Den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651)

Minnedag: 31. august

Den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651)
Northumbrias apostel; skytshelgen for Northumbria og for brannmenn

Den hellige Aidan (Aedan, Edan; lat: Edanus, Aidanus) ble født i Irland, sannsynligvis først på 600-tallet. Aidan er en anglifisering av hans irske navn Áedán, og alle navnevariantene stammer fra samme rot: Áed = ild. Han sies å ha vært en disippel av den hellige Senan på Iniscathay (Scattery Island) i grevskapet Clare, men man vet ingenting mer med sikkerhet om hans tidlige liv. Det ble sagt at han ble biskop av Clogher, men at han gikk av rundt 630 og ble munk på Iona. Vi hører noe sikkert om Aidan først i 635, da han var munk i klosteret der.

Kristne kirker var etablert i Britannia så tidlig som på 200-tallet, men deres antall var få og deres innflytelse liten. Romernes tilbaketrekning og den senere invasjonen fra anglere og saksere svekket de kristne ytterligere, og på 400-tallet var det bare en avsides og usikker liten gruppe igjen i Wales. De hedenske okkupantenes hat mot de kristne var så stort at britene sannsynligvis følte at det var nesten umulig og i sannhet heller ikke ønskelig å omvende dem. Med hedninger på alle kanter var den britiske kristne befolkningen dømt til å minske i en viss grad.1

Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) svarte på denne situasjonen i 596 ved å ta initiativ til den kristne misjonen til England som skulle revitalisere den kristne verdenen i Northumbria og føre til et betydelig oppsving for kristendommen i århundrene som fulgte. Paven sendte den hellige Augustin, som senere ble den første biskop av Canterbury, og hans gruppe med munker for å forkynne evangeliet i England, og han holdt seg nøye orientert om deres arbeid gjennom en detaljert korrespondanse. Historikeren Stephen Neill bemerker at pave Gregors initiativ var «nytt og bemerkelsesverdig», siden de første kirkene vanligvis hadde vokst frem temmelig vilkårlig, og «nesten det første eksemplet siden den hellige Paulus' dager på en omhyggelig planlagt og beregnet aksjon».2 Augustins første stopp var til den hellige kong Ethelbert av Kent, som allerede hadde giftet seg med den hellige Bertha, en kristen prinsesse fra Gallia. Ethelbert var først engstelig og fryktet at disse misjonærene kunne narre ham gjennom «dyktig trolldom». Men med bilder av Jesus Kristus og korset, og etter rettskaffent liv og forkynnelse, klarte Augustin og hans ledsagere å gjøre inntrykk på kongen. Innen slutten av året døpte de Ethelbert og rundt 10.000 saksere.

Men om Augustin av Canterburys misjon var enestående, var likevel den fremste årsaken til den britiske kristenhetens vekst gjennom middelalderen de gruppene av irske munker som spant sitt nettverk av konversjonsarbeid gjennom velutviklete opplæringssystemer, diplomatisk påvirkning av kongelige myndigheter og nidkjær tjeneste til de mest fjerntliggende strøk. Den trolig fremste britiske historikeren fra denne tiden var «den engelske historiens far», den hellige munken Beda den Ærverdige fra Wearmouth (ca 673-735), som kommenterte utførlig innsatsen til disse munkene. Hans mest verdifulle arbeid er Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731), hvor han senere tilføyde Historia Abbatum, en beretning om fem tidligere abbeder i Wearmouth og Jarrow. Her forteller han om utviklingen av kristendommen i England frem til sine egne dager, og verket er den mest verdifulle enkeltkilden for periodens historie. Det ble tidlig kjent både i England og på kontinentet fra 700-tallet. Det ble en klassiker og er ofte blitt oversatt, ikke minst i det 20. århundre. Den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99) oversatte verket fra latin til gammelengelsk på 800-tallet.

Den moderne kirkehistorikeren Henry Mayr-Harting skriver at «en av de store gåtene ved Bedas kirkehistorie er at når man legger den fra seg etter å ha lest de tre første bøkene, forstår man at selv om Beda støttet den romerske kirkeordenen, er det de irske misjonærene som har gjort et overveldende inntrykk (…) Sidene om romerne, som skulle ha vært hans helter, halter nærmest av gårde, mens sidene om de irske eller irskopplærte munkene (…) er fulle av liv og attraktiv informasjon».3

Det kan hevdes at Bedas favoritt blant de irske misjonærene, en hvis innflytelse formet de missiologiske holdningene og tjenesten til de etterfølgende biskopene, og hvis tjeneste har blitt oversett i kjølvannet av «miraklet i Canterbury», var Aidan av Lindisfarne, Northumbrias «apostel». Han beskrives som en mann av «fremragende vennlighet, hengivenhet og moderasjon».4

Øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona), som grunnla klosteret der. Da han døde rundt 597, hadde klosteret rundt 150 munker som arbeidet med å «kopiere manuskripter, tilby pastoral omsorg og åndelig lederskap, grunnlegge og drive monastiske kommuniteter og spille en høyt profilert rolle i de dynastiske stridighetene og politiske rivaliseringene blant irske og britiske konger og høvdinger», og disse pliktene var med sikkerhet en del av Aidans kirkelige oppdragelse.5

Irsk klostervesen, som i seg selv var unikt, hadde sine røtter hos den hellige Patrick på 400-tallet. Denne asketiske tradisjonen som var grunnlagt av Patrick, var ekstrem: munker levde i ytterst fattige «bikuber» på Skellig-øyene utenfor kysten av Cork, noen pleide å resitere hele Salmenes bok mens de sto til halsen i iskaldt vann, mens andre igjen sto så lenge i bønn i korsform med armene utstrakt at fugler fikk tid til å bygge reir i håret deres. En lidenskap for misjon utviklet seg i disse asketene, typisk med en sterk glød for å omvende hedningene, noe som kulminerte med Kolumbas nye evangeliseringsorden av klostre som Aidan var en del av. Vi vet ikke om Aidan kjente Kolumba personlig, ettersom vi ikke vet når han ble født, men det er klart at Kolumbas iver etter å nå ut til ikke-kristne influerte Aidans egen tjeneste.

Etter å ha grunnlagt to klostre i Irland, bestemte Kolumba seg i 563 for å krysse det trange sundet over til Skottland sammen med tolv ledsagere for å grunnlegge et nytt kloster på Hy. Selv om han ikke var pioneren i misjonsarbeidet i Skottland (den hellige Ninian hadde for eksempel allerede sent på 300-tallet arbeidet i Galloway i Sør-Skottland), gjorde han helt sikkert et revolusjonerende inntrykk på den «ville og hedenske» størstedelen av Skottland.6 Formålet med dette klosteret var forskjellig fra alle andre: evangeliet skulle forkynnes til de fortsatt hedenske pikterne og munkene i klosteret skulle trenes opp til å omvende dem. I sin levetid hadde Kolumba effektivt grunnlagt en rekke klostre som alle forble under kontroll av den sentrale grunnleggelsen på Iona, det første i det revitaliserte arbeidet for å etablere misjoner. Kolumba var i sannhet medvirkende til byggingen av Kirken i Skottland, men noen har spekulert i at hans forgrunnsstilling i kristen historie er en smule overdrevet. Uansett er det klart at det fra Kolumbas gruppe av misjonærer gikk ut en bevegelse som «brakte innflytelsen fra dette senteret ut over både skottene og pikterne».7 Etter Kolumbas død fikk arbeidet fra Iona sin største utstrekning i arbeidet til Aidan og regjeringstiden til den hellige kong Osvald av Northumbria (634-42).

I 634 overtok Osvald som konge av Northumbria. Han hadde dratt i eksil til Skottland i 616 da hans far kong Ethelfrith av Northumbria ble beseiret i et slag og drept. Han søkte tilflukt i klosteret på Iona, hvor han ble omvendt til kristendommen og døpt. Den nye kongen av Northumbria, den hellige Edwin (616-33), var også kristen, men under innflytelse av den hellige biskop Paulinus av York, som representerte den romerske kristendommen. Den 12. oktober 633 ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept i slaget ved Hatfield Chase mot den hedenske kong Penda av Mercia og hans kristne allierte Cadwallon av Gwynedd (625-34) fra Wales. Ved Edwins død flyktet Paulinus sørover og ga opp sitt arbeid i Nord-England. Det satte da inn en hedensk reaksjon i Northumbria med påfølgende massakre og uro. Osvald og hans familie vendte tilbake til Northumbria som andre kongelige i eksil. Men Osvalds hedenske brødre og hans onkel, kong Osric av Deira (633-34) ble snart drept av kong Cadwallon, som styrte Northumbria som en tyrann i ett år.

I likhet med keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324) og frankernes kong Klodvig (481-511) før ham valgte han kristendommen i forbindelse med et slag. Han samlet en hær i nærheten av den gamle romerske grensemuren «limes». Kvelden før slaget satte han opp et trekors og samlet sammen hæren for å be om seier rundt det, selv om bare få av soldatene kunne ha vært kristne. Fliser av dette korset ble senere sagt å ha helbredende kraft, og det ble reist en kirke på stedet. Han knelte foran korset og ba om hjelp til seg selv og hæren, og til soldatene lovte han at Gud ville berge dem og slå ned fienden.8 Om natten hadde han en visjon av Kolumba av Iona, som strakte sin kappe over de sovende soldatene og lovte dem seier. Selv om Osvalds hær var mye mindre enn Cadwallons, beseiret han ham avgjørende den dagen i 633 og drepte ham i slaget ved Rowley Burn (senere Hevenfelt eller Heavenfield), fem kilometer sør for Hexham, og lyktes dermed i å erobre tilbake landet. Dette var et bekreftende vitnesbyrd for Osvald om hans tro på Kristus.9

På grunn av den hedenske reaksjonen som var satt inn i Northumbria sendte Osvald snart etter slaget bud etter en biskop fra Iona for å instruere folket i Northumbria i «grunnsetningene i den religionen hvis makt så kraftig var attestert».10 En av brødrene på Iona, Corman, ble utnevnt til biskop og sendt til Northumbria, men han mislyktes som misjonær der på grunn av sin strenghet og ukloke metoder. Han betraktet menneskene der som barbariske og hardnakkede, og han vendte snart tilbake til Iona og erklærte at engelskmennene var umulige å undervise og alt for sta til å bli omvendt.11

Etter at Corman hadde gitt opp og reist hjem, ble det innkalt et konsil for å diskutere hva som nå skulle gjøres, ettersom «det var ønskelig at den nasjonen skulle motta den frelse den krevde og sørgelig at de ikke hadde mottatt den forkynneren som var sendt til dem». Aidan var til stede på konsilet og han skal ha sagt til Corman: «Bror, jeg er av den mening at du var for streng mot dine ulærde tilhørere enn du burde ha vært og at du ikke først, i henhold til den apostoliske regel, ga dem den melk av lettere doktrine til de gradvis kunne næres av Guds Ord og bli i stand til større perfeksjon og bli i stand til å praktisere Guds mer sublime rettesnorer». Alle som var til stede på konsilet, konkluderte enstemmig med at Aidan «fortjente å gjøres til biskop», og at han hadde alle de nødvendige dyder til å bli sendt «til de vantro og ulærde». Den viktigste av disse dydene var «den diskresjon som han tidligere hadde bemerket seg gjennom».12

Aidan dro da til kong Osvald, som var hans gamle venn fra tiden i eksil i Iona, og kongen gledet seg over dette valget, siden var mildere og mer diplomatisk enn sin medbror. Osvald grunnla mange kirker og klostre, og han huskes spesielt for klosteret på Lindisfarne, som Aidan valgte som sitt bispesete med Osvalds samtykke i 635. Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria mellom Berwick og den kongelige residensen i Bamburgh, nær dagens grense mellom England og Skottland. Øya er landfast ved lavvann, noe som gjorde den til et praktisk misjonssenter. Øya var bebodd i prehistorisk tid, og under den romerske perioden hadde britene trolig en landsby der. De hadde et navn på den: Medcaut – et keltisk ord av ukjent betydning. Kongen ga Lindisfarne som bispesete til Aidan, og hans bispedømme strakte seg fra Forth til Humber. Dit flyttet Aidan sammen med tolv andre munker fra Iona, og det skulle være hans hovedkvarter i sytten år.13

På Lindisfarne etablerte Aidan et kloster av irsk type med bygninger av tre: en liten kirke, små runde bolighytter, kanskje en større bygning for felles formål og med tiden verksteder og andre hus som man trengte. Der levde munkene et liv i bønn, studier og askese – selv om Aidan ble sagt å være moderat – etter irsk standard. Klosteret ble satt under den hellige Kolumbas regel og har treffende blitt betegnet som Englands Iona, for fra dette klosteret ble Northumbrias hedendom gradvis og langsomt befridd for hedendommen og dens barbariske skikker. Aidan gjorde øya til sitt hjem, hvor han elsket å trekke seg tilbake fra tid til annen for privat bønn og ensomhet. Men hans aktive arbeid ble gjort på fastlandet.

Kong Osvald knyttet tidlig sterke bånd til Osvald og hans ledsagere. I sitt eksil hadde han lært irsk, som var Aidans morsmål. Aidan snakket ikke engelsk flytende, og Beda, som er så å si vår eneste kilde, skriver at «det var et tiltalende syn å se kongen selv tolke Guds ord til sine stormenn, for han hadde lært det irske språket i sitt lange eksil».14 Sammen arbeidet konge og biskop for evangeliseringen av folket, og fordi begge to satte et slikt eksempel på høyeste nivå, bar arbeidet rik frukt.15

Lindisfarne var et bedre utgangspunkt for evangeliseringen av Bernicia, Osvalds maktbase i det nordlige Northumbria, enn York og det sørlige kongeriket Deira, som var evangelisert av den hellige Paulinus av York. Fra dette hovedkvarteret reiste Aidan til fots vidt omkring, besøkte sin flokk og etablerte sentre for misjon, og Lindisfarne ble snart sentrum for misjonsvirksomheten i England. Men hans aktiviteter synes hovedsakelig, om ikke utelukkende, å være konsentrert om kongeriket Bernicia. Først måtte de lære engelsk, noe de fikk hjelp til av kong Osvald. Aidan hadde stor suksess, mange av innbyggerne i Northumbria ble kristne og kristendommen slo rot. I alt sitt arbeid hadde han kongens fulle støtte.

Aidan måtte sørge for at hans arbeid ikke døde ut med ham og hans munker fra Iona. Det som trengtes, var engelske ledere av den engelske Kirken. Han måtte lære opp den neste generasjonen av prester og han forsto betydningen av utdannelse, og straks han kom til England, opprettet han en skole i klosteret. Irske munker var veldig opptatt av kristen utdannelse, som krevde de nye ferdighetene lesing, skriving og latin, språket som alle de bøkene de kunne få tak i, var skrevet på. Straks det grunnleggende var lært, må utvidelsen av den åndelige horisonten ha vært formidabel. De begynte med de 150 salmene (på latin) og deretter gikk de over til de fire evangeliene (på latin). Dette var det grunnleggende, siden kunne de mestre alt det biblioteket kunne tilby og alt det deres sinn kunne ta imot. En slik utdannelse kunne på denne tiden bare fås i en klosterskole. Aidan begynte med tolv engelske gutter, frigitte angelsaksiske slaver, som i tillegg til det boklige også selvsagt ville lære det praktiske arbeidet med å være munker, prester og misjonærer blant sine landsmenn ved å observere og arbeide sammen med de eldre munkene. Det synes å ha vært et godt system. Blant dem som ble utdannet av Aidan og hans hellige etterfølger Finan, var de hellige brødrene Chad og Cedd og deres brødre Cynebill og Caelin. Alle fire ble prester, og to ble biskoper. Blant studentene var også den hellige Eata, som ble abbed av Melrose og senere av Lindisfarne. Med tiden ble Eatas elev, den hellige Cuthbert, også biskop av Lindisfarne.

Klosteret på øya var bare for menn og gutter, men dette var ikke regelen overalt. Etter hvert som den kristne tro spredte seg i England, ble dobbeltklostre populære. Der levde og arbeidet munker og nonner, gutter og jenter i den samme institusjonen under ledelse av en abbedisse, selv om de ikke nødvendigvis hadde noen nær kontakt. Men Lindisfarne var spesielt i og med at det hadde blitt grunnlagt spesifikt som et misjonssenter. Det ville ikke vært passende å ha nonner der, siden de ikke hadde kunnet gjøre det samme arbeidet, for folkeopinionen på den tiden ville ikke ha forstått eller tillatt kvinner å gå langs veiene og å snakke med mennesker de ikke kjente. Likevel ble mange av nonnene svært lærde og deres bidrag til misjonens suksess var store, for overalt hvor kristendommen ble spredt, trengtes det bøker, og mange av disse ble kopiert av nonner i deres klostre. Aidan selv hadde sørget for at det var mulig for kvinner i Northumbria å bli nonner hvis de ønsket det. Han hadde «oppdaget» kvinnen som skulle bli den mest berømte abbedissen i sin tid, Hilda, som skulle bli abbedisse i Hartlepool og deretter i Whitby. Hennes bidrag til Kirken var stort; minst ti av hennes (mannlige) studenter ble biskoper.

Aidan satte selv et fremragende eksempel på levendegjøring av evangeliet som imponerte andre. han var «berømt for sin edruelighet og selvkontroll, sin mangel på grådighet og verdslige ambisjoner, sin fattigdom, sin nestekjærlighet og sin omhu med å utøve sin evangeliseringstjeneste (…) med vennlighet.16

Fra Lindisfarne reiste Aidan rundt til fots i sitt store bispedømme. Han stanset mennesker på veien for å spørre om deres tro. Hvis de var kristne, prøvde han å velsigne dem og styrke deres tro på Gud, hvis ikke, forkynte han evangeliet. Andre merket seg hans hvileløse misjonering og hans anstrengelser for å nå selv de mest fjerntliggende steder og enkeltpersoner. Cuthbert, en verdig etterfølger av Aidan og en som var opplært i Aidans misjonærskole, ble beskrevet i sin misjonsvirksomhet som en som vanligvis dro til de steder og forkynne i de landsbyer som lå avsides til i de bratteste åsene, som andre menn hadde unngått å besøke, og som på lærere skydde å nærme seg grunn av deres fattigdom og bondske grovhet. Men han pleide å kalle folk på landsbygda til himmelske ting ved hjelp av forkynnelse og et dydig eksempel.17

Aidan besøkte sin flokk og etablerte misjonssentre. Han grunnla kirker og klostre, de beste skolene i middelalderen, og han gledet seg over å kunne tilbringe noen dager i fred og ro med munkene ved enkelte anledninger. Han oppmuntret også til monastiske praksiser blant legfolket, som faste og meditasjoner over Skriften. Hans munker besøkte flere ganger landsbyene hvor Aidan hadde sådd troens frø, og med tiden ble det dannet lokale kristne kommuniteter. Misjonærene fra Lindisfarne ble like velkjente som sin mester.

Aidan viste ved sine gjerninger at han verken søkte eller elsket denne verdens ting, og de gavene han fikk av kongen eller andre rike menn, delte han ut blant de fattige. Han satt sjelden ved kongens bord, og aldri uten å ta med seg en eller to av sine prester, og etterpå skyndte han seg alltid hjem for å komme tilbake til sitt arbeid. Hans kommunitet fikk ikke tillatelse til å legge seg opp egne eiendeler, overskuddet gikk til å dekke de fattiges behov og å kjøpe fri slaver, og slik gjorde Aidan sin lære akseptabel ved å praktisere den. Selv levde han i fattigdom og avsondrethet, noe som gjorde at han kunne refse de rike og mektige når det var nødvendig. Gaver han fikk fra kongen eller andre rikmenn, delte han ut blant de fattige. Han satt sjelden ved kongens bord, og aldri uten å ta med seg en eller to av sine prester, og alltid etterpå skyndte han seg tilbake til sitt arbeid.

Beda forteller denne historien om kong Osvald og biskop Aidan:

Legenden forteller at kong Osvald en påskedag satt til bords da en skare fattige samlet seg utenfor slottet og ba ham om en almisse. Den gode kongen lot sitt taffel bære ut og delte selv ut mat fra den sølvtallerkenen han hadde spist av. Deretter slo han tallerken i stykker og delte ut bitene til de fattige. Ved en slik godhet tok biskop Aidan hans hånd og utbrøt: «Denne hånd vil aldri eldes!»

Den suksessen som dette eksemplet og misjonssystemet resulterte i, inkluderte en økning av de irske misjonærenes forkynnelse av «troens ord med stor hengivenhet», presters tildeling av dåpens sakrament i stort antall, mange som «flokket seg sammen med glede for å høre Ordet» og land gitt av «kongelig gavmildhet for å etablere klostre».18

Vennen og beskytteren kong Osvalds død den 5. august 642 i slaget ved Maserfield (trolig Oswestry i Shropshire) mot den militante og hedenske kong Penda av Mercia (632-54) var et hardt slag for Aidan. Osvalds hender ble oppbevart i det kongelige slott i Bamburgh. En av dem ble senere stjålet av en munk fra Peterborough og senere overført til Ely. Men Durham og Gloucester hevdet begge å ha hver sin hele arm. Swartebrand, en gammel munk i Durham på 1100-tallet, fortalte til Simeon av Durham (d. ca 1135) at han ofte hadde sett kongens høyre hånd, som «var like frisk og uforandret etter hans død som den gang han hadde latt sitt taffel bære ut til de fattige», i henhold til Aidans profeti, men han fortalte ikke hvor. Osvald hadde vært konge av hele Northumbria (Bernicia og Deira), men nå ble den hellige Oswin konge av Deira (642-51), mens hans fetter Oswiu (Oswy) ble konge av Bernicia. Etter Oswins død ble Oswiu konge av hele Northumbria fra 655 til sin død i 670.

Osvalds etterfølger Oswin var ikke mindre kjær for Aidan enn forgjengeren, og de var personlige venner. Etter sin tronbestigelse ga Oswin en fin kongelig hest til biskopen for at han lettere skulle komme seg rundt i sitt store bispedømme. Men like etter møtte Aidan en tigger, og han ga ham da like godt hesten og alt utstyret som fulgte med den. Da kongen hørte dette, kritiserte han Aidan og ba om en begrunnelse, men Aidan svarte: «O konge, hva er det du sier? Er denne sønnen av en merr mer verdt for deg enn den sønnen av Gud?»19 Oswin ble da så grepet at han «straks tok av seg sverdet, ga det til en adelsmann og skyndte seg dit hvor biskopen satt, kastet seg på kne for ham og ba om unnskyldning». Han sa: «Aldri mer vil jeg nevne dette igjen, og aldri igjen vil jeg ha noen mening om hvilke av mine penger eller hvor mye av dem du måtte gi til sønner av Gud». I stedet for å glede seg over den hengivenheten kongen viste, ble biskopen så grepet at han begynte å gråte. Da han ble spurt hvorfor han gråt, sa han til sine tjenere på irsk (som var uforståelig for kongen og hoffmennene) at en konge så ydmyk og god ikke ville leve lenge fordi nasjonen ikke var ham verdig.20

En annen av Aidans profetier som ble skrevet ned, var en gang han forutsa at en sjøreise ville bli stormfull og ga hellig olje til de sjøfarende, sammen med instrukser om å helle den over skipets side slik at stormen skulle stilne. Beda rapporterer at profetien ble oppfylt til minste detalj, og han hevdet å ha hørt om den «ikke fra en tvilsom kilde, men fra en av de mest pålitelige prester i vår Kirke».21

Beda skriver at Aidans apostolat ble fremmet av utallige undre. Etter biskopens død ble det meldt om noen mirakler, kanskje på grunn av at han var utropt til helgen. De fleste snakker om guddommelige helbredelser, men en fortelling fremhever seg som den mest dramatiske i hans liv. I fasten trakk Aidan seg tilbake til Inner Farne Island, øya som den hellige Cuthbert av Lindisfarne senere gjorde til sin egen, for bønn og bot. Derfra så han i 651 at Bamburgh ble brent av den hedenske kong Penda. Han løftet da hendene og øynene mot himmelen og ropte med tårer: «Å, Herre, se hvor mye ondt Penda gjør». Da endret vindretningen seg og snudde mot angriperne og «bar flammene i retning dem som hadde tent dem«, noe som skremte Penda og hans menn. De ga opp angrepet da de «forsto at [byen] var under guddommelig beskyttelse».22

Kong Oswin ble myrdet på sin fetter Oswius ordre i Gilling den 20. august 651 (han ble senere æret som martyr), og Aidan døde bare elleve dager senere, den 31. august, tilsynelatende av sorg. Han var kommet til det kongelige slott i Bamburgh, trolig for å fordømme kong Oswius ugjerning, da han ble rammet av plutselig sykdom. Han foretrakk å bli stående og lene seg mot vestveggen av den kirken han hadde grunnlagt i Bamburgh, og det ble satt opp et telt over ham for å gi ham ly. Der døde han med hodet lent mot en støttepilar.23 Han hadde vært biskop av Lindisfarne i sytten år, men vi vet ikke hvor gammel han var.

Kirken brant ned to ganger, men hver gang unnslapp denne pilaren flammene – et faktum som naturligvis ble sett på som et mirakel, og fliser fra pilaren ble kjent for å kunne helbrede sykdommer. Det ble sagt at Cuthbert så Aidans sjel bli tatt opp i himmelen mens han passet sauer i Lammermuir-høydene. Aidans legeme ble brakt til Lindisfarne og gravlagt på kirkegården i klosteret der. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Finan.

Selv om Aidans død var en tragedie for munkene og kongefamilien i Northumbria, førte den ikke til at omvendelsene avtok. I stedet hadde hans etterfølgere kontinuerlig suksess ved å implementere Aidans misjonsmetoder og etterleve de samme dyder som Aidan var berømt for. Den diplomatiske effekten av hans tjeneste skulle fortsette i styret til Englands konger i århundrer etter hvert som hans misjonsstudenter økte i innflytelse og nærvær i de krigførende rikene i middelalderen. Historikere i dag hyller Aidan for hans misjonsholdning, hans menneskekjærlighet og hans arv. Selv om hans samtidige kritiserte hans intellektuelle feiltakelser, var det ingen bevarte beretninger som setter spørsmålstegn ved hans sjenerøsitet og påvirkning på generasjoner av misjonærer som fulgte.

Beda den Ærverdige skrev senere Aidans biografi. Han beskriver Aidan som «en mann av bemerkelsesverdig vennlighet, godhet og moderasjon, nidkjær for Gud; men ikke helt i samsvar med kunnskapen». Det siste er et uttrykk for at Beda gir ham det glatte lag for at han fulgte og lærte bort de liturgiske og disiplinære skikkene til de keltiske kristne, som på visse områder var forskjellige fra dem som ble brukt i den vestlige kirken, særlig den feil å feire påske på gal dato. Et helt kapittel i Bedas kirkehistorie er viet til denne feiltakelsen og diskuterer Aidans feil som rent «intellektuelle». Dette problemet var imidlertid felles over hele det enorme keltiske kristne området, og et konsil, den berømte synoden i Whitby, bestemte å følge den romerske (korrekte) beregningsmåten for påsken. Men Beda skrev varmere om Aidan enn om noen annen helgen. Selv om han ikke kunne godta Aidans akseptering og propagandering for den irske måten å beregne påsken på, priser han ham i høye ordelag for hans kjærlighet til bønn, studier, fred, renhet og ydmyket i tillegg til hans omsorg for de syke og fattige. Det kan godt være at Beda brukte Aidans eksempel som en implisitt refs av biskopene på hans egen tid og at han overdrev omfanget og dybden av hans apostolat.

Av temmelig ulike grunner gjorde både irske og anglikanske vitenskapsmenn på 1800-tallet det samme, men i enda større grad. Som Joseph Barber Lightfoot først ga uttrykk for, den store Augustin av Canterbury kan ha vært «Kents apostel» og den hellige Kolumba «Skottlands apostel», men hans enestående tjeneste i en epoke av brutal krig gjorde Aidan av Lindisfarne til «engelskmennenes apostel».24

En effekt av at angelsaksisk utdannelse ble utført av irske munker, var at det engelske skriftspråket ble preget av irsk ortografi. En kilde skriver at Aidan brakte til Irland den romerske skikken med faste på onsdager og fredager, men det er kanskje snakk om den hellige Aidan av Ferns (Maedoc)?

Da den nye klosterkirken St. Peter var bygd på Lindisfarne, ble Aidans legeme senere overført inn i den. Det meste av hans relikvier ble tatt med til Iona av den hellige biskop Colman av Lindisfarne da han vendte tilbake til keltisk område etter å ha tapt striden om beregningen av påsken på synoden i Whitby i 663/64. Etter at Lindisfarne ble plyndret av vikinger fra 793 og utover, ble Aidans kult mer og mer erstattet, ikke minst av Cuthberts. Til slutt ble vikingangrepene for hyppige, og i 875 forlot munkene sin hellige øy. De tok med seg relikviene av Osvald og Aidan pakket ned i kisten som inneholdt den hellige Cuthberts bevarte legeme (Se Translatio Cuthberti). I over hundre år vandret munkene rundt og slo seg ned på ulike steder. I 995 fryktet de et nytt angrep fra danskene, så de tok med seg de dyrebare relikviene til det som skulle bli Durham.

På 900-tallet fikk munkene i Glastonbury noen antatte relikvier av Aidan, åpenbart fra dem som hadde blitt igjen på Lindisfarne og overlevde vikingangrepene, og gjennom deres innflytelse opptrer Aidans fest i tidlige kalendere i Wessex, noe som er hovedbeviset for hans kult etter Bedas dager. Han ble spesielt æret i Glastonbury, Lindisfarne og Whitby.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: Apud Lindisfarnum in crypta beati Petri, S. Aidanus eiusdem urbis episcopus («På Lindisfarne, i krypten for den salige Peter, St. Aidan, biskop av den samme byen»).25 Detaljen at Aidan ble gravlagt i St. Peters krypt, finnes ikke andre steder. Han nevnes også i den sene middelalderkatalogen over engelske helgener, Cathalogus Sanctorum in Anglia Pausancium fra 1300-tallet.

Aidans minnedag er 31. august, med en translasjonsfest den 8. oktober. Hans minnedag oppgis til 9. juni i den lutherske kirken. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som biskop med klosteret Lindisfarne i hånden. Han kan også avbildes som munk med en tent fakkel, mens han gir en hest til en fattig mann, mens han stiller en storm eller slukker en brann ved sine bønner. Hans attributt er en kronhjort, fordi legenden forteller at han en gang gjorde en kronhjort usynlig ved bønn for å berge den fra jegerne. Denne historien fortelles imidlertid også om den hellige Aidan av Ferns (Maedoc). Han er skytshelgen for Northumbria og for brannmenn.


1
Stephen Neill, A History of Christian Missions, revised edition (London: Penguin Books, 1986), s 58.
2
Ibid.
3
Kenneth Hylson-Smith, Christianity in England from Roman Times to the Reformation (London: SCM Press, 1999), 1:163
4
Beda den Ærverdige, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, 3:iii; også i Bertram Colgrave og R.A.B. Mynors (eds.), Beda's Ecclesiastical History of the English People (London: Oxford, 1969), s 219
5
Hylson-Smith, 1:167
6
Neill, s 60
7
Kenneth Scott Latourette, A History of the Expansion of Christianity, 7 vols., (New York: Harper & Row, 1970), 2:56
8
Beda, 3:ii
9
Hylson-Smith, 1:168
10
Latourette, 2:57
11
Latourette, 2:57; Hector Beothius gir i sin latinske Skottlands historie navnet på denne misjonæren (Corman), i Chambers and Batho (eds.), The Chronicles of Scotland by Hector Boece (Scotland: Scottish Text Society, 1936), 1:398-400; Cormans beskrivelse av northumbrerne finnes også i Beda, 3:v
12
Beda, 3:v
13
Beda, 3:iii
14
Beda, 3:iii
15
Hylson-Smith, 1:169
16
Hylson-Smith, 1:169
17
Beda, 4:xxvii
18
Beda, 3:iii
19
Beda, 3:xiv
20
Beda, 3:xiv
21
Beda, 3:xv
22
Beda, 3:xvi
23
Beda, 3:xvii
24
Joseph Barber Lightfoot, Apostolic Fathers, forkortet (London: 1891)
25
Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386
av Webmaster publisert 24.07.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:50