De hellige Floridus og Amantius av Città di Castello (520-~600)

Skytshelgener for byen og bispedømmet Città di Castello

Den hellige Floridus (it: Florido, Florenzo, Fiorenzo) ble født i 520 Tiferno Tiberino (lat. Tifernum Tiberinum), en gammel romersk by i Umbria som i dag er Città di Castello i provinsen Perugia nord i regionen Umbria i Midt-Italia. Han var sønn av svært fromme foreldre, som etter å ha lagt merke til en sterk tilbøyelighet til bønn og meditasjon hos barnet, lot ham begynne på prestestudier. Men foreldrene døde mens han var ung. Han studerte litteratur og teologi, og etter foreldrenes død ofret han seg til Kirken med alt han eide. Han ble vigslet til diakon i 542 av biskop Innocent av Tiferno, som ble biskop rundt 501 og hadde embetet til et ukjent tidspunkt på 500-tallet.

En tid senere klarte Floridus og hans ledsagere, presten Amantius og Domninus, en annen mann av Gud, på mirakuløst vis å flykte til Perugia, etter at de var blitt overrasket av ankomsten til ostrogoterne under deres konge Totila (541-52), som beleiret Tiferno. I Perugia styrte den hellige biskop Herculanus av Perugia (it: Ercolano) (d. ca 547), som ble Floridus’ lærer. Noen kilder kaller ham erkebiskop, men Perugia ble ikke erkebispedømme før på slutten av 1800-tallet. Den unge diakonen utmerket seg for sitt hellige liv og sin flammende iver for å frelse sjeler.

Biskopen av Perugia var den viktigste i regionen, og ifølge den hagiografiske legenden sendte han Floridus rundt 544 på et oppdrag til biskop Fortunato av Todi. På reisen mellom Perugia og Todi ble Floridus’ undergjørende dyder manifestert i landsbyen Pantalla, rundt ti kilometer fra Todi. Der frigjorde han en fattig bonde som var besatt av en djevel. Dette mirakelet, som var Floridus’ første, spredte også ryktet om hans dyder til fjerne land. Det hadde som effekt at lokale bønder ødela et tempel for skogsguden Pan, som de hadde vært glødende tilhengere av, men gikk over til å tilbe den sanne Gud, som så åpenbart hadde uttrykt sin allmakt i frigjøringen av den stakkars besatte mannen. Folket, som alltid var lett å begeistre, ønsket å hedre Floridus og ba ham om å bli værende i bispedømmet Todi. Men han rømte fra mengden som faktisk hadde beleiret ham, skyndte seg med å utføre sitt oppdrag og vendte raskt tilbake til Perugia og biskop Herculanus. Biskopen verdsatte Floridus’ talenter, så han vigslet ham til prest.

Etter noen måneder i 546 var Totilas hær i stand til å erobre Perugia, etter å ha beleiret byen i syv år og forårsaket at innbyggerne bukket under av sult. I henhold til barbarenes skikk satte de byen i brann, og biskop Herculanus ble i 547 halshogd sammen med mange andre mennesker i byen. Floridus unnslapp fiendens morderiske raseri, og etter å ha gitt martyrbiskopen en hederlig begravelse, dro han med sine ledsagere Amantius og Domninus til Tiferno.

Byen så ut som en ørken. Bymurene var revet ned, husene var ødelagt eller revet, kirkene var plyndret og redusert til ruiner. Alt måtte gjenoppbygges, ikke bare byen, men også troen, som var hardt prøvd og forfulgt av erobrerne, som var arianske fanatikere. Han samlet rundt seg de få innbyggerne som hadde overlevd massakren og kalte tilbake flyktninger fra de nærliggende byene. Floridus, mannen som var sendt av Forsynet til frelse for sitt folk, gikk løs på det store arbeidet med gjenoppbygging.

Til gjenoppbyggingen av byen ble det brukt materialer fra murene og de nedrevne husene. De utnyttet også restene av to slott nær byen, som også var ødelagt av de voldelige goterne. Av denne grunn endret Tiferno senere sitt navn til Città dei Castelli, deretter til Città di Castello, for den nye byen hadde på området innenfor murene også to andre slott og også fordi det ble gjenoppbygd i form av en festning for å gjøre forsvaret enklere i tilfelle nye fiendtlige angrep. Dette grepet skulle senere vise seg å være alt annet enn overflødig, gitt byens strategiske beliggenhet i den øvre Tiber-dalen og det omkringliggende landskapets ekstraordinære fruktbarhet. I den sentrale fresken i apsis i katedralen, som fortsatt er godt bevart, avbildes en seremoni med velsignelse fra Floridus ved begynnelsen av byggearbeidene, som etter all sannsynlighet ble vellykket avsluttet i år 570. Ifølge enkelte forskere gjenoppbygde ikke Floridus hele byen, bare katedralen. Noen forskere mener også at han sannsynligvis var biskop av Ferentino i regionen Lazio.

Floridus’ oppgave var ikke fullført med den fysiske gjenoppbyggingen av byen, for den viktigste delen var den nødvendige gjenopprettelsen av folkets tro og moral, som hadde falt svært lavt på grunn av kontakten med mennesker av en annerledes religion og av et moralsk liv som også sto i motsetning til evangeliet.

Bispedømmet var uten en leder og hyrde etter biskop Innocents død. Vi vet ikke den eksakte tidspunktet for hans død. Men fra hans valg i 501 frem til år 580 rapporterer ikke katalogen over biskoper av Tiferno noen andre navn enn hans, så enten må vi tro at det var en lang periode med vakant bispesete, eller har noen navn forsvunnet for kompilatorene av listen over biskoper av Tiferno, noe som er mer sannsynlig, ettersom et episkopat på åtti år ikke er spesielt vanlig. Presteskapet og folket i Tiferno var ikke særlig i tvil om sitt valg, for presten Floridus hadde i alle situasjoner demonstrert en visdom og kjærlighet til sitt land og en apostolisk iver for å heve folket fra sin elendighet. Så hans navn falt i en nesten overnaturlig intuisjon i munnen på alle.

Men Floridus mente at vekten av et bispedømme var for tung for hans skuldre, så han avviste gjentatte tilbud fra sine landsmenn. Da det viste seg umulig å overtale ham til å akseptere embetet, ba de ham om å kjempe for hjembyens interesser overfor pave Pelagius II (579-90), slik at han valgte til biskop en som hadde et hjerte for velferden i et bispedømme som hadde lidd så mye skade av den gotiske invasjonen. Floridus akseptert oppdraget og dro til Roma. Men i mellomtiden sendte hans landsmenn et hemmelig brev til paven om alvoret i både den religiøse og sivile situasjonen, og de ba ham om ikke å overse Floridus’ dyder og deres ivrige ønske om å få ham som hyrde.

Paven ble lett overtalt av så flatterende referanser, og han mottok Floridus med stor hjertelighet og ære. Han ba ham under lydighet å akseptere den store æren av å bli biskop av sin hjemby. Den fromme mannen som hadde motstått gjentatte bønner fra sine medborgere, underkastet med den samme punktlighet sin vilje under paven, og han anerkjente pavens kommando som Guds vilje. Floridus ble vigslet til biskop i Roma rundt 580 og dro tilbake til sin by, hvor han ble ønsket velkommen av sitt folk som hyllet ham som en engel sendt av Gud for å beskytte troen og moralen.

Gjenopprettelse av tro og moral var faktisk den dominerende tjenesten av den store hyrden, som etter at byen var gjenoppbygd, regnet det å gjenopprette praktisering av det religiøse livet i sin fulle integritet, som det spørsmålet det hastet mest med. Kort fortalt ble de ødelagte eller skadete kirkene gjenoppbygd. Det ble ordinert hellige prester i bispedømmet som forkynte evangeliets ord og var et eksempel på et liv i nøysomhet og bønn, og han gjenopplivet snart praktiseringen av dydene blant folket. Han fordømte laster, korrigerte overgrep, bar flammen av kristen nestekjærlighet til gruene hos fattige mennesker, som aldri sluttet å velsigne den hånden som med en slik bredde og storsinnethet kom dem til unnsetning i deres elendighet. Han var alltid engasjert i å forkynne Guds Ord, og han administrerte bispedømmet med rettferdighet og nestekjærlighet.

Det som pave Gregor noen år senere satte i verk for hele Kirken, oppnådde Floridus i sitt bispedømme. Han var lærer av troen, reformator av moralen og en tjener for det guddommelig forsyn til lindring av mange nødlidende. Selv i privatlivet var Floridus en perfekt modell for Guds sannhet. Han var bønnens mann, og det kan også sies at hans liv ble tilbrakt i kontinuerlig faste. Han var mild og tålmodig. Han såret eller forstyrret ikke noen, og opphøyde seg ikke, men gjorde alt for Guds ære. Han var ydmyk, medfølende og nestekjærlig, og han hadde alltid et trøstende ord av vennlighet og forståelse overfor alle de fattige og alle dem som feilet. Slike dyder ble ikke begrenset til bispedømmet, men spredte seg i Italia, og overalt var det snakk om denne Guds manns hellighet.

Den hellige Amantius (it: Amanzio) levde på 500-tallet og var prest i Tiferno (nå Città di Castello) under biskop Floridus. Ifølge den hellige pave Gregor I den stores (590-604) «Samtaler» eller Dialogi de vita et miraculis patrum Italicorum (I-IV) (bok III, kapittel 35), hørte pave Gregor I fra biskop Floridus «av Tivoli» (egentlig Tiferno) om «en prest ved navn Amantius, en dypt enfoldig mann», som han delte sitt hjem med. Gregor inviterte dem begge til Roma fordi han hadde hørt om Amantius’ helbredende gaver samt hans evne til å drepe slanger ved hjelp av korsets tegn. Mens de var der, skal Amantius ha helbredet en sinnssyk mann «av den sorten som legene med et gresk ord kaller for phreneticus» (fra oversettelsen av Dom Filip Dahl OCart).

Pave Gregor forteller hvordan Amantius levde en stund på sykehuset, hvor han bevirket mirakuløse helbredelser. For eksempel helbredet han i to etapper en fattig besatt mann. Dette mirakelet demonstrerte ikke bare effekten av bønn, men også effekten av bønnens hus, kirken. De syke ble faktisk bedre når Amantius la hendene på dem på sykehuset, men de ble fullstendig friske etter å ha blitt transportert til oratoriet i instituttet, hvor undergjøreren var i stand til å be med større overflod og mer intens konsentrasjon. Når Floridus og Amantius først var i Roma, ønsket paven også å få presis informasjon om historien og tilstanden til byen og den strålende martyrdøden til biskop Herculanus av Perugia.

Blant Amantius’ mirakler er de mest kuriøse, og også mest tallrike, de som involverer slanger. For det virker som om slangene var særlig mange og lumske på den tiden i det store bispedømmet. Amantius kalles Ophioctonus (it: ofioctono) («slangedreper»). Han drepte dem nesten alltid med et enkelt korsets tegn i luften, eller han la hendene på toppen av deres hi eller gravde så dypt som det var nødvendig. Men det ville være urettferdig mot presten i Tiferno å mene at han bare lurte reptiler. De samme hendene som tok livet av slanger, var også i stand til å helbrede syke, slik pave Gregor forteller om.

Da Floridus følte at døden nærmet seg, dro han sammen med Amantius til Pieve dei Saddi (nå i kommunen Pietralunga rundt ti kilometer fra Città di Castello), og bygde et hus på gravstedet til den hellige Crescentian av Città di Castello (276-303). Før Floridus’ død kom tre biskoper og besøkte ham etter å ha fått beskjed fra himmelen om hans snarlige bortgang, nemlig Laurentius II av Arezzo (ca 600), Venantius av Perugia (Habentius, Aventius) (ca 604) og Leontius av Urbino (ca 596). Floridus døde ifølge tradisjonen den 13. november 599 i Pieve de’Saddi etter nitten år som biskop av Tiferno. Etter sin død ble han valgt til skytshelgen for sin kirke.

Amantius døde ikke lenge etter Floridus, rundt år 600. Etter sin død ble han i likhet med biskop Floridus gravlagt i kirken som var reist på stedet hvor var blitt gravlagt. Han er skytshelgen for Città di Castello sammen med sin biskop Floridus. Den hellige Domninus (it: Donnino, Donino) (d. 610) samarbeidet med biskop Floridus og presten Amantius i gjenoppbyggingen av Tiferno etter ødeleggelsene under krigen mellom den østromerske keiseren og ostrogoterne under deres konge Totila. Kildene fra 1600- og 1700-tallet minnes hans hengivenhet og iver. Etter Floridus’ og Amantius død i 599 og 600, forlot Domninus det offentlige liv for å trekke seg tilbake og leve i ensomhet.

De få historisk pålitelig notisene om Floridus’ liv er utledet fra «Samtaler» av Gregor den store, selv om kapittelet handler mest om Amantius. Den tidligste kjente hagiografiske teksten om Floridus er legenden Vita Sancti Floridi, som ble skrevet i 1077 av kannik Arnolfo av Arezzo. Også Amantius opptrer i denne biografien.

Relikviene av Floridus og Amantius er bevart under Altare dei Corpi Santi i domkirkens krypt, som ligger direkte under krysset mellom hovedskipet og tverrskipene i kirken over. Inskripsjonene på fronten av alteret forteller at biskop Pietro II (PETRVS) (ca 1023-48) plasserte dem der på 1000-tallet og at de ble identifisert ved to anledninger: I 1540 av biskop Alessandro Stefano Filodori OP (ALXA) (1539-54) etter ombyggingen av Duomo, og i 1793 av biskop Pietro Boscarini (PETR) (1782-1801), fire år etter det jordskjelvet som ødela det originale alteret. Relikvaret er inne i en steinsarkofag under alteret. Inskripsjonen på baksiden lyder;

PRAESULIS HIC FLORIDI REQUIESCUNT OSSA BEATI / CORPORA SANCTORUM NECNON SUNT HIC ALIORUM / CUM QUIBUS ET SANCTI REQUIESCIT CORPUS AMANTI / CUNCTOS HIC SALVENT AUXILLA DIGNA PETENTES

«Her ligger de salige ben av biskop Floridus / og legemene til andre helgener / Med dem er legemet av den hellige Amantius / Her skal alle som spør finne frelse».

Noen forskere mener at Floridus og Amantius ble feiret den 23. november i Città di Castello. I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum sto bare Amantius under 26. september:

Tiferni, in Umbria, sancti Amantii Presbyteri, virtute miraculórum illustris.

I Tiferno [nå Città di Castello] i Umbria, den hellige Amantius, prest, berømt for å ha mirakuløse gaver.

Mange kilder har Amantius den 25. september. Floridus ble feiret den 13. november, men sto ikke i Martyrologium Romanum. Men i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er begge flyttet til 13. november, nå med Floridus som hovedperson:

Tiférni Tiberíni in Umbria, commemorátio sanctórum Floréntii, epíscopi, cuius verídicæ doctrínæ et sanctitátis sanctus Gregórius papa Magnus testis fuit, et Amántii eius presbýteri, caritáte in ægrótos omnibúsque virtútibus pleni.

I Tifernum Tiberinum [nå: Città di Castello] i Umbria, minnet om den hellige Floridus, biskop, om hvem den hellige pave Gregor den store vitner om hans rette lære og hellige liv, og Amantius, hans prest, full av kjærlighet til de syke og av alle dyder.

Floridus fremstilles i bispedrakt med mitra, stav og korkåpe, mens han holder en modell av Città di Castello i hånden.

Festa della fusione del grande cero («Festen for sammenslåingen av det store lyset») er kanskje den eldste manifestasjonen av kulten for de hellige beskytterne av Città di Castello, Floridus, Amantius og Domninus (it: Florido, Amanzio e Donnino). I 1032 ble katedralen i Città di Castello vigslet til Ss Patroni («de hellige beskyttere»). I den forbindelse var det fester, prosesjoner og religiøse seremonier med stor deltakelse av folket. Betydelig var også donasjonen i 1143 av et antependium i sølv med avbildninger av Floridus, Amantius og Domninus. Det var en gave fra pave Celestin II (1143-44), som selv var fra Città di Castello. Dette antependiet kan nå ses i Museo del Duomo.

For å befeste unionen mellom de ulike institusjonene i grevskapet, ble det besluttet at på årsdagen for Floridus’ død den 13. november skulle kommunitetene, brorskapene, universitetet og kirkene donere, hver etter sine økonomiske evner, en mengde voks til sammensmeltingen av Grande Cero, som deretter ble donert til kannikrektorene i katedralen i Città di Castello for å plassere ved siden av Floridus’ grav.

Grande Cero ble tent den 13. november og varte i nøyaktig 365 dager før det neste 13. november ble erstattet av et nytt vokslys. Gjennom århundrene gikk denne seremonien tapt av mange grunner, inntil «Brorskapet av gode råd» (Confraternita del buon consiglio) i 1988 gjenopptok den med tillatelse fra den daværende biskopen Carlo Urru (1982-91). Så igjen ble seremonien nært knyttet til det historiske minnet: Brorskapene iført historiske kostymer fra de eldste slottene, de ulike yrkene, en religiøs seremoni i katedralen, donasjon ved offertoriet under messen, på grensen til en form for ren folklore. I jubelåret 2000 slo brorskap fra Montone, Monte S. Maria Tiberina, Citerna, Morra, Celle, Buonconsiglio og S. Spirito di Città sammen for en feiring på søndag før den 13. november, med en offentlig seremoni med sammenslåing av Grande Cero og påfølgende overlevering til katedralen.

Innbyggerne i Città di Castello burde i moderne tid kalles castellani, men fortsatt foretrekker de å kalle seg tifernati til minne om det gamle navnet på byen. I Città di Castello vet alle navnene på de to hellige tifernati som katedralen er vigslet til. Domkirken er av ærverdig opprinnelse, i dag gjenoppbygd etter ødeleggelser og jordskjelv i en vakker renessansestil.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, webdiocesi.chiesacattolica.it, medioevoinumbria.it, keytoumbria.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. juli 2006 – Oppdatert: 19. september 2016