Den hellige Ansgar av Hamburg-Bremen (801-865)

Minnedag: 3. februar

Bilde av Ansgar fra den tidligere domkirken i Hamburg av Meister Bornemann (1457)
Nordens apostel. Kirkens vernehelgen i Danmark, skytshelgen for Skandinavia og bispedømmene Hamburg og Bremen; for det moderne erkebispedømmet Hamburg

Den hellige Ansgar (Anschar, Anskar, Scharies, Oscar; fr: Anschaire; lat: Anscharius) ble født i 801 [kilden de.wikipedia.org sier rundt 796] (den 8. september?) i Corbie i nærheten av Amiens i det nåværende departementet Somme i regionen Picardie i det nordøstre Frankrike. Han kom fra en adelig familie. Han mistet sin mor som femåring og hans far sendte ham da til benediktinernes klosterskole i Corbie. Abbeden der var den hellige Adelard og blant Ansgars lærere var den berømte hellige teologen Paschasius Radbertus. Bare tolv år gammel trådte Ansgar i 814 selv inn i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble munk, etter at den salige keiser Karl den Stores (768-814; keiser fra 800) død den 24. januar 814 hadde gjort et voldsomt inntrykk på ham. Allerede fra 816 underviste han selv ved klosterskolen.

I 823 ble Ansgar forflyttet til en ny grunnleggelse ved bredden av Weser nær Höxter i Westfalen i Tyskland, Nye Corbie (Corvey). Der virket han også som lærer og leder av klosterskolen og mottok prestevigselen. Corvey skulle gjennom sin abbed Warin Wala spille en viktig rolle i den skandinaviske misjonen organisert fra det nordlige Tyskland. På denne tiden hadde paven gjort erkebiskop Ebo av Reims til legat for Norden, og han forkynte evangeliet i Danmark fra 823, men uten nevneverdig resultat. I 825 ble det en slutt på konflikten i Danmark mellom Haarik (Horik, Erik Barn) (814-54), sønn av kong Gøttrik (Gudrød, Gudfred) som ble myrdet i 810, og tronpretendenten Harald Klak (ca 785-ca 852). Den landflyktige Harald Klak kom til Ingelheim for å hylle den frankiske keiseren Ludvig den Fromme (Louis le Débonnaire) (813-40). I 826 mottok Harald dåpen i St. Alban i Mainz sammen med sin hustru og 400 dansker. Ludvig tildelte ham det frisiske grevskapet Hriussi ved munningen av Weser som et frankisk len.

Da Harald ba keiseren om en misjonær for sitt folk, foreslo abbed Wala i Corvey Ansgar. På oppdrag av synoden i Ingelheim dro Ansgar i 827 til Jylland sammen med kongen. Med seg hadde han den hellige munken Autbert, og beskyttet av kongen forkynte de evangeliet og grunnla en liten gutteskole i Hedeby (det senere Slesvig). Forkynnelsen fikk straks suksess, og mange ble omvendt. Men kong Harald ble fordrevet igjen året etter; Autbert ble syk og måtte føres tilbake til Corvey, hvor han døde ved påsketider 829. Ansgar vendte også Ansgar tilbake til klosteret, og han tok med seg flere av de nyomvendte for at de skulle få utdannelse i Corvey og i andre klostre i nærheten.

Engelbert Peiffer (1830-96): Statue av den hellige Ansgar på Trostbrücke i Hamburg

Imidlertid mottok keiser Ludvig i 829 bud fra kong Bjørn på Håga (ca 829-ca 831) i Birka (Björkö) i Mälaren, et betydelig handelssentrum i vikingtiden. Kongen sa at det var mange svensker som ønsket å anta den kristne religion, og deres konge var vennlig stemt mot den og ville gjerne gi prester lov til å ta opphold blant dem hvis keiseren bare ville være så nådig å sende dem dyktige predikanter. Abbeden i Corvey foreslo igjen Ansgar, som erklærte seg villig «for Kristi navns skyld». Sammen med munken Vitmar og kongens budbringere dro han sjøveien til Sverige, men de ble overfalt av sjørøvere underveis og plyndret, også for gaver til den svenske kongen og for førti bøker til kirkelig bruk. De reddet seg i land og måtte nå møysommelig begi seg gjennom skoger og uveisomme steder for å nå frem til kong Bjørn i Birka. Det var sannsynligvis på våren 830. Her fikk de en nådig mottakelse og tillatelse til fritt å forkynne evangeliet. Noen kjøpmenn og slaver var allerede kristne; andre lot seg døpe, deriblant kongens høvedsmann Hergeir, som bygde en kirke på sin eiendom. Dette var den første kristne kirken i Sverige.

Etter halvannet år ble de to misjonærene kalt hjem av keiser Ludvig for å avlegge rapport. De fleste kilder er enige om at keiseren rundt 831 utnevnte Ansgar til abbed for Corvey og første erkebiskop av Hamburg, et erkebispedømme som nettopp var opprettet til støtte for den nordiske misjonen på en synode som trolig ble holdt i Diedenhofen. Det omfattet alt land nord for Elben. Ansgar ble bispeviet i 831 av keiserens bror, biskop Drogo av Metz (801-55/56), og av metropolittene av Mainz, Trier og Reims. Han reiste til Roma, hvor pave Gregor IV (827-44) overrakte ham palliet, tegnet på den erkebiskoppelige verdighet. Paven utnevnte i 832 Ansgar til pavelig legat for Norden med misjon blant svensker, dansker og slavere som sin særlige oppgave. Med dette ble opprettelsen av erkebispedømmet Hamburg godkjent av paven. Deretter delte Ansgar og erkebiskop Ebo områdene mellom seg, slik at Ansgar fikk tildelt Danmark, mens erkebiskop Ebo utnevnte sin søstersønn Gautbert til misjonsbiskop for Sverige. Gautbert ble bispeviet av Ebo, Ansgar og en tredje biskop.

I Hamburg (Hammaburg) bygde Ansgar en treskipet domkirke av tre viet til den salige Jomfru Maria, og med hjelp fra keiser Ludvig den Fromme bygde han et tilsluttet kloster, som han fylte med munker fra Corvey. Han grunnla også et bibliotek og en skole, hvor han utdannet frikjøpte unge danske menn til misjonærer. Han gjenopptok sin virksomhet i Slesvig under beskyttelse av den danske kong Haarik I, som hadde lyktes i å samle landet. Også i Turholt i Flandern gjenopplivte han klosteret og grunnla en misjonærskole, her trådte senere hans disippel og biograf, den hellige Rembert, inn. Men få år senere mistet Ansgar sitt senter i Turholt da hans store beskytter keiser Ludvig døde i 840. I 845 ble Hamburg, som i mellomtiden hadde utviklet seg til en liten by, brent ned av kong Haarik og hans danske vikinger, og Ansgar ble nesten drept i angrepet.

Gjennom delingen av det frankiske riket gikk Turholt over til Karl den Skallete (843-77), og dermed mistet Ansgar inntektene som hadde sørget for hans misjonsarbeid. Sult og nød fordrev mange brødre, og erkebiskopen dro hjemløs omkring. Men kong Ludvig den Tyske (843-76) utnevnte rundt 848 Ansgar til bispesetet i Bremen, et suffraganbispedømme under Köln som hadde tilhørt hans fiende Leudric, og kongen håpet å styrke misjonen gjennom å slå sammen bispedømmene Hamburg og Bremen. Sammenslutningen ble godkjent på synoden i Mainz i 848 og ratifisert i 864 av den hellige pave Nikolas I den Store (858-67). Heretter var Ansgar erkebiskop av Hamburg-Bremen til sin død, med en viss jurisdiksjon over Danmark, Norge og Sverige.

På Birka kom det til en voldsom hedensk reaksjon, en opptakt til vikingtidens store periode, som rystet den nyetablerte skrøpelige kristendommen i sin grunnvoll. Biskop Gautbert ble plyndret og fordrevet, hans ledsager Nithard led martyrdøden (den første martyr i Sverige man har kjennskap til) og kirken ble revet ned. Gautbert ble biskop av Osnabrück, uten å oppgi sine rettigheter i Sverige. Han viet prester for Sverige, men selv vendte han aldri tilbake dit.

Også i Danmark var det oppstått en hedensk reaksjon. Men Ansgar vant kong Haarik for seg, selv om han aldri ble kristen, og han fikk tillatelse til å bygge den første kristne kirke der. Kirken ble reist i Hedeby og vigslet til Guds Mor, og en prest tok seg av den lille menigheten som etter hvert vokste opp. Men Haariks død i 854 markerte en foreløpig slutt på kongeriket Danmark og dermed også slutten på misjonen.

I mellomtiden var erkebiskop Ebo død, og Ansgar var nå eneste pavelige legat for Norden. Rundt 850 dro han på sin andre reise til Birka, forsynt med varme anbefalinger fra kong Haarik, og han sendte presten Ardgar dit. Det hjalp mye at kong Olof av Sverige omvendte seg i 852. Ansgar fikk tillatelse til å forkynne og døpe og etterlot sin ledsager Rimbert som prest (biskop?) der. På tilbakereisen avla han besøk i Danmark og fikk reist en kirke i Ribe med en tilknyttet prest. Hedeby og Ribe ble således viktige støttepunkter for hans misjon nordpå. Han innførte bruken av kirkeklokker, som hedningene betraktet som magiske instrumenter. Han omvendte kong Erik av Jylland (Horik II) i 854. Deretter vendte han tilbake til Bremen.

Hjemme i sitt bispedømme opprettet han sykehus, grunnla skoler, kjøpte fri fanger fra vikingenes slavehandel, tok seg med stor kjærlighet av de fattige og virket ivrig for å utbre den kristne tro og kultur og arbeidet for avskaffelse av slavehandelen. Han fullførte en steinkirke i Bremen og grunnla tre klostre. Her skrev han også sin biografi om Bremens første biskop, den hellige Villehad, som var død i 789.

Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. I sitt psalter føyde han korte personlige bønner til hver salme han ba, en praksis som garanterte for den personlige tilegnelse og som bredte seg til hans omgivelser. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett; hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker», skrev kong Horik II til den svenske kongen. Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

I 864 trakk Ansgar seg tilbake og levde i fromhet og nestekjærlighet. Han hadde alltid ønsket å bli martyr, men han døde en naturlig død etter lengre tids sykdom den 3. februar 865 i Bremen og ble gravlagt i Bremens domkirke. Snart ble han æret som helgen, og den 9. september ett eller to år etter hans død la biskopen hans relikvier i skrin og erklærte høytidelig at han nå også fremover kunne feires på sin dødsdag. Dermed var han helgenkåret (en pavelig kanonisering var ennå ikke på tale i eldre middelalder). Biskopen var antakelig Ansgars etterfølger i embetet, den hellige Rembert (erkebiskop 865-88), som han selv hadde utpekt. Få år senere, rundt 870, skrev erkebiskop Rembert hans biografi: Vita Anskarii. Ansgars relikvier skal ha blitt brakt til Hildesheim, og i domkirken har de vært æret siden 1982, etter at deres ekthet var prøvd vitenskapelig på oppdrag av biskop Heinrich Maria Janssen. Relikvier finnes også i den katolske kirken St. Ansgar (Kleiner Michel) i Hamburg.

Den hellige Ansgar forkynner (1830)

Ansgars virke i Danmark og Sverige har ikke satt mange spor. I Sverige døde Birka-misjonen ut med erkebiskop Unnes død den 17. september 936 (den første kjente dato i svensk historie), og landet sank tilbake i hedenskap. Først hundre år senere ble arbeidet gjenopptatt, nå mest av engelske misjonærer, fremfor alt den hellige Sigfrid av Växjö, og denne gang med varig resultat.

I Danmark varte det hedenske mellomspillet ikke så lenge. Kristendommen slo gjennom som offisiell statsreligion rundt 860, med Harald Blåtann «som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». Jellinge-stenen er blitt kalt Danmarks dåpsattest. Men derfra var Danmark og Norge ennå langt fra kristnet. Til Norge kom Ansgar aldri, så «Nordens apostel» var i hovedsak apostel for Sverige, Jylland og Slesvig. Han æres i gamle Corbie i Picardie, Nye Corbie i Sachsen og i Skandinavia. I Tyskland er han også kjent som St. Scharies, og det er navnet på hans kollegiatskirke i Bremen (en kirke som har kapittel uten å være domkirke). En annen kirke i Hamburg med samme navn ble gjort om til barnehjem av lutheranerne. St. Ansgarii-Kirche i Bremen fra 1200-tallet ble sterkt skadet under krigen og revet på 1950-tallet.

Ifølge tradisjonen ble Ansgar helligkåret av den hellige pave Nikolas I den Store (858-67). Hans minnedag er 3. februar, mens translasjonsdagen 9. september også ble feiret i Bremen til minne om overføringen av relikvier. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han som biskop med mitra, stav og bok, vanligvis med en pelsfrakk til minne om hans apostolat i de kalde nordiske landene, noen ganger holder han en modell av katedralen i Hamburg.

Ansgar kom til Sverige ved to anledninger, men han ble ikke lenge. Han var Nordens apostel, men han hadde samtidig ansvaret for så mye annet at han snart vendte tilbake til Tyskland. Kanskje er dette en del av forklaringen på at Sveriges første helgen derfor aldri ble en populær helgen i Sverige i middelalderen. Det er påfallende at det ikke er kjent noen kirker, kapeller eller gilder i Sverige som var knyttet til Nordens apostel Ansgar. Det var heller ikke noen svenske gutter som i dåpen fikk navnet Ansgar. Bare to relikvier av Ansgar er kjente. En ble lagt ned i alteret i domkirken i Lund da den ble innviet i 1123, men selve alteret ble vigslet til den hellige Blasius. En annen relikvie fantes i Uppsala domkirke og ble nevnt i 1344. Men noen kult for Ansgar fantes ikke, og forholdet var det samme i Danmark. I Norge kjente man knapt til Nordens apostel i det hele tatt, men hit kom han da heller aldri.

Først på slutten av 1300-tallet fikk kulten for Ansgar nytt liv i Linköping da biskop Nils Hermansson skrev et officium til hans ære. Senere spredte kulten seg til de andre svenske bispedømmene. Men den rakk aldri å blomstre før den ble stoppet av reformasjonen. Erkebiskop Laurentius Petri sa om helgenofficiene at de var «uverdige til å synges i Kristi kirker», og de gamle liturgiske bøkene ble inndratt. Mange ble brukt til pergamentpermer til Gustav Vasas regnskaper. Det var først på 1800-tallet at minnet om Ansgar igjen ble levende i Sverige. I 1828 ble Remberts biografi om Ansgar trykket, og i 1830 ble tusenårsjubileet for hans ankomst til Birka feiret. Da S:ta Eugenia kirke ble innviet i Stockholm i 1982, ble en relikvie av Ansgar murt inne i alteret.

Ansgar er skytshelgen for de historiske bispedømmene Bremen og Hamburg og dagens erkebispedømme Hamburg.

av Webmaster publisert 07.04.2009, sist endret 22.02.2016 - 10:09