Den hellige Ansfrid av Utrecht ( -1010)

Den hellige Ansfrid (lat: Ansfridus) ble født på 900-tallet i det nåværende Belgia. Han var greve av Brabant og utmerket han seg ved å slå ned røverbander og pirater. Derfor hadde han keiserne Otto III (983-1002) og den hellige Henrik II (1002-24; keiser fra 1014) gunst.

I 992 bygde han nonneklosteret i Thorn nær Roermond for sin datter og sin hustru, og selv ønsket han å bli munk. Men i 994 ville keiser Otto III belønne ham for hans militære suksesser ved i stedet å utnevne ham til erkebiskop av Utrecht i det nåværende Nederland, det viktigste bispesetet i Flandern, grunnlagt tidlig på 700-tallet av den hellige engelske apostelen Willibrord.

Til forskjell fra mange andre biskoper som var utnevnt av keisere på grunn av militære bedrifter heller enn åndelige kvaliteter, var Ansfrid en from og suksessfull biskop og han ble høyt elsket av innbyggerne. Han grunnla benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Hohorst (Heiligenberg), og da han ble rammet av blindhet i 1006, trakk han seg tilbake dit og realiserte sine ønsker om å avlegge monastiske løfter.

Han døde der i 1010. Under begravelsen tok noen innbyggere fra Utrecht hans legeme i besittelse og brakte det til sin katedral for å gravlegges der, mens folket i Heidelberg drev og slukket en brann som var oppstått akkurat da, kanskje ikke tilfeldig. Abbedissen i Thorn meglet mellom de to partene og fikk forhindret at munkene hentet relikviene tilbake med makt. Så Ansfrid ble gravlagt i sin katedral i Utrecht.

Hans minnedag er 3. mai, men 11. mai nevnes også. Den viktigste kilden for hans liv er den pålitelige benediktineren Albert av St. Symforian i Metz, som skrev sin krønike De diversitate temporum («Om de forskjellige tider») så tidlig som i 1022.