Den hellige Angeles av Kreta og tre ledsagere (d. 1824)

De hellige Angeles, Manuel, Georg og Nikolas

De hellige Angeles (Angelis; gr: Ἀγγελῆς, Aggeles), Manuel (Emmanuel; gr: Μανουὴλ, Manouel), Georg (gr: Γεώργιος, Georgios) og Nikolas (gr: Νικόλαος, Nikolaos) ble født på slutten av 1700-tallet på Kreta. Angeles og Manuel var brødre, sønner av Johannes Tetzepes (Giannis), og bodde i byen Melampes (Melabes, Melambes; gr: Μέλαμπες, Melampes) i kommunen Hagios Vasileios (gr: Άγιος Βασίλειος) i regiondistriktet Rethymno (gr: Ρέθυμνο) på Kreta, også kalt Rethimno, Rethymnon, Réthymnon, Rhíthymnos, og Retimo, på den gamle veien mellom byen Rethymno og landsbyen Hagia Galini (gr: Άγία Γαλήνη, Galene).

De var begge gift og hadde barn og var ganske velstående. Deres fettere Georg og Nikolas, sønner av Konstantin Tetzepes, bodde i samme by (en kilde sier at de var fettere og sønner av henholdsvis Konstantin og en annen Giannis). De var også gift og hadde barn og levde godt. De var alle rettskafne, ydmyke og varmhjertede. Flere kilder gir dem alle etternavnet Vlatakis i stedet for Tetzepes. Alle de fire fetterne var bønder.

Kreta var på denne tiden okkupert av de muslimske tyrkerne (siden 1669). Under disse betingelsene hadde lokalbefolkningen tre valg: De kunne forbli ortodokse kristne og dermed ha et miserabelt liv og kunne til og med bli drept, de kunne konvertere til islam eller de kunne bli krypto-kristne (hemmelige kristne), det vil si at de ytre sett og for alle praktiske formål levde som muslimer, men var i hemmelighet ortodokse kristne.

De fire fetterne og deres barn var krypto-kristne. De hadde både muslimske og ortodokse navn, var gift i hemmelighet i kirken og generelt observerte både ortodoks og muslimsk praksis. Det synes som om deres bestefar ikke hadde vært i stand til å tåle det vanskelige livet under tyrkernes åk, så han valgte å nominelt konvertere til islam mens han beholdt sin kristne tro, og hans etterkommere valgte samme utvei.

De fire martyrene var som krypto-kristne pålagt av Den ortodokse kirke å oppfylle sine religiøse forpliktelser (skriftemål, kommunion, ekteskap, dåp osv.), men det måtte skje i hemmelighet med stor omhyggelighet og diskresjon. Kirkene Hagios Georgios (St Georg), Profeten Elias, Sotiras Christos (Kristus Frelseren) og Hagios Fanurios, som i dag er landsens kapeller i området rundt landsbyen, var alle steder hvor de ba.

I begynnelsen av 1821 tok den undertrykkede greske nasjonen den store beslutningen å begynne en ny kamp for frihet, og de fire fetterne deltok i den greske uavhengighetskrigen som brøt ut i 1821. De sluttet seg til de greske revolusjonære styrkene på øya i et forsøk på å kaste ut de tyrkiske okkupantene. Kampen fortsatte inn i 1822, med mange vanskeligheter, men også med mye håp. I slaget mot tyrkerne ved Melampes på stedet Kako Ryaki (gr: Κακό Ρυάκι) i 1822 var de fire i første rekke. De deltok også i andre slag ved fjellandsbyen Kali Sykia (gr: Καλή Συκιά) i Rethymno, Hagios Ioannis Kammenos (gr: Άγιος Ιωάννης καμμένος) og senere i Vathiako (gr: Βάθιακο) og i Monasteraki (gr: Μοναστηράκι) sammen med de andre modige mennene fra Melampes.

Friheten hadde demret i horisonten. Nå kunne de fritt be til den sanne Gud, de kunne skrifte, motta kommunion og døpe på kristent vis. De var ikke lenger krypto-kristne. Moralen til de andre kristne som hadde sett på dem som muslimer og som nå så dem som sanne kristne, ble styrket, og sammen kunne de nå se for seg en lysende fremtid. Men selv om revolusjonen var vellykket i andre deler av Hellas, lyktes den ikke på Kreta til tross for de ortodokse innbyggernes tapre innsats. For midt i 1822 fikk tyrkerne forsterkninger fra egyptiske tropper (Egypt var en del av det osmanske riket). Situasjonen ble svært vanskelig, opprørernes styrke ble svekket og revolusjonen ble til slutt i 1824 druknet i blod. Tyrkerne erobret øya tilbake og fortsatte okkupasjonen til 1898. Deretter var Kreta en uavhengig stat innen det osmanske imperiet til 1913, da de etter den gresk-tyrkiske krigen slo seg sammen med resten av Hellas.

Til tross for at de ikke klarte å oppnå sitt store mål, var de fire fetterne lykkelige. De var befridd fra det tyranniet det innebar å være krypto-kristne. De hadde bekjent for Gud og folket og vist sin sanne tro, troen på Kristus. Så etter at fiendtlighetene var over på øya i 1824, vendte de fire derfor tilbake til sin landsby som ortodokse kristne. Der levde de nå åpent som kristne. Men tyrkerne så deres kristne tro som et forræderi mot islam og en fornærmelse mot sultanen, så deres raseri var stort.

Det finnes ulike versjoner om hvordan de ble tatt. En variant sier at da de sto frem for å betale den spesialskatten som var pålagt kristne, ble de straks gjenkjent av skatteoppkreverne som hadde trodd at de var muslimer. De rådet dem til å vende tilbake til den muslimske tro. Men de fire erklærte at de hadde vært kristne helt fra begynnelsen da de var blitt døpt i Den Hellige Treenighetens navn. Siden de nektet å vende tilbake til islam, ble de anmeldt til den lokale vali (wāli), det vil si guvernøren Mehmet pasja av Rethymno, som fikk dem brakt frem for seg.

En annen versjon sier at Mehmet pasja fikk høre om forræderiet til de fire fra Melampes og gikk til aksjon for å arrestere og straffe dem. Tyrkiske tropper sendt av pasjaen kom til Melampes og møtte landsbyens leder Katergaris. Han og hans søster, som var hustruen til martyren Nikolas, sendte Mathios Katergaris for å fortelle martyrene som lå i dekning på et sted som het Santali, om å komme ned til Melampes ettersom tyrkerne lovte at ingenting ville skje med dem. Martyrene trodde på dem og kom ned til landsbyen. Tyrkerne arresterte dem da straks og bandt dem. Lederen for landsbyen protesterte mot at tyrkerne ikke holdt sine løfter, og soldatene tok med seg martyrene til Rethymno. De tok farvel med sine vettskremte slektninger og de andre innbyggerne i landsbyen på et sted ved navn Klonari, hvor det i dag står en kirke. Da Angeles fikk øye på sin gudsønn Simantirogianni, tilkalte han ham for å hjelpe seg med å få av sine støvler, som han ga ham som en siste gave. Han visste at han ikke lenger hadde bruk for dem. De visste alle hva som kom til å skje. Da følget kom til Rethymno, ble martyrene satt i det fengselet som lå i den gamle venetianske havnen. Fengselsbygningen og skiltet på fengselsdøren hvor det sto: «Her var de fire martyrene fengslet», eksisterte til 1940.

Pasjaen prøvde å overtale dem til å vende tilbake til den muslimske tro og lovte dem rike gaver og heder og høye embeter. Men alt var forgjeves, for de fire heltene nektet enhver diskusjon og svarte fast: «Vi er født som ortodokse kristne, og vi ønsker å dø som ortodokse kristne». Deres bestemte avslag gjorde den tyrkiske guvernøren rasende, og han ga ordre om at de skulle settes i streng isolasjon og utsettes for hard tortur i håp om å knekke deres faste besluttsomhet. I fire måneder, fra juli til oktober, måtte martyrene tåle all slags tortur i fengselet. Hver dag hadde pasjaen en ny og hardere ildprøve klar for dem. Men til slutt hadde han brukt opp alt han hadde uten noe resultat.

Men de fire tapre mennenes tro på Kristus viste seg å være sterk og ubøyelig som stål. Derfor sammenkalte Mehmet pasja en spesiell krigsrett for å tiltale de store «anklagere og uforskammede mot islam». Rettens kjennelse var dødsdommer, og henrettelsen skulle finne sted den 28. oktober. Referatene fra rettssaken som befant seg i Nomarkhia (gr: Νομαρχία) (prefekturbygningen) i Rethymno, ble dessverre ødelagt sammen med andre verdifulle dokumenter i en brann som ble påtent av de tyske okkupantene etter 1940. De fire dødsdømte mottok dommen med kristen ro og stolthet over at de fikk lov til å lide og dø som de gamle martyrene gjorde for Kristus. Deres siste natt ble tilbrakt fredfullt.

Ifølge tyrkisk skikk skulle alle innbyggerne i Rethymno bli gjort oppmerksom på og selv bevitne eksekveringen av dødsdommen mot de fire martyrene som «forrådte sin tro». Dette var for å forsikre seg om at de alle forsto at uforskammetheter mot Muhammed betydde døden. Så dagen før henrettelsen gikk en budbringer rundt i gatene og annonserte den kommende begivenheten. Alle de trange gatene og kvartalene i Rethymno hørte det følgende: «I morgen klokken åtte om morgenen vil fire vantro bli henrettet ved Den store porten. Der vil også andre uvanlige og morsomme hendelser finne sted, Alle butikker vil være stengt slik at alle tyrkere og grekere kan komme til begivenheten».

Om morgenen den 28. oktober 1824 startet den store prosesjonen mot martyriet fra det tyrkiske fengselet. Den gikk gjennom hovedgatene i Rethymno og endte ved Den store porten, utenfor bymuren, hvor de store platantrærne sto og hvor nå deres vakre kirke står. Der var det en åpen plass slik at alle de ansamlede kunne se henrettelsen. Dette var stedet hvor dødsdommene ble eksekvert og hvor de henrettede bla gravlagt. Uten frykt og med hevede hoder svarte de fire tapre mennene sa bøddelen en siste gang oppfordret dem til å konvertere til islam og berge livet: «Vi ble født som kristne, og vi vil dø som kristne». Da falt bøddelens sverd fire ganger og halshogde de fire, som helt til sitt siste øyeblikk priste Gud og sang: Kyrie eleison (gr: Κύριε ελέησον) (Herre, miskunn deg).

Deres lik ble liggende i tre dager, og hele tiden kjente alle en enestående vellukt. Antonios Papadakis, pasjaens tolk, ba om og fikk tillatelse fra pasjaen til å berge likene, og med hjelp fra Antonis Pourdounis og Georg Lagos gravla de dem i klosteret St. Georg (gr: Άγιος Γεώργιος, Hagios Georgios) nær landsbyen Perivolia, øst for Rethymno, som tilhøre klosteret Arkadion. Et år senere ble deres relikvier overført av metropolitt Ioannikios (gr: Ιωαννίκιος) av Rethymno til kirken i klosteret St. Konstantin (gr: Άγιος Κωνσταντίνος, Hagios Konstantinos), kalt Arkadion, mens deres hodeskaller ble brakt til metropolittkirken i Rethymno. En russisk skipskaptein som lå i havnen på den tiden, tok noen relikvier som han tok med seg til Russland. Etter den tid har de fire hellige neomartyrenes forbønn ført til mange mirakler. Deres hodeskaller oppbevares i den kirken som bærer deres navn i Rethymno.

Slik døde Angeles, Manuel, Georg og Nikolas, de krypto-kristne fra Melampes i Rethymno på Kreta, for sin kjærlighet til Jesus Kristus i sin hjemby den 28. oktober 1824. De ble senere utropt til hellige martyrer av Den ortodokse kirke, og den største kirken i landsbyen bærer deres navn. Dagens kirke Fire Martyrer (gr: Τέσσερις Μάρτυρες, Tesseris Martyres), ble bygd i 1975 på samme sted som to tidligere kirker. Der ble de æret som helgener den 28. oktober 1837. En offisiell patriarkal og synodal erklæring stadfestet deres hellighet den 29. august 1977. De kalles Neomartyrer (gr: Νεομάρτυρας) («nymartyrer»), som vanligvis brukes om martyrer under tyrkerne. Deres minnedag er dødsdagen 28. oktober.

Etter henrettelsen av sine uskyldige ofre gjorde tyrkerne som de pleide og vendte seg mot deres familier, deres hjem og landsbyen hvor de var blitt født, Melampes. Tradisjonen forteller at hjemmene til de fire martyrene ble revet av tyrkerne, som var rasende på grunn av deres fornærmelse av islam. Det er grunnen til at helgenenes hjem ikke er bevart. Men stedene hvor deres hjem sto, er velkjente. Når det gjaldt deres hjemby Melampes, ble den også snart brent en gang til.

Det er ganske vanskelig å finne presise detaljer om skjebnen til martyrenes familier. Generelt kan man si, basert på hvordan tyrkerne pleide å opptre under lignende omstendigheter, ble nok noen medlemmer av familiene til Nikolas, Georg og Angeles drept, mens andre kan ha blitt solgt som slaver enten på Kreta eller i Østen. Men detaljer om familien til martyren Manuel har vi fra Georg Maragakis fra landsbyen Kouses i prefekturet Heraklion, som hørte dem fra sin far Giannis Maragakis (1889-1976), som var oldebarn av martyren Manuel. Ifølge denne informasjonen fra Giannis Maragakis hadde Manuel og hans hustru fire barn. De var Nikolaos, Giannis, en jente ved navn Kroustallenia og en annen sønn som han ikke kjente navnet på.

Etter Manuels død fant hans enke og to av hans sønner tilflukt hos en italiensk enkemann i Rethymno. Derfra flyttet en av sønnene senere til landsbyen Khromonastiri utenfor Rethymno, hvor han hadde en familie med tre barn. De var Stylianos (som senere ble arkimandritt Sofronios), Maria og Anastasia. Den andre sønnen, som ble skomaker, vendte tilbake til Melampes og hadde en familie der med en sønn, Antonios Vlatakis, som skulle bli advokat i Rethymno.

Den andre sønnen, Nikolaos, ble tatt under beskyttelse av en innflytelsesrik tyrker, Mirolai pasja fra Tymbaki i distriktet Messara. Da Nikolaos vokste opp, lærte han håndverket som snekker. Tyrkerne tvang ham ikke til å konvertere til islam, så han forble en trofast kristen. Kroustallenia ble tatt av en annen tyrker som ville ha henne i sitt harem. Han tvang henne til å konvertere til islam og kalte henne Fatme. Hennes bror klarte med hjelp fra Mirolai pasja å befri sin søster Kroustallenia, som konverterte tilbake til kristendommen og fikk en sønn som hun kalte Manuel. Men han døde før han var tretti. Noen år senere døde også hans mor Kroustallenia.

Nikolaos giftet seg senere med Maria Kolatsidakis fra landsbyen Kouse i distriktet Messara, hvor han slo seg ned og praktiserte som snekker. Han hadde fire barn som ble kjent som Maragakia («små snekkere») etter sin fars yrke, og deres etternavn skiftet senere til Maragakis i stedet for Vlatakis, som var det korrekte navnet. En av disse fire barna, Manuel, vendte senere tilbake til Melampes, hvor han tok tilbake det gamle etternavnet Vlatakis, men han var også kjent under kjælenavnet Letzomanolis, en kombinasjon av hans mors etternavn og sitt eget fornavn. Han hadde en familie med tre barn. Etterkommere til denne familien eksisterer fortsatt i Melampes, med Manolis Vlatakis eller Letzakis (død 94 år gammel i 2001), og hans søstre Anastasia, Vasiliki, Maria, Khrysi og Sofia og deres barn.

Kilder: Vaporis, Infocatho, goarch.org, johnsanidopoulos.com, orthodoxcrete.com, orthodoxia-co.tumblr.com, pancretan.com.au - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juli 2006 – Oppdatert: 14. november 2018