Den salige Albert Marvelli (1918-1946)

Den salige Albert Marvelli (it: Alberto) ble født den 21. mars 1918 i Ferrara i Emilia Romagna i Nord-Italia. Han var den nest eldste av de seks barna til bankfunksjonæren Luigi Marvelli og hans hustru Maria Mayr. Han var et livlig barn, men også svært tankefull og reservert og svært følsom for andres nød. I oppveksten var han spesielt påvirket av sin mor, som var familien Marvellis gode samaritan og alltid holdt huset åpent for de fattige. Det var ikke uvanlig for Albert å se halve måltidet sitt forsvinne for sine øyne slik at det kunne gis til de fattige. «Jesus har kommet, og han er sulten», pleide hans mor å si. Albert fikk en meget kristen oppdragelse av sine foreldre, og samtidig lærte han hardt arbeid og å forsvare rettferdighet og sannhet i henhold til Evangeliet.

I juni 1930 flyttet familien Marvelli til Rimini og Albert begynte å gå i det salesianske oratoriet og i menighetens gruppe av Katolsk Aksjon. Der ble hans tro næret og styrket, og hans oppmerksomhet på sitt kall til hellighet økte. Han pleide ofte å si: «Mitt livsprogram kan oppsummeres i ett ord: hellig». Albert var svært atletisk og elsket all slags sport, spesielt sykling. Dette var svært heldig, fordi det gjorde ham i stand til å utføre sitt fremtidige apostolat og karitative arbeid.

Den 7. mars 1933 døde Alberts far uventet, og i oktober samme år påbegynte 15-åringen sin åndelige dagbok hvor han forteller om sin daglige timeplan: «Jeg står opp så tidlig som mulig hver morgen, så snart vekkerklokken ringer. En halv time meditasjon hver dag, som ikke må forsømmes bortsett fra på grunn av omstendigheter utenfor min kontroll. Minst en halv time hver dag vies til åndelig lesning. Messe hver morgen og kommunion så regelmessig som mulig. Skriftemål hver uke og hyppig åndelig veiledning. Daglig resitasjon av Rosenkransen og Angelus ved middagstid».

Bare 18 år gammel ble Albert valgt til president for Katolsk Aksjon. Ved universitetet i Bologna, hvor han fortsatte sine studier, var han aktiv i den katolske organisasjonen FUCI i tillegg til at han ledet gruppen av Katolsk Aksjon i Rimini. Hver lørdag etter at han kom hjem, holdt han forelesninger, besøkte de fattige og forberedte programmet for de kommende dagene. Hans viktigste bekymring var de fattiges nød.

Albert tok sin universitetseksamen den 30. juni 1941 med en grad i ingeniørfag (la laurea in ingegneria meccanica), og han dro straks for å avtjene militærtjenesten. Men han ble fritatt allerede etter noen måneder fordi tre av hans brødre allerede gjorde tjeneste. En kort periode arbeidet han for Fiat i Torino. Da han vendte tilbake til Rimini, ble han valgt til bispedømmets visepresident for Katolsk Aksjon. Han begynte å undervise på et gymnas, og ved siden av viet han seg til et liv i bønn, eukaristisk hengivenhet og hjelp til de syke og fattige.

Under Andre verdenskrig ble familien Marvelli tvunget til å flytte til Vergiano, syv kilometer fra Rimini, på grunn av ødeleggende flyangrep. Men etter hvert bombeangrep vendte Albert med fare for sitt eget liv tilbake til byen for å hjelpe de sårede, døende og hjemløse. Han ga til de fattige det han hadde samlet sammen eller kjøpt med egne penger: mat, klær, madrasser og tepper. Han fraktet med seg det han kunne på sykkelen og delte det ut til de trengende. Noen ganger kom han hjem uten sko eller til og med uten sykkelen, fordi han hadde gitt dem til de trengende han hadde møtt den dagen.

Den 8. september 1943 okkuperte tyskerne Italia. Under okkupasjonen klarte Albert å redde mange mennesker fra å bli deportert til konsentrasjonsleirene ved at han modig befridde dem fra de forseglede vognene på togene som var klare til å dra fra stasjonen i Santarcangelo. Etter frigjøringen av Rimini den 23. september 1945 vendte familien Marvelli tilbake til byen, som nå var i ruiner og manglet vann, kloakk og strøm.

De midlertidige myndighetene ga straks Albert ansvaret for tildelingen av boliger. Han viste seg å være en dyktig administrator og få måneder senere ble han byråd og medlem av den italienske foreningen for sivilingeniører. Han åpnet også et suppekjøkken og inviterte de fattige til å gå til messe. Han ba sammen med dem, lyttet tålmodig til deres vanskeligheter og bekymringer og betrodde dem alle til Gud Faderen.

Albert tilhørte ikke noe bestemt parti i begynnelsen, men etter krigen sluttet han seg til Det kristeligdemokratiske partiet og ble et aktivt medlem av eksekutivkomiteen. Han forsto politikken som en viktig tjeneste for tro og rettferdighet i samfunnet. Han var en av kristeligdemokratenes mest populære kandidater og var respektert av alle, selv blant sine politiske motstandere kommunistene. Han kritiserte åpent deres ideologi, men de anerkjente hans ærlighet og dype hengivenhet til samfunnets vel.

Om kvelden den 5. oktober 1946 var Albert underveis på sykkel til et valgmøte i anledning lokalvalgene, hvor han var kandidat. Da ble han klokken 20.30 overkjørt av en militær lastebil og døde få timer senere uten å ha kommet til bevissthet. Han var bare 28 år gammel. Valget var i gang da nyheten om hans død spredte seg i byen, og mange velgere bestemte seg for å stemme på ham likevel. Imidlertid ble hans mor Maria valgt i hans sted.

Hans saligkåringssak ble innledet med et dekret av 16. januar 1975. Den 22. mars 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Dette gjaldt en lege i Bologna som i 1991 uforklarlig ble helbredet for brokk. Den 5. september 2004 ble Albert saligkåret av paven under hans besøk i Loreto, Maria-valfartsstedet i nærheten av Ancona ved den italienske Adriaterhavskysten. Hans minnedag er dødsdagen 5. oktober.