Den hellige Aidan av Ferns (~550-626)
Minnedag: 31. januar
Skytshelgen for Ferns og det katolske bispedømmet av samme navn, distriktet Hy Kinsellagh og for sognet Templeport i grevskapet Cavan; for klostrene i Ferns, Templeport, Drumlane, Rosinver, Disert Nairbre og LlawhadenAidans foreldre skal ifølge irske kilder ha vært klanhøvdingen Sedua (Sedna, Setna, Sétna) av Uí Moccu Uais (en gren av Airgialla), og hans hustru Eithne av Uí Amalgaid (Tirawley i grevskapet Mayo), anglifisert til de gamle familiene O’Neill og O’Brien. Aidan var fetter av den hellige Dallan Forgaill av Cluain Dallain (ca 530–598), en prominent irsk poet, som skrev en rørende panegyrikk om den hellige Kolumba av Iona (ca 521–597) og som i deler av livet var blind. Han ble senere martyrdrept av pirater i 598 og feires den 29. januar. I de walisiske helgengenealogiene kalles han Aeddan sønn av Gildas eller Aneurin, sønner av kong Caw av Strathclyde.
Aidans foreldre hadde vært barnløse en tid og ba ofte om en arving. En sannsiger fortalte dem at de ville få en praktfull sønn, full av Guds nåde, og snart etter fikk de Aidan. Det fantes ikke noen båt som kunne ta den nyfødte over til fastlandet for å døpes, så det sies at han på mirakuløst vis ble fraktet på en flytende steinhelle over innsjøen til der hvor den hellige Caillín av Fenagh (600-t), som kalles Kilian i noen kilder, sto klar for å utføre dåpen. Den irske legenden sier at Aidans klokke («The Bell of St. Mogue») ble gitt til ham ved hans dåp av Caillín. Døpefonten i sognekirken St. Mogue’s Church i Bawnboy i grevskapet Cavan sies å være laget av en del av denne steinhellen. Klokken ble værende på Mogue’s Island i Cavan i flere århundrer, voktet av lokale familier, inntil det til slutt kom til Armagh Public Library. Man mener at klokkens futteral stammer fra 900- eller 1000-tallet.
Som liten gutt ble Aidan holdt som gissel av high king Ainmire (Ainmuire mac Sétnai) av Irland (566–69) fra Cenél Conaill (slekten Conall), en gren av den nordlige Uí Néill. Trolig var dette for å sikre seg hans families lojalitet. Ainmire gikk så langt som å forutsi at Aidan ville bli en kirkeleder. Ainmire var så imponert av Aidan at han sa til ham at han kunne bli eller dra. Aidan sa at han ville dra, men bare hvis de andre gislene også ble satt fri, og da lot Ainmire dem alle dra hjem.
Det fortelles at da Aidan var ung, lengtet han etter kunnskap om Den hellige skrift. Han fikk sin første utdannelse på den store skolen i den hellige Finnians (ca 470–ca 549) kloster i Clonard mellom kongerikene Meath og Leinster. Mens han var i Clonard, ble han venn med den hellige Molaise (d. 564) (Laisrén mac Nad Froích, Laisrén av Devenish og Lasserian, kjent som Mo Laisse), som senere skulle grunnlegge klosteret på Devenish Island i elven Erne.
På dette tidspunkt begynte mange å komme til den unge mannen og ønsket å bli hans disipler. I stedet for å gi etter for dem, flyktet han fra Irland til Wales for å studere under den hellige David av Wales (Dewi) (ca 520–601). Walisiske legender hevder ganske enkelt at han vokste opp hos David og beskriver med mange detaljer et mordforsøk på ham fra Davids forvalter. Sammen med den hellige Cadoc av Llancarfan (497-580) ble Aidan sagt å ha utryddet en hær av saksere eller irer ved å rulle steiner ned på deres leir i en trang dal. Han ble skildret i de walisiske triadene som en av Davids tre mest trofaste disipler.
Senere dro Aidan til for å gå på hans skole i Kilmuine i Pembrokeshire. Der ble han også inspirert av Davids monastiske liv og mottok selv tonsuren som munk og levde et asketisk liv i Mynyw (nå St Davids) i Pembrokeshire. Det eneste som skilte ham fra sine medbrødre, var at han tok med seg sitt eget øl fra hjemlandet! Han var preget av en sterk lydighet til sin mester. En dag leste han en dyrebar bok ute i det fri da han ble bedt om å løpe et ærend. Han løp straks av sted og etterlot boken på bakken. Det kom et voldsomt regnskyll, og selv om boken på mirakuløst vis var uskadet, ga David da han fant ham på stranden, ordre om at han skulle prostrere seg som bot for sin skjødesløshet. David vendte tilbake til klosteret og glemte hele episoden inntil han ved kveldsofficiet så at Aidan ikke var blant brødrene. De løp alle ned til stranden og trakk ham ut av bølgene som slo over den fortsatt prostrerte botferdige og lydige Aidan.
Den spesielle kjærligheten David hadde for sin irske student, gjorde ham ikke like populær i hele kommuniteten, og klosterets kjøgemester overtalte en av munkene til å sørge for Aidans død og få det til å se ut som en ulykke. David var i ferd med å ta på seg sandalene da han fikk en visjon om en ung mann i fare, og han løp ut i skogen med bare en sandal akkurat i tide til å se morderen med løftet arm, klar til å levere det dødelige slaget med en øks. Ved hjelp av åndelige krefter fikk abbeden munken til å stivne med armene løftet mens Aidan løp til sin abbed, fulgt av «utallige engler», som bare David kunne se.
Inspirert av David vendte Aidan i 580 tilbake til Irland sammen med noen disipler for å grunnlegge klostre, men han skal senere i livet ha vendt tilbake til Wales for å leve enda en tid sammen med sin læremester. Tradisjonen vil også ha det til at David døde i Aidans armer i 601 (589?). Walisisk tradisjon hevder at Aidan etterfulgte David som abbed av Menevia, og på det grunnlag hevdet Wales senere jurisdiksjon over Ferns fordi en walisisk abbed hadde grunnlagt klosteret.
I Wales regnes Aidan faktisk som waliser, og der er han utstyrt med en ættetavle som inkluderer walisisk adel. Han skal angivelig ha vært en av de mange sønnene av Caw, den store piktiske overherren over det nordlige Wales. Han reiste sørover, kanskje sammen med sin bror, den hellige Gildas den vise (ca 500–ca 570), og ble en elev av den hellige Dyfrig (ca 465–550) i Hentland i Ergyng, som da var en venn av David. Sammen med de hellige Teilo av Llandaff (500-t) og Ismael (Ysfael) (500-t) reiste Aidan og David til Mynyw eller Menevia (St. Davids), hvor David grunnla sitt berømte kloster. Der ble de først plaget av en irsk sjørøver ved navn Bwya, men så ble han slått ned og hans festning brent ned til grunnen.
Det fortelles om mange mirakler som ble utført av Aidan under hans opphold i Wales. Han ble sagt å ha knust en mugge da han hentet øl til sine medmunker, men da han gjorde korsets tegn over skårene, ble muggen reparert og han fortsatte med sitt ærend. Et åk han hadde fått av Davids forvalter, forsettlig for lite til å passe til hans oksers nakker, ble på mirakuløst vis tilpasset dem og tillot ham å bringe de nødvendige materialene til landsbyen Llanddewi Velfrey.
Etter hans retur til Irland var det en lokal innbygger som tigget ham for litt mel mens han malte korn. Etter at tiggeren hadde fått litt mel, forkledde han seg som en blind mann og kom tilbake og tigget om mer. Helgenen ble irritert og forbannet ham slik at generasjoner av hans etterkommere aldri skulle mangle en blind mann. En annen gang spiste ulver en kalv i et av hans kloster, og kalvens mor var utrøstelig. Aidan velsignet hodet til sin kokk og ba ham gi det til den sørgende kua, som slikket ham og deretter «elsket ham som en kalv».
Da han ble bedt av den hellige Fintan Munnu av Taghmon (d. ca 635) om å helbrede munker som led under en epidemi, ble det sagt at Aidan ga etter for ham, først ved å helbrede munkene og deretter ved å tillate sykdommen å ta seg opp igjen når St Fintan forandret mening, og han betraktet sykdom som godt for deres sjeler. Hans hagiografer krediterte Aidans forbannelser med Brandubhs nederlag for Uí Néill. Videre slår de fast at da Sarán slo i hjel sin svigerfar, forsøkte han å ta imot helgenen, men bare for å se Aidan forbanne ham slik at hele hans høyre hånd visnet. Da Sarán tryglet om å få en bot, ga Aidan ham beskjed om å be om tilgivelse på Brandubhs grav i Ferns. Da Sarán gjorde det han fikk beskjed om, fikk han tilgivelse av en stemme fra krypten. Men han mistet likevel sin hånd.
Mirakuløse velsignelser fra Aidan fikk æren for kong Brandubhs seier ved Dún Bolg i 598; med valget av hans etterfølger Dachua (Mochua Luachra); og med suksessen til den irske arkitekten Gobán Saor. Hans arvinger til Rosinver i grevskapet Leitrim og Drumlane i grevskapet Cavan var to adelsmenn fra Connachta, Fearghus Mac Ailill og Faircheallaigh Mac Ailill.
Da Aidan kom tilbake til Irland etter oppholdet i Wales, gikk han i land på kysten i grevskapet Wexford i provinsen Leinster. Han hadde med seg kuber med honningbier, som han hadde blitt fortalt at var sjeldne i Irland. Det første klosteret han grunnla, var på Inis Breachmhaigh, hvor han var blitt født. Ruinene fra en 1700-tallskirke er bevart på øya. Den lokale høvdingen ga ham land for religiøse kommuniteter. Der grunnla han flere klostre i Brentrocht, hvorav det mest berømte var i Ferns (Guernin) på Emerald Isle. Der er han kjent som Maeddog. Han grunnla klosteret sammen med banketthallen for kongesetet Fearna på land som han fikk av kong Brandrub (Bran Dubh) av Leinster. Han grunnla også klostre i Drumlane nær Milltown i grevskapet Cavan (selv om en annen versjon sier at dette klosteret var grunnlagt av Kolumba), i Disert-Nairbre i grevskapet Waterford og endelig i Rossinver ved bredden av Lough Melvin i grevskapet Leitrim, sistnevnte bestred Ferns’ krav på å være stedet hvor han var gravlagt. I tillegg til klostrene krediteres Aidan for å ha grunnlagt tretti kirker i Irland.
Aidan synes å ha spilt en rolle i kongen av Leinsters seier over Uí Néill high king (572–598) Aedh sønn av Ainmire (Áed mac Ainmuirech), ble beseiret og drept av Cenél Conaill i slaget ved Dún Bolg (Dunbolg i grevskapet Wicklow) den 10. januar 598, enten (ifølge hagiografene) gjennom hans forbønn, eller (ifølge poetene av Bóroma Laigen) gjennom en mislykket fredsdelegasjon som ble fulgt av den suksessfulle ideen å smugle Leinsters soldater inn i fiendens leir inne i matkurver.
Imidlertid er det usannsynlig at den Aidan, biskop av Glendalough, som det refereres til i fortellingen, var identisk med St Máedóc, ettersom de hadde forskjellige mødre. Máedócs mor var Eithne, mens Aidans mor var Bríg, datter av Chobtaig m. Crimthann mac Énnai m. Énnae Cennsalach av dynastiet Uí Ceinnselaig fra Leinster. Den takknemlige kong Brandubh ga da Aidan Ferns i grevskapet Wexford, hvor han etablerte et kloster. Takket være kong Brandubhs innflytelse ble det også i 597 kalt sammen en synode, hvor Ferns ble opprettet som bispesete og Aidan utnevnt til den første biskopen. I Irland æres Aidan som den første biskop av Ferns. Han fikk også nominelt overherredømme over de andre biskopene i Leinster med tittelen hovedbiskop (irsk: Ard-Escop). Ruiner av Aidans kloster finnes i Ferns, og der feires det messer i ruinene. Med tiden ble Aidan kalt Mogue (Aedh-og eller Mo-Aedh-og eller Mo-Aidh-og), «den elskede Aidan». Kong Brandubh ble drept i Ferns i 605.
Det fortelles ofte en gammel historie om at en gang Aidan og Teilo satt og leste i klostergården i Mynyw (St Davids), ble de bedt om å etterfylle klosterets brenselslager. De to munkene var irriterte over å ha blitt trukket bort fra sine studier, men de tok med seg øksene og gikk til skogen. Der fant de at oppgaven var mye lettere enn forventet da to tamme hjorter hjalp dem med å bære veden hjem. Det er en kilde og en dam som har navn etter Aidan tre kilometer fra St. Davids, og han er navnepatron for kirken i Llawhaden i Pembrokeshire. Den walisiske varianten forteller at Aidan senere krysset Irskesjøen og dro til Irland. Han skal ha glemt igjen klokken som han hadde fått av David, men på mirakuløst vis ble den brakt til ham.
Aidans legende er et godt eksempel på at en helgens livshistorie skildres etter mønster av Kristi liv. Hans fødsel blir forutsagt av Irlands store profet og vismann, Finn MacCumaill, hans unnfangelse blir fulgt av drømmer om en mirakuløs stjerne og en blendende stråle fra himmelen lyser på det stedet hvor han ble født. Hans visdom i ungdommen er stor, han tilbringer lang tid i ensom bønn, tiltrekker seg disipler, drar til Roma (= Jerusalem), hvor alle klokkene ringer uten menneskelig medvirkning, han gjør mirakler, inkludert å gå på vannet, gjør løv om til brød og fisk og bringer en død jente tilbake til livet.
Aidan hadde en egen evne til å få venner og er assosiert med Molaise av Devenish (eller Laserian) som sin nærmeste venn, men også med de hellige Ita av Killeedy (d. ca 570), Kolumba av Iona (ca 521–597) og til og med Brigida av Kildare (ca 452–525). Han klatrer opp en gullstige til himmelen for å ta farvel med Kolumba – et tema tatt fra Jakobs drøm (1.Mos 28,12) og Jesu henvisning til den (Joh 1,51). Hans biografi tilskriver ham utrolige asketiske gjerninger, slik som at han fastet på brød og vann i syv år, i tillegg til at han daglig resiterte 500 salmer.
Mindre konvensjonell er historien om hvordan noen falske tiggere, som gjemte sine klær og kledde seg i filler, ba om hans hjelp. Da han visste hva de hadde gjort, ga han bort klærne deres til noen mer verdige fattige, og sendte bort bedragerne uten verken klær eller almisser. I Irland overlever fortsatt hans store ry for nestekjærlighet, for han lærte sine munker å gi sin siste matbit til dem som var i nød.
Aidan ble kjent for sin velvilje og gjestfrihet. Ved en anledning så han at en besøkende delagasjon av britiske biskoper var utslitte av reisen, så han ga tillatelse til at de skulle få biff selv om det var i fastetiden. Han tillot dem å unnskylde seg med den påstanden at den slaktede kua bare var «melk og grønnsaker i kondensert form», mens den myse og kjeks som de andre munkene konsumerte, hadde så mange biller at det burde foranledige «samvittighetsskrupler». Ved en annen anledning ble han dyttet ut i en innsjø for å se om han ville miste besinnelsen. Da han kom seg opp av vannet og var like saktmodig som før, bekjente gjerningsmannen sin brøde og ba om unnskyldning.
Hans mange og merkelige mirakler spenner vidt. Den ene ytterlighet er når de brukes i medfølelse med en sulten ulv (symbol på dydene tapperhet og styrke og assosiert med hemmelig visdom), mens den andre ytterlighet er når miraklene støtter britene i deres kriger mot sakserne, og det i en temmelig blodtørstig grad. Han vender også tilbake fra døden, som Brigida – faktisk sammen med henne, i en himmelsk vogn.
Men de fleste av miraklene viste hans godhet og sjenerøsitet. Han elsket dyr, mens hans irske landsmenn likte å jakte på dem og drepe dem. Aidan beskyttet dem slik at hans symbol i dag i kristen kunst er en kronhjort. Legenden forteller at han satt og leste i Connacht, hvor han var født, da en desperat kronhjort tok tilflukt hos ham i håp om å slippe unna forfølgende hunder. Aidan gjorde da hjorten usynlig, og hundene løp bort.
Aidan døde den 31. januar 626 i Ferns. Andre kilder sier at han døde den 31. januar 632 i klosteret i Rossinver, og disse klostrene strides om å være stedet hvor han ble gravlagt. Noen annaler oppgir 624og 625 som året for hans død. I Ulster-annalene er hans død nevnt som et tillegg til år 625 av deres 1400-talls kompiler Cathal Mac Maghnusa. Chronicum Scotorum og Tigernach-annalene har notert hans død i 625 og igjen i 656 og 659. De sistnevnte datoene kan referere til en annen helgen av lignende navn, den hellige Áed med festdag den 11. april, hvis kirke var Cluain Mór Máedóc, Clonmore i grevskapet Carlow. Sistnevnte tilhørte dynastiet Uí Dúnlainge i det nordlige Leinster, fra dalen til elven Tolka. Andre kilder sier at han døde på bredden av Lough Melvin i grevskapet Leitrim.
Det kan vises at det var en tilsiktet sammensmelting av disse to helgenes biografier av politiske grunner på 1000-tallet. Fra sent på 900-tallet fikk hovedsegmentet av dynastiet Uí Chennselaig basert i Ferns motstand fra en rivaliserende gren basert i Clonmore. I 1040 ble Clonmore plyndret av Diarmait mac Máel na mBó, kongen av Uí Chennselaig som snart skulle bli hersker i hele provinsen, som en del av en nådeløs eliminering av sine rivaler. Det er sannsynlig at Máedócs biografi ble omskrevet under Conchobar Ua Laidhgneáin, abbed av Ferns og St Mullins (eller Tech Moling: Timolin i grevskapet Kildare), som døde i 1062, for å slå ned kulten for Áed. Det å introdusere Brandub, en konge av Leinster som formodentlig døde i 605, tjente også til å øke prestisjen til Brandubs etterkommer, Diarmait mac Máel na mBó. De samme omstendighetene ga trolig en økende assosiasjon av Máedóc med Mo Ling, grunnlegger av St Mullins.
Aidan ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878–1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 31. januar:
Fernæ in Hibérnia, sancti Mædhoc seu Aidáni, epíscopi, qui ibídem cœnobium fundávit et máxima cláruit austeritáte.
I Ferns i Irland, den hellige Maedoc eller Aidan, biskop, som grunnla et kloster på dette stedet og lyste for sin store askese.
I Dé i Bretagne hvor landsbyen og kirken bærer hans navn, feirer hans fest den 18. mai, kanskje den dagen de mottok noen av hans relikvier. En kilde oppgir også 7. september som en minnedag. Blant flere irske helgener ved navn Aidan synes han å ha vært den viktigste. Mogue er ikke lenger i bruk som døpenavn, men navnet Aidan er populært for gutter i det vestre Cavan.
Hans biografi ble skrevet flere århundrer etter hans død for å fremme kravene til spesielle klostre. Den inneholder få historiske detaljer, men desto mer legendarisk stoff, hovedsakelig om de miraklene som tilskrives ham. En av detaljene i biografien er at han testamenterte sin stav, klokke og monstrans med veske til sine tre klostre Ferns, Drumlane og Rossinver. Alle tre er bevart; førstnevnte i Nasjonalmuseet i Dublin, de andre i biblioteket i katedralen i Armagh. Klokken hadde vært voktet som et arvestykke av familien MacGovern i Templeport i grevskapet Cavan.
En annen av hans personlige eiendeler er i Nasjonalmuseet. Det er snakk om en lærveske og et skrin som inneholdt relikviene av den hellige Laserian av Leighlin (ca 566–639). Den ble brakt fra Roma og gitt til Aidan, som plasserte den i kirken i Drumlane. Den mest berømte gjenstanden som befinner seg i Nasjonalmuseet, er Breac Maedoc (St Mogue’s skrin), som stammer fra 800-tallet og er et fint eksempel på et relikvar fra tidlig middelalder. Skrinet er et av de eldste i sitt slag i Irland og har form som en gammel cill (kirke). Skrinets sider ble senere dekorert med ornamentikk og figurer i relieff i 700-talls stil, og håndverket er av svært høy kvalitet for sin periode (1000-tallet). På den tiden ble hans relikvier oppbevart i dette skrinet, men det finnes ingen spor av dem i dag.
I middelalderen ble skrinet oppbevart i klosteret Drumlane i grevskapet Cavan, på stedet for det opprinnelige klosteret som assosieres med Aidan i hans ungdom. Det var høyt lovprist som en religiøs gjenstand med mirakuløse egenskaper, og det tiltrakk seg mange pilegrimer til stedet. Etter kong Henrik VIIIs (1509-1547) oppløsning av klostrene, kom skrinet i familien Mac Graghans eie og senere kom det til det lokale presteskapet i sognet Drumlane. I senere år ble det ofte lånt for å bli brukt som et hellig objekt som man sverget bindende eder på. Den store antikvitetssamleren Dr. George Petrie (1790–1866) kjøpte skrinet på midten av 1800-tallet, og etter hans død ble det ervervet av The Royal Irish Academy, som i sin tur ga det til det irske Nasjonalmuseet på 1890-tallet.
Blant Aidans åndelige arvinger kan vi nevne den hellige Moling Luachra av Ferns (614-697), andre biskop av Ferns og grunnlegger av klosteret St Mullins i grevskapet Carlow (fest: 17. juni). Det var Moling som velsignet en hellig kilde i Ferns til ære for Aidan.
Den anglikanske katedralen St Edan’s i Ferns ligger på stedet for den tidligere katolske katedralen og inkluderer delvis ruinene av denne katedralen, som ble brent ned i 1575 av familien O’Byrnes fra Wicklow. Dronning Elisabeth I ga ordre til at den skulle gjenoppbygges, men den ble bare halvveis gjenoppbygd. St Edan’s gjør krav på Aidans relikvier. Hans steingrav er inne i katedralen, men Aidans levninger er i den opprinnelige katedralkrypten under katedralen. Tidligere var denne kirken katedral for det anglikanske bispedømmet Ferns, men nå er den en av seks katedraler i bispedømmet Cashel and Ossory. En katolsk katedral, St Aidan’s Cathedral, ble bygd i Enniscorthy (Enniscarthy) i grevskapet Wexford tidlig på 1800-tallet. Da den var ferdig i 1809, ble Enniscorthy bispesete for det katolske bispedømmet Ferns (men biskopen bor i Wexford). Det viste seg imidlertid at katedralen var dårlig bygd og for liten, så midt på 1800-tallet ble det bygd en ny katedral etter tegninger av Augustus Welby Pugin (1812–1852). Det anglikanske bispedømmet administreres fra Kilkenny, selv om St Edan’s Cathedral i Ferns forblir setet for det anglikanske bispedømmet Cashel and Ossory.
I Irland er det Den katolske kirke som dominerer med 77,8 % av befolkningen, mens den anglikanske Church of Ireland bare har 2,7 %. Men anglikanerne sitter med de fleste av de historiske kirkene, slik at katolikkene må nøye seg med egne nybygg som har noe provisorisk over seg. I hovedstaden Dublin ligger Irlands største kirke, St Patrick’s Cathedral fra 1100-tallet, og også den noe eldre katedralen Christ Church eller formelt The Cathedral of the Holy Trinity fra 1000-tallet. Begge er anglikanske, St. Patrick’s er hovedkirke for The Church of Ireland mens Christ Church er domkirke for bispedømmet Dublin og Glendalough. Den katolske St Mary’s Pro-Cathedral ble bygd i slummen (1816-1825) fordi de protestantiske myndighetene ikke ville ha den på en prominent plass. En pro-katedral er en sognekirke som midlertidig tjener som katedral for et bispedømme. I dette tilfellet midlertidig mens man venter på å få tilbake St. Patrick’s. De ikke-katolske og ikke-anglikanske innbyggerne i Irland fordeler seg slik: Ortodokse 1,3 %, andre kristne·1,6 %, islam 1,3%. andre religioner 2,6 %, ingen religion 10,1 %.
Innen 1100-tallet hadde senteret for Máedócs kult flyttet seg fra Leinster til Drumlane i grevskapet Cavan og bispedømmet Kilmore. Máedócs biografier hentet fra dette området er skrevet på irsk og gir viktige beviser for forholdet mellom Kirken og legsamfunnet i territoriet Uí Ruairc i Bréifne. På 1400-tallet hadde senteret for Máedócs kult flyttet igjen av politiske årsaker til Rossinver i det som i dag er grevskapet Leitrim.
I tillegg til en kult i Irland og Wales ble Aidan på 1100-tallet æret i Skottland, hvor han minnes i slike stedsnavn som landsbyen St Madoes i området Perth and Kinross, hvor det er en sognekirke og et tidlig piktisk steinkors med samme navn. I kunsten avbildes han med en hjort. Han blandes ofte sammen med en biskop av Ferns av samme navn fra 600-tallet, og han kalles noen ganger feilaktig biskop av Llandaff. Den walisiske tradisjonen sier at han på sine gamle dager vendte tilbake til sine røtter i Ergyng og ble den femte biskopen i dette kongeriket.
De separate tradisjonene om Aidans opprinnelse, hans arbeid i Wales, det ekstraordinære spennet i hans aktiviteter og hans to alternative dødsdatoer har fått noen forskere, som Sabine Baring-Gould (1834–1924), til å foreslå at de eksisterende historiene om Aidan eller Maedoc er en sammenblanding av to separate hellige ved navn Aed, en walisisk og en irsk, som tjente som biskoper av Ferns en generasjon fra hverandre (se den hellige Aidan II). Det er også en sammenblanding av disse to ved navn Aed med den hellige Aedh av Rahugh (Áed mac Bricc) (d. 589), som virket før dem og muligens deltok i forbannelsen av Tara sammen med den hellige Ruadan av Lorrha (Ruadán mac Fergusa Birn) (d. ca 584), også kjent som Rowan, Ruadon, Roadan, Ruadhán, Rodon og Rodan.
Aidan er skytshelgen for Ferns; Hy Kinsellagh (et distrikt som omfattet det nåværende grevskapet Wexford, en del av grevskapet Wicklow og den nordlige delen av grevskapet Carlow); og Templeport i grevskapet Cavan. Hans fest feires i Bawnboy med fromme besøk i hans kirke og på øya hvor han ble født. Aidan krediteres grunnleggelsen av en rekke klostre. Det første av disse klostrene var på øya hvor han ble født, nå redusert til ruiner fra 1700-tallet og en kirkegård, som etter hvert ble svært stor, siden så mange ønsket å bli gravlagt på dette hellige stedet. Leiren eller mørtelen fra ruinene av kirken blir sagt å gi beskyttelse mot brann eller drukning og oppbevares av mange mennesker i deres hjem.
Et bemerkelsesverdig historisk eksempel er det angivelige miraklet som skjedde med Mary McGovern (1890–1957) fra grevskapet Cavan, som i 1912 var en av passasjerene på Titanic som overlevde, ifølge henne bare takket være den undergjørende jorden fra St. Mogue’s Island, som hun hadde pakket inn en del av og tatt med seg på reisen. Senere returnerte hun til Irland og bodde der til sin død, og alltid hadde hun St. Mogue’s clay med seg.
Andre av Aidans klostre inkluderer Drumlane (nær Milltown i grevskapet Cavan); Ferns i grevskapet Wexford; Dissert-Nairbre i grevskapet Waterford; og Rosinver nær stedet hvor han døde. Han krediteres også grunnleggelsen av et kloster i det som nå er grevskapet Waterford i provinsen Munster og et annet kloster i Limerick. En tid kan han også ha ledet klostrene i Kilkenny og Fiddown i det som nå er grevskapet Kilkenny i Leinster. Han ble høyt æret på alle disse stedene. Kirken i Llawhaden i Pembrokeshire i Wales minnes ham også nær stedet for et vadested han skal ha oppdaget mens han ledet sine okser. Marmaduke er et mannsnavn av gammel irsk opprinnelse som er tolket til å bety «tilhenger av St Máedóc». Aidans attributt i kunsten er honningbier. Hans minnedag er dødsdagen 31. januar.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (I), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Index99, MR2004, ODNB, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen.net, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, celt-saints, cavanmuseum.ie, libraryireland.com, orthochristian.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. mai 2000 – Oppdatert: 22. august 2021