Den hellige Alypius av Tagaste (~360-~430)

Den hellige Alypius (Alipius) ble født rundt 360 i den lille byen Tagaste i Numidia i romersk Nord-Afrika (nå Souk-Arrhas i Algerie), mellom dagens Tunis i Tunisia og Constantine i Algerie. Fra samme by kom den seks år eldre hellige Augustin, og Alypius var nevø av den lokale stormannen Romanianus, som var den unge Augustins beskytter. Alypius studerte grammatikk i Tagaste og retorikk i Kartago, begge steder under Augustin, inntil hans far og Augustin kom på kant med hverandre. Men Alypius beholdt sitt nære vennskap med Augustin, og det skulle vare livet ut.

Den karismatiske Augustin interesserte både Alypius og Romanianus i hans versjon av den ulovlige og eksotiske manikeismen, i dens lokale form en ikke-dogmatisk religion for de kultiverte få. Tilhengerne av perseren Mani var en kristelig sekt med mye til felles med dagens teosofer. De mente at den åndelige verden var skapt av Gud, mens den materielle verden var skapt av Den onde. Augustin forkastet praktisk talt den kristne tro, som han fant alt for enfoldig for sin høye intelligens, men noen ro i sjelen fant han ikke. Tanken på døden og dommen plaget ham, og hans lengsel etter trosvisshet var stor. Et problem som også opptok ham mye, var spørsmålet om det ondes vesen og utspring, og om viljens frihet.

Den hadde en annen tiltrekning for Alypius, som hadde eksperimentert med sex fra han var ganske ung, men noe foruroligende hadde skjedd som alltid hadde frastøtt ham etterpå. Som Augustin bemerker, var han ganske enkelt ikke interessert lenger. Han ble tiltalt av den ekstreme kyskheten som ble anbefalt av manikeerne og beundret deres askese. Men han hadde fortsatt et problem, og han løste dette midlertidig ved å finne et annet utløp for sine sterke impulser. For Romanianus likte å holde forestillinger i Tagaste med ville dyr for å demonstrere sin makt og velstand, og den ellers høytidlige Alypius ble farlig hektet på synet av slaktingen og på det Augustin kalte «sirkusets galskap». Han var så besatt av bråket og synet av blodbadet i de morderiske folkelige forestillingene i de romerske amfiteatrene, at Augustin måtte oppgi ethvert håp om å kurere ham.

Da Alypius var i Kartago, kom han innom en av Augustins forelesninger, noe som var absolutt forbudt for ham. Der hørte han en tilfeldig sammenligning med begivenhetene på arenaen og mesterens refs av alle som var besatt av dem. Alypius så dette som en direkte personlig irettesettelse og ga øyeblikkelig opp sin interesse. Augustin var redd for at dette på en eller annen måte ville vende Alypius bort fra ham, men tvert imot. Alypius gjorde aldri noe halvhjertet, og det var da han overtalte sin far til å la ham bli elev på Augustins skole.

Alypius bestemte seg for å slå inn på den karrieren som foreldrene hadde valgt for ham og bli en administrativ jurist. Derfor dro han til Roma for å fullføre sine studier. Uheldigvis merket hans nye venner og medstudenter hans besettelse, og «med en slags vennlig vold» tok de ham med seg en dag etter middag med på amfiteatret. Alypius hevdet skjebnesvangert at han kunne sitte gjennom spetaklet uten å åpne sine øyne eller sinn for det. Men den ville spenningen og øredøvende ropene ble for mye for ham. Da han hørte et spesielt hjerteskjærende skrik fra en såret deltaker, var han mer besatt enn noensinne av gladiatorkampene. Det tok lang tid før Alypius overvant sin svakhet, og til slutt gjorde han det bare ved å følge en enda kraftigere besettelse.

I mellomtiden fulgte han side studier i jus, og til tross for utallige lokale fristelser holdt han seg kysk, arbeidet hardt og ble utnevnt til et juridisk embete som assessor, som han utførte ansvarsfullt og rettferdig. Han var høflig, rolig og ganske autoritær, noe han skulle fortsette å være. Han motsto press fra en korrupt senator om å motta bestikkelser til gjengjeld for en feilaktig avgjørelse.

Da Augustin kom til Roma, var de to uatskillelige. Da Augustin i 384 aksepterte en ansettelse som professor i retorikk i Mediolanum (Milano), dro både Augustins mor Monika og Alypius dit sammen med ham. Monika ønsket å se sønnen gift, så hun fant ham en passende brud. Hun overtalte ham til å skille seg fra den kvinnen som han hadde levd sammen med så lenge. Kvinnen vendte tilbake til Afrika i 385, mens deres sønn Adeodatus ble hos faren. Han likte den nye bruden, men hun var to år under ekteskapsalderen, så han måtte vente. Men det ble verken ekteskap eller kyskhet for Augustin, for nå innledet han et forhold til en annen kvinne.

Alypius forsøkte å overtale ham til ikke å gifte seg, mens Augustin på sin side forsøkte å bruke sin makt over Alypius til å vekke hans interesse for sex igjen. Han sammenlignet vennens umodne erfaringer med sine egne «hverdagsgleder», og han påpekte at hvis Alypius giftet seg, kunne han nyte disse gledene på en ærbar måte. Han klarte å få Alypius interessert i å gifte seg, men bare av «nysgjerrighet». Lenger enn det kom det ikke før Augustin opplevde sin omvendelse og overtalte vennen til å dele den.

Augustin fikk sterke impulser gjennom den hellige Ambrosius' prekener, som tvang ham til å revurdere sin tapte tro. Det var gjennom Ambrosius, som var flytende i gresk, at Augustin trolig fikk mye av sin kjennskap til østlig teologi. Da han hørte om konversjonen av den romerske nyplatonisten professor Viktorinus, gjorde det et dypt inntrykk på ham. Snart etter kom afrikaneren Pontitian for å besøke Augustin og Alypius. Da Pontitian fant en utgave av den hellige apostelen Paulus' brev liggende på bordet, benyttet han anledningen til å fortelle om den hellige Antonius den Stores liv. Han var overrasket over å finne at det navnet var ukjent for dem. Han fortsatte da å fortelle om to venner av seg, som brått hadde blitt omvendt til en tjeneste for Gud ved å lese en biografi om Antonius.

Rett etter at Pontitian var gått, reiste Augustin seg og gikk ut i hagen. Han ble trukket mellom ønsket om kyskhet og det forlokkende minnet om sine tidligere synder, og da han gikk lenger inn i hagen, kastet han seg ned på bakken under et fikentre og ropte: «Herre, hvor lenge? Vil du være vred i all evighet? Kom ikke mine tidligere synder i hu!» Mens han snakket, var det som om han hørte stemmen til et barn som sang fra et nærliggende hus og gjentok ordene Tolle lege! Tolle lege! «Ta opp og les! Ta opp og les!» Han vendte tilbake dit hvor Alypius satt med boken med Paulus' brev, åpnet den og leste i stillhet de ordene som hans øyne først falt på:

«Natten er snart slutt, dagen er nær. La oss da legge av mørkets gjerninger og ta på oss lysets våpen. La oss leve sømmelige som ved høylys dag; ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse. Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekkes begjær». (Rom 13, 12-14)

Han lukket boken og fortalte vennen hva som hadde skjedd. Alypius ba om å få se avsnittet han hadde lest, og fant at de neste ordene var:

Gi plass også for dem som ikke har troens fulle kraft, og uten å gi dere av med å diskutere deres meninger. (Rom 13,15)

som han syntes passet på ham selv, og han sluttet seg tilvennens avgjørelse. De gikk straks og fortalte det til Monika, som frydet seg og priste Gud «som er i stand til å gjøre allting mer overveldende enn vi ønsker eller forstår». Dette var i september 386. Augustins omvendelse er kanskje historiens viktigste nest etter Paulus'.

Nå avsluttet Augustin forholdet til sin nye konkubine og brøt forlovelsen med den unge kvinnen, og han forberedte seg på dåpen. Han la ned sitt læreembete i det stille og trakk seg tilbake til et hus på landet i Cassiciacum ved Milano, som hans venn Verecundus lånte ham. Han ble fulgt av moren Monika, sin bror Navigius, sin 15-årige sønn Adeodatus, Alypius og flere andre venner, og de levde et kommunitetsliv sammen. Med utgangspunkt i samtalene som fant sted disse syv månedene, skrev Augustin sine tre dialoger Mot akademikerne, Om det lykkelige liv og Om orden. Den hellige Simplician av Milano, som hadde fortalt Augustin om Viktorinus' konversjon, ga ham dåpsundervisning. Sammen med Alypius og sin høyt elskede sønn Adeodatus ble Augustin døpt av erkebiskop Ambrosius påskeaften den 25. april 387. Augustin var 32 år og Alypius var 27 år gammel.

Samme høst var Augustin på vei tilbake til Afrika sammen med moren, men Monika døde i Romas havneby Ostia ved Tiberen i november 387. Augustin dro tilbake til Roma, men etter ett år der dro han tilbake til Tagaste i september 388 sammen med vennen Alypius og sønnen Adeodatus; sistnevnte døde allerede i 389, bare 17 år gammel. I den lille gården Augustin hadde arvet etter moren, samlet han sine nærmeste venner rundt seg, og grunnla en slags klostersamfunn hvor han håpet å tilbringe resten av sine dager. Denne sørget for det rammeverk av orden, men samtidig forståelse og støtte som Alypius trengte. Men denne lykkelige tiden skulle bare vare i tre år.

Augustin hadde ikke noen planer om å bli prest. Man han hadde nå vunnet stort ry, og den gamle biskop Valerius av den lille byen Hippo (Hippo Regius; i dag Annaba, tidligere Bône, en havneby i Algerie), ikke langt fra Tagaste, var blitt oppmerksom på ham, og i 391 ble Augustin mot sitt ønske presteviet i Hippo. Han ble nå biskopens assistent og måtte flytte til Hippo. I et hus i tilknytning til kirken etablerte han et slags kloster etter modell av sitt hus i Tagaste, og bodde der sammen med Alypius, de hellige Evodius og Possidius og andre.

Alypius ble også presteviet og dro på en valfart til Det hellige Land, hvor han møtte den hellige Hieronymus. Da han kom tilbake til Afrika, ble han konsekrert til biskop av Tagaste rundt 393. Han forkynte nidkjært og var Augustins viktigste assistent i alt hans offentlige arbeid og hjalp ham ofte med juridiske og tekniske poenger. I 395 ble Augustin bispeviet som Valerius' hjelpebiskop og etter biskopens død i 396 ble Augustin valgt til hans etterfølger som biskop av Hippo Regius. I bisperesidensen grunnla han et slags ordenssamfunn av prestene, diakonene og subdiakonene ved domkirken. I 34 år var Augustin en av de mest betydelige biskoper i den kristne Kirkes historie i Nord-Afrika.

Alypius var sosialt og profesjonelt dyktig, i stand til å kommunisere effektivt med fremstående og kultiverte personer i høye stillinger og godt kjent med det keiserlige byråkratis irrganger. Han spilte en ledende rolle i argumentene mot og undertrykkelsen av donatistene. Fra Roma sendte han Augustin verk etter verk av biskop Julian av Eclanum, som var tilhenger av kjetteren Pelagius, slik at mesteren kunne holde seg orientert om de siste angrepene fra sin kontroversielle motstander. Han måtte engasjere seg i langvarige forhandlinger i Roma på vegne av de afrikanske biskopene helt til slutten av Augustins liv.

I et brev som Augustin skrev til Alypius i 429, kaller han vennen gammel, og han levde nok ikke lenge etter Augustins egen død den 28. august 430. Hans død angis vanligvis som rundt 430 i Tagaste. Hans minnedag er 15. august (18. august nevnes også). Han nevnes ikke som hellig i noen gamle kataloger, men hans navn ble satt inn i Martyrologium Romanum i 1584 av pave Gregor XIII (1572-85). Det er Augustins skrifter som forteller oss om Alypius' liv og virke.