De hellige Amandus og Junian av Comodoliac (d. 500/~541)

Den hellige Amandus (fr: Amand; lat: Amantius, Amatius) ble født en gang på 400-tallet, men vi vet lite om hans opphav. Noen kaller ham en ungarsk adelsmann eller prins, mens de fleste kildene mener at han opprinnelig kom fra Limousin i dagens Frankrike. Bollandistene mener at han var sønn av en feltherre som kjempet under Attila, hunernes konge og Gallias ødelegger, og at han selv kjempet under goterkongen Alarik eller frankerkongen Klodvig I. Uansett var han ifølge det nevnte manuskriptet av høy byrd og levde i regjeringstiden til goternes konge Alarik II, som regjerte fra 484.

Omkring den tiden da den hellige biskop Remigius av Reims forkynte og senere døpte frankernes konge Klodvig I (481-511) i 496, forlot Amandus alt han eide og bega seg ut i ødemarken for å kunne tjene Gud uforstyrret. Like før 490 kom han til bispedømmet Limoges (Lemovicum), som da ble styrt av den hellige biskop Ruricius I (Roricius; fr. Rurice, Rorice) (485-507). Han slo seg ned på et bortgjemt sted som tilhørte biskop Ruricius, ikke langt fra landsbyen Comodoliac (Commodoliacus), dagens Saint-Junien (87200) ved Limoges i Limousin. Han kalles derfor Amandus Commodoliacensis for å skjelne ham fra andre helgener ved navn Amandus. Der bygde han seg en hytte under et fjellutspring, ikke langt fra byen Limoges, ved grensen til provinsen Poitou og i nærheten av elvene Vienne (Vigenna) og Glane (Glana), omgitt av øde klipper.

Mens han levde der alene og levde et fromt botsliv totalt viet til Gud, ble han oppdaget av noen gjetere. Dette skjedde ifølge bollandistene før 490. Gjennom gjeternes historie ble hans ry så vidt utbredt at også biskop Ruricius I fikk kjennskap til ham. Biskopen tok ham under sin beskyttelse og lot straks bygge en liten celle til ham. Etter at Amandus hadde levd slik en tid og hadde utkjempet mange kamper med Djevelen, kom en from femtenårig gutt ved navn Junian (fr: Junien; lat: Junianus) til ham, banket på døren til cellen og ba om opptak. Ifølge en utbredt tradisjon skal denne Junian ha vært sønn av en greve av Cambrai, sannsynligvis Ragnakar eller Eaganar, som Hinkmar skriver i biografien om biskop Remigius av Reims ble døpt av Remigius. I tilfelle er det mulig at også hans sønn Junian ble døpt samtidig.

Men Amandus, som formodet at dette var et knep fra Fienden, åpnet ikke straks for ham, men lot ham stå der ute i en dag og en natt. Det skal ha snødd hele natten, og snøen hadde falt overalt, unntatt på Junian. Derfor feiret man senere en fest i Limoges under tittelen Sancti Juniani a Nivibus, «den hellige Junian av Snøen» (fr: Saint-Junien des Neiges). Etter at Amandus til slutt hadde latt seg overbevise om guttens gode hensikt, slapp han ham inn med glede og viste ham veien til frelse. Og Junian, som hadde forlatt sine foreldre og alt annet for å strebe etter høyere fullkommenhet ved å slutte seg til Amandus, gjorde slike fremskritt i alle dyder, spesielt i ydmykhet, slik at han til og med overgikk sin mester.

Etter at Amandus døde rundt år 500, gravla Junian ham i den klippehulen hvor han tidligere hadde levd. Deretter var han nøye med å holde levende det livet som han hadde levd sammen med Amandus, i bot og bønn. Han fortsatte også sin herres mirakler. Den unge eremitten levde i lang tid alene i sin celle og fremhevet seg gjennom alle kristne dyder. Dermed bredte hans ry seg i hele omegnen, og mange kom til ham for å anbefale seg for hans bønner. Spesielt skjedde dette da en stor slange viste seg i nærheten av hans celle og satte frykt og skrekk i alle besøkende innbyggerne i området og til og med drepte noen av dem. Men ved Junians bønner og et korstegn ble den uskadeliggjort. For ifølge legenden fløy den på hans befaling gjennom området rundt Poitiers og kastet seg i havet ved Sables-d’Olonne (Arenae Olonenses) i det nåværende departementet.

Men også flere andre mirakler ble fortalt om ham. For da en pest krevde mange menneskeliv ved grensen til Poitiers, og Junian dro dit for å yte hjelp i nøden, sprang det på hans forbønn i hans celle frem en kilde, slik som da Moses slo i klippen, og dette vannet helbredet alle troende som drakk av det. En annen gang helbredet han en blind gjennom sine bønner, deretter en annen mann, som var lam og døv. Han helbredet også biskop Ruricius’ nevø Ruricius, som også kalles Proculus, fra en alvorlig sykdom, noen sier at han var besatt av djevelen. Da biskop Ruricius I døde i 507, etterfulgte denne nevøen sin onkel som biskop av Limoges under navnet Ruricius II (507-ca 549). Han kalles hellig. Junian gjorde en rekke andre mirakler, og noen av dem har den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) beskrevet som øyenvitne i kapittel 103 i sitt verk De Gloria Confessorum («Bekjennernes heder»).

Junian døde i 535 i en alder av 55 år, hvorav førti av dem var tilbrakt i ensomhet etter Amandus’ død. Dermed må han ha blitt født rundt år 480. Etter hans død ville biskop Ruricius II bringe hans levninger, som det også skjedde en rekke mirakuløse helbredelser ved, til Limoges. Men da dette ikke var mulig, bygde biskopen ikke langt fra hans celle en basilika, som han vigslet til den hellige apostelen Andreas, og der bisatte han Junians levninger i en sarkofag med stor ære. Han ønsket også selv å bli gravlagt i denne kirken. Den lå ikke langt fra den tornebusken som Junian hadde pleid å be under. I 1100, etter at biskopen av Périgueux hadde identifisert Junians levninger, ble denne sarkofagen lagt i en monumental grav, som fortsatt eksisterer i dag. Kirken Saint-André ble ombygd fra grunnen av på 1100-tallet, og i 1488 fikk den navnet Saint-Junien og er i dag sognekirke.

Gjennom almisser fra fromme pilegrimer til graven oppsto etter hvert et lite kloster, og i 848 var det et berømt augustinerkloster der under navnet St Junian (Saint-Junien). Dette ble snart etter ødelagt av normannerne, men det ble gjenoppbygd rundt 880. Rundt 990 ble Junians hellige levninger skrinlagt under abbed Itherius, og en 26. januar ble skrinet med stor høytid satt på høyalteret. Rundt 1014 ble kirken restaurert av den hellige prost Israel.

Amandus har aldri hatt det samme ry som sin store disippel Junian. Hans grav, som hadde havnet i glemselen, ble funnet igjen den 26. august 1075 av prost Amelius og kannik Ramnulf av Saint-Junien på foranledning av den hellige abbed Hugo av Cluny. Den 21. oktober 1102 gjennomgikk relikviene av Amandus og Junian en ny translasjon sammen med dem av Ruricius II, som var blitt gravlagt ved siden av sin venn Junian, og det regnes opp mange under som ble tilskrevet Junians forbønn. For disse relikviene ble det bygd en kirke som ble vigslet den 26. februar 1094, og som det nå er bare ruiner igjen av i utkanten av Saint-Junien. Junians relikvier befinner seg i dag i sognekirken i landsbyen og nyter stor ærbødighet.

Festen for de to hellige eremittene feires den 16. oktober, men Amandus minnes også alene den 26. august, dagen for gjenfinnelsen av hans relikvier. Andre minnedager som også nevnes for Amandus, er 25. juni og 8. juli. De to eremittenes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 16. oktober:

In território Lemovicénsi Aquitániæ, sanctórum Amándi eiúsque discípuli Iuniáni, eremitárum.

I territoriet til Limoges i Aquitania [nå i Frankrike], de hellige Amandus og hans disippel Junian, eremitter.

Selv under Den franske revolusjon ble hans relikvier ikke rørt, og i 1820 ble de høytidelig stilt ut. Rundt klosteret hadde det tidlig utviklet seg en by, som har navnet Saint-Junien (Urbs Sancti Juniani) etter klosteret og helgenen, i departementet Haute-Vienne, til høyre for stedet hvor elven Glan renner ut i Vienne.

Den kjente belgiske bollandisten Godfred Henschen SJ (også kalt Henschenius) (1601-81) påbegynte biografien om Amandus, og etter hans død i 1681 ble den fullført av medbroren Daniel Papebroch SJ (1628-1714). Men neo-bollandistene har påvist at disse tok feil på flere punkter: 1) De sammenstilte de hellige Amandus og Domnolenus i Gemelay (Gimeliacum), men den hellige Domnolenus, som har gitt navn til de franske stedene Saint-Dampnoles, Saint-Anolet og Saint-Andelain, er gravlagt i kirken Saint-Grégoire i Limoges, ved siden av klosteret Saint- André, og at denne Amandus blir æret i Genouillac (Genuliacum, Genoliacum) i bispedømmet Périgord (Petragoricum).

Denne hellige Amandus Genuliacensis er forskjellig fra Amandus Commodoliacensis, Junians lærer. For denne Amandus var ifølge Labbeus en adelig soldat fra fjellene i Limoges, som under kong Klotar og abbed Savalus først levde et klosterliv i Genouillac, men deretter bega seg sammen med de hellige Sorus og Kyprian til et øde område mellom elvene Vésère (Visera) og Dordogne (Dordonia), hvor de slo seg ned på et sted som senere tok navn etter Amandus, Saint-Amand de Coly, hvor de levde et botferdig liv som eneboere. Etter hvert fikk de flere disipler, og Amandus døde en gang etter 580.

Neo-bollandistene gjengir biografiene for Amandus og Junian sammen etter et manuskript fra Cluny, etter at de først hadde forkastet den feilaktige oppfatningen at Amandus (Commodoliacensis), som egentlig ble feiret den 26. august, var identisk med Amandus Genuliacensis.

I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Junian av Comodoliac, Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).

Junian spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i juni 2016, som var 72. gang. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. De består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, grandmont.pagesperso-orange.fr, junian.se - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. november 2016