en gang Aidan og Teilo satt og leste i klostergården i Mynyw (St. Davids), ble de bedt om å etterfylle klosterets brenselslager. De to munkene var irriterte over å ha blitt trukket bort fra sine studier, men de tok med seg øksene og gikk til skogen. Der fant de at oppgaven var mye lettere enn forventet da to tamme hjorter hjalp dem med å bære veden hjem. Det er en kilde og en dam som har navn etter Aidan tre kilometer fra St. Davids, og han er patron for kirken i Llawhaden i Pembrokeshire. Den walisiske varianten forteller at Aidan senere krysset Irskesjøen og dro til Irland. Han skal ha glemt igjen klokken som han hadde fått av David, men på mirakuløst vis ble den brakt til ham.

Han vendte tilbake til Irland etter oppholdet i Wales i 580 og gikk i land på kysten i grevskapet Wexford. Der grunnla han et kloster i Ferns (Guernin) på Emerald Isle. Der er han kjent som Maeddog. Han grunnla klosteret sammen med banketthallen for kongesetet Fearna på land som han fikk av kong Brandrub (Bran Dubh) av Leinster. Han grunnla også klostre i Drumlane nær Milltown i grevskapet Cavan, i Disert-Nairbre i grevskapet Waterford og endelig i Rossinver ved bredden av Lough Melvin i grevskapet Leitrim, sistnevnte bestred Ferns' krav på å være stedet hvor han var gravlagt. I tillegg til klostrene krediteres Aidan for å ha grunnlagt tretti kirker i Irland. Det første klosteret han grunnla, var på Inis Breachmhaigh, hvor han ble født. Ruinene fra en 1700-tallskirke er bevart på øya.

Aidan ble æret av kong Brandrub på den synoden som ble holdt for å feire slaget ved Dunbolg i grevskapet Wicklow den 10. januar 598, hvor kong Aedh (572-98), sønn av Ainmire, ble beseiret og drept. På synoden skal det ha blitt vedtatt å gjøre Ferns til bispesete med Aidan som biskop, og i Irland æres Aidan som den første biskop av Ferns. Han ble også gitt nominelt overherredømme over de andre biskopene i Leinster med tittelen Ard-Escop eller hovedbiskop. Kong Brandrub ble drept i Ferns i 605. Ruiner av Aidans kloster finnes i Ferns, og der feires det messer i ruinene. Med tiden ble han kalt Mogue (Aedh-og eller Mo-Aedh-og eller Mo-Aidh-og), «den elskede Aidan».

Aidans legende er et fint eksempel på at en helgens livshistorie skildres etter mønster av Kristi liv. Hans fødsel blir forutsagt av Irlands store profet og vismann, Finn MacCumaill, hans unnfangelse blir fulgt av drømmer om en mirakuløs stjerne og en blendende stråle fra himmelen lyser på det stedet hvor han ble født. Hans visdom i ungdommen er stor, han tilbringer lang tid i ensom bønn, tiltrekker seg disipler, drar til Roma (= Jerusalem), hvor alle klokkene ringer uten menneskelig medvirkning, han gjør mirakler, inkludert å gå på vannet, gjør løv om til brød og fisk og bringer en død jente tilbake til livet.

Aidan hadde en egen evne til å få venner og er assosiert med Molaise av Devenish (eller Laserian) som sin nærmeste venn, men også med de hellige Ita av Killeedy, Kolumba av Iona og til og med Brigida av Kildare. Han klatrer opp en gullstige til himmelen for å ta farvel med Kolumba – et tema tatt fra Jakobs drøm (1.Mos 28,12) og Jesu henvisning til den (Joh 1,51). Hans biografi tilskriver ham utrolige asketiske gjerninger, slik som at han fastet på brød og vann i syv år, i tillegg til at han daglig resiterte 500 salmer.

Mindre konvensjonell er historien om hvordan noen falske tiggere, som gjemte sine klær og kledde seg i filler, ba om hans hjelp. Da han visste hva de hadde gjort, ga han bort klærne deres til noen mer verdige fattige, og sendte bort bedragerne uten verken klær eller almisser. I Irland overlever fortsatt hans store ry for nestekjærlighet, for han lærte sine munker å gi sin siste matbit til dem som var i nød.

Hans mange og merkelige mirakler spenner vidt. Den ene ytterlighet er når de brukes i medfølelse med en sulten ulv (symbol på dydene tapperhet og styrke og assosiert med hemmelig visdom), mens den andre ytterlighet er når miraklene støtter britene i deres kriger mot sakserne, og det i en temmelig blodtørstig grad. Han vender også tilbake fra døden, som Brigida – faktisk sammen med henne i en himmelsk vogn.

Men de fleste av miraklene viste hans godhet og sjenerøsitet. Han elsket dyr, mens hans irske landsmenn likte å jakte på dem og drepe dem. Aidan beskyttet dem slik at hans symbol i dag i kristen kunst er en kronhjort. Legenden forteller at han satt og leste i Connacht (eng: Connaught), hvor han var født, da en desperat kronhjort tok tilflukt hos ham i håp om å slippe unna forfølgende hunder. Aidan gjorde da hjorten usynlig, og hundene løp bort.

Aidan døde den 31. januar 626 i Ferns. Andre kilder sier at han døde den 31. januar 632 i klosteret i Rossinver, og disse klostrene strides om å være stedet hvor han ble gravlagt. Bispesetet er ikke lenger i Ferns, men i Enniscorthy (Enniscarthy), hvor en katedral ble viet til Aidan. Mogue er ikke lenger i bruk som døpenavn, men navnet Aidan er populært for gutter i West Cavan.

Aidan ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 31. januar. Blant flere irske helgener ved navn Aidan synes han å ha vært den viktigste.

Hans biografi ble skrevet flere århundrer etter hans død for å fremme kravene til spesielle klostre. Den inneholder få historiske detaljer, men desto mer legendarisk stoff, hovedsakelig om de miraklene som tilskrives ham. Han tilskrives forbløffende askese, slik som å faste på byggbrød og vann i syv år samt å resitere 500 salmer daglig.

En av detaljene i biografien er at han testamenterte sin stav, klokke («Bell of Saint Mogue») og monstrans med veske til sine tre klostre Ferns, Drumlane og Rossinver. Alle tre er bevart; førstnevnte i Nasjonalmuseet i Dublin, de andre i biblioteket i katedralen i Armagh. Klokken hadde vært voktet som et arvestykke av familien MacGovern i Templeport i grevskapet Cavan.

En annen av hans personlige eiendeler, Breac Moedocs, er i Nasjonalmuseet. Denne lærvesken og skrinet som omsluttet relikviene av den hellige Laserian av Leighlin ble brakt fra Roma og gitt til Aidan, som plasserte den i kirken i Drumlane. Et bronserelikvar hvor hans relikvier ble oppbevart på 1000-tallet, er bevart i Dublin, men det finnes ingen spor etter selve relikviene. I tillegg til en kult i Irland og Wales ble Aidan æret i Skottland på 1100-tallet. I kunsten avbildes han med en hjort.

Han blandes ofte sammen med en biskop av Ferns av samme navn fra 600-tallet, og han kalles noen ganger feilaktig biskop av Llandaff. Den walisiske tradisjonen sier at han på sine gamle dager vendte tilbake til sine røtter i Ergyng og ble den femte biskopen i dette kongeriket.

av Webmaster publisert 24.07.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:49