Den hellige Anastasia av Sirmium ( -304?)

Den hellige Anastasia har siden tidlig middelalder vært blant de mest ærede hellige i Kirken. Likevel kjenner vi ikke annet enn legenden om henne. Hun kalles oftest «Den yngre» for å skille henne fra Anastasia den Eldre, som led martyrdøden sammen med den hellige Kyrillos i Roma under keiser Valerians forfølgelser rundt 257. Men det er kanskje til og med tale om to hellige; Anastasia av Sirmium og Anastasia av Roma, som har vokst sammen til én skikkelse.

Ifølge legenden var Anastasia datter av en adelig romer ved navn Praetextatus og hans kristne hustru Fausta eller Flavia. På morens anmodning fikk hun undervisning i den kristne tro av den hellige Krysogonus, som også led martyrdøden rundt 304 under keiser Diokletians (284-305) forfølgelser. Mot sin vilje ble hun giftet bort til Publius, en rik, men umoralskhedning, men hun klarte å bevare sin kyskhet. Sammen med sine tjenestekvinner og besøkte hun kristne i fengsel under keiser Diokletians forfølgelser og forsøkte etter beste evne å lindre deres kvaler. Hennes mann forbød henne å forlate huset, stengte henne inne i et lite rom og ga henne så lite mat at hun nesten døde. Det lyktes henne imidlertid å sende et brev til sin lærer Krysogonus, som ga hennes trøst og mot i sitt svarbrev.

Kort etter døde Publius under et oppdrag i Persia, og hun fikk friheten tilbake. Straks ga hun alt hun eide til de fattige og fulgte Krysogonus til Aquileia for å hjelpe de kristne der. Der ble han halshogd under forfølgelsene. Etter martyriet til de hellige Agape, Chionia og Irene ble også Anastasia arrestert og brakt for prefekten for Illyricum i Sirmium. Hun ble besøkt i fengselet og fikk mat av den døde hellige Theodota. Deretter ble hun sammen med en annen kristen og 130 hedenske kriminelle ble hun satt om bord på et lekk fartøy og forlatt til sjøs. Men Theodota viste seg igjen og førte skipet til land, og hedningene ble alle omvendt. Men Anastasia ble tatt med til øya Palmeria ved Terracina, hvor hun led martyrdøden ved å bli brent levende, naglet til bakken med armer og bein utstrakt og med ilden tent rundt henne. Deretter ble hun begravd mens hun fortsatt var i live. 200 menn og 70 kvinner led samtidig martyrdøden på forskjellige måter.

Disse og andre historier om Anastasia er nesten sikkert apokryfe. Hennes navn ble på 400-tallet satt inn i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia). Men så langt man vet, var hun ikke født i Roma og bodde ikke der.

Hennes kult stammet fra Sirmium i Pannonia (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia), hvor hun kanskje led martyrdøden under Diokletian, men det er ikke bevart noen pålitelige detaljer om hennes liv og lidelseshistorie. Sirmium var en gang hovedstad i Illyria og tidvis residens for keiserhoffet. Under østkeiseren Leo I (457-74), mens den hellige Gennadius var patriark av Konstantinopel, ble Anastasias relikvier overført fra Sirmium til Konstantinopel, og en betydelig kult startet.

Historien om hvordan hennes minnedag ble forbundet med julen, er liturgisk interessant. Feiringen av Kristi fødsel som en separat fest begynte i Roma og spredte seg derfra til øst, men da den kvinnelige pilegrimen Etheria besøkte Jerusalem på slutten av 300-tallet, ble Kristi fødsel fortsatt feiret der som en del av Epifani den 6. januar. Etheria skildrer hvordan biskopen, presteskapet, munkene og folket i Jerusalem på vigilien dro til Betlehem og dannet en høytidelig stasjon ved fødselsgrotten. Ved midnatt ble det dannet en prosesjon, og de vendte tilbake til Jerusalem og sang morgenofficiet like før daggry. Messen ved daggry var opprinnelig til ære for Anastasia av Sirmium. Senere på morgenen på Epifani var det en høytidelig eukaristifeiring, som begynte i Konstantins store basilika (Martyrion) og fullført i Oppstandelseskapellet (Anastasis).

I sin kommentar til Hieronymianum legger p. H. Delehaye vekt på Jerusalems motvilje mot å adoptere en egen fest for Herrens fødsel, selv om en preken av den hellige Johannes Krysostomos gjør det klart at den var innført i den syriske byen Antiokia så tidlig som 376. Det kommer frem av en av prekenene til den hellige patriark Sofronius at Jerusalem hadde tilpasset seg praksis i resten av kristenheten før hans død i 638.

På 500-tallet ble Jerusalems liturgi gjentatt eller imitert i Roma på juledag. Ved daggry feiret paven messe i basilikaen Santa Maria Maggiore, hvor de formentlige relikviene av trekrybben ble brakt på 600-tallet. Senere på dagen var det en prosesjon til Peterskirken, hvor paven sang messen igjen. Mellom disse to feiringene kom det enda en, som fant sted i kirken Sant'Anastasia nedenfor Palatin-høyden. Denne praksisen, som fortsatte gjennom middelalderen, er spesifisert i det romerske missalet. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) påpeker at sent på 400-tallet, omtrent da Anastasia av Sirmiums kult nådde Roma, var denne kirken det kongelige kapellet til de bysantinske hofftjenestemennene og det sentrale stedet for gudstjenester i det greske kvartalet. Den var opprinnelig kalt Anastasis-basilikaen og var i likhet med den i Konstantinopel en kopi av Anastasis-basilikaen i Jerusalem. Den fikk etter hvert en dedikasjon til den hellige Anastasia, som feires den 25. desember.

Den amerikanske arkeologen P. B. Whitehead nevner enda en mulighet. Han påpeker at kirken Sant'Anastasia, titulus Anastasiae, er en av de 25 originale tituli eller sognekirker i Roma, og den eneste som faktisk ligger i sentrum av byen. Alle disse kirkene hadde sin opprinnelse i kapell i private hus, men Sant'Anastasia ligger i den delen av Roma hvor det keiserlige palasset sto, ikke i boligområdet. Den italienske 1800-talls-arkeologen G. B. de Rossi oppdaget en inskripsjon i kirken, som fortalte at den hadde blitt dekorert med veggmalerier av den hellige pave Damasus I (d. 384), noe som betyr at kirken må være grunnlagt lenge før hans tid. Kirkens arkitektur støtter dette funnet: en liten del av bygningen kan dateres tilbake til Konstantins tid. Han var keiser i Roma fra 312 til 324, da han flyttet hovedstanden til Bysants. Konstantin hadde en søster ved navn Anastasia, som vi vet svært lite om, bortsett fra at hun giftet seg med Bassianus Caesar, som Konstantin betrodde styret av Italia.

Kirken Sant'Anastasia hadde opplagt en stor betydning for det kristne Roma. Adopsjonen av Anastasia som titularhelgen kan ha vært rent tilfeldig, basert bare på likheten mellom «Anastasia» og «Anastasis». Dedikasjonen kan være en gresk import, at en eldre kirke fikk en dedikasjon til Anastasia av Sirmium da hennes kult spredte seg og den bysantinske innflytelsen i Roma økte. Kirken kan ha vært i den delen av det keiserlige palasset hvor Konstantins søster bodde og kan senere ha fått hennes navn, eller det kan ha vært en annen romersk grunnleggerske ved navn Anastasia. Disse mulighetene utelukker ikke hverandre og mer enn en av dem kan være riktig, men selv om kirken nå er relativt obskur og den lingvistiske og historiske tradisjonen er sammenfiltret, ga dens historie Anastasia av Sirmium i flere århundrer den ære å bli minnet ved den andre pontifikale julemessen.

I østkirken minnes Anastasia den 22. desember. I kunsten fremstilles hun med salvekrukke mens hun salver likene av kristne martyrer, eller bundet til tre pæler på retterstedet. Hun kan også ses med saks, for hun er skytshelgen for pressesensuren. Hun kan anropes som forbeder ved hodesmerter og brystsykdommer.