Den hellige Odilo av Cluny (~962-1048)

Minnedag: 3. januar

Skytshelgen for sjelene i skjærsilden; mot gulsott

Den hellige Odilo (Olon) ble født ca 962 på slottet Corrèze i Auvergne i Midt-Frankrike som sønn av grev Berald av Mercoer og Gerberga, som ble nonne etter at hun var blitt enke. Odilos herkomst gjorde det mulig for ham å stige raskt til høye kirkelige embeter. Allerede som barn hadde han lovt Jomfru Maria å vie sitt liv i hennes Sønns tjeneste etter å ha blitt frisk av en sykdom - det sies ikke noe om hvilken. Helt til sin død bevarte han sin hengivenhet for Maria.

Som kannik ved katedralen i Saint-Julien ved Le Puy førte han først det den gang vanlige livet for en rik kirkefyrste, som ikke forsaket noe. Allerede her lærte han å kjenne den hellige Majolus, abbed i klosteret Cluny i Burgund, og kanskje var det dette møtet som gjorde at han erkjente at han befant seg på feil vei. Men det var ikke lett for ham å bestemme seg for å tre inn hos de svarte benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti - OSB) i Cluny. Det var først da han vendte seg til abbeden av St. Bénigne i Dijon for å få råd, at noen klarte å få ham til å ta en avgjørelse.

Klosteret Cluny ved Mâcon i Burgund nordvest for Lyon ble grunnlagt i 910 av Vilhelm av Aquitania og begynte sitt liv som et reformert, men temmelig ukjent kloster. Det fulgte Benedikts regel med en strenghet som var uvanlig på den tiden. Få ville ha spådd dets raske vekst til å bli det viktigste klosteret i Europa. Klosteret ble senteret for reformen og den åndelige fornyelsen av det vestlige munkevesenet på 1000- og 1100-tallet.

I 991 trådte han inn i Cluny, 29 år gammel. På grunn av hans menneskelige og åndelige kvaliteter ble han allerede to år senere koadjutor, det vil si assistent og utpekt etterfølger, for abbed Majolus, som til sammen styrte klosteret i 30 år. I 994 døde Majolus, og Odilo etterfulgte ham og ble femte abbed av Cluny samtidig som han ble presteviet. I løpet av hans 54 år i embetet ble Cluny det viktigste klosteret i Vest-Europa, og Fulbert av Chartres kalte Odilo Archangelos Monachorum, «munkenes erkeengel». Klostre i Burgund, Provençe, Auvergne og Poitou sluttet seg til den cluniacensiske reformen, enten direkte eller ved tilknytning, spesielt i Italia og Spania. Antallet klostre steg fra 37 til 65 mens han var abbed. Odilo gjorde de andre klostrene i Cluny-kongregasjonen stadig mer avhengige av moderklosteret. Abbeden av Cluny utnevnte priorer for datterhusene, som dermed var permanent under en sentral jurisdiksjon, og dette gjorde de cluniacensiske klostrene (eller noen av dem) til den første monastiske ordenen i moderne forstand. Som abbed for moderklosteret Cluny var han leder for hele den cluniacensiske bevegelse, og kalles ofte erkeabbed.

I sin karakter forente Odilo mildhet med fasthet og organisasjonstalent med evner som fredsmaker. Han er blant annet kjent som en stor byggherre, og hans eksempel i Cluny ble imitert av mange reformerte klostre. Fremfor alt søkte Odilo å fremme det sanne klostervesenets ånd og å fjerne misbruk. I denne oppgaven var den hellige Benedikts regel, som den ble forstått av de svarte munkenes tradisjon, av altoverskyggende betydning. I hele sitt lange styre arbeidet han hele tiden med å fremme den nære forbindelsen mellom Cluny og Den hellige Stol. Eksempsjonen som ble gitt fra kravene til biskopen av Mâcon, ble effektivt opprettholdt mens pavedømmet var sterkt, men da det var svakt, måtte Odilo føye seg noe for biskopen.

Odilo var ni ganger i Italia og deltok på flere synoder der. Pavene Johannes XIX (1024-32) og Benedikt IX (1032-48) tilbød ham erkebispesetet i Lyon, men han avslo. Odilo ble også en viktig skikkelse i den politiske verden. På hans tid var det en god del kamper i små kriger, raid og trefninger mellom føydalherrer og andre. Odilo hadde et hjertelig forhold til keisere som Otto III og Henrik III, som besøkte Cluny under Odilos styre, og han var til stede ved Henrik IIIs kroning i Roma i 1046. Robert II av Frankrike allierte seg med reformpartiet.

Odilo fremmet også effektivt Pactum Dei, det vil si beskyttelse av kirkelige personer og eiendom mot angrep i offisiell eller uoffisiell krigføring og garanterte asyl i kirker for flyktninger. Han er også sammen med abbed Richard av Saint-Vanne kjent for sin støtte til begrepet Treuga Dei, «Gudsfreden», en våpenstillstand mellom stridende parter fra fredag til mandag, under advent og fastetiden og på visse kirkelige festdager, en forholdsregel av økonomisk så vel som av religiøs og politisk betydning. Selv om ideen møttes av mye motstand, ble den til slutt gjennomført i mange franske provinser.

Inkarnasjonens mysterium var favorittemaet for hans prekener og dikt. Marias plass i dette mysteriet ble også utarbeidet av Odilo, og den hellige Bernhards mariologiske arbeider et århundre senere skyldte Odilo mye. Han gjorde også minst en liturgisk nyskapning: I 998 beordret han at i alle Cluny-kongregasjonens klostre skulle den 2. november, dagen etter Allehelgensdag, høytideligholdes til minne om og i bønn for alle døde munker i de cluniacensiske klostrene, senere i 1031 utvidet til «alle døde som har eksistert fra verdens begynnelse». Denne skikken, Allesjelersdag, bredte seg senere gjennom innflytelsen fra Cluny til hele vestkirken. Derfor ble Odilo skytshelgen for alle sjeler i skjærsilden. Han blir også anropt ved gulsott på grunn av et under.

Ytre sett var Odilo ikke imponerende, i motsetning til hans sterke personlighet. Han praktiserte strenge personlige botsøvelser, for eksempel bar han hårskjorte og piggete jernlenker. Men han var også berømt for sin omsorg for vanlige mennesker og sin storstilte hjelp til de fattige i tiden med hungersnød og dyrtid fra 1028 til 1033, da han solgte eller smeltet om mye av skattene i Cluny for å hjelpe. Blant annet solgte han den kronen som var gitt til Cluny av den hellige Henrik II. I de store hungersnødene på den tiden, spesielt mellom 1028 og 1033, utøvde han også aktiv nestekjærlighet og reddet tusenvis fra døden. Kanskje hans mest berømte utsagn er at han ville foretrekke å bli fordømt for å være for barmhjertig enn for å være for streng.

Mens Odilo var abbed av Cluny, trakk prins Kasimir av Polen seg tilbake dit, ble munk der og ble viet til diakon. En delegasjon av adelsmenn kom for å kalle ham hjem til tronen etter at hans far, kong Miceslaw, døde. Odilo refererte saken for pave Benedikt IX (1032-48), som ga dispensasjon slik at Kasimir kunne akseptere tronen til tross for sin religiøse status. Han ble kronet i 1041 og regjerte til sin død i 1058.

Odilo var plaget av smertefulle sykdommer de siste fem årene av sitt liv. Hans embete medførte mye reiseaktivitet, og han døde den 31. desember 1048 (eller 1. januar 1049?) i klosteret i Souvigny ved Moulins i Øst-Frankrike på en inspeksjonsreise. Han var da ca 86 år gammel. Han hadde fått sakramentene dagen før og insisterte på å bli båret inn i kirken, der han døde liggende på en seng av sekkestrie strødd med aske. Siden hans favorittema i prekenene var Inkarnasjonen, var det passende at han døde i juleoktaven. Ikke bare munkene, men hele vesten sørget. Han ble gravlagt i Souvigny og snart æret som helgen. Den hellige Peter Damian sørget for at han ble helligkåret i 1063, og han skrev en kort biografi som bygget på arbeidet til Jotsald, en av Odilos munker som fulgte ham på hans reiser. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans relikvier ble skrinlagt i 1345, men sammen med Majolus' jordiske rester ble de brent i Souvigny under den franske revolusjon i 1793 «på Fedrelandets alter».

Hans minnedag er etter Det annet Vatikankonsil 3. januar, selv om også 1. januar var vanlig og 2. januar nevnt, eller 29. april. 11. mai nevnes også, men det er ellers minnedagen til Majolus. 19. januar (Cluny) og 6. februar (Sveits) var også minnedager.

Odilo blir fremstilt i benediktinerkutte med abbedstav, på grunn av sin forbindelse med Allesjelersdag har han ofte en hodeskalle ved føttene og ved siden av seg har han Skjærsilden, eller en engel som leder forløste sjeler ut av skjærsilden og inn i himmelen. Av hans skrifter har bare noen få korte og ubetydelige overlevd, blant annet en biografi om den hellige keiserinne Adelheid, som han var nært knyttet til, en kort biografi om forgjengeren Majolus, prekener til fester i kirkeåret, noen hymner og bønner og noen få brev av hans omfattende korrespondanse.

Da den romerske kalenderen ble reorganisert i 1968, ble det etablert en minnedag den 29. april som en felles minnedag for de syv hellige og salige abbeder som har ledet det innflytelsesrike klosteret Cluny. De har alle fremdeles sine individuelle minnedager i tillegg til denne fellesfesten. De seks andre er: De hellige Berno, Odo, Majolus og Hugo og de salige Aymard og Peter den Ærverdige.

av Webmaster publisert 15.04.2000, sist endret 28.11.2015 - 02:48