Den hellige Adomnán av Iona (~627-704)

Den hellige Adomnán (Adamnán, Adamnan; gæl: Adhamhnán; lat: Adamnanus, Adomnanus; angl: Aunan, Eunan, «Adam») ble født i 627 eller 628 (rundt 624?) i grevskapet Donegal i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå tilhører republikken Irland. Ifølge tradisjonen tilhørte han gjennom sin far Rónán klanen Ceinéal Lughdhach i det senere baroniet Kilmacrenan, en gren av den kongelige klanen Ceinéal Conaill, et dynasti som utgjorde en del av over-kongeriket til de nordlige Uí Néill og som bodde i det meste av det som nå er grevskapet Donegal.

Adomnáns betydning tatt i betraktning er det ikke overraskende at hans avstamming både på farssiden og morssiden er dokumentert. Hans far Rónán mac Tinne tilhørte grenen Síl Sétnai av Ceinéal Conaill, en etterkommer av Colmán mac Sétna, en fetter av den hellige Kolumba av Iona (Columcille) (ca 521-97), sønn av Kolumbas onkel Sétnae og stamfar gjennom sønnen Ainmire til kongene av Cenél Conaill siden sent på 500-tallet. Syv av dem hadde også vært overkonger for de nordlige Uí Néill. Adomnáns mor Rónnat (Ronat, Rónaid), datter av Ségíne (Séighín), tilhørte Ceinéal nÉndai (Éanna), som bodde i det territoriet som grovt sett korresponderer med det moderne baroniet Raphoe, sør for halvøya Inishowen. Síl Sétnais territorium var nordvest og sørvest for denne, i de moderne baroniene Kilmacrenan og Tirhugh. Adomnáns farsslekt var assosiert med Kilmacrenan. Noen kilder skriver at Rónnat ble æret som helgen med minnedag 3. mai eller 5. august.

Adomnán ble født enten i Drumhome (Drumholm, Druim Tuamma, Druim Thuama, Druim-Tomma) i baroniet Tirhugh i Donegal eller i Raphoe (Ráith Bhoth) i baroniet av samme navn i Donegal. Noen av hans barndomsanekdoter synes å bekrefte at han i alle fall vokste opp i dette området. Adomnán nedstammet fra en bestefar av Kolumba, og Ceinéal Conaill ønsket at et medlem av hver generasjon skulle bli munk i et av Kolumbas klostre. Man mener at Adomnán fikk sin første utdannelse i Kolumba-klosteret i Drumhome, men alle de kolumbanske grunnleggelsene i det nordlige Irland er en mulighet, inkludert Durrow. Han sluttet seg trolig til den kolumbanske familia (føderasjonen av klostre under ledelse av Iona) rundt år 640. Øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland het opprinnelig Hy (Í), men fikk senere navnet Iona etter Kolumba (= due på latin; hebr: iona), som grunnla klosteret i 563.

Men ingenting kan sies med sikkerhet om hans karriere før han ble abbed av Iona da han var rundt 52 år gammel. Man vet for eksempel ikke hvor han fikk sin utdannelse eller i hvilket kloster han ble presteviet, men for å ha skaffet seg det ry som førte til at han ble valgt til det prestisjefulle embetet som abbed og leder for dette klosterets enorme paruchia (føderasjon av kirker), må han med sikkerhet ha hatt en langvarig tilknytning til et eller flere kolumbanske hus.

De fleste forskere mener at Adamnán rundt 650 selv ble munk i hovedklosteret på Iona. Abbeden på den tiden var den hellige Ségéne (Seghine) (623-52), klosterets femte abbed. Noen moderne kommentatorer mener imidlertid at han ikke kan ha kommet til Iona før en gang etter 669, da den hellige abbed Failbe (669-79) ble klosterets åttende abbed. For det er klart fra Adomnáns biografi om Kolumba at han personlig kjente Faílbe, og ettersom det ikke finnes noen indikasjoner på at han kjente noen av de foregående abbedene, kan det antas at han ikke kom til Iona før på Failbes tid. Men man må huske at Failbe hadde tilbrakt årene fra 673 til 676 i Irland, så det er derfor mulig at samtalene med ham som Adomnán beskriver i biografien om Kolumba, kan ha funnet sted i Irland i denne perioden. Ikke desto mindre, ettersom det ikke foreligger noen solide bevis på det motsatte, kan man ikke avvise muligheten for at Adomnán hadde tilhørt kommuniteten på Iona i en betydelig periode før han ble abbed, kanskje helt fra sin ungdom. Noen forskere mener at Adomnán tilbrakte noen år med undervisning og studier i Durrow. Uansett når og hvor han fikk sin utdannelse, oppnådde han i alle fall et nivå av lærdom som var sjeldent i Nord-Europa i tidlig middelalder. Noen sier at før han ble abbed på Iona, skal han ha vært abbed for klosteret Skreen i grevskapet Sligo i den vestlige provinsen Connacht.

I 679 etterfulgte Adomnán Failbe og ble Ionas niende abbed. Han var da allerede over femti år gammel, og han hadde dette embetet helt til sin død 25 år senere. Som abbed på Iona var han også generalpresident for alle de kolumbanske husene i Irland. Hans valg betydde at brødrene gikk bort fra den etablerte praksisen med at etterkommerne etter Kolumbas onkel Ninnid hadde dominert embetet som abbed i nesten åtti år, mens Adomnán var en femtegenerasjons etterkommer etter en annen onkel, Sétnae, en slektsgren som ikke tidligere hadde innehatt embetet som abbed. Adomnán skulle bli berømt både som forfatter og som en ledende forkjemper i det nordlige Irland for den romerske beregningsmåten av påsken.

Det er bare fire begivenheter i Adomnáns karriere som abbed som er tidfestet med sikkerhet, og den første av disse viser ham opptre som kongelig utsending. Ifølge de irske annalene fulgte han i 687 seksti fanger tilbake til Irland. De var blitt tatt til fange i et angrep i 684 av kong Egfrid (Ecgfrith) av Northumbria (670-85) på Brega i de sørlige Uí Néills territorium og brakt med tilbake til Northumbria. Et år senere ble Egfrid bekjempet og drept av en piktisk-irsk allianse ved «Nechtansmere». Det har med troverdighet blitt hevdet at Uí Néill, Adomnáns slektninger, deltok i den alliansen som gjorde opprør mot Egfrid for å støtte kravene til hans halvbror Aldfrid på tronen i Northumbria, og at angrepet på Brega i territoriet til de søndre Uí Néill året før derfor bør betraktes som et forebyggende angrep fra Egfrid mot sin rivals allierte. Etter Egfrids død i slaget ved Nechtansmere etterfulgte Aldfrid ham som konge.

På Iona hadde Adomnán mottatt og undervist prins Aldfrid (Aldfrith), sønn av kong Oswiu, som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Aldfrid hadde etter farens død i 670 blitt innblandet i en væpnet kamp med sin halvbror, tronraneren Egfrid (Egfrith), om etterfølgelsen på tronen, og han søkte tilflukt på Iona. Som ung mann hadde kong Oswiu tilbrakt en tid i eksil i Irland, og Aldfrid var født der av en irsk mor, Fina, datter av en konge av de nordre Uí Néill. Aldfrid hadde fått ry som en betydelig lærd og likte å opprettholde sine forbindelser med Irland. Han var en venn av Adomnán, som omtaler ham som amicum i sin biografi om Kolumba. Han ble senere kjent som Dalta Adamnáin («Adomnáns elev»).

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske».

Kong Oswiu hadde som ung tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på Iona. Som konge oppmuntret han munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Men han var gift med den hellige Enfleda (ca 626-ca 704), datter av den hellige kong Edwin av Northumbria (616-33) og hans dronning, den hellige Ethelburga av Lyming, en prinsesse fra Kent. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for den hellige Wilfrid av York (634-709) da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet.

Den keltiske påskeberegningen var langt fra det kjetteri som ble hevdet av de såkalte Quartadecimani, som hadde dette navnet fordi de feiret påsken samtidig som jødene på den 14. nisan, uansett hvilken ukedag den måtte falle på, og erklærte dette som et guddommelig bud. Kelternes feiltakelse lå bare i at de ikke ville anerkjenne forbedringene i kalenderen, som ble kalt den aleksandrinske beregningsmåten og hadde slått gjennom i resten av Kirken. Kelterne ville heller holde fast ved de skikkene de hadde fått overlevert fra sine forfedre.

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa. Deretter vedtok synoden at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England.

Etter at Aldfrids halvbror Egfrid var blitt drept i 685, ble Aldfrid konge av Northumbria (685-704). I 687 kom Adomnán til Northumbria for å få sin gamle elev til å løslate de seksti irske fangene. Dette gjorde han etter anmodning fra kong Fínsnechta Fledach av Brega, og han hadde suksess i sitt oppdrag. I tråd med tradisjonen på Iona foretok han flere reiser til Nord-England mens han var abbed. For oppmuntret av sin suksess vendte Adomnán igjen tilbake til Northumbria i 689, forteller han i sin biografi om Kolumba, men han angir ikke formålet med reisen. Han besøkte da klostrene Wearmouth og Jarrow. Der ble han sett av den trettenårige Beda (senere den hellige Beda den Ærverdige) og møtte den hellige Ceolfrid av Wearmouth.

Skal man tro Bedas beretning, var det under besøkene i Northumbria og under innflytelse av abbed Ceolfrid at Adomnán bestemte seg for å adoptere den romerske dateringen som var avtalt noen år tidligere på synoden i Whitby. Ceolfrid skal ha overtalt ham til å gå bort fra tradisjonen fra Iona for å beregne påsken og andre keltiske skikker og fikk ham til å akseptere bruken av den romerske tonsuren. Beda forteller at da Adomnán kom tilbake til Iona, var dessverre munkene der mindre åpne for overtalelser, og dette førte til et skisma på øya som skapte fiendskap mellom Adomnán og de andre brødrene. Hans munker i Iona var svært misfornøyde, og fra rundt 692 ser han ut til å ha vært på Iona bare fra tid til annen, i stedet dro han rundt i Irland og samlet støtte for den romerske påskedateringen. Han vendte ikke tilbake til Iona før det siste året av sitt liv, da han igjen formante sin egen kommunitet til å føye seg, men til ingen nytte. Bedas beretning regnes imidlertid sjelden som troverdig av historikere som arbeider på dette området, selv om det er klart at Adomnán virkelig adopterte den romerske dateringen og også trolig argumenterte for den i Irland.

I løpet av sin tid som abbed på Iona foretok Adomnán tre langvarige besøk i Irland, og de tredje og fjerde faste datoene i hans karriere finnes i de irske annalene under året 692, som bare fastslår at han da besøkte Irland, og under året 697, hvor vi finnes den mer detaljerte opplysningen om at han besøkte Irland og ga sin Lex innocentium til folket.

I 692 deltok han på irske synoder og konventer som overhode for Ionas klostre i det nordlige Irland. Han hadde et åpent sinn når det gjaldt spørsmål som var skadelig for enheten, men ikke essensielle for troen. Han arbeidet i femten år for å vektlegge det essensielle og tone ned forskjellene Både i 692 og i 697 hadde han betydelig suksess i kravet om å akseptere datoen for påskefeiringen som ble fulgt i Roma og så å si alle kirkene i vesten, og dessuten den romerske form for tonsur. Det var bare hans egne klostre som sto mot ham, og det sies noen ganger at han døde av desperasjon og skuffelse over hardnakketheten i sitt kloster. Munkene der og i klostrene som var avhengige av Iona, holdt ut og kapitulerte ikke før i 716, tolv år etter Adomnáns død, da de aksepterte den romerske påsken, som deres abbed hadde kjempet så hardt for.

Armagh hadde trolig forlatt den keltiske påsken rundt 685, og Adomnáns skifte av syn kan like mye skyldes endringer i Irland som hans northumbriske venners lærdom og veltalenhet. Effekten av disse endringene var at den nordlige halvdelen av Irland trolig hadde tilpasset seg til den romerske påskefeiringen før slutten av 600-tallet.

På sitt tredje besøk i Irland i 697 deltok Adomnán på konsilet i Birr i Offaly, hvor notabiliteter fra Irland, Dal Ríatan og Piktland deltok. Konsilet vedtok den såkalte Adomnáns Lov (Cáin Adomnáin) eller «De uskyldiges lov» (Lex innocentium), en av de fire hovedlovene i Irland. Den beskyttet kvinner ved å frita dem for å dra i strid og insisterte på at de sammen med sine barn skulle behandles som ikkestridende, og de skulle ikke drepes eller tas til fange. Det ble også iverksatt tiltak for å opprette asylsteder. Alvorlige straffer foreskrives for en rekke forbrytelser mot alle de tre kategoriene kvinner, klerikere og barn, de som kaltes «Innocentes» i lovens tittel fordi de var fritatt fra plikten til å gripe til våpen i krigstid, begått både i krigs- og fredstid, men de alvorligste og mest detaljerte straffene gjelder forbrytelser mot kvinner. Dette var første gang kvinner fikk legale rettigheter på De britiske øyer, og disse reglene skulle bli akseptert over hele Irland.

Dette vedtaket viser at Adomnán var villig og i stand til å bruke sin posisjon som overhode for den kolumbanske familia til å samle de høyeste klerikale og sekulære myndigheter til en humanitær sak. Loven hevdet en jurisdiksjon uten presedens: den skulle gjelde på hele øya Irland og over de områdene av skotsk og piktisk territorium hvor den kolumbanske kirken hadde innflytelse. Listen over 91 kirkelige og sekulære garantister som utgjør en del av lovteksten, inkluderer en representant eller mer for hvert kongedømme, overkongedømme og monastisk senter i landet. Listen over sekulære garantister toppes av Loingsech mac Óenguso, konge av Tara og Adomnáns slektning. Listen over kirkelige garantister toppes av biskop-abbed Fland Febla av Armagh og inkluderer også biskop Coeddi av Iona. Pace Beda viser denne listen at mot slutten av 600-tallet var Adomnáns posisjon slik at han var i stand til å overvinne enhver kontrovers innen sin egen familia og særinteressene til mindre kirkelige og sekulære sammenslutninger og forene dem alle i en felles støtte til sin lov.

I biografien til den hellige biskopen Gerald av Mayo hevdes det at Adomnán styrte klosteret i Mayo fra 697 til den 23. september 704, og det er ikke umulig. Men i Irland er hans minne uløselig knyttet til klosteret i Raphoe, som han kan ha grunnlagt.

Fra et litterært synspunkt inntar Adomnán en svær fremtredende posisjon. Hans viktigste verk var hans berømte biografi om abbed Kolumba av Iona, Vita Columbae eller Vita Sancti Columbae. Som kilde for historien om den tidlige irske kirken er denne biografien den suverent viktigste bevarte verket skrevet i det tidlig middelalderske Skottland, og den er også en vital kilde for vår kunnskap om pikterne. Den gir oss også en stor innsikt i livet på Iona og i de tidlige middelalderske gæliske munkene.

I tillegg til å være en viktig historisk kilde, er den også en biografi av betydelig litterær kvalitet. Dette innflytelsesrike portrettet av en karismatisk pioner er en av de mest levende levnetsbeskrivelser fra den tiden, selv om det også inneholder noe fantasifullt materiale. Biografien ble skrevet på Iona etter 688. Han skrev på latin etter ønske fra sine munker. Biografien understreker Kolumbas forhold til Gud og hans kamp mot utbytting, skjødesløshet, falskhet og mord. Adomnáns overbevisning om sin store forgjengers hellighet skinner klart gjennom. Adomnán fremholder Kolumba som en irsk helgen hvis tro står over smålige splittelser. Pinkerton beskriver Vita Columbae som «den mest komplette biografien som hele Europa kan skryte av, ikke bare i en slik tidlig periode, men selv gjennom hele middelalderen». Det var en irsk forsker på 1800-tallet, Dr. Reeves, biskop av Down, Connor and Dromore, som ga den ut i 1837.

Til Ionas rikholdige opptegnelser om Kolumbas hellighet tilføyde Adomnán resultatene av hans egne undersøkelser på begge sider av Irskesjøen og blandet det hele med gjenkjennbare hagiografiske referanser som understreket det felles båndet mellom Kolumba og alle helgener i kristenheten. Ved å skrive en ny biografi om Kolumba beviste Adomnán at hans nylig akseptering av den romerske observansen ikke på noen måte minsket hans hengivenhet for Ionas grunnlegger, som på sin tid hadde holdt seg til de keltiske skikkene. Dermed kom han med en implisitt appell til de irske kirkene som var delt i påskespørsmålet – utvilsomt inkludert Iona – om å oppgi sine stadige kritiserte standpunkter og bilegge striden i respekt for en hellighet som langt overgikk bare ortodoksi. Hans biografi minnet også den northumbriske kirken om dens gjeld til helgenens og hans disipler.

Adomnán har delt Kolumbas biografi i tre ulike bøker: Kolumbas profetier, Kolumbas mirakler og Kolumbas åpenbaringer. I første bok forteller han om Kolumbas profetiske åpenbaringer. Ved ett bemerkelsesverdig tilfelle viste Kolumba seg for den hellige kong Osvald av Northumbria (ca 604-42) i en drøm og annonserte kongens forestående seler over kong Catlon. Folket lovte å tro og ble døpt etter krigen. Denne seieren ender med pre-kristningen av det hedenske England og kong Osvald som hersker over hele Britannia. Kolumbas andre profetier kan til tider være straffende, som da han sendte en mann ved navn Batain bort for å utføre sin bot, men så vender Kolumba seg mot sine venner og sier at Batain i stedet vil vende tilbake til Scotia og bli drept av sine fiender. Noen få av hans profetier er knyttet til bøker, som da han vet at Baithenes psalter mangler en bokstav «I», eller da han profeterte at en ivrig mann ville komme til å velte sitt blekkhus og søle ut blekket.

I den andre boken utfører Kolumba ulike mirakler, slik som å helbrede mennesker med sykdommer, drive ut onde ånder, underlegge seg ville dyr, roe stormer eller vekke døde tilbake til livet. Han kunne også utføre jordbruksmirakler som ville bety noe for alminnelige mennesker slik som da han drev en demon ut fra et melkespann og fikk den spilte melken tilbake i spannet. Kolumbas biografi inneholder en historie som har vært tolket som den første referansen til monsteret i Loch Ness. Ifølge Adomnán kom Kolumba over en gruppe piktere som gravla en mann som var blitt drept av monsteret. Kolumba redder deretter en svømmer fra monsteret ved å gjøre korsets tegn og påby monsteret å dra tilbake i all hast og ikke skade mannen. Da flyktet det vettskremte beistet, til stor forbauselse for de forsamlede pikterne, som æret Kolumbas Gud. Om denne hendelsen er sann eller ikke, erklærer Adomnáns tekst spesifikt at monsteret svømte i River Ness, elven som renner ut fra sjøen, og ikke i selve Loch Ness.

I bok tre beskriver Adomnán ulike av den helliges åpenbaringer, både dem som Kolumba mottar og dem som andre opplever av ham. I en av historiene er Kolumba underlagt ekskommunikasjon og går til et møte som holdes mot ham i Teilte. Til tross for alle de negative reaksjonene blant de eldste mot Kolumba, kysser den hellige Brendan sjøfareren ham ærbødig og forsikrer at Kolumba er Guds mann og at han ser hellige engler følge Kolumba på hans reise over sletten.

I det siste kapittelet forutsier Kolumba sin død for sin tjener. Dette var en lørdag, og Kolumba sa han ville dø ved midnatt samme kveld. Dette var åpenbart for ham av Herren selv. Da klokken slo midnatt, gikk Kolumba inn i kapellet og knelte foran alteret. Hans tjener ble vitne til himmelsk lys som ble rettet mot Kolumba og hellige engler som sluttet seg til den hellige i hans reise til Herren. Etter å ha gitt brødrene sin velsignelse, trakk han øyeblikkelig sitt siste åndedrag. Etter at sjelen hadde forlatt legemets tabernakel, lysnet hans ansikt på underfullt vis i hans visjon av englene, slik at han så mer ut som en sovende enn som en død.

Adomnáns organisering av sitt verk i tre bøker som behandler helgenens profetier, mirakler og visjoner, har ingen direkte parallell i latinsk hagiografi, men det synes som den hellige pave Gregor I den stores (590-604) biografi om den hellige Benedikt (bok to av hans Dialoger) kommer nærmest. En analyse av de kildene Adomnán brukte, har vist at en stor del av materialet stammer fra muntlige og skriftlige tradisjoner om Kolumba som hadde sin opprinnelse på Iona og blitt overlevert der inntil Adomnáns dager. Adomnán bygde på en beretning om den helliges virtutes, som var samlet av hans forgjenger Cumméne, høyst sannsynlig mens Ségéne var abbed (623-52); og dette var muligens hans viktigste kilde til informasjon om Kolumba. De beretningene som stammer fra Iona, inneholder et vell av utførlige onomastiske og genealogiske detaljer, og det taumaturgiske elementet i dem er dempet. På dette punktet skiller de seg fra fortellingene av ukjent opprinnelse som beskriver hendelser på ulike steder i Irland og Skottland, langt fra Iona; noen av disse har bibelske eller hagiografiske prototyper mens andre trolig stammer fra muntlig tradisjon, og viser den folkelige utbredelsen av Kolumbas kult. I dem har den veldefinerte karakteren som kommer frem i de beretningene som stammer fra Iona, en tendens til å bli uklar til fordel for en konvensjonell hagiografisk skikkelse.

Den eldste bevarte kopien av Vita Columbae finnes i et manuskript som nå er i Schaffhausen offentlige bibliotek. Han som skrev dette var Dorbéne, nesten sikkert den abbeden av Iona som døde i 713. Tre andre manuskripter stammer fra en like tidlig søsterkopi, og et femte manuskript, kanskje skrevet i Reims, stammer fra 800-tallet. Den moderne standardutgaven som er basert på Schaffhausen-teksten, er den av A. O. og M. O. Anderson: Adomnan’s Life of Columba (Edinburgh, 1961). De fyldige notene i en tidligere utgave av William Reeves: The Life of St Columba (1857), er fortsatt svært nyttig.

Kolumbas biografi var imidlertid ikke Adomnáns eneste verk. Han skrev også avhandlingen De Locis Sanctis, «Om de hellige steder», en beretning om de store kristne hellige steder og valfartssentre i Palestina. Han skrev boken etter å ha snakket med den frankiske biskopen Arculf, som på slutten av 600-tallet personlig hadde vært i Egypt, Roma, Konstantinopel og Det hellige land (Palestina). Han led skipbrudd i det vestlige Britannia, og deretter fra 686 bodde han en stund hos munkene på Iona. Adomnán mente at sitt verk var så viktig at han ga en kopi til den lærde kong Aldfrid av Northumbria (685-704), som sørget for at det ble laget og distribuert mange kopier av verket.

I middelalderen ser det ut til at berømmelsen til De locis sanctis overstrålte den til Vita Columbae. Adomnán var omhyggelig i sin behandling av den informasjonen han hadde fått fra Arculf, og han påpeker at hans beretning ble gitt som et resultat av hans egne grundige undersøkelser, og han supplerer denne beretningen med materiale fra en rekke eksegetiske forfattere, spesielt den hellige Hieronymus (ca 342-420). Dermed gjorde han langt mer enn å redigere en pilegrims reisebeskrivelse, han ga et viktig bidrag til studiet av steder og stedsnavn nevnt i Skriften som et middel for å kaste lys på mangfoldige betydninger og løse tilsynelatende problemer med tolkning.

Ved å gi boken til kong Aldfrid sikret Adomnán seg at den ble kjent i angelsaksiske sirkler på et tidlig tidspunkt. De mange bevarte middelalderske kopiene på kontinentet vitner om bokens popularitet der. Teksten gjorde Adomnán fortjent til en plass i serien av kataloger av berømte kristne forfattere som hadde som modell Hieronymus’ De viris illustribus. Fire kontinentale kopier stammer fra 800-tallet, og det er disse de moderne utgavene er bygd på, mens en rekke fragmenter også er bevart fra samme periode.

Beda den ærverdige, som åpenbart ikke kjente Adomnáns biografi om Kolumba, kjente dette verket, som han priste i svært høye ordelag i sin Historia ecclesiastica, hvor han siterte forkortede utdrag derfra, og han omarbeidet også mye av innholdet i sin egen De locis sanctis (Situ Hierosolymae urbis atque ipsius Iudaeae), som han skrev i de første årene på 700-tallet og gjennom hele middelalderen forble den viktigste kilden for kunnskap om Det hellige land.

De fire sikkert daterte begivenhetene i 687, 689, 692 og 697 har blitt brukt for å beregne en omtrentlig datering av fullføringen av Adomnáns to hovedverk, De locis sanctis og Vita Columbae. På grunnlag av referanser i teksten, mener man at Arculfs pilegrimsreise fant sted i årene 679-82, mens den tidligste mulige dato for hans ankomst til Iona er satt til 683. Som tidligere nevnt forteller Beda at Adomnán ga en kopi av De locis sanctis til kong Aldfrid da han besøkte Northumbria, men uten å angi noe årstall. Hvis det var snakk om reisen for å få frigitt de irske fangene, må De locis sanctis ha blitt fullført før 687. Men Adomnáns referanse til et andre besøk i 689 betyr at dette er en alternativ terminus ad quem. Ettersom denne referansen til Adomnáns andre besøk finnes i biografien om Kolumba, er det sikkert at det verket ikke var fullført før 689, men en dato nærmere år 700 antydes av det faktum at Adomnán forteller om et mirakel utført av Kolumba som skal ha skjedd etter den irske synoden – det er svært sannsynlig at han sikter til den synoden hvor Lex innocentium ble promulgert i 697.

Det er også en god del gælisk poesi som tilskrives Adomnán, inkludert en lovtale over den piktiske kong Brideis (671-93) seier over northumbrerne i slaget ved Dun Nechtain i 685. Ceolfrid av Wearmouth priste Adomnáns moderasjon og ydmykhet. Det mystiske verket «Adomnáns visjon», som foregir å fortelle om den helliges syn om himmel og helvete, ble skrevet lenge etter hans død, tidligst på 900-tallet. The Annals of the Four Masters forteller oss at Adomnán var «sentimental, botferdig, glad i bønn, flittig og asketisk, og lærd i den klare forståelsen av Guds hellige Skrift».

Adomnán døde den 23. september 704 på Iona og ble gravlagt der. Ifølge Ulster-annalene var han da i sitt syttisyvende år, og dette innebærer at han var født mellom 24. september 627 og 23. september 628. Hans fødsel er imidlertid notert i Ulster-annalene under året 624, men siden fødselsdatoen utvilsomt er skrevet inn i ettertid, bør det legges mindre vekt på denne opplysningen enn på dem i notisen om hans død. Han ble etterfulgt som abbed av Conamail.

Splittelsen i kommuniteten i påskespørsmålet var nesten helt sikkert grunnen til at det tidlig på 700-tallet ofte var to abbeder av Iona. Den «irske» abbed av Iona som etterfølger til Adomnán, synes å ha vært Conamail mac Faílbi (d. 710), mens hans «romerske» motpart fra 707 var Dúnchad mac Cind Fháelad (d. 717). Det ser derfor ut til at en abbed opprinnelig etterfulgte Adomnán, men hans uvillighet til endringer og de vanskelighetene en irsk abbed trolig opplevde i håndteringen av kolumbanske kirker i Irland som nå var romerske, gjorde det enklere å ha to abbeder. Deres bakgrunn var svært forskjellig. Conamail tilhørte Uí Moccu Uais, et underordnet folk i det som nå er grevskapet Londonderry, mens Dúnchad ikke bare tilhørte Cenél Conaill, men også dets herskende gren: hans bestefar og to onkler hadde vært konger av Tara. Da han ble abbed hadde riktignok etterkommerne av gans bestefar, Máel Coba, mistet makten til etterkommerne til Máel Cobas bror, Domnall mac Áeda, men ikke desto mindre var Dúnchads genealogiske posisjon innen Cenél Conaill den sterkeste blant alle abbeder av Iona, inkludert Kolumba.

Ikke bare var det trolig at Conamail mac Faílbi hadde mindre innflytelse i Irland, men det samme gjaldt en annen tilsynelatende «irsk» abbed, Dorbéne mac Altaíni (d. 713) fra en mindre mektig gren av Cenél Conaill. Det er derfor sannsynlig at Adomnán hadde sikret støtte fra Cenél Conaill til den romerske påsken, som Bedas historie antyder, og at Dúnchads valg til abbed delvis kom i stand ut fra deres ønske om å se Iona selv omvendt til de romerske skikkene. De kan ha vært i posisjon til å legge et spesielt press på Iona på grunn av en tvetydighet i loven som omhandlet familieklostre – skulle på den ene side en utenforstående som Conamail mac Faílbi trekke seg så snart en slektning av patronus viste seg som var egnet for embetet, eller skulle han fortsette å styre til sin død?

Bakgrunnen for den endelige avgjørelsen om å tilpasse seg, som ble tatt i 716, kan utledes fra Beda og fra annalene. Av de abbedene man mener hadde irske sympatier, døde Conamail i 710, og Dorbéne inntok kathedra på Iona sommeren 713, bare for å dø fem måneder senere. I mellomtiden forble Dúnchad abbed. En engelsk biskop av Iona, Coeddi, døde i oktober 712, og han kan ha blitt erstattet av Ecgberht (d. 729), som ifølge Beda kom til Iona rundt denne tiden og var sterkt romersk i sine sympatier.

Endringene på Iona ble ikke innført uten vanskeligheter. I klosteret ble selve påsken endret i 716. Dette synes å ha blitt fulgt av at abbed Dúnchad trakk seg, og han skulle dø den 25. mai 717. Hans etterfølger var Fáelchú mac Dorbéni (d. 724), som tilhørte en fjern sidegren av Cenél Conaill. I 717, etter abbed Dúnchads død, drev kong Nechtan kommuniteten på Iona ut av Piktland, vestover inn i Dál Riata, og i 718 mottok kommuniteten på Iona den petrinske tonsuren.

Det er klart at Adomnán ble æret som helgen innen få tiår etter sin død, og hans kult blomstret både i Irland og Skottland. Det er kirker viet til ham i Donegal, Derry og Sligo så vel som i Aberdeenshire, Banff, Forfar og de vestlige øyene. I 727 ble hans relikvier brakt fra Iona til Irland for å hjelpe til med å skape fred mellom stammene til Adomnáns far og mor. Relikviene ble båret rundt førti kirker som hadde vært under Ionas styre. Relikviene ble båret rundt i tre år før de vendte tilbake til Iona, og over alt sverget folket å lystre Adomnáns lov.

I det lange løp skulle vikingenes voksende makt på de vestlige øyene gjøre Ionas stilling svært usikker. Vikingene begynte sine angrep i 794. De brente Iona i 802 og drepte 68 medlemmer av kommuniteten i 806, og sistnevnte angrep kan ha vært bakgrunnen for byggingen av «Kolumbas nye kloster» i Kells, som skulle være et tilfluktssted fra vikingangrep for utsatte og dyrebare eiendeler, blant dem muligens den berømte Book of Kells. In 825 ble Blaímac mac Flainn [Blathmac] (d. 825) martyrdrept på Iona av «hedningene», og hans død ble minnet i et dikt av Walafrid Strabo, abbed av Reichenau (d. 849).

Det var uunngåelig at klosteret på Iona fant det vanskelig å opprettholde sin rolle som det viktigste kirkelige bindeleddet mellom Britannia og Irland. Det forsøkte å gjøre dette ved den samme praksis med å foreta lange reiser som lenge hadde vært brukt for å styrke båndene til Kolumbas familia i Irland. På et tidspunkt på 700-tallet synes Kolumbas levninger å ha blitt hevet fra sin grav på klosterkirkegården og skrinlagt. I 818 avla Diarmait alumnus Daigri (d. i eller etter 831), som hadde vært abbed siden 814, et besøk til Britannia med Kolumbas skrin, mens han etterfølger Innrechtach ua Finnachtai (d. 854) i 849 dro med Kolumbas relikvier til Irland. Innrechtach ble martyrdrept av engelskmenn den 12. mars 854 under en valfart til Roma. Adomnáns skrin ble skjendet av norske vikinger i 830 og 1030.

Adomnán ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 av pave Leo XIII (1878-1903), og han fikk den ære at gruppen fikk hans navn («Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere»). Hans minnedag er dødsdagen 23. september, men Bucelin sier at hans fest også ble feiret den 8. april i England og Skottland. I Raphoe ble han feiret den 7.september. Han avbildes vanligvis i bønn med månen og syv stjerner over seg, men også mens han skriver Kolumbas biografi. I Irland er det spesielt vanlig å kalle ham Eunan. Han er sammen med Kolumba skytshelgen for bispedømmet Raphoe, som inkluderer Donegal. Minst tyve kirker var viet til ham i Skottland. I sitt hjemlige Donegal har han gitt navn til flere institusjoner og bygninger, inkludert katedralen St. Eunan and St Columba (populært kjent som St. Eunan’s Cathedral) i Letterkenny; dagens sete for biskopen av Raphoe, den anglikanske katedralen St. Eunan i Raphoe og St Eunan’s College, en prestisjefylt videregående skole i Letterkenny,

Tidligere tiders forskere bygde primært på Bedas beretning om Adomnán, men det er nå anerkjent at de irske kildene gir fyldigere og mer nøyaktig informasjon. I Bedas beretning var den viktigste begivenheten i Adomnáns karriere var hans akseptering av skikkene i den romerske kirken, spesielt når det gjaldt dateringen av påskefeiringen.

En åpenbar partiskhet i Bedas Historia ecclesiastica er forsvaret for ortodoksien i den romerske sak og lovprisning av den rolle den engelske rase spilte i å bringe hele øya Britannia i samsvar med den. Det aksepteres nå at hans partiskhet også farger hans presentasjon av irenes aktiviteter. Beda forutsatte at kristne folk hadde plikt til å forkynne evangeliet for sine naboer, og bevisst den engelske kirkens takknemlighetsgjeld til irske misjonærer før synoden i Whitby, fremstilte han engelskmennenes omvendelse av noen av de irene som holdt fast ved de keltiske skikkene etter dette tidspunktet, som en passende betaling av denne gjelden. Han passer Adomnán inn i denne konteksten ved å fremstille ham som den eksemplariske irske romanisten som tilbrakte de siste årene av sitt liv med å forsøke å bringe den kolumbanske familien og andre kirker til konformitet. Kommuniteten på Iona ble til slutt konvertert til den romerske påsken i år 716 av den engelske hellige biskopen Egbert (Ecgberht) (639-729), en hendelse som Beda fremstiller som en virkeliggjøring av Adomnáns tidligere bestrebelser.

For sin bedømming av Adomnán hadde Beda høyst sannsynlig bare adgang til northumbriske og kanskje piktiske kilder og informanter. Uansett støttes ikke hans beretning av de irske bevisene. Ettersom annalene slår fast at Adomnán besøkte Irland i 692 og 697, kan han ikke ha bodd der i den perioden det er snakk om. Det finnes heller ikke noe støttende bevis for et alvorlig brudd i forholdet mellom Adomnán og hans kommunitet. Det er heller ikke åpenbart at konformitet med romerske skikker var Adomnáns prioritet på denne tiden, og det er verdt å merke seg at han selv bare gir en forbipasserende referanse til påskekontroversen i sine skrifter. De irske kildene fremstiller Adomnán som en som utøvde sterkt lederskap over den kolumbanske kirken i Skottland og Irland fra sin maktbase på Iona.

Adomnán er den eneste abbeden av Iona bortsett fra Kolumba som vi vet ble gjenstand for en egen biografi. Den ble skrevet på irsk og antas å ha blitt til i Kells mellom 961 og 964. Den er bevart i ett eneste manuskript, transkribert i 1628-29 av den utrettelige fransiskaneren Míchéal Ó Cléirigh. Denne biografien kan ikke sammenlignes med Adomnáns egen om Kolumba, den er i det vesentligste et essay om de kirkelige forbindelsene med den verdslige øvrighet, sett fra Kells’ perspektiv. En officium-biografi, som uten tvil bygger på den irskspråklige, er bevart i Aberdeen-breviaret.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, Ó Riain, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, celt-saints, ODNB, zeno.org, 1911 Encyclopædia Britannica - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2000