Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den salige Antonia Maria Verna (1773-1838)

Minnedag: 12. juni

Den salige Antonia Maria Verna ble født den 12. juni 1773 i landsbyen Pasquaro i kommunen Rivarolo Canavese i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Hun var andre barn av Guglielmo Verna og Domenica Maria Vacheri. Hun ble døpt samme dag. Alle husstandsmedlemmene bodde på ett rom, og de var sterkt sammensveiset og dypt forankret i troen og dens prinsipper. Mamma Domenica var hennes første kateket. Allerede som barn var hun ofte i den lokale kirken, hvor hun fulgte nøye med i prekenene og deltok i katekeseundervisningen. Når hun deretter hjem, lærte hun bort videre det hun hadde lært til barna som samlet seg rundt henne. Hun lærte å elske Jesusbarnet, den uplettede Jomfru, som hun viet seg til og som hadde stor innflytelse i grunnleggelsen av hennes institutt, og den hellige Josef, som hun valgte til sin spesielle beskytter. Disse tre, andakten for Jesusbarnet, den uplettede Jomfru og St. Josef, skulle følge henne gjennom hele hennes reise.

Allerede som femtenåring var hun ivrig etter å forstå hva Gud ønsket av henne. Foreldrene ønsket å finne en god ektemann til henne, men Maria Antonia hadde helt andre ideer. Denne meningsforskjellen førte til mye lidelse. På denne tiden med «åndelig krigføring» fant hun styrke og mot i bønnen. Etter lange diskusjoner med sin skriftefar tok hun beslutningen om å vie seg til Gud med et løfte om evigvarende jomfruelighet. Det er ikke kjent nøyaktig hvor og når hun avla dette løftet, kanskje i kirken på hjemstedet eller i et kapell viet til Vår Frue av Forsynet. På grunn av gjentatte insisteringer på at hun inngikk ekteskap – det fantes faktisk flere friere – var Maria Antonia tvunget til å forlate Pasquaro for en viss periode.

Hennes første biograf skriver at hun snart innså årsaken til ondskapen i sin tid: mangel på utdanning og en tidlig kristen oppdragelse. Hun bestemte seg for å spre uvitenhetens mørke, opplyse unge og inspirere dem til dyd, og bringe dem tilbake til Gud. Hun bestemte seg for å gå tilbake til skolebenken, og hun gikk til sammen åtte kilometer hver dag for å gjennomføre det hun hadde bestemt seg for. Hun studerte ved La Scuola del Gesù (Istituto Rigoletti) i San Giorgio Canavese samtidig som hun arbeidet som lærer der. Bønn og bot er våpen i hennes ukuelige kall: apostolatet i Pasquaro. Hun begynte med enkle, men svært effektive midler og med en mors kjærlighet å ta vare på barn og voksne. Med all sin iver og tålmodighet instruerte hun de uvitende, oppmuntret de svake, trøstet de nødstilte og instruerte dem alle i det grunnleggende i religionen.

Hun følte etter hvert at Pasquaro satte for snevre grenser for hennes oppdrag, så hun flyttet mellom 1796 og 1800 til Rivarolo Canavese. Dette var harde og vanskelige år da de første vindene fra den franske revolusjonen kom til Piemonte, og deretter Napoleons militære kampanjer. Folk ble fattigere, de forlatte ble hyppigere og tøylesløs kriminalitet spredte seg som ild i tørt gress.

Maria Antonias nye hjem besto av ett rom som fungerte som et «kirke, kateter og kloster», og i dette rommet ga hun undervisning i leseferdighet og i katekismen. Men hun ønsker fortsatt å drive veldedighet, så hun bestemte seg for også å pleie syke hjemme. Men med denne mengden av jobber kunne hun ikke fortsette alene, så derfor fikk hun mellom 1800 og 1802 noen ledsagere. Vi vet ikke det nøyaktige antallet, men det første fellesskap var allerede født. I 1806 dannet hun og ledsagerne en gruppe som skulle bli til instituttet «Barmhjertige søstre av den uplettede unnfangelse av Ivrea» (Suore della Carità dell’Immacolata Concezione d’Ivrea – SCIC), som var viet til undervisning og katekese for barn samt hjemmepleie av syke.

I 1819 åpnet de sitt første hus. For den kanoniske etableringen av kongregasjonen måtte Moder Verna overvinne mange hindringer. I 1823 skrev hun den første regelen. Den 7. mars 1828 ga kong Karl Felix av Sardinia (1821-31) sekulær godkjennelse fra Le Regie Patenti, og den 10. juni 1828 ga hennes biskop sin godkjennelse og rett til å bære ordensdrakt. Samme dag avla hun for første gang løftene. I 1834 og 1835 måtte hun igjen kjempe hardt for instituttets eksistens, og først den 27. november 1835 fikk hun den endelig kirkelige godkjennelsen. Antonia tilbrakte resten av sitt liv med å lede, fremme og ekspandere instituttet, og dette arbeidet ødela hennes helse. Hun døde etter et kort sykeleie på juledag den 25. desember 1838 i Pasquaro di Rivarolo Canavese, 65 år gammel. Hun ble gravlagt i krypten i sin sognekirke.

Den 8. desember 1859, på festen for Marias uplettede unnfangelse, fikk det fattige protestantiske ekteparet Pizio i Torino løfte om økonomisk støtte. Samme dag prøvde mannen, Alberto Pizio, å selge noen gamle møbler, og blant disse var et vakkert maleri av Jomfruen malt på tre. Men da kjøperne fikk se bildet av den uplettede, begynte de å forbanne det og en av dem prøvde å ødelegge det med gjentatte hugg med en øks, med det resultat at øksebladet ble ødelagt mens bildet var uskadd. Rasende satte de tre røverne rammen i brann, men mirakelet ble gjentatt, flammene forkullet treverket rundt bildet, mens Jomfruens skikkelse mirakuløst var uskadd. De vettskremte overtrederne flyktet mens Pizio gjemte bildet.

En måned senere da hans hustru fikk greie på hva som hadde skjedd, bestemte han seg for personlig å ødelegge bildet. De sprayet det med alkohol og satte fyr på det. Men maleriet forble uskadd. Hjemsøkt av anger søkte paret råd hos en prest, som foreslo at de ga bildet til en from person, og de bestemte seg for å gi det til noen ordenssøstre de hadde møtt om kvelden onsdag før skjærtorsdag 1860. Forsynet hadde sørget for at de var to nonner fra Kongregasjonen av Marias uplettede unnfangelse av Ivrea. Siden da har maleriet blitt voktet omhyggelig av søstrene av Ivrea, og nå er det utstilt for offentlig venerasjon i kirken ved deres moderhus. Omstendighetene rundt det enestående undergjørende bildet ble undersøkt i en vanlig kanonisk prosess lansert i 1910 av kardinal Agostino Richelmy i Torino.

Moder Vernas ry for hellighet varte ved i mer enn et århundre før hennes saligkåringsprosess ble åpnet i 1937. Den 19. desember 2009 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. januar 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 2. oktober 2011 i Ivrea i provinsen Torino i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB. Hennes minnedag er fastsatt til 12 juni.

Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, scicivrea.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. oktober 2011