Den hellige Alexander av Bergamo (d. ~287)

Skytshelgen for byen og bispedømmet Bergamo, for kommunen Capriate San Gervasio i provinsen Bergamo

Den hellige Alexander (it: Alessandro; gr: Alexandros; Αλεξανδρος) er skytshelgen for byen Bergamo i provinsen av samme navn i regionen Lombardia i Nord-Italia, hvor en kirke har vært viet ham fra 300-tallet. På et senere tidspunkt ble hans historie i et manuskript knyttet til legenden om Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen, mens Alexander skal ha vært en centurion, det vil si kommandant for en centuria, en underavdeling i legionen (tradisjonelt bestående av hundre mann). Legionen ble hovedsakelig brukt i øst, men keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Senere legender vil ha det til at en del soldater overlevde massakren og dro over Alpene til Italia. Der ble de værende og begynte å evangelisere blant menneskene som levde i de dalene, og deretter skal de nesten alle ha lidd martyrdøden. Det må understrekes at de i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, ikke anerkjennes offisielt som medlemmer av Den tebanske legion, og deres biografier er en blanding av sannhet og legende.

Det heter at Alexander var blant dem som slapp unna desimeringen (henrettelsen av hver tiende mann) i Agaunum, sammen med de hellige Cassius, Severin, Secundus og Licinius. Sammen rømte de til Italia og dro først til Milano. Der ble de imidlertid gjenkjent og satt i fengsel, på det stedet hvor basilikaen Sant'Alessandro in Zebedia i dag står ved Piazza di Sant'Alessandro, men de nektet å avsverge sin tro. I fengselet fikk Alexander besøk av den hellige Fidelis av Como, en offiser i hæren som voktet de kristne fangene i Milano, og den hellige biskop Maternus av Milano (ca 316-ca 328) [som egentlig var biskop senere på 300-tallet].

Fidelis klarte å organisere Alexanders flukt sammen med Cassius, Severin, Secundus og Licinius, og sammen med to andre soldater, Carpoforus og Exantus, prøvde de å komme seg i sikkerhet i Alpene. Alle unntatt Alexander og Fidelis ble tatt og henrettet på stedet, nær Como, mens Fidelis ble tatt på den andre siden av sjøen, pisket og halshogd. På veien til Como skal Alexander i henhold til legenden ha vekket en død mann tilbake til livet. Men Alexander ble også tatt og brakt tilbake til Milano, hvor han ble dømt til døden ved halshogging. Men under henrettelsen stivnet bøddelens arm, og det samme skjedde med dem som tok hans plass. Alexander ble da igjen kastet i fengsel for å dø der. Men han klarte å rømme på nytt og kom seg via Fara Gera d’Adda og Capriate til Bergamo.

Der fikk han hjelp av den lokale fyrst Crotacio til å skjule seg i en skog ved Bergamo, der hvor kirken Sant'Alessandro alla Morla står i dag. Men han gjemte seg ikke lenge, for han begynte snart å forkynne og omvendte mange av byens borgere, blant dem de fremtidige hellige martyrene Firmus og Rusticus av Verona (it: Fermo e Rustico) (d. ca 290), som var slektninger av fyrst Crotacio. Men til slutt ble han tatt igjen, enten rundt 287 eller i 303, og denne gangen led han martyrdøden ved halshogging. Det skjedde en 26. august på det stedet hvor kirken Sant’Alessandro in Colonna nå står. De hellige adelige søstrene Asteria og Grata gravla ham. Det blir sagt at Grata pakket inn hans avhogde hode i en serviett og høytidelig gravla hans jordiske rester i familiens hage, og der ble senere den store basilikaen Sant'Alessandro bygd. Den ble senere revet for å gi plass til bymurene i Bergamo.

Historien om Alexander er trolig en ren legende. Det er sannsynlig at han var en romer, opprinnelig en soldat eller en borger av Bergamo, som ble arrestert og henrettet fordi han nektet å avsverge sin kristne tro. Alexanders jordiske rester æres i adelskapellet i hertugpalasset i Pescolanciano i provinsen Isernia i regionen Molise i Midt-Italia. Alexanders minnedag er dødsdagen 26. august. Han fremstilles tradisjonelt som en romersk soldat i full krigsrustning. Han har gjerne et banner med en hvit lilje – tradisjonelt banneret til Den tebanske legion. Noen versjoner av legenden fremstiller han som legionens fanebærer.

Katedralen i Bergamo som er fra 300-tallet, er viet til Alexander. Han er også medpatron for kirken Santi Bartolomeo ed Alessandro dei Bergamaschi («De hellige Bartolomeus [apostelen] og Alexander [av Bergamo] for innbyggerne i Bergamo»), en liten kirke ved Piazza Colonna i Roma. Han er skytshelgen for Freiburg im Breisgau.