Den hellige Acca av Hexham (~660-742)

Minnedag: 20. oktober

Acca's Cross, Hexham Abbey

Den hellige Acca ble født rundt 660 i Northumbria i Nord-England. Han sto alltid andre av tidens hellige nær. Fra han var ung ble han oppfostret i tjeneste hos den hellige Bosa, som senere ble biskop av York. Senere ble han disippel og fast ledsager av den berømte hellige erkebiskop Wilfrid av York, det kan ha skjedd så tidlig som i 678. Deretter ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), og han var Wilfrids kapellan og faste følgesvenn i tretten år. Noen av disse årene ble tilbrakt i forskjellige reiser i England og på kontinentet, blant annet i Friesland og Roma, hvor Wilfrid klaget til flere paver over delingen av hans bispedømme. Wilfrid var den første engelske prelaten som appellerte til Roma i en disputt. Den hellige Beda den Ærverdige (673-735) skriver at Acca i Roma «lærte mange verdifulle ting om Kirkens organisering som han ikke kunne ha funnet ut i sitt eget land».

St Andrew's Church, Hexham

Etter å ha blitt fordrevet tre ganger fra sitt bispesete i York, dro den syttiårige Wilfrid i 703 på sitt tredje besøk til Roma for å appellere sin sak til paven. Det endte med at Wilfrid ble rehabilitert. Acca var med Wilfrid også på denne siste reisen, og de reiste sammen nordover. Senere fortalte Acca sin venn Beda om deres oppholdt i Utrecht sammen med den hellige erkebiskop Willibrord, Wilfrids gamle elev som fortsatte hans arbeid med å omvende kontinentale hedninger. Men på veien tilbake til England ble Wilfrid syk i Meaux i 705 og holdt på å dø. Han hadde da sin berømte visjon, hvor han ble beordret til å bygge en kirke til ære for Vår Frue, og han fortalte Acca om visjonen. Det er mulig at han bygde kirken St Mary i Hexham.

For Wilfrid kom seg etter sykdommen og dro tilbake til England, hvor han forsonet seg med erkebiskop Bertwald. Men først etter nye vanskeligheter ble det oppnådd et kompromiss på synoden ved elva Nidd i 705, og Wilfrid kunne igjen vende tilbake til sitt bispedømme, etter at han på synoden gikk med på et kompromiss. Det gikk ut på at den hellige John av Beverley skulle være biskop av York, men Wilfrid fikk full episkopal kontroll med bispedømmet Hexham og med full jurisdiksjon over sine klostre i ulike deler av landet, i overensstemmelse med de pavelige privilegier han hadde sikret dem. Han skulle bo i klosteret i Ripon, og nå kunne Wilfrid ende sitt stormfulle liv i fred.

Wilfrid ga Acca ledelsen av klosteret St. Andreas i Hexham. På sitt dødsleie i 709 utnevnte Wilfrid ham til sin etterfølger som abbed av Hexham, og han ble også Wilfrids etterfølger som biskop av Hexham (709-32). Acca hadde lite av Wilfrids voldsomme energi og utrettelige ambisjoner. Hans arbeid for Gud var for det meste begrenset til Northumbria, men i den trangere settingen utførte han mange undre. Han fullførte Wilfrids store senter for kristen tilbedelse og lærdom i Hexham.

Acca delte Wilfrids ønske om at den engelske kirken skulle anta romerske skikker, men hans anliggende var først og fremst skjønnheten i den romerske liturgien heller enn det romerske juridiske systemet. Acca var en dyktig sanger og Beda forteller at han overlot katedralens kor til Maban, en munk fra Canterbury, som var en berømt sanger og hadde blitt lært opp av etterfølgerne av den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) disipler i Kent. Maban underviste i kirkemusikk i tolv år, og han gjenopplivet gamle og glemte sanger, men kom også med nye.

Acca var en av de lærdeste angelsaksiske prelatene i din tid. Han elsket Skriften og studerte den flittig. Han hadde et teologisk bibliotek av en slik bredde og enestående kvalitet at det tiltrakk seg lærde og studenter og ble prist av hans samtidige Beda, som var hans venn. Beda dediserte flere av sine bibelske arbeider til Acca i respektfullt vennskap. Acca for sin del oppfordret Beda til å skrive en enkel kommentar til Lukasevangeliet, siden den hellige Ambrosius' kommentar var for lang og uklar. Han skaffet også Beda materiale til hans Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731), og han ga Eddius Stephanus i oppdrag å skrive Wilfrids biografi.

Acca utstyrte kirkene med hellige kar og med lys. Han fullførte tre av Wilfrids mindre kirker, og fremfor alt utvidet han og utstyrte den viktigste, St. Andreas-katedralen i Hexham, med altere, relikvier, lys og messeklær.

I 732 trakk enten Acca seg tilbake eller han ble forvist fra sitt sete i Hexham av ukjente grunner. Tradisjonen i Hexham, støttet av to martyrologier, hevder at han dro til Withern (Whithorn) i Galloway i Skottland, og han kan ha blitt biskop der. Andre skribenter knytter hans forvisning til avsettelsen av den hellige kong Ceolwulf av Northumbria (729-37) i 731 og gjeninnsettelse året etter, for det synes sannsynlig at Acca var en hovedmotstander av Ceolwulfs regime. Andre knytter Accas forvisning til Egberts ankomst som biskop av York i 732, da den hellige Wilfrid den Yngre trakk seg tilbake til et kloster, trolig Ripon.

Fordi Beda døde i 735, har vi ingen pålitelige informasjoner om Accas siste år. Vi kan heller ikke være sikre på når han døde, i 737 som The Anglo-Saxon Chronicle sier, eller i 740, som en senere kronikør hevder. Ellers oppgir det at han døde den 20. oktober 742. Han hadde i alle fall vendt tilbake til Hexham før han døde, og han ble gravlagt nær østveggen i katedralen der. På hans grav ble det plassert to steinkors, dekorert med mønstre av druer og cirrus i middelhavsstil, deler av dem er bevart.

I Hexham ble han straks regnet som helgen, og sent på 1000-tallet foretok Alfred Westow, prest i Hexham og Durham, en translasjon av hans relikvier. I kisten ble funnet et bærbart alter med inskripsjonen Almae Trinitati, agiae Sophiae, sanctae Mariae. I 1113 sendte erkebiskopen av York kanniker til Hexham og gjenetablerte klosteret der, denne gangen som et priorat for augustinere. Kannikene hadde en stor interesse for deres kirkes tidligste historie. Prior Richard skrev entusiastisk om den strålende tiden under Wilfrid og Acca. En beretning om Accas mirakler ble skrevet av den hellige Ailred av Rievaulx (Aelred), sønn av Eilaf, og av historikeren Simeon av Durham. Ailred skrev om de tidlige biskopene og deres mirakler.

Beleilig nok fant kannikene også igjen de gamle gravstedene til Acca og hans medhelgener utenfor østsiden av kirken. I 1154 eller 1155 flyttet kannikene relikviene av Acca og fire andre tidlige biskoper med seremoni og lovprisning til et dekorert bord nær høyalteret i den nylig ombygde kirken., hvor alle relikviene ble lagt i et felles skrin. En ny translasjon av Accas relikvier skjedde i 1240.

En tid før translasjonen i 1155 hadde en kronikør fra Hexham forsynt Simon av Durham med et notat om en grav man mente var Accas, hvor han sa at det var «plassert to steinkors dekorert med praktfulle utskjæringer, et ved hans hode og det andre ved hans føtter. På det ved hans hode var det en inskripsjon som sa at han var gravlagt der». Dette kan være det korset som i dag er gjenreist i det sørlige sideskipet.

En tid senere ble dette korset knust. Dette kan ha vært før 1349, da de østlige kapellene ble bygd, eller det kan ha skjedd ved reformasjonen. Oldtidsforskere på 1800-tallet satte korset sammen igjen. De reddet den midtre delen fra under kapellene da de ble revet i 1858, den nedre delen fra Dilston, hvor det hadde blitt hogd til for å tjene som overligger over en dør på en gård, og de to toppstykkene fra fundamentene av en lagerbygning nær St Mary's Church ved Market Place. En tid var de gjenforente fragmentene utstilt i Durham før de ble returnert til Hexham Abbey i 1936. Korset er slitt og værbitt og inskripsjonen kan ikke lenger leses.

Accas minnedag er vanligvis dødsdagen 20. oktober, men 19. oktober nevnes også, mens han hadde en translasjonsfest den 19. februar. I kunsten avbildes han vanligvis som abbed eller biskop i et bibliotek med munker, noen ganger sammen med Beda den Ærverdige.

av Webmaster publisert 24.07.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:50