Den salige Henrik Angelus Angelelli Carletti og tre ledsagere (d. 1976)

Denne martyrgruppen består av fire personer, de salige Henrik Angelus Angelelli Carletti (1923-76), Gabriel Josef Roger Longueville (1931-76), Karl de Dios Murias (1945-76) og Venceslas Pedernera (1936-76). P. Longueville var fransk, mens de tre andre var argentinske.

Først litt om den historiske bakgrunnen for deres martyrium. Juan Domingo Perón (1895-1974) var president i Argentina fra 1946 til 1955, da han ble styrtet i et militærkupp. Han var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien, en slags fagforeningsorientert populisme som oppsto på 1940-tallet. Etter kuppet fikk Perón og peronistene forbud mot å delta i valg. I perioden fra 1955 til 1973 hersket det politisk kaos i Argentina med skiftende regjeringer og militærkupp. Et kupp i 1971 fikk trumfet gjennom et konstitusjonelt demokrati, men valget ble imidlertid først holdt den 11. mars 1973.

Med det første argentinske president- og parlamentsvalget ble det folkelige håpet gjenfødt. Valgdeltakelsen var på 85,5 %. Perón levde i eksil i Spania og hadde forbud mot å stille til valg, men hans personlige representant i Argentina, Héctor Cámpora (1909-80), vant presidentvalget. Han satt som president fra 25. mai til 13. juli 1973. Han annullerte begrensningene mot Perón og gikk av sammen med sin visepresident. Han ble erstattet av Raúl Alberto Lastiri (1915-78), som var president fra 13. juli til 12. oktober 1973. Han var president for deputertkammeret som hadde den utøvende makt. Alejandro Díaz Bialet, senatets president og foran Lastiri i suksesjonslinjen, var på et diplomatisk oppdrag i Afrika på den tiden.

Da var Perón kommet tilbake fra eksil i Spania og overtok som president og styrte Argentina i ett år til han døde den 1. juli 1974. Da overtok hans enke og visepresident Isabel Martínez de Perón makten. I hennes korte presidentperiode (1974-76) ble den argentinske økonomien kraftig forverret, den populistiske peronistbevegelsen ble splittet, og ekstremister på høyre og venstre fløy begynte å angripe hverandre. I 1974 opplevde landet en forverring av den sosiale og politiske krisen, med drap, attentater og angrep mot ledere og folkelige organisasjoner.

Den 24. mars 1976 tok en gruppe høyreorienterte offiserer makten ved et kupp. De avsatte Isabel Perón og alle landets guvernører. De stengte også parlamentet, innførte unntakstilstand og opprettet et militært styre, en junta. Deretter satte de i gang en brutal utrenskning av venstreopposisjonelle, fagforeningsledere, marxistiske studenter og familie og venner av disse. Et sted mellom 20 000 og 30 000 forsvant, de fleste var under tretti år. Denne perioden i Argentina er kjent som «Den skitne krigen» (La Guerra Sucia). Etter statskuppet ble kontrollen og overvåkingen av kirkens medlemmer intensivert som en del av den undertrykkelsen som ble satt i gang av militærdiktaturet.

Den salige Henrik Angelus Angelelli Carletti (sp: Enrique Ángel) ble født den 18. juli 1923 i Córdoba, delstatshovedstad i provinsen Córdoba i Argentina. Han var eldste sønn av de italienske innvandrerne Juan Angelelli og Celina Carletti. Som femtenåring begynte Henrik på erkebispedømmets seminar Nuestra Señora de Loreto. Ved begynnelsen av det andre året med teologi ble han sendt til Roma for å fullføre sine studier ved Pontificio Colegio Pío Latino Americano. Han ble presteviet den 9. oktober 1949 i Roma og fortsatte studiene ved Det pavelige universitetet Gregoriana, hvor han tok en lisensiatgrad i kirkerett.

Da han kom tilbake til Córdoba i 1951, begynte han sitt pastorale arbeid som kapellan i sognet San José i barrio (bydelen) Alto Alberdi og som kapellan ved El Hospital Clínicas. Han besøkte slumområdene i Córdoba. Møtet med de marginalisertes virkelighet gjorde at han ville fokusere på tjenesten for de fattige. I 1952 fikk han ansvar for den pastorale omsorgen i kapellet Kristus arbeideren (Cristo Obrero) og ble utnevnt til rådgiver for Den katolske arbeiderungdommen (Juventud Obrera Católica – JOC), mens han bodde i presteboligen.

Hans hjem var et sted for permanente møter og konsultasjoner for en god del av prestene i Córdoba. Han satt i styret i Katolsk Aksjon i erkebispedømmet, og han underviste i kirkerett og Kirkens sosiallære på presteseminaret i Córdoba og var professor i teologi ved instituttet Lumen Christi. Han arbeidet i erkebispedømmets kurie og bidro i universitetssjelesorgen, og han var rådgiver for noen sentre for den katolske studentforeningen (Juventud Universitaria Católica – JUC).

Angelelli ble den 12. desember 1960 utnevnt av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) til titularbiskop av Lystra og hjelpebiskop i erkebispedømmet Córdoba, 37 år gammel. Den 20. desember ble han utnevnt til generalvikar for erkebispedømmet, og den 16. februar 1961 overtok han som erkedekan ved katedralens kapittel. Han ble bispeviet den 12. mars 1961 i katedralen i Córdoba, som var overfylt av arbeidere og enkle mennesker. Hovedkonsekrator var erkebiskop Ramón José Castellano (1903-79) av Córdoba (1958-65), assistert av erkebiskop Juan Carlos Aramburu (1912-2004) av Tucumán (1953-67), senere erkebiskop av Buenos Aires (1975-90) og kardinal fra 1976, og biskop Emilio Antonio di Pasquo (1899-1962) av San Luis (1946-61). Biskop Angelelli tok som sitt motto: Para que todos sean uno («Må de alle være ett») (Joh 17,21).

Biskop Angelelli deltok i første (1962), tredje (1964) og fjerde sesjon (1965) av Andre Vatikankonsil. Han var rektor ved presteseminaret, og som hjelpebiskop ble han involvert i ulike fagforeningskonflikter (Fiat, IME, kommunene), et sjeldent engasjement for en biskop i kirkelig sammenheng i Argentina, noe som skapte motstand mot ham, spesielt i den tradisjonelle katolisismens kretser i Córdoba. I 1963 oppfordret han til solidaritetskampanjer for å lindre sult og oppsigelse av avsatte. I 1964 var det på grunn av endringene etter konsilet spenninger i kirken i Cordoba, spesielt etter publiseringen av avisreportasjer fra patrene Vaudagna, Gaido, Dellaferrera og Viscovich. Angelelli støttet offentlig deres reformbestrebelser, noe som førte til at han i 1965 ble kastet ut av kurien i Córdoba, etter at erkebiskop Ramón José Castellano (1903-79) av Córdoba (1958-65) hadde gått av. Han ble forvist til Colegio Villa Eucharistica som kapellan for søstrene i kongregasjonen Hermanas Adoratrices Esclavas del Santísimo Sacramento y de la Caridad, «Tjenerinner av Det hellige Sakrament og Nestekjærligheten» (Sorores Adoratrices Ancillæ SS Sacramenti et a Caritate – AASC), grunnlagt i 1845 av den hellige Maria Mikaela Desmaisières (1809-1865).

Men den nylig utnevnte erkebiskopen av Córdoba (1965-98), Raúl Francisco Primatesta (1919-2006), kardinal fra 1973, gjeninnsatte senere i 1965 Angelelli som hjelpebiskop, og han gjenopptok sin pastorale stil med kontakt med menneskene. Angelelli var en av de førti biskopene som underskrev «Pakten fra katakombene» (Pacto de las catacumbas), som ble undertegnet i Domitilla-katakomben i Roma. Der forpliktet de seg til å vandre med de fattige, og ta opp en enkel livsstil og avstå fra alle symboler på makt.

I mai 1966 ble det dannet en provisorisk kommisjon for å forberede den første nasjonale pastoralplanen i Argentina. Som et resultat ble «Den biskoppelige pastoralkommisjonen» (Comisión Episcopal de Pastoral – COEPAL) opprettet den 19. juli 1967. Kommisjonen ble ledet av Manuel Marengo, biskop av Azul, mens Enrique Angelelli ble visepresident. I kommisjonen satt også biskopene Vicente Faustino Zazpe av Rafaela, José Medina av Jujuy og Juan Iriarte Reconquista. I den interne organisasjonen var Angelelli president for underkommisjonen for helligdommer (1969-1970), og var også den ansvarlige for folkesjelesorgen. I perioden som visepresident til april 1970 deltok Angelelli aktivt i de ulike rådgivende møtene og styremøtene. Angelelli ga stilltiende tillatelse til det første møtet i «Prestebevegelsen for Den tredje verden» (Movimiento de Sacerdotes para el Tercer Mundo – MSTM) i mai 1968. Bevegelsen hadde som mål å kombinere de reformideene som fulgte etter konsilet, med en sterk politisk og sosial deltakelse. Men biskop Angelelli var aldri selv medlem av bevegelsen.

Angelelli ble den 3. juli 1968 utnevnt av den hellige pave Paul VI (1963-78) til biskop av bispedømmet La Rioja i provinsen av samme navn i det nordvestre Argentina etter Horacio Arturo Gómez Dávila (1913-74), som hadde styrt bispedømmet i fire år siden 1964. Den 24. august 1968 tok han bispedømmet La Rioja i besittelse, samme dag som den andre konferansen i det latin-amerikanske bisperådet (CELAM) ble åpnet i Medellín i Colombia. I sin preken i anledning inntoget i bispedømmet erklærte han: «Jeg kommer ikke for å bli tjent, men for å tjene, tjene alle uten skille mellom sosiale klasser eller måter å tenke eller å tro på. Som Jesus ønsker jeg å være en tjener for våre brødre de fattige».

Biskop Angelelli begynte helt fra begynnelsen å besøke institusjoner, lokalsamfunn, barrios (bydeler) og byer i La Rioja. I september ble prestene tilkalt for pastorale dager, hvor hele bispedømmet ble orientert. Også legbevegelsene ble innkalt for å bli med i denne fornyelsen. I mai 1969 ble bispedømmets pastoraluke holdt, hvor det ble utarbeidet et dokument som fordypet analysen av virkeligheten i provinsen og engasjementet for frigjøring av menn og kvinner i La Rioja. Fra da av ble biskop Angelellis pastorale tjeneste preget av å stå sammen med arbeiderne i deres krav, og med bøndene som fremmet sin kooperative organisasjon. Han fordømte ågerrenter, narkotika, kasinoer og prostitusjonen som ble styrt av de mektige i samfunnet i La Rioja.

Ved sine besøk i barrios oppmuntret han naboer til å løse boligproblemet og organisere forbrukerkooperativer. Han reiste gjennom hele provinsen og besøkte de mest fjerntliggende og glemte landsbyene. Han klaget til den nasjonale regjeringen på budsjettet for provinsen, fordømte herskernes vilkårlige handlinger, oppmuntret organisering av hushjelper og tjenestefolk og oppfordret alle til å engasjere seg politisk for folkets tjenester og velferd. Han oppmuntret gruvearbeidere og landarbeidere til å danne fagforeninger og kooperativer for fremstilling av strikkevarer, murstein, klokker og brød, og å gjøre krav på og å dyrke ubrukt land.

Konservative katolske grupper kjempet mot disse endringene ved å starte kampanjer mot dem, noe som ble intensivert i 1970 og kulminerte i et forbud mot radiooverføring av messen i katedralen. Mobiliseringen og protestene i provinsen sto i kontrast til stillheten fra bispekonferansen. Mellom 1971 og 1972 ble Movimento Rural Catolico («Den katolske bygdebevegelsen») og Cooperativa de Trabajo Amingueña Limitada («Arbeidskooperativet for Aminga») [en by i provinsen La Rioja] (Codetral) opprettet for å fremme eksproprieringen av Azzalinis latifundio (storgård), som hadde vokst gjennom tilegnelse av mindre eiendommer hvor eierne ikke kunne betale sin gjeld. Guvernør Carlos Menem av La Rioja, senere argentinsk president (1989-99), lovte at han ville gi storgården til kooperativet. Kooperativet ville gjøre det mulig å oppnå bedre priser på regionale produkter og arbeide solidarisk på ubrukt land. I august konfronterte Angelelli og hans prester igjen de facto regjeringen, da politiet arresterte to prester og en legmann.

Radiooverføringen av messen ble gjeninnført i kirken i La Rioja. Den 13. juni 1973 dro biskop Angelelli til Anillaco i provinsen La Rioja, Menems fødeby, for å presidere ved festen for byens skytshelgen, den hellige Antonius av Padova (1195-1231). Han ble møtt av en mobb ledet av kjøpmenn og landeiere, blant dem Amado Menem, guvernørens bror, og dennes sønner César og Manuel. De protesterte mot ekspropriasjon av store eiendommer. Mobben trengte seg inn i kirken med makt, og da biskop Angelelli stanset feiringen og forlot kirken, kastet de steiner på ham. Guvernør Menem (som Angelelli hadde vært skriftefar for) trakk tilbake sin støtte til kooperativet og begrunnet det med «sosial uro». Angelelli fordømte konservative grupper, avlyste religiøse feiringer i bispedømmet og erklærte et midlertidig interdikt rettet mot familien Menem og deres tilhengere som forsøkte å skjule konflikten og anklaget kirken i La Rioja for å være «kommunistisk». Med forakt ble han kalt «den røde biskop», kommunist, ekstremist, «tredje-verdenist» eller «Satanello», en ironisk vri på hans etternavn Angelelli.

Pedro Arrupe SJ (1907-1991), jesuittenes ordensgeneral (1965-83), og erkebiskop Vicente Faustino Zazpe (1920-84) av Santa Fe (1969-84), sendt av Den hellige stol for å føre tilsyn, besøkte La Rioja og støttet Angelelli, som hadde tilbudt seg å gå av og ba paven om å stadfeste hans handlinger eller å trekke sin tillit tilbake. De som var rammet av interdiktet, krevde av Zazpe at han skulle fjerne Angelelli, mens militærmarsjer ble spilt via en høyttaler. Nesten alle prestene i bispedømmet møtte Zazpe for å støtte Angelelli, og de fortalte ham at «de mektige manipulerte troen for å opprettholde folkets urettferdige og undertrykte situasjon» og for å utnytte den «billige, underbetalte arbeidsstyrken». Zazpe avsluttet sin inspeksjon med å koncelebrere messen med Angelelli og uttrykte sin fulle støtte til hans pastorale arbeid og doktrinære ortodoksi.

På den andre siden sa presidenten for den argentinske bispekonferansen (1970-76), Adolfo Servando Tortolo (1911-98), erkebiskop av Paraná (1962-86), at konferansen ikke skulle megle, og sammen med den apostoliske nuntius i Argentina (1969-73), erkebiskop Lino Zanini (1909-97), støttet han åpent dem som var rammet av interdiktet. Nuntius ga dem til og med krusifikser i gave.

I september 1974 reiste Angelelli på ad limina-besøk til Roma sammen med de andre biskopene. Mens de var i Europa, ble det foreslått at han ikke skulle reise tilbake fordi hans navn sto på trussellisten til den parapolitiske gruppen Tres A i den argentinske antikommunistiske alliansen. Men Angelelli vendte tilbake til sitt bispedømme og skisserte hovedmålene for 1975: «Gå med og fra folket, fortsette å implementere konsilet og fortsette den integrerte fremgangen for folket i La Rioja». Den 12. februar 1976 ble generalvikaren i bispedømmet La Rioja, p. Esteban Inestal (1932-2010), arrestert i Mendoza av de militære sammen med to legmenn, som var medlemmer av den sosiale aktivistbevegelsen Movimiento Rural, Rafael Sifré og Carlos Di Marco.

Den 24. mars 1976 skjedde militærkuppet og en militærjunta overtok makten i Argentina. Etter statskuppet ble kontrollen og overvåkingen av kirkens medlemmer intensivert som en del av den undertrykkelsen som ble satt i gang av militærdiktaturet. Biskop Angelelli hevet sin røst for å fordømme menneskerettighetsbrudd, og han sørget for at de andre biskopene i landet ble kjent med forfølgelsen av kirken i La Rioja. Angelelli ba general Osvaldo Pérez Battaglia, den nye militære lederen som juntaen hadde innsatt i La Rioja, om informasjon om hvor det var blitt av generalvikaren og de to aktivistene. Da han ikke fikk noe svar, reiste han til Córdoba for å snakke med general Luciano Benjamín Menéndez, som da var kommandant for Det tredje armékorps og innsatt militær leder i Córdoba. Menéndez truet og advarte biskop Angelelli: «Det er du som må være forsiktig». Angelelli skal ha visst at han sto på de militæres mordliste, og mennesker nær ham hadde ofte hørt ham si: «Neste gang er det min tur».

På grunn av den usikre situasjonen ba Angelelli prester, ordensfolk og legfolk om å forlate bispedømmet for å beskytte seg, men ikke akseptere invitasjonen fra latinamerikanske biskoper til et møte i Quito i Ecuador. «Jeg er redd, men du kan ikke gjemme evangeliet under sengen», innrømmet han til sine familiemedlemmer som fryktet at utgangen ville bli tragisk. Undertrykkelsen ble mer akutt, og p. Eduardo Ruíz fra Olta og p. Gervasio Mecca fra Aimogasta ble arrestert. Den 18. juli ble patrene Gabriel Longueville og Carlos Murias fra Chamical kidnappet, torturert og drept. Den 26. juli ble bonden og den sosiale aktivisten Wenceslao Pedernera skutt i sitt hjem i Sañogasta.

Den 4. august 1976 kjørte biskop Angelelli en varebil sammen med p. Arturo Pinto tilbake fra en novena de hadde feiret i Chamical for de to drepte prestene i den byen, de salige Carlos de Dios Murias og Gabriel Longueville. Biskop Angelelli hadde i sin preken hadde fordømt mordene på de to prestene, som han selv noen dager tidligere hadde feiret den felles begravelsen for. Han hadde med seg en mappe med notater og vitnesbyrd i begge sakene, som knyttet Luftforsvaret til forbrytelsen. Ifølge p. Pinto begynte en bil å følge etter dem rett etter at de hadde forlatt Chamical. Biskopen akselererte, men så dukket det opp en annen bil, en Peugeot 404, og ved høyden i Punta de los Llanos tvang de to bilene varebilen mellom seg inntil den veltet.

Etter å ha vært bevisstløs en stund, så p. Pinto biskop Angelelli ligge død på veien, med store skader i nakken, «som om han hadde blitt slått mange ganger». Biskopens kropp lå på bakken i seks timer og varebilen var borte. Mappen biskopen hadde med seg, ble aldri funnet. Denne mappen ble senere sett på skrivebordet til innenriksministeren, general Jorge Hugo Arguindegui (1930-97). Området ble raskt omringet av politi og militært personell. Det ble sendt bud på en ambulanse, og Angelellis døde legeme ble brakt fra Punta de los Llanos i provinsen La Rioja til byen La Rioja.

Obduksjonen avslørte flere brukne ribben og et stjerneformet brudd i bakhodebenet (os occipitale), som stemte overens med et slag påført med en stump gjenstand. Lastebilens bremser og ratt var intakte, og det fantes ingen kulemerker. Politirapporten hevdet at p. Pinto hadde kjørt og et øyeblikk mistet kontrollen over kjøretøyet, og da han forsøkte å komme opp på veien igjen, punkterte et dekk og lastebilen rullet rundt flere ganger. Det ble sagt at biskop Angelelli ble drept i ulykken, og dommer Rodolfo Vigo aksepterte rapporten. Få dager senere anbefalte aktor Martha Guzmán Loza at saken ble lukket og kalte den en «trafikkhendelse».

Men blant folket i La Rioja var det ingen tvil om det var et attentat, og med innspill fra sentrale vitner ble det klart at Angelelli hadde blitt tatt ut fra bilen uskadd og brutalt drept av flere slag mot nakken. Han var 53 år gammel. Han hadde vært prest i 26 år, og biskop i femten år. Han ble året etter etterfulgt som biskop av La Rioja (1977-92) av den tyskfødte Bernardo Enrique Witte (1926-2015). Biskopene Jaime Francisco de Nevares SDB (1915-95) av Neuquén (1961-91), Jorge Novak SVD (1928-2001) av Quilmes (1976-2001) og Miguel Esteban Hesayne (f. 1922) av Viedma (1975-95) kalte hendelsen et mord, selv under diktaturet, men resten av Kirken var taus. Biskop Angelelli regnes som den første biskopen som ble myrdet under de latinamerikanske diktaturene.

«Den skitne krigen» var en del av den USA-støttede «Operasjon kondor», hvor militærjuntaer i flere latinamerikanske land, Chile, Argentina, Bolivia, Brasil, Paraguay og Uruguay, samarbeidet med representanter fra USA om å ta livet av venstreopposisjonelle. Initiativet til Operasjon kondor kom fra den chilenske juntalederen, general Pinochet. Den katolske kirke har blitt kritisert for å ha støttet militærregimene. Angelelli ble myrdet to måneder etter at USAs utenriksminister og vinner av Nobels fredspris (1973) Henry Kissinger ga Argentinas militærjunta grønt lys for deres undertrykkende politikk, som inkluderte tortur og mord på titusener og opprettelsen av mer enn 340 hemmelige konsentrasjonsleirer over hele landet.

I 1982 invaderte den argentinske militærjuntaen Falklandsøyene, men de tapte både krigen og folkets støtte og Storbritannia vant øyene tilbake. Etter valget i 1983 har Argentina vært et demokrati. I de påfølgende rettssakene ble flere offiserer dømt til fengselsstraffer. I frykt for nye kupp ble det riktignok gitt amnesti til alle som kun fulgte ordre. Etter et nytt militæropprør i 1990 ble også de dømte hovedpersonene i Den skitne krigen løslatt. Flere ble imidlertid arrestert igjen for å ha bortført barn, en forbrytelse som, i likhet med voldtekt og tyveri, ikke var omfattet av amnestiet. Juntaleder Jorge Rafael Videla Redondo ble dømt til livstid i fengsel i 1998 og døde alene på sin celle i 2013. På begynnelsen av 2000-tallet ble amnesti­lovene opphevet og straffe­forfølgelsen av ansvarlige gjenopptatt. Hundrevis av personer ble domfelt.

 

Den 19. juni 1986, etter at landet igjen hadde fått et demokratisk styre, erklærte dommeren Aldo Morales i La Rioja at den såkalte bilulykken hadde vært «et mord, kaldblodig planlagt og forventet av offeret». Da noe militært personell ble involvert i anklagen, forsøkte De væpnede styrkene å blokkere etter­forskningen, men dommeren avviste deres påstander. Saken ble oversendt til Argentinas
høyeste­rett, som i sin tur sendte den til
den føderale domstolen i Córdoba.
Tribunalet i Córdoba sa at det var mulig at
ordrene hadde kommet fra kommandanten
for Det tredje armékorps, Menéndez.

I april 1990 fikk Ley de Punto Final («Siste-punktum-loven») av 1986 en slutt på etter­forskningen mot de tre militære som var anklaget for mordet, José Carlos González, Luis Manzanelli og Ricardo Román Oscar Otero. Denne loven og Ley de Obediencia Debida («Loven om lydighetsplikt») av 1987 ble opphevet i 2005, og i august samme år ble saken gjenåpnet. Høyesterett delte saken i to ved at anklagene mot de militære ble sendt til tribunalene i Córdoba, mens den mulige deltakelsen i mordet av sivile, ble sendt til La Rioja. Erkebiskopen av Buenos Aires (1998-2013), Jorge Mario Bergoglio, stilte bevismateriale til disposisjon for rettsprosessen. Tidligere kommandør Menéndez ble innkalt til tribunalet i La Rioja den 16. mai 2006, men avla ingen forklaring.

I april 2009 ble en utført en nekropsi (liksyn) av biskop Angelellis levninger. Den juridiske medisinske rapporten bekreftet at de mange bruddene i skallen var dødsårsaken. På samme måte ble visse opplysninger avslørt som antydet å benekte et drap. Ved å slå fast at det ikke fantes prosjektiler fra skytevåpen, noe som aldri ble nevnt som bevis i saken, ble det synet styrket at det dreide seg om en vanlig og tilfeldig trafikkulykke uten intensjonalitet, det vil si et angrep.

Kirken i La Rioja hadde gitt tillatelse til en ekshumasjon av biskopens levninger for å bli gjenstand for studier av rettsmedisinske eksperter fra justisdepartementet. Før levningene ble deponert i katedralens krypt, ble en messe feiret av biskop Roberto Rodríguez sammen med alle prestene i La Rioja i bispedømmets fullsatte katedral med levningene nærværende i en ny eikekiste. Biskopen uttrykte ønske om et svar fra justismyndighetene. Som en hyllest ratifiserte han den drepte prelatens pastorale kamp. Alle tilstedeværende applaudere mens en gruppe prester løftet kisten og flyttet den til bispekrypten, hvor han ble stedt til hvile i samme nisjen som hadde huset levningene siden den 4. august 1976.

I Centro Tiempo Latinoamericano i Córdoba i 2010 sto biskop Angelellis niese, Maria Elena Coseano, den daværende biskopen av La Rioja (2006-13), Roberto Rodríguez (f. 1936), sekretariatene for menneskerettigheter på nasjonalt og provinsnivå, og p. Arturo Pinto som overlevende offer, som saksøkere i den føderale domstolen i La Rioja. I presentasjonen ble historien som flere ganger var blitt gjentatt av p. Arturo Pinto, det eneste direkte vitne i rettssaken, nok en gang oppsummert. Den sa at varebilen som biskopen kjørte, ble låst kraftig av en Peugeot 404 i en manøver som førte til at varebilen veltet. Det ble hevdet at fjorten militære og politifolk, ledet av diktatoren Jorge Rafael Videla og deretter av sjefen for det tredje armekorpset, Luciano Benjamin Menendez, var ansvarlige for forbrytelsen.

Tiltalt var følgende fjorten tidligere militære: Jorge Rafael Videla, Albano Arguindegui, Luciano Benjamín Menéndez, Osvaldo Héctor Pérez Battaglia, Jorge Pedro Malagamba, leder for hæren i provinsen La Rioja, Roberto Luis Nanziot, Lázaro Antonio Aguirre og Luis Estrella fra luftgarnisonen i Chamical i provinsen La Rioja, Di Cesare, daværende politisjef i La Rioja og samtidig assisterende generalinspektør for politiet i La Rioja, Vicente Herrera, delegasjonssjef for det nasjonale politiet i La Rioja, Cerutti, daværende kaptein i hæren og medlemmer av etterretningen og koordinering og samarbeidsutvalget i provinsen La Rioja, Antonio Jorge Tadarelli, da medlem av den statlige etterretningstjenesten.

Den 4. juli 2014 ble Luciano Benjamin Menéndez og Luis Fernando Estrella, som hadde ledet luftforsvarsbasen og tortursenteret i Chamical, dømt til livsvarig fengsel for drapet på biskop Enrique Angelelli. Andre tiltalte som Jorge Rafael Videla, Juan Carlos Romero og Albano Arguindegui, døde før rettssaken begynte.

Etter mordet på Angelelli aksepterte Den katolske kirke offisielt historien om bilulykken, selv om noen få våget å tale mot den. Tre dager etter biskop Angelellis død rettet en gruppe av argentinske geistlige en anmodning til erkebiskop Raúl Primatesta av Córdoba. president i den argentinske bispekonferansen, hvor de oppfordret ham til å tale ut i forsvar av presteskapet. Kardinalen rådet dem til «slangers klokskap» og minnet dem om at «det er en tid til å tale og en tid til å tie». Kardinal Juan Carlos Aramburu (1912-2004), erkebiskop av Buenos Aires (1975-90) og kardinal fra 1976, sa: «For å snakke om kriminalitet må det prøves, og jeg har ikke noe argument i den forbindelse». L’Osservatore Romano skrev om biskopens død som «en merkelig ulykke». Ti år senere, selv etter kjennelsen fra dommer Morales i La Rioja, fortsatte Kirkens hierarki å unngå enhver referanse til mordet. I 2001 het det i en erklæring fra den argentinske bispekonferansen: «Døden fant ham mens han utførte et vanskelig oppdrag og ledsaget de samfunnene som var påført smerte gjennom mordet på deres hyrder».

Den 2. august 2006, to dager før trettiårsdagen for Angelellis død, undertegnet president Néstor Kirchner (2003-07) et dekret som erklærte 4. august som nasjonal sørgedag og mintes de kirkelige ofrene for statsterrorismen. På selve dagen feiret kardinalerkebiskop Jorge Bergoglio av Buenos Aires messe i katedralen i La Rioja til minne om Angelelli. I sin preken siterte han Tertullians berømte utsagn: «Martyrenes blod er Kirkens såkorn». Dette var Kirkens første offisielle hyllest av Angelelli og første gang ordet martyr ble brukt av kirkelige myndigheter med referanse til mordet på ham. Etter messen hyllet rundt 2 000 mennesker, inkludert guvernør Ángel Maza av La Rioja, Angelelli i Punta de los Llanos, stedet hvor han ble drept.

Et par uker før dommen den 4. juli 2014 fikk etterforskerne et uventet innspill fra Den hellige stol, da pave Frans sendte to hittil hemmelige dokumenter som var et betydelig bidrag til saken. Det var et brev signert av biskop Angelelli sendt til den daværende apostoliske nuntius (1974-86), Pio Laghi (1922-2009), kardinal fra 1991, hvor han informerte om at han var blitt truet, og dette budskapet involverte nuntius. Det andre brevet inneholdt en detaljert redegjørelse for mordet 18. juli 1976 på Gabriel Longueville og Carlos de Dios Murias, to prester som sto biskopen svært nær.

Den salige Karl de Dios Murias Grosso (sp: Carlos) ble født den 10. oktober 1945 i San Carlos Minas, hovedstad i departementet Minas i provinsen Córdoba i Argentina. Hans far var en rik eiendomsmegler og velkjent radikal politiker i provinsen, mens hans mor arbeidet som lærer i byen Villa Giardino. En av hans søsken var søsteren Marta. Hans far hadde sett for seg en militær karriere for sønnen, men det var ikke en karrierevei unge Murias ønsket å slå inn på. Han gikk på det militære gymnaset Liceo Militar General Paz i Córdoba. På denne tiden ble han kjent med senere biskop Angelelli i prestegården i La Cañada. Han bestemte seg for å bli veterinær, men han ga snart opp dette og bestemte seg for å studere for å bli sivilingeniør. Senere ga han opp også denne planen, og som tyveåring trådte han inn i novisiatet hos fransiskanerordenens gren konventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Han avla sine første løfter i 1966 og sine høytidelige løfter ikke lenge etter.

I sine oppvekstår hadde han for første gang møtt biskop Enrique Angelelli av La Rioja, og de to ble nære venner. Han ba om at Angelelli skulle prestevie ham, og det skjedde den 17. desember 1972. Han arbeidet først som lærer på gutteseminaret i Moreno i utkanten av Buenos Aires og deretter i et fransiskansk sogn. P. Murias knyttet bånd til den venstreorienterte gruppen som var kjent som «Kristne for frigjøring» (Cristianos por la Liberación), men han var aldri selv medlem. I 1975 arbeidet han i slummen Itatí i sognet José León Suárez i Buenos Aires. Der fulgte han en statue av Jomfruen av Itatí fra hus til hus mens han resiterte rosenkransen, og han ble raskt en elsket prest i området.

I desember 1975 tilbød hans mentor Angelelli ham tilflukt i La Rioja etter en politisk konflikt og økende vold der hvor Murias var stasjonert. Murias ba om tillatelse til å flytte til La Rioja slik at han kunne arbeide sammen med Angelelli. Han fikk tillatelse fra sin provinsial, fray Jorge Morosinotto, og flyttet dit. Da som nå var La Rioja en mosaikk av motsetninger, med noen svært rike familier og mange arbeidere som nesten levde i slaveri. De fattige ble snart hans fokus. Han arbeidet med de fattige og elsket å kunne hjelpe dem og de underprivilegerte menneskene som bodde i La Rioja. Han var stasjonert sammen med den franske «fidei donum-presten» Gabriel Longueville, som var sogneprest i en liten sognekirke i den lille landbruksbyen Chamical. Begge var medlemmer av «Prestebevegelsen for Den tredje verden» (Movimiento de Sacerdotes del Tercer Mundo).

Den 24. mars 1976 gjennomførte de militære et statskupp under ledelse av Jorge Rafael Videla. De klarte å få kontroll over nasjonen, noe som førte til økt vold og religiøs forfølgelse. Murias’ beskytter og mentor Angelelli var en åpen kritiker av regimet, og det samme var Murias, om enn i mindre grad. Men Murias tiltrakk seg snart myndighetenes oppmerksomhet, og en etterretningsoffiser stasjonert ved deres flybase avlyttet hans og p. Loungevilles prekener. I uken etter påske i 1976 ble han ved midnatt innkalt til flybasen i Chamical, som sto under ledelse av general Luciano Benjamín Menéndez, hvor han ble forhørt i fire timer. En av soldatene sa til Murias at Den katolske kirke «ikke er en kirke vi tror på».

Den 18. juli 1976 feiret p. Murias messe i kapellet i kirken Santa Barbara og sa til de forsamlede troende: «Brødre, vær så snill å be for oss, vi har blitt truet og de leter etter oss». Da begynte biskop Angelelli å frykte for Murias’ sikkerhet, så han beordret ham til å reise til Roma så han var i sikkerhet. Murias lovte biskopen at han skulle gjøre det i september, men han bestemte seg for å bli værende i La Rioja for å hjelpe til med å forsvare rettighetene til gårdsarbeiderne som gjorde krav på jordstykker fra radikaliserte landeiere som var en del av en korrupt bevegelse.

Om kvelden den 18. juli kom soldater til deres leilighet på baksiden av sogneresidensen i en lastebil og en varebil. De sa at de tilhørte det føderale politiet og ville ha dem med for «å forklare seg i La Rioja». Soldatene kom for å ta Murias og ikke Longueville, men franskmannen nektet å la Murias bli tatt alene, så han bestemte seg for også å bli tatt med som fange. Kidnapperne tok dem med til flybasen i Chamical.

Den salige Gabriel Josef Roger Longueville (fr: Gabriel-Joseph-Roger; sp: Gabriel José Rogelio) ble født den 18. mars 1931 i Margillac i kommunen Étables i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i Sør-Frankrike. Han ble resteviet den 29. juni 1957 for bispedømmet Viviers i bispedømmets katedral av biskop Alfred Couderc (1882-1968) av Viviers (1937-65). Etter noen år med undervisning i et seminar, meldte han seg for CEFAL (Comité épiscopal France Amérique latine), en fransk apostolisk organisasjon som forberedte prester som skulle sendes til Latin-Amerika. Coudercs etterfølger som biskop av Viviers (1965-92), Jean Hermil (1917-2006), sendte ham i 1969 til Latin-Amerika som såkalt «fidei donum-prest».

Det latinske uttrykket Fidei Donum betyr «troens gave». Dette var tittelen på en encyklika av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) den 21. april 1957, som oppfordret alle biskoper om å dele hans visjon om «å møte utfordringene i Kirkens universelle misjon». Dette betydde ikke bare bønn og gjensidig hjelp, men også å gjøre prester tilgjengelige for andre kontinenter. Etter å ha utført sine oppdrag utenlands er prestene fortsatt tilknyttet sine bispedømmer og kalles «fidei donum-prester».

Longueville reiste først til Mexico for å forbedre sin spansk, og i 1970 kom han til Argentina, hvor han bosatte seg i provinsen Corrientes. I 1971 reiste han til La Rioja, hvor biskop Angelelli utnevnte ham til sogneprest i sognet El Salvador i Chamical i bispedømmet La Rioja. Fem år var nok for ham til å lære å elske dette slettelandet som han viet hele sitt liv, slik at han huskes med varme av folk som kjente ham.

Gabriel var en mild og svært rolig mann. Han var heller taus og uttrykte seg lite, bortsett fra gjennom tegning, skulptur eller maleri. Han var en mann med en innvendig lidenskap, full av talenter og snakket flere språk. Helt fra han ble presteviet hadde han tenkt å tjene en tid i Latin-Amerika, men han snakket lite om sine prosjekter, og hans venner ble overrasket over at han hadde bedt om å få dra til Latin-Amerika. Dit kom han ikke som en conquistador, men for å forkynne evangeliet, og han ønsket spesielt å dele livet til folket i det landet hvor han skulle tjene. Han var overbevist om at troen ikke skulle skilles fra livet, og at alt menneskelig var viktig. Det var ingenting revolusjonært i ham og han var ingen helt, men en fredens mann som ikke kunne tåle løgn eller urettferdighet.

I Chamical bodde han sammen med den yngre p. Carlos de Dios Murias OFMConv. Begge var medlemmer av Movimiento de Sacerdotes del Tercer Mundo og begge fikk sine prekener avlyttet av de militære makthaverne. Om kvelden den 18. juli 1976 hadde patrene Carlos og Gabriel vært og spist i huset til noen ordenssøstre, da det dukket opp noen fremmede som viste legitimasjon og sa at de tilhørte den føderale politiet. De ba prestene om å bli med dem til byen La Rioja med det påskudd å skulle forklare seg i favør av noen fanger fra Chamical. Men i stedet for å bli kjørt til provinshovedstaden, ble de brakt til flyvåpenbasen i Chamical, hvor de ble avhørt av de angivelige politimennene. Da soldatene så at de ikke fikk den informasjonen de søkte, ble de to prestene utsatt for en brutal tortur. Etter timer med tortur ble de brakt langs vei 38 til et sted fem kilometer fra Chamical, hvor de ble skutt ned og drept. Det var sent på kvelden den 18. juli 1976.

Deres lemlestede kropper ble dumpet midt på en åker, hvor jernbanearbeidere snublet over deres levninger ved siden av jernbanelinjen den 20. juli. Kroppene var gjennomhullet av kuler. Murias ble funnet med begge øyne stukket ut og hendene kuttet av, mens begge mennene ble funnet med plast over munnen, og Longueville var i håndjern. Murias var tretti år gammel og Longueville 45.

På stedet hvor de ble drept, Bajo de Lucas ved vei nr. 38, ble det reist en grotte til minne om de to martyrprestene, som hver 18. juli besøkes av hundrevis av pilegrimer fra forskjellige deler av landet og fra andre deler av verden. For tiden er eiendommen omgitt av et gjerde og inneholder i tillegg til grotten også toaletter, informasjonsskilt og noen steinstøtter der hvor de døde legene ble funnet med forferdelige spor av torturen som de hadde blitt utsatt for. Fray Carlos de Dios Murias sa i en av sine siste prekener: «Stemmen til denne presten kan bli stilnet. Stemmen til biskopen kan bli stilnet, men evangeliets stemme kan aldri stilnes».

Biskop Angelelli feiret den 22. juli dobbeltbegravelsen av Murias i en koncelebrert messe, hvor han kalte dem martyrer. Han kom også med harde angrep på militærregimet, som var ansvarlig for drapene. Biskopen ble selv drept noen dager senere, den 4. august. Biskop Hermil av Viviers fikk vite om p. Longuevilles død og reiste til stedet hvor deres kropper ble funnet for å kysse bakken og plante hvetekorn fra Longuevilles landsby som et tegn på respekt. De er gravlagt i Panteón de los Mártires på den lokale kirkegården El Salvador. I mars 2013 ble Angel Ricardo Pezzetta og Juan Carlos Romero dømt til livsvarig fengsel for deres rolle i mordene på Murias og Longueville. Pezzetta var leder av etterretningsseksjonen ved flybasen i Chamical og Romero var leder for politiets etterretningsavdeling i provinsen La Rioja.

Den 7. desember 2012 dømte El Tribunal Oral Federal i La Rioja, som besto av dommerne José Quiroga Uriburu (president), Jaime Díaz Gavier og Carlos Lascano, tidligere hærkommandant Luciano Benjamín Menéndez, tidligere visekommandant Luis Fernando Estrella og tidligere politisjef Domingo Benito Vera til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten begått i provinsen i løpet av militærdiktaturet. Retten fant dem skyldige for drapene på prestene Carlos Murias og Gabriel Longueville. Den nåværende biskopen av bispedømmet La Rioja, Roberto Rodríguez, sa: «I dag er sannhetens øyeblikk som gir rettferdighet, som vil føre oss til fred».

Dermed ble drapene på Carlos de Dios Murias og Gabriel Longueville et av de religiøse mordene under den nasjonale reorganiseringsprosessen som hadde størst innvirkning på den internasjonale offentlige mening, sammen med drapene på kapusinerpateren Carlos Bustos, de franske nonnene Alice Domon og Léonie Duquet og pallottinerpatrene (Societas Apostolatus Catholici – SAC) Alfredo Leaden, Pedro Dufau og Alfie Kelly, samt biskopene Angelelli av La Rioja og Carlos Ponce de Leon av San Nicolas.

Levningene av patrene Carlos og Gabriel ligger på den kommunale kirkegården i El Chamical, men de forventes å bli overført til sognekirken i byen.

Den salige Venceslas Pedernera Mattus (sp: Wenceslao) ble født den 28. september 1936 i Los Jagüeles i distriktet La Calera (også kjent som El Gigante) i departementet Belgrano i provinsen San Luis i Argentina. Han kom fra en småbondefamilie og hans foreldre var Benjamin Pedernera og Fernanda Mattus. Han hadde to brødre og en søster som døde nylig. Han ble døpt den 24. september 1938 i katedralen La Inmaculata Concepción i San Luis av presten J. Mamerto Cangiano. Han ble kalt Wence. Han fikk sin første utdannelse i hjembyen til og med tredje klasse. Deretter begynte han å arbeide i et kalkbrudd i La Calera, hvor sementen som ble produsert, ble kalt El Gigante. Da han var seksten år gammel, forlot han dette arbeidet og ble omreisende arbeider på vingårdene i provinsen Mendoza, som ligger vest i Argentina, nær grensen til Chile.

Da han var 24 år gammel i juni 1961, kom han sammen med en gruppe arbeidere som arbeidet med å støtte opp vinstokkene, for å arbeide på gårdene som tilhørte vingården Gargantini i La Florida (tidligere kjent som Barrio Gargantini) i distriktet Los Campamentos i departementet Rivadavia i provinsen Mendoza. Den 220 dekar store eiendommen tilhørte en italiener ved navn Gargantini, som også eide mange andre vingårder. Han som på den tiden hadde ansvaret for vingården, var Emiliano Cornejo, som var gift med María Mercedes Ortiz og hadde datteren Marta Ramona Cornejo, som ble kalt Coca.

Wence og Coca ble forelsket i hverandre, men Emiliano Cornejo var sterkt imot deres forhold. De bestemte seg for å gifte seg likevel. Coca fortalte: «Da vi ble sammen, drømte jeg om å gifte meg i hvitt og i Kirken, for jeg var veldig religiøs, men han ville ikke det og sa til meg: ‘Jeg liker ikke prester!’. Da fortalte jeg ham at jeg ikke ville gifte meg. Etter noen dager kom han tilbake for å fortelle meg at han var villig til å bli gift i Kirken». De giftet seg i kommunen Rivadavia øst for Mendoza den 22. mars 1962, og den 24. mars 1962 ga de hverandre ekteskapets sakrament i kirken San Isidro Labrador i Rivadavia.

Dette var gode tider for familien Pedernera. Wence ble ansatt som en effektiv medarbeider på Gargantini-vingården, hvor han arbeidet med kontrollen av vingårdene. I sitt arbeid ble Wence valgt av sine kolleger på Gargantini-gårdene som deres talsmann hvis det oppsto problemer i arbeidet og når de leverte sine krav til arbeidsgiverne. Han ble også med i Bygdebevegelsen i Katolsk Aksjon (El Movimiento Rural de Acción Católica), og i 1972 deltok han sammen med Coca i to kurs organisert av den samme bevegelsen i byen La Rioja. De fikk tre døtre, María Rosa, Susana Beatriz og Estela Marta.

I løpet av disse årene ble det på Gargantinis eiendom bygd en kirke hvor det ble holdt prosesjoner og novener av misjonærprester og med deltakelse av mange troende. I oktober 1968 deltok Coca i folkemisjonen som patre fra kongregasjonen «Oblater av Den uplettede Maria» (Congregatio Missionariorum Oblatorum Beatæ Mariæ Virginis Immaculatæ – OMI) holdt i denne kirken som forberedelse til festen for Vår Frue av Carrodilla, skytshelgen for vingårdene i provinsen Mendoza.

På misjonens tredje dag ble også Wence med, og det var da han hørte et bibelsk budskap som endret hans tenkning om den kirkelige institusjonen. Den lille kirken Iglesia de Gargantini, som den ble kjent som, hadde ikke noen gruppe for å organisere og koordinere alle aktivitetene i denne institusjonen, og gjennom initiativ fra p. Plaza ble Wence og Coca valgt som ledere for en gruppe familier som bestemte seg for å møtes hver uke for å lese evangeliet sammen og snakke om dets betydning for deres egne liv. Fra det øyeblikket fortsatte hans tro å vokse og vise ham hvordan han skulle leve i sin familie og i samfunnet.

Coca fortalte: «Fra da av var Wence svært entusiastisk og brydde seg ikke om noe annet. Alt han brydde seg om, var Kristus og Kirken. Der møtte vi Carlos Di Marco og Rafael Sifré som arbeidet på nasjonalt og globalt nivå, for de pleide også å reise til utlandet. De hadde mye kontakt med biskop Angelelli og ønsket at Wence skulle komme til La Rioja fordi folk ville at han skulle arbeide i kirken eller for mennesker i nød når det var nødvendig. Jeg hadde ikke lyst til å flytte, for vi hadde det godt i Mendoza. ‘Også her er det trengende mennesker’, sa jeg, men han, som allerede hadde tatt en første tur til La Rioja, fortalte meg at ‘La Rioja er noe annet, du vet ikke hvordan folk er der’».

1973 var et viktig år for Wence og Coca, både for deres liv og deres tro. Han forlot sitt stilling på Gargantini-gårdene med all den sikkerheten han hadde hatt der med fast arbeid, hjem og pensjon. I juni 1973 kom Wence, Coca og deres tre døtre til La Rioja for å bosette seg i Anguinán, hvor Wence arbeidet på en gård. Sammen med tre unge menn som de kjente i bevegelsen, Rafael Sifré, Carlos Di Marco og Gonzalo Maria Llorente, og med hjelp fra «Søstrene av Marias opptakelse» (Las Religiosas de la Asunción) i La Rioja, kjøpte de et småbruk som ble kalt La Buena Estrella, i Vichigasta, ti kilometer langs veien fra Vichigasta til Chilecito.

Der satset de på å leve av å dyrke jorden. Wenceslao begynte å arbeide på gården, og han organiserte også Movimento Rural Catolico («Den katolske bygdebevegelsen»), en organisasjon som var viet til sosial aktivisme og grep fatt i en rekke sosiale anliggender for arbeidere og bønder. For alle var det en virkelig kristen opplevelse, hvor arbeidet var forent med troens liv, mens de hjalp dem som bodde nær dem til et anstendig liv i den fattigdommen de befant seg i. Hver morgen, før han begynte å arbeide på markene, fulgte Wence sine døtre til skolen i Nonogasta. De tre jentene avsluttet grunnskolen i Sañogasta, hvor han kjørte dem med dieselvarebilen av merket Rastrojero doble cabina, som de pleide å bringe avlinger til markedet med og som tilhørte Movimiento rural Católico.

De levde slik i halvannet år, til de tre unge mennene ba biskop Enrique Angelelli av La Rioja om å få starte på en kallsavklarende prosess med tanke på prestevielse. Coca fortalte: «Fra småbruket flyttet vi tilbake fordi jeg ikke kunne klare mer. Vi måtte stå opp klokken fem om morgenen og det var et stort offer å være borte og arbeide. Jeg hadde i Anguinán sett et svært stort, men fattigslig hus laget av kartong og gardiner av stoff. Jeg ble lammet i halvparten av kroppen av sjokket da jeg kom dit, for jeg hadde levd i og lidd i fattigdom da jeg var jente».

Coca fortsatte: «En fransk kvinne ved navn Magdalena hadde kjøpt 2210 dekar i landsbyen Sañogasta i departementet Chilecito i provinsen La Rioja og ønsket å danne et kooperativ av arbeidere. Noen aksepterte fordi de hadde betalt dem, mens andre ikke aksepterte det fordi vi leste evangeliet i helgene, og da vi skulle møtes for å diskutere og kommentere hva vi hadde lest, tok de oss for kommunister og ekstremister fordi de aldri hadde sett det gjort før. Andre fortsatte derimot med oss og fulgte oss godt, vi kjøpte vann til vanning, men etter det var det ingenting».

Familien flyttet i 1974 til dette kollektivet, som lå i sognet Nuestra Señora de la Candelaria i Sañogasta, hvor p. Andrés Serieye var sogneprest. Wenceslao fortsatte sitt arbeid med bispedømmets Movimiento Rural de Acción Católica. Dermed begynte truslene. Patrene Murias og Longueville ble drept av de militære den 18. juli 1976. En uke senere, den den 25. juli klokken 2.45 om morgenen, lå familien og sov da det banket på døren til huset i Sañogasta. Wence sto opp, selv om Coca sa at han ikke skulle åpne. Men han sa at det kunne være en nabo som trengte ham, så han åpnet døren.

Da stormet fire bevæpnede menn med hetter inn i familiens hus og skjøt tyve skudd mot ham foran øynene på hustruen og døtrene. Mennene syntes å være medlemmer av det argentinske føderale politiet. Wence visste at han var døende, så han rettet sin oppmerksomhet mot sin familie. Han sa til Coca: «Dra til Mendoza med jentene, som aldri kommer tilbake til La Rioja, og aldri mer setter sin fot i dette huset». Det var hans siste ord til hustruen. Hun sa senere: «Det var noe at jeg aldri kunne gjøre fordi jeg ikke fikk vite hvor jeg skulle gå i Mendoza». Det han mente, var at hun skulle ta med jentene til et trygt sted hos besteforeldrene på morssiden i Mendoza. Coca fikk hjelp av en nabo til å bære Wence inn i en varebil, som kjørte med henne og døtrene til sykehuset i Chilecito, som var omringet av politi og militærpoliti.

På sykehuset Hospital Agonizante i Chilecito ga kapusinerpateren Fray Antonio Puigjané Wence den siste olje. Den døende mannen sa bare noen ord om at han tilga sine mordere, og han ba også sin familie om ikke å bære nag. Da Fray Antonio og andre som presten Lorenzo Gonzalez og legmannen Julio Guzmán vasket og kledde på ham for begravelsen i etterkant, kunne de telle fem skuddsår i kroppen og ett i kneet. Han døde samme ettermiddag klokken tre. Han var 39 år gammel. Hans døtre var tolv, åtte og fem år gamle.

Mens den døde ble tatt hånd om, ble Coca låst inne i et rom for å avgi forklaring, men hun ble aldri fortalt hvem mennene var. Døtrene ble stengt inne i et annet rom, og det var militære og politi overalt. Da hun fortalte dem hva som hadde skjedd, sa de: «Vi var ute etter presten Andrés og presten Paco» (de franske prester Paco Dalterochi og Andrés Serieye). «De fortalte meg det akkurat slik, kaldt», mintes Coca. Også i denne saken var hovedmennene Luciano Benjamín Menéndez og Osvaldo Pérez Battaglia, som koordinerte den ulovlige undertrykkelse i La Rioja.

Coca forteller videre: «Arbeidet i kooperativet brøt sammen da Wence døde, og alle ble spredt da. Jeg dro til Mendoza sammen med mine døtre, og da jeg kom tilbake etter noen måneder, hadde vi mistet alt. På grunn av regnvær ble hele huset oversvømt, og jeg hadde ingenting igjen». Hvert år på årsdagen for hans død minnes folket hans liv, hans eksempel og hans vitnesbyrd om den troen han forsøkte å leve.

I 2010 kunngjorde biskop Roberto Rodríguez av La Rioja at bispedømmet var i ferd med å ta skritt som kunne lede til en saligkåringspress for de to prestene og legmannen Venceslas Pedernera. I 2011 godkjente kardinalerkebiskop Jorge Bergoglio av Buenos Aires (to år senere vagt til pave Frans) saken i egenskap av president for den argentinske bispekonferansen, men diskret og uten en offentlig kunngjøring for ikke å provosere de eldre prelatene som var motstandere av de sosiale initiativene som ble fremmet av de tre, spesielt Muras. Bergolios godkjennelse av saken ble først kjent i 2013, etter at han var blitt valgt til pave.

Gruppens saligkåringsprosess begynte som to prosesser. Informativprosessen på bispedømmenivå for de to prestene og Venceslas ble åpnet i La Rioja den 31. mai 2011, og den 24. juli 2011 utstedte Helligkongregasjonen i Vatikanet dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga trioen tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Biskop Marcelo Daniel Colombo av La Rioja avsluttet prosessen for de tre den 15. mai 2015. Da hadde prosessen for biskop Angelelli fått nihil obstat den 21. april 2015. Informativprosessen for hans saligkåring ble åpnet i La Rioja den 13. oktober 2015 og ble avsluttet den 15. september 2016. Deretter fortsatte de to sakene som én felles prosess. Sakens Positio ble senere oversendt til kongregasjonen i Vatikanet.

Den teologiske kommisjonen i Helligkåringskongregasjonen diskuterte saken den 14. mai 2018 og ga en positiv kjennelse, og det samme gjorde kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen den 5. juni 2018. Den 8. juni 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente de fire mennenes død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («Ærverdige») og åpnet for en snarlig saligkåring.

De ble saligkåret den 27. april 2019 i La Rioja i Argentina. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. De minnes på sine respektive dødsdager, vi har valgt å legge biografien til 4. august, biskop Angelellis dødsdag. De andre feires 18. juli og 25. juli. De er de første martyrer i den argentinske kirken.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, martiresargentinos.blogspot.com, la-croix.com cij.gov.ar, diariochilecito.com.ar, elintransigente.com, laredlarioja.com.ar, hijossalta.blogspot.com, monsangelelli.blogspot.com, vidanuevadigital.com, nrk.no, Kathpress, fr.zenit.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. april 2019