Den hellige Armel av Ploërmel ( -~570)

Den hellige Armel (lat: Armagilus, Armagillus, Artmaglus) ble født i 482. Han har som andre keltiske helgener et utall navneformer: Arthmael, Arthmail, Arthfael, Armahel, Armael, Armail, Arzel, Arkel, Ermel, Erme, Ermyn, Ermin, Hermel, Thiarmail. Han skal ha blitt født i Sør-Wales (kilden Infocatho skriver at han ble født i Irland) og var fetter av de hellige Samson av Dol og Cadfan. Han ble munk og studerte under abbed Carentmael. Legenden kaller ham sønn av kong Hoel I Mawr («den Store»), som var ved den legendariske kong Arthurs hoff.

Kong Vortigern av Bretagne kalte på anglere, saksere og jyder fra England til å hjelpe ham med å forsvare sitt territorium mot angripende skotter fra nord. De tilkalte beskytterne var hedninger og angrep snart de bretonske kristne. Derfor emigrerte Armel til Bretagne sammen med sin mester og mange andre til Armorica (Bretagne) for å utbre kristendommen.

De levde et evangelisk liv sammen i Plouarzel (29229), men de ble forstyrret av usurpatoren Connor, som hadde drept den lokale høvdingen Jonah. Han tvang dem til å forlate misjonen, og de dro til Paris for å be kong Kildebert I av Paris (511-58) om hjelp. Der bodde de i seks år, og Armel var en energisk forsvarer av rettferdighet og mot dødsstraff. Etter at Jonahs sønn beseiret og drepte Connor i et slag i 555, fikk Armel noe land nær Rennes av kongen, og der reetablerte han sin kommunitet i Saint-Armel-des-Bochaux eller Plouarmel.

Med kongens hjelp grunnla han også et annet kloster i Plou-Ermel (Ploërmel) i Morbihan, hvor han ble abbed og døde fredelig rundt 570. Det finnes mange legender om Armel. En forteller at han ble kvitt en plagsom drage ved å ta den med til Mont-Saint-Armel og kommanderte den til å hoppe ned i elven under.

Hans tidligste kjente kult og biografi stammer fra 1100-tallet, og detaljene i hans liv er trolig rent legendariske. Fra Bretagne spredte hans kult seg til Normandie, Anjou og Touraine. I England ble den oppmuntret av kong Henrik VII (1485-1509), som mente at han var reddet fra et skipbrudd utenfor kysten av Bretagne gjennom Armels forbønn. Derfor er det en statue av ham i Henrik VIIs kapell i Westminster Abbey, og det er en annen på kardinal Mortons grav i Canterbury. Andre eksempler er bevart på den malte altertavlen i Romsey Abbey og i alabast i Stonyhurst College i Lancashire og i kirken St. Mary Brookfield i London. En kirke i Cornwall ble viet til ham – St. Erme.

Hans minnedag er 16. august, og han sto i Sarum-kalenderen fra 1498. Hans navn står fortsatt i det nye Martyrologium Romanum (2001), men som eremitt, ikke som abbed. Han avbildes vanligvis i rustning og messehagl mens han leder en drage som har en stola rundt nakken. En vakker 1500-tallskirke i Ploërmel (56800) inneholder åtte glassmalerier som avbilder scener fra hans liv. Han ble påkalt for å kurere hodepine, feber, kolikk, podagra og reumatisme, og noen ganger hadde sykehus ham som skytshelgen.