Den hellige Angela Merici (1474-1540)

Minnedag: 27. januar

Den hellige Angela Merici (de'Merici) ble født den 21. mars 1474 (eller 1470?) i Desenzano ved sørvestsiden av Gardasjøen i bispedømmet Verona i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hennes fars familie var bønder mens morens familie tilhørte den fattige landadelen. Angela var den femte av seks barn. Hun var en from liten jente og hadde en lykkelig barndom. Hun fikk en dypt religiøs oppdragelse, men familien hadde ikke råd til noen videre utdannelse.

Det er ikke stort mer vi vet om hennes barndom, selv om det fortelles at hun ble fascinert av legenden om den hellige martyren Ursula, som hun oppdaget i en alder av fem år i den endelige utbroderte versjonen i Legenda Aurea. Tre eldre brødre og en høyt elsket søster døde mens Angela var ung. Deretter døde også begge foreldrene, og hun ble foreldreløs da hun var ti år. Angela, en eldre søster og muligens en bror flyttet til en rik onkel i Salò ved bredden av Comosjøen.

Søstrene utviklet en slags åndelig begeistring som vakte et ønske i dem om ensomhet. De kom på den besynderlige ideen at de ville slå seg ned i en hule som anakoretene (eremittene) i Egypt. Naturligvis ble de holdt tilbake. Søstrene var så nært knyttet til hverandre at de ble kalt «de to turtelduene fra Salò». Derfor var det et hardt slag for den 13-årige Angela da søsteren døde. Enda verre var det at hun døde uten å ha mottatt sakramentene.

Angela ser da ut til å ha fått den første av mange visjoner, denne gang for å gi henne fullstendig ro i sjelen når det gjaldt søsterens frelse. Hun så himmelen åpen med en stor gruppe helgener som spilte instrumenter og jomfruer som sang, og de kom ned til henne på en himmelstige. En av jomfruene var hennes døde søster, som altså var kommet til himmelen. En stemme fortalte henne at hun en dag skulle lede en gruppe av innviede kvinner, som ville vokse og mangfoldiggjøre seg. På den tiden fortellingen om denne visjonen ble skrevet ned, hadde Angela allerede grunnlagt sin orden, men det skulle gå lang tid før det skjedde og visjonen ble oppfylt.

I takknemlighet viet hun seg enda mer til Gud og trakk seg tilbake fra den larmende livet i en blomstrende italiensk renessanseby. Hun farget sitt lyse hår med aske, og selv om det trolig var gjort som en form for «tørrsjampo», ble det tolket som et bevis på fromhet da «venetiansk blond» var moten. Hun sa fra seg sin arv, avla et løfte om evig jomfruelighet og sluttet seg til fransiskanertertiarene for å leve i fattigdom. Dette gjorde henne i stand til å motta sakramentene oftere, og det ga henne også status som enslig kvinne.

Onkelen døde da hun var rundt 22 år, og da vendte hun tilbake til Desenzano, og her levde i tyve år i streng forsakelse. Hun levde fullstendig på vann, brød og noen få grønnsaker. Hun tilbrakte flere år som ledsager til en venninne som var blitt enke, og hun dyrket noen innflytelsesrike vennskap og bekjentskaper. Fremfor alt tok hun barna under sin beskyttelse. Hun syntes det var synd at barna av de fattige ikke visste noe om kristendommen og nesten ikke fikk noen skolegang overhodet, så hun begynte å undervise landsbyens jenter i katekismen. Hun underviste dem så anskuelig og levende at de brakte hennes ånd videre inn i familiene. Hennes eksempel gjorde at likesinnede kvinner sluttet seg til henne, hovedsakelig fransiskanertertiarer, men ikke bare det. De dannet det som nå kunne kalles en «støttegruppe» for unge ugifte jenter i nabolaget. Angela utvidet opplæringen til også å gjelde andre kvinnelige sysler som vasking, søm, matlaging og sykepleie.

Resultatet var så vellykket at hennes rykte spredte seg. Et formuende, innflytelsesrikt ektepar fra Brescia fikk overtalt henne til å påta seg den samme oppgaven der fra 1516. Hun bodde hos dette paret, ble kjent med byens ledende familier og ble sentral i en gruppe fromme kvinner og menn. Til tross for hennes verdensfjerne og rent apostoliske liv søkte alle lag i befolkningen hennes råd, og hun søkte og fant trøst hos henne. Hun ble snart så kjent av store og små og så elsket at hun ble kalt «Angela av Brescia» eller bare «madre» (mor).

Angela glemte aldri sin visjon med himmelstigen, og fra tid til annen foretok hun pilegrimsreiser til forskjellige valfartssteder. Hun reiste til Mantova for å be ved graven til den salige dominikanertertiaren Hosanna for opplysning og inspirasjon. Hun grep begjærlig anledningen til å bli med en yngre slektning på en pilegrimsreise til Det hellige Land i 1524. De stanset en stund på Kreta, og der ble Angela på mystisk vis rammet av blindhet. Hun insisterte på å fortsette valfarten, og måtte bare lytte med henført oppmerksomhet på sine ledsageres beskrivelse av de hellige steder hun ikke kunne se. På hjemturen fikk hun på like mystisk vis synet tilbake på det samme stedet på Kreta.

Hennes arbeid ble snart kjent vidt omkring, og da hun i 1525 dro til Roma for å få del i jubileumsavlaten, ble hun invitert til minst en privat audiens med pave Klemens VII (1523-34). Han ba henne om å bli i Roma og overta ledelsen for et karitativt institutt ved navn «Guddommelig kjærlighet» med søstre som drev sykepleie, men Angela var overbevist om at hennes kall nå i omsorgen for lokale jenter, spesielt de fattige. Så hun avslo tilbudet og foretrakk å bli i Brescia. Hun avslo også et lignende tilbud fra hertugen av Milano om å komme dit.

Brescia var på den tiden regnet som en svært komfortabel og velstående by, men hadde akutte sosiale problemer. Savanarola hadde prekt mot byens innbyggeres sans for luksus i 1494, men ingen hørte etter. Samme år ble byen invadert av kong Ludvig XIII av Frankrike (1610-43), og ifølge en kronikør hadde hele byen «innen tre dager» adoptert elegante franske manerer og snakket fransk. Men dette gjaldt bare aristokratiet, mens borgerskapet inntok en annen holdning, og til slutt reiste de seg i et opprør mot okkupantene.

Dette førte til fryktelige represalier fra Gaston de Foix og hans tropper i februar 1512, og i henhold til samtidige beretninger drepte de 10.000 av byens 65.000 innbyggere på en eneste dag. I de neste årene sloss franskmennene, venetianerne og spanjolene om byen. Dette var årsaken til fattigdommen og elendigheten midt blant pomp og prakt, og den grunnleggende urettferdigheten som Angela og hennes hjelpere satte seg fore å bekjempe.

De kirkelige strukturene tjente ikke folke noe bedre, for siden 1442 hadde biskopene kommet fra den venetianske adelen. De behandlet byen som sitt len og bodde langt borte fra den, og det samme gjaldt mange sogneprester – 120 i 1564. Brescia hadde elleve kvinneklostre med til sammen 3.000 nonner, men disse var i praksis steder hvor aristokratiet dumpet sine overflødige døtre og hvor heterodoksi og til og med blasfemi florerte. En gruppe legfolk tok fatt på den åndelige tjenesten som presteskapet hadde lagt ned, så da pave Paul IV (1555-59) lette etter en reformbiskop, gikk han til disse legfolkenes rekker og utnevnte byens guvernør.

En religiøs bevegelse som var kjent som «Selskapet av Guddommelig kjærlighet», besto av legfolk, prester og munker. De var inspirert av den hellige Katarina av Genova (1447-1510). De slo rot i Brescia og grunnla hospitaler for uhelbredelig syke som de offisielle religiøse institusjonene nektet å ta inn. Man trodde en gang at Angelas Selskap var inspirert av denne bevegelsen, men det regnes ikke lenger som trolig. Noe overraskende ser det ikke ut til at hun var engasjert i denne bevegelsen.

Angelas eget arbeid fikk stadig større virkning i byen. Hun gikk rundt i sin drakt som fransiskanertertiar og var kjent for sitt strenge liv og sine personlige botsøvelser, men fant fortsatt glede i selskap med aristokratene som hjalp henne økonomisk. Hun bodde i deres villaer, dro på pikniker, var flink på hesteryggen og deltok i diskusjoner om poesi og filosofi. Hun klarte fortsatt ikke å bestemme seg for hvilken endelig form hun skulle gi den organisasjonen som var nødvendig for å gjennomføre hennes oppgave.

Men snart brøt det ut krig i Italia, og den fryktelige Sacco di Roma i 1527 var rett rundt hjørnet. Da keiser Karl V (1519-56) var i ferd med å erobre Brescia, var det viktig at flest mulig av de ikkestridende skulle forlate byen. Angela dro sammen med noen venner til Cremona, hvor de fortsatte sin undervisning. Da freden ble sluttet, vendte de tilbake til Brescia, noe som ble hilst med glede i byen.

Rundt år 1533 synes Angela å ha begynt å lære opp noen få av sine ledsagere i et slags uformelt novisiat. Tolv av hennes ledsagere kom for å bo sammen med henne i et hus nær kirken Sant'Afra, men flertallet fortsatte å bo sammen med foreldre eller andre slektninger. Mens kvinner med aristokratisk bakgrunn levde godt rundt 1500, sto kvinner fra lavere kår, og spesielt de som verken giftet seg eller sluttet seg til en orden, ofte overfor spesielt vanskelige situasjoner. Angela så at unge kvinner først ville bli tvunget inn i jobbing som tyender eller i prostitusjon og deretter i tigging på grunn av deres mangel på utdannelse. Historikeren L. Fossato skriver at hun derfor «av intet skapte den sosiale klassen av jomfruer». I praksis gjenskapte hun den tidlige kristne tradisjonen med kvinner som forble jomfruer i verden, og fikk heder for dette. Hun åpnet ikke et tilfluktssted for kvinner som hadde mislyktes i å skaffe seg menn, men forsvarte den opprinnelige verdigheten til alle kvinner i et grunnleggende forhold til Kristus.

Bare de som gikk inn «fritt og av egen vilje», kunne gå inn i «Selskapet» (Compagnia) hun skulle stifte – et militært begrep som minner om «Jesu Selskap» (jesuittene), som den hellige Ignatius av Loyola grunnla omtrent samtidig. Kallet ble sett på som personlig, men det ble beskyttet ved å være medlem av en gruppe. Angela visste at alle medlemmene av hennes Selskap av jomfruer ville måtte «kjempe den gode strid» selv, men at de sammen ga verden en gave i form av et kirkelig fellesskap.

Den 25. november 1535 samlet den over 60-årige Angela 28 av sine yngre ledsagere i kirken Sant'Afra i Brescia. Den hellige Afra var en høyt æret, men legendarisk martyr fra Brescia på 100-tallet. Der besluttet de å vie resten av sine liv til Gud og hans tjeneste, særlig til å undervise unge, fattige piker. De valgte den legendariske engelske martyren Ursula som sin skytshelgen. Dette regnes som grunnleggelsen av Compagnia di Santa Orsola (Ordo Sanctae Ursulae – OSU), den hellige Ursulas Selskap (eller orden) eller ursulinnene Ursulasøstrene), den første kvinnelige orden med undervisning som sin hovedoppgave. I begynnelsen eksisterte det ikke noe kommunitetsliv, for Angela ønsket at de skulle leve i verden et liv i sølibat i sine egne hjem, ingen løfter og ingen ordensdrakt, selv om søstrene ble anbefalt å bære en svart kjole. De møttes ofte for instruksjon.

Selskapet ble virkelig drevet som en militær enhet. Angela delte byen inn i distrikter med en «jomfru-mesterinne» som ansvarlig for hvert. Jomfru-mesterinnene var modne matroner, ofte enker, og deres ansvar var å lære opp jomfruene, passe på at de ikke ble misbrukt eller utnyttet på noen måte – de yngste seksuelt og de eldre økonomisk, og at de fikk anstendig lønn for all slags arbeid de kunne finne. Hvis det oppsto et problem som jomfru-mesterinnene ikke klarte å løse, ble de sendt videre til fire «enke-matroner» eller «oberstinner». De var valgt ut fra aristokratiet i Brescia på grunn av den evnen de hadde viste til å gi sine egne døtre en god utdannelse.

I 1537 ble Angela valgt til ordenens første leder. Den ordensregelen hun skrev var fleksibel nok til å bli tilpasset tid og sted, og det forklarer ursulinnenes mange endringer i livsstil gjennom århundrene. Regelen ble godkjent i 1544 av pave Paul III. Der kan vi lese at ursulinnene skulle praktisere både ytre og indre bønn, og skulle knytte seg til sine sognekirker. Angela insisterte på lydighet mot Kirken, biskopen, den åndelige veilederen, kongregasjonens overordnede og råd, ens foreldre, alle lover og regler og spesielt inspirasjonen fra Den Hellige Ånd. I begynnelsen foregikk mye av undervisningen i barnas egne hjem; i sin forestilling om et åpent og smidig samfunn av kvinner var Angela forut for sin tid.

Angela hadde sine sterke støttespillere, men også fiender, som anklaget henne for stolthet. Spesielt gjaldt dette de øvre klasser, som mistenkte henne for å ville narre deres døtre i gifteferdig alder bort fra prestisjefylte allianser gjennom giftemål. Til dette svarte hun at hun ville fortsette å være sine «døtres» omsorgfulle mor også etter sin død.

Angela Merici nådde bare å lede sitt selskap i fire år. Hun dikterte sin «Regel og Testamente» til en prestesekretær, Gabriele Cozzano. Hun døde den 27. januar 1540 i Brescia, på et tidspunkt da Kirken var i ferd med å åpne konsilet i Trient. Hennes legeme lå uten å bli gravlagt i tretti dager, mens kannikene i den lille kirken Sant'Afra kjempet med kannikene i katedralen om hvem som skulle få privilegiet av å ha hennes relikvier i sin kirke. Hun ble til slutt gravlagt i Sant'Afra, som siden andre verdenskrig heter Sant'Angela Merici. I dag hviler hennes legeme i et glasskrin i et sidekapell i den lille kirken ved Piazza Moretto i Brescia.

Ved hennes død var 24 grupper ursulinnere i gang med sin tjeneste for Kirken. Men først i 1565, et kvart århundre etter Angelas død, ble kongregasjonen formelt godkjent, ettersom kirkemyndighetene ikke før da var klar til å godkjenne Angelas nye konsept av søstre som beveget seg fritt omkring. Kongregasjonen ble en forløper for sekularinstituttene som har blomstret i moderne tider. I 1566 ble søstrene påtvunget klausur, sunget officium og ordensdrakt. Angelas orden blomstrer den dag i dag, og er beskrevet som «den eldste og betydeligste kvinnelige undervisningsorden i Den katolske kirke».

Det ble skrevet tidlige biografier om Angela av G. B. Nazari (1560) og Ottavio Gondi (1600), men de inneholder mye legendarisk materiale. En mer pålitelig biografi ble skrevet med henblikk på hennes saligkåringsprosess av Carlo Doneda i 1768. Prosessen trakk ut, hovedsakelig fordi noen mennesker motsatte seg hennes ideer, som de fant for progressive. Men det skulle vise seg at ursulinnene på grunn av sin organisasjon ble mindre sårbar for forfølgelser, særlig under Den franske revolusjon.

Angela ble ikke saligkåret før pave Klemens XIII (1758-69) stadfestet hennes kult den 30. april 1768, og hun ble helligkåret den 24. mai 1807 av pave Pius VII (1800-23). Hennes minnedag er 27. januar. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun fremstilles i kunsten som priorinne i ursulinnenes ordensdrakt med kors, rosenkrans og åpen bok, eller med en himmelstige.

av Webmaster publisert 22.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09