Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Den salige Angela Salawa (1881-1922)

Minnedag: 12. mars

Den salige Angela Salawa (1881-1922)

Den salige Angela Salawa (pl: Aniela) ble født den 9. september 1881 i Sieprawie, en stor landsby mellom Kraków og Myslenice i erkebispedømmet Kraków i Polen. Hun var datter av Bartlomiej Salaw og Ewa Bochenek. Med sin første hustru Magdalena hadde faren to sønner. Etter hennes død ble han kjent med bakerdatteren Ewa i Sulkowice, hvor han arbeidet i en smie. Etter at de giftet seg, reiste de tilbake til Bartlomiejs hjemby Sieprawie.

Der drev han et lite stykke jord som ikke kastet mye av seg. Som så mange andre i landsbyen drev han som håndverker ved siden av, og i sin smie laget han jordbruksredskaper. Angela var den yngste av de ti barna, tre sønner og syv døtre, som faren fikk med sin andre hustru. Hun ble døpt av sognepresten, p. Wojciech Kapinski, og Pawel Ficek og Wiktoria Salawa bar henne til dåpen.

Familien var svært from. Hver dag sang de religiøse sanger tidlig på morgenen og de leste åndelige bøker, blant annet helgenbiografier. Alle barna ba morgen- og aftenbønn høyt. De måtte hver søndag og helligdag gå til messe og hver ettermiddag til vesper. Av sine foreldre lærte Angela snart å elske bønn, arbeid og offerånd.

På slutten av 1800-tallet økte fattigdommen i landsbyene i Galicia. Mange barn døde tidlig, og epidemier og smittsomme sykdommer herjet, som tuberkulose, tyfus, dysenteri og noen ganger også kolera. Det ble da vanlig at de fattige sendte sine barn i tjeneste til dem som var rikere. Unge gutter ble gårdsgutter, mens jentene ble sendt til byene som hushjelper.

Da lille Angela ble seks år, begynte hun på skolen, hvor det var bare en lærer som underviste dem alle. Hun gikk på skolen i to år og lærte å lese, men ikke å skrive stort. Som 12-åring begynte hun å arbeide i hjemmene hos naboer. Da hun fylte 16 år, ble det bestemt at hun skulle gifte seg, men hun nektet. Fordi hun var underernært, svak og sykelig frarådet hennes søstre også ekteskap. Søstrene Eleonora og Teresa var hushjelper i Kraków, og de bestemte seg for å ta henne med dit og skaffe henne en jobb.

Hun kom til Kraków sent på høsten 1897. Søsteren Teresa hjalp henne å finne den første jobben, men de to første årene måtte hun ofte skifte tjenestested. Den første tiden var hun lettsindig og frivol og lite from, men to år senere, påvirket av søsteren Teresas død og kalt av en indre stemme, fattet hun som 18-åring en fast beslutning om å søke etter hellighet i et ydmykt og fattig liv og å leve resten av livet i kyskhet.

Hun sluttet seg den 27. april 1900 til St. Zita-foreningen for hushjelper, som var grunnlagt i 1899 av p. Wlodzimierz Ledóchowski. Den samlet alle katolske hushjelper og fikk snart 1300 medlemmer. Foreningen kjøpte sitt eget hus, hvor de organiserte et tilfluktssted for hjemløse jenter, et kjøkken, et lite hospital, et vaskeri, skole og bibliotek. For Angela ble det som et nytt hjem som erstattet hennes gamle.

Hun ble kjent med redemptoristene, som akkurat da bygde et kloster og en kirke i Kraków. Hun prøvde å komme seg til messe så ofte som mulig, og hun kjøpte ofte blomster for egne penger og tok med i kirken. Hun broderte også duker som hun tok med til kirken. Fra 1903 mottok hun hver dag den hellige kommunion.

Hun måtte ofte bytte jobb. Lengst arbeidet hun hos Maria og Edmund Fischer. Dr. Fischer var advokat og hadde sitt private kontor. Hans hustru Maria var svært glad i Angela. Men i 1911 døde både arbeidsgiveren Maria og Angelas mor, de to menneskene hun elsket aller høyest. I tillegg fikk hun samme år en smertefull sykdom. Etter Marias død måtte hun forlate familien Fischer, 28 år gammel.

Allerede mens hun bodde hos dem, gikk hun hver dag til messe hos fransiskanerne, som skulle spille en svært stor rolle i hennes senere liv. En tid tenkte hun på å gå i kloster, og tenkte da spesielt på kontemplative klostre, men hver gang hun søkte, ble hun avvist på grunn av sin dårlige helse og sin mangel på «medgift». I stedet drev hun et aktivt apostolat blant de andre hushjelpene, som det da var svært mange av i byen, og for dem var hun alltid et mønster og en veileder i det kristne liv. Hun fikk hele tiden næring til sitt åndelige liv gjennom bønnen, som imidlertid aldri kom i veien for hennes plikter. Hun deltok med en levende tro i feiringen av de hellige mysterier, spesielt eukaristien og korsveien. Hun æret Guds Mor med en datterlig kjærlighet.

Men da hun i 1911 måtte flytte fra familien Fischer, ble hun forlatt av sine ledsagere, som ikke lenger kunne samles i huset. I 1912 oppdaget hun at hun i sin ånd av ydmykhet og fattigdom hadde en stor tiltrekning til den hellige Frans av Assisi, og derfor bestemte hun seg for å avlegge løfte som fransiskanertertiar. Den 15. mars 1912 begynte hun i fransiskanertertiarenes (Tertius Ordo Franciscanus – TOF) novisiat, og den 6. august 1913 avla hun løftene.

Under Første verdenskrig arbeidet hun på sykehuset i Kraków i den knappe fritiden hun hadde fra sine huslige plikter. Der stelte hun og trøstet sårede soldater, som kalte henne «den unge hellige kvinnen». Hun kjøpte mat til dem for egne penger eller for penger hun hadde tigget. På slutten av krigen var hun helt utslitt. I 1917 ble hun svært syk, da hun i tillegg til sine gamle plager også fikk en svulst og betennelse i lunger, hals og strupe, men først og fremst en muskesvinnsykdom som legene sto helt maktesløse overfor.

I mai 1917 ble hun tvunget til å slutte å arbeide. I et lite leid rom på 4x3 meter som lignet på en klostercelle, tilbrakte hun de siste fem år av sitt liv i konstante lidelser, som hun ofret til Gud som soning for verdens synder, for omvendelse av syndere og sjelenes frelse og ekspansjonen av Kirkens misjon. Hun levde av sine sparepenger og av hjelp fra foreningen for hushjelper.

Hun døde fredelig den 12. mars 1922 i foreningens eget hospital i Kraków, bare 40 år gammel. Begravelsen fant sted den 15. mars ledet av fransiskanerne og med redemptoristene og jesuittene til stede. Kort etter hennes død skjedde det mange helbredelser, som fransiskanerne registrerte med stor nøyaktighet. Hennes ry for hellighet spredte seg raskt over hele Polen.

Den 13. mai 1949 ble hennes jordiske rester overført til Herrens lidelses kapell hos fransiskanerne. Samtidig ble det skrevet mange bøker og avisartikler om hennes liv. Alt blir oppbevart i et arkiv som p. Joschim Roman Bar har ansvaret for. Han utga «Aniela Salawas dagbok» i 1989. Erkebiskopen av Kraków, kardinal Karol Wojtyla, var helt fra begynnelsen av tilhenger av hennes saligkåring. I 1975 skrev han: «Aniela Salawa kan tjene som eksempel på en sterk tro, en fullkommen overensstemmelse med Guds vilje og en uvanlig fromhet».

Tre år senere ble kardinal Wojtyla pave Johannes Paul II (1978-2005). Den 23. oktober 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1991 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, og den 13. august 1991 kunne han saligkåre Angela i Kraków. Hennes minnedag er dødsdagen 12. mars.