Disipler, apostler og evangelister
Ordet disippel kommer fra latin discipulus = elev. I Det nye Testamente betyr disippel enhver tilhenger av en (åndelig) lærer: Moses (Joh 9,28), Johannes Døperen (Matt 9,14), fariseerne (Matt 22,16), men fremfor alt av Jesus. Til Jesu disipler hører først de tolv (Matt 10,1), så de som fulgte Jesus (Matt 8,21), særlig de 72 han sendte ut (Luk 10,1). I Apostlenes gjerninger fra kapittel 6 betyr disippel enhver som tror at Jesus er Kristus. I disippelforholdet til Jesus er det Han som tar initiativet: «Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere» (Joh 15,16; jfr Mark 1,17). Disiplene kalles til å bryte opp, følge Jesus, la seg forme av hans liv og lære (Mark 8,34; 10,21.38-45; Joh 12,26) og motta Gudsriket av ham (Matt 19,28-29; Joh 14,3).
Ordet apostel kommer av gresk apostolos etter verbet apostello = å sende, og betyr altså sendebud eller befullmektiget. Bakgrunnen for den kristne språkbruk er det jødiske miljø, hvor salach, utsending, er en juridisk term: «En utsending med fullmakt til en bestemt oppgave». Apostelen representerer den som har sendt ham, og er bemyndiget av ham. Apostler i NT er fremfor alt de tolv disiplene, som Jesus utvelger for å grunnlegge sin Kirke. De skal være «hos ham», forkynne Evangeliet og drive ut onde ånder (Mark 3,14-15). De sendes på oppdrag for å tale i hans navn, bemyndiget av ham (Matt 10,1-40), med en spesiell autoritet over Kirken, som de skal styre (Matt 16,18-19); 18,18). De utgjør fundamentet for det nye Israel; deres antall svarer til det gamle Israels tolv stammer og utfylles med Mattias da Judas faller fra (Apg 1,15-26). De skal sammen med Menneskesønnen være dommere på den ytterste dag (Matt 19,28). Til dem gir den oppstandne Kristus misjonsbefalingen (Matt 28,18f). De skal være hans vitner, det vil si vitne om at den oppstandne Kristus er den Jesus de har levd og arbeidet sammen med, fra dåpen i Jordan til himmelfarten (Apg 1,8.21-22).
I tillegg kommer Paulus. Han kalles av den oppstandne Kristus selv til å være hedningenes apostel (1.Kor 9,1; Gal 1,1.15-16), i forståelse med Peter og de andre apostlene, som ga ham håndslag på fellesskapet (Gal 1,18; 2,9). Han utøver apostolisk myndighet over læren (Gal 1,8), embetene (1.Tim 1,14; 5,22) og jurisdiksjonen (1.Kor 11,34) i de menighetene han selv grunnlegger. Og han krever lydighet av dem, ved «Åndens kraft» (Rom 15,18-19), som «en tjeneste for alle» (1.Kor 9,19).
Barnabas kalles også apostel av de tidligste fedre og av Lukas selv (Apg 14,14).
Det er på grunn av disse apostlene at Kirken betegnes som «apostolisk». Katolske biskoper er apostlenes etterfølgere.
Evangelistene er forfatterne av de fire evangeliene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Ordet evangelium er latin og kommer fra gresk evangelion = godt budskap, og er en kristen betegnelse for det kristne budskap. Fra tidlig på 100-tallet har ordet også vært brukt om evangelieskriftene, først i formen Evangeliet etter (fx) Matteus, siden ble ordet betegnelse for bøkene selv og kunne også brukes i flertall.
To av evangelistene er også apostler (Matteus og Johannes).
(Fra Katolsk Minileksikon/Kunnskapsforlagets religionsleksikon)
Apostlene
- Den hellige Peter, apostlenes leder, minnedag 29. juni og 22. februar (Peters stol)
- Den hellige Andreas, Peters bror, minnedag 30. november
- Den hellige Jakob (den eldre), Johannes' bror, minnedag 25. juli
- Den hellige Johannes, evangelist, minnedag 27. desember
- Den hellige Filip, minnedag 3. mai
- Den hellige Bartolomeus (Natanael), minnedag 24. august
- Den hellige Matteus (Levi), evangelist, minnedag 21. september
- Den hellige Thomas (tvileren), minnedag 3. juli
- Den hellige Jakob (den yngre), «Herrens bror» (?), minnedag 3. mai
- Den hellige Judas Taddeus, Jakob den Yngres bror, minnedag 28. oktober
- Den hellige Simon Seloten, «Herrens bror» (??), minnedag 28. oktober
- Den hellige Mattias (fikk plassen etter Judas Iskariot), minnedag 14. mai
- Den hellige Paulus, minnedag 29. juni og 25. januar (omvendelse)
- Den hellige Barnabas, minnedag 11. juni