Den hellige Adomnán av Iona (~624-704)

Den hellige Adomnán (Adamnan, lat: Adamnanus; Aunan, Eunan, «Adam») ble født rundt år 624 (rundt 627?) i Drumhome i grevskapet Donegal i Irland. Etter tradisjonen var han gjennom sin far Rónán i slekt med klanen Cenél Conaill og stammet ned fra en bestefar av den hellige Kolumba (Columcille) av Iona. Cenél Conaill ønsket at et medlem av hver generasjon skulle bli munk i et Kolumba-kloster.

Adomnán fikk sin første utdannelse i et Kolumba-kloster på hjemstedet Drumhome, og deretter ble han i 650 selv novise i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter Kolumba (= due på latin; hebr: iona). Dette klosteret var grunnlagt av Kolumba i 563. Abbeden på den tiden var Seghine. I 679 etterfulgte Adomnán ham og ble Ionas niende abbed, et embete han hadde til sin død. Han var også generalpresident for alle de kolumbanske husene i Irland. På den tiden var abbedene medlemmer av den mektige familien Ui' Neill, som var konger i Nord-Irland.

Adomnán ble berømt både som forfatter og som en ledende forkjemper i det nordlige Irland for den romerske beregningsmåten av påsken. På Iona mottok og underviste han prins Aldfrid (Aldfrith), sønn av kong Oswiu, som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Aldfrid søkte tilflukt etter at han etter farens død i 670 hadde blitt innblandet i en væpnet kamp med sin halvbror, tronraneren Egfrid (Egfrith) (670-85), om etterfølgelsen på tronen. Som ung mann hadde kong Oswiu tilbrakt en tid i eksil i Irland, og Aldfrid var født der av en irsk mor, Fina. Han likte å opprettholde sine forbindelser med landet og var en venn av Adomnán – han ble senere kjent som Dalta Adamnáin («Adomnáns fostersønn»).

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske».

Kong Oswiu av Northumbria hadde som ung mann tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret Iona. Som konge oppmuntret han munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Men han var gift med den hellige Enfleda, datter av de hellige Edwin av Northumbria (616-33) og Ethelburga av Lyming. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for den hellige Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet.

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa. Deretter vedtok synoden at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England.

I 685 ble Aldfrids halvbror Egfrid drept i et slag og Aldfrid ble konge (685-704). I 686 kom Adomnán til Northumbria for å få sin gamle elev til å løslate seksti irske fanger, som var tatt til fange under kong Egfrids regjeringstid. Oppmuntret av sin suksess vendte Adomnán igjen tilbake til Northumbria i 688, og han besøkte klostrene Wearmouth og Jarrow. Der ble han sett av den trettenårige Beda (senere den hellige Beda den Ærverdige) og møtte den hellige Ceolfrid av Wearmouth, som overtalte ham til å gå bort fra tradisjonen fra Iona for å beregne påsken og andre keltiske skikker og fikk ham til å akseptere bruken av den romerske tonsuren. Men da Adomnán kom tilbake til Iona, var dessverre munkene der mindre åpne for overtalelser.

I løpet av sin tid som abbed på Iona foretok Adomnán tre langvarige besøk i Irland. I 692 deltok han på irske synoder og konventer som overhode for Ionas klostre i det nordlige Irland. Han hadde et åpent sinn når det gjaldt spørsmål som var skadelig for enheten, men ikke essensielle for troen. Han arbeidet i femten år for å vektlegge det essensielle og tone ned forskjellene Både i 692 og i 697 hadde han betydelig suksess i kravet om å akseptere datoen for påskefeiringen som ble fulgt i Roma og så å si alle kirkene i vesten, og dessuten den romerske form for tonsur. Det var bare hans egne klostre som sto mot ham, og hans munker i Iona var svært misfornøyde. Fra rundt 692 ser han ut til å ha vært der bare fra tid til annen, i stedet dro han rundt i Irland og samlet støtte for den romerske påskedateringen. Det sies noen ganger at han døde av desperasjon og skuffelse over hardnakketheten i sitt kloster. Munkene der og i klostrene som var avhengige av Iona, holdt ut og kapitulerte ikke før i 716, tolv år etter Adomnáns død, da de aksepterte den romerske påsken, som deres abbed hadde kjempet så hardt for.

På sitt tredje besøk i Irland i 697 deltok Adomnán på konsilet i Birr i Offaly, som vedtok den såkalte Adomnáns Lov (Cáin Adomnáin) eller «De uskyldiges lov», som beskyttet kvinner ved å frita dem for å dra i strid og insisterte på at de sammen med sine barn skulle behandles som ikkestridende, og de skulle ikke drepes eller tas til fange. Dette var første gang kvinner fikk legale rettigheter på De britiske øyer. Gutter og geistlige ble beskyttet på samme måte, og det ble iverksatt tiltak for opprette asylsteder. Disse reglene skulle bli akseptert over hele Irland. I biografien til den hellige biskopen Gerald av Mayo hevdes det at Adomnán styrte klosteret i Mayo fra 697 til den 23. september 704, og det er ikke umulig. Men i Irland er hans minne uløselig knyttet til klosteret i Raphoe, som han kan ha grunnlagt.

Adomnáns biografi om Kolumba

Fra et litterært synspunkt inntar Adomnán en svær høy posisjon. Hans viktigste verk var hans berømte biografi om abbed Kolumba av Iona, Vitae Sancti Columbae. Dette innflytelsesrike portrettet av en karismatisk pioner er en av de mest levende levnetsbeskrivelser fra den tiden, selv om det også inneholder noe fantasifullt materiale. Biografien ble skrevet på Iona etter 688. Han skrev på latin etter ønske fra sine munker. Biografien understreker Kolumbas forhold til Gud og hans kamp mot utbytting, skjødesløshet, falskhet og mord. Adomnán fremholder Kolumba som en irsk helgen hvis tro står over smålige splittelser. Pinkerton beskriver Vita Columbae som «den mest komplette biografien som hele Europa kan skryte av, ikke bare i en slik tidlig periode, men selv gjennom hele middelalderen». Det var en irsk forsker på 1800-tallet, Dr. Reeves, biskop av Down, Connor and Dromore, som ga den ut i 1837.

Han skrev også verket De locis Sanctis, «Om de hellige steder» (i Palestina), som han skrev etter å ha snakket med den franske biskop Arculf, som på slutten av 600-tallet hadde vært i Palestina og lidd skipbrudd i det vestlige Britannia og deretter fra 686 bodd en stund hos munkene på Iona. Beda den Ærverdige kjente dette verket, som han priser svært høyt, men åpenbart ikke biografien om Kolumba. Ceolfrid av Wearmouth priste Adomnáns moderasjon og ydmykhet. Det mystiske verket «Adomnáns visjon», som foregir å fortelle om den helliges syn om himmel og helvete, ble skrevet lenge etter hans død, tidligst på 900-tallet. The Annals of the Four Masters forteller oss at Adomnán var «sentimental, botferdig, glad i bønn, flittig og asketisk, og lærd i den klare forståelsen av Guds hellige Skrift».

Adomnán døde den 23. september 704 på Iona. Hans kult blomstret både i Irland og Skottland, og det er kirker viet til ham i Donegal, Derry og Sligo så vel som i Aberdeenshire, Banff, Forfar og de vestlige øyene. I 727 ble Adomnáns relikvier brakt fra Iona til Irland for å hjelpe til med å skape fred mellom stammene til Adomnáns far og mor. Relikviene ble båret rundt førti kirker som hadde vært under Ionas styre. Relikviene ble båret rundt i tre år før de vendte tilbake til Iona, og over alt sverget folket å lystre Adomnáns lov. Hans skrin ble skjendet av norske vikinger i 830 og 1030.

Adomnán ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 av pave Leo XIII (1878-1903), og han fikk den ære at gruppen fikk hans navn («Adomnán av Iona og hans 18 skotske ledsagere»). Hans minnedag er 23. september. Han avbildes vanligvis i bønn med månen og syv stjerner over seg, men også mens han skriver Kolumbas biografi. Identifikasjonen med den hellige Eunan, som er spesielt vanlig i Irland, er tvilsom. Han er skytshelgen for Raphoe, som inkluderer Donegal.