Den salige Alfred Ildefons Schuster (1880-1954)

Minnedag: 30. august

Den salige Ildefons (it: Ildefonso) ble født som Alfred Aloisius Schuster (it: Alfredo Luigi) den 18. januar 1880 i Roma i Italia. Faren Johann Schuster (1819-88) stammet fra Deggendorf i Niederbayern i Sør-Tyskland, mens hans andre hustru og Alfreds mor var Anna Maria Tutzer (1849-1912) fra Bozen/Bolzano i Sør-Tyrol, italiensk av statsborgerskap, men østerriksk av kultur. Alfreds far trådte i 1845 inn i den pavelige hæren i Roma, og han ble underoffiser i det korpset som var grunnlagt i 1860 og overveiende besto av franske og belgiske frivillige til forsvar for Kirkestaten (oppløst i 1871). Deretter ledet han militærskredderiet og lagde uniformer og emblemer til den pavelige Sveitsergarden.

Alfred og hans yngre søster Julia, som senere ble nonne, kom altså fra en beskjeden familie. Da han var åtte år gammel, døde hans far. Moren formidlet til ham en dyp kjærlighet til Jomfru Maria, og som barn ble han helbredet fra en sykdom på hennes forbønn etter at legene hadde oppgitt ham. Lenge led han som barn av en hardnakket øyelidelse. Etter barnehagen gikk Alfred på den offentlige grunnskolen frem til femte klasse. I november 1891 ble han som 11-åring opptatt ved middelskolen i benediktinerklosteret ved basilikaen San Paolo fuori le Mure i Roma.

Den 13. november 1896 trådte han selv inn i novisiatet i San Paolo hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i deres kassinske kongregasjon. Han tok klosternavnet Ildefons etter den hellige Ildefons av Toledo, som hans mor satte svært høyt. Etter tre år avla han den 13. november 1899 sine høytidelige klosterløfter. Deretter studerte han filosofi ved ordenshøyskolen Sant'Anselmo (Anselmianum) og teologi i San Paolo. I 1903 tok han doktorgraden i filosofi og senere også doktorgraden i teologi.

På festen for den hellige Josef den 19. mars 1904 ble han presteviet i Laterankirken av kardinal Respighi, pavens vikar for bispedømmet Roma. Etter prestevielsen studerte han arkeologi, liturgi og ordenshistorie. Hans brev i de neste få årene vitner om hans studier i historie (han arbeidet med en historie om Farfa på fritiden) og kunst i tillegg til hans besluttsomme søken etter hellighet. Han var novisemester i sitt kloster fra 1908 til 1916.

Hans ry for lærdom og hengivenhet vokste, og i 1910 fikk han den første av mange undervisningsposter da han foreleste i liturgi på høyskolen for kirkemusikk. Hans lidenskapelige interesse for temaet gjorde ham til en leder for den liturgiske bevegelsen i Italia og forfatter av en massiv Liber Sacramentorum, hvor det første bindet kom i 1919. Det skulle komme i nitten utgaver og bli oversatt til åtte språk, inkludert engelsk.

Fra 1913 underviste han i kirkehistorie ved det benediktinske fakultetet Sant'Anselmo, i 1914 ble han liturgisk konsulent for Rituskongregasjonens seksjoner for liturgi og for helligkåringer og i 1917 ble han utnevnt til en ny stilling som foreleser i liturgi ved Det pavelige orientalske instituttet, som nylig var åpnet av pave Benedikt XV (1914-22). I tillegg var han sensor for Liturgiakademiet. Alt dette kom i tillegg til hans eksisterende plikter. Fra 7. oktober 1919 til 4. juli 1922 var han president for Det pavelige orientalske instituttet.

Innen ordenen fikk han også stadig flere oppgaver og embeter. Han var sekretær for generalkapitlet i den kassinske kongregasjonen som ble holdt i 1915, deretter generalprokurator for kongregasjonen frem til 1929. I 1916 ble han valgt til prior i San Paolo. Da abbeden i San Paolo døde i 1918, var Ildefons det opplagte valget til å etterfølge ham, og han ble enstemmig valgt den 6. april 1918. Ved innsettelsen som abbed ble han velsignet av kardinal Basilio Pompilj, biskop av Velletri og pavens vikar for Roma. Som abbed åpnet han klosteret i helgene for grupper av studenter og retrettdeltakere, en fast gruppe ble ledet av Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1963-78).

Pave Benedikt XV satte Ildefons høyt, og det samme gjorde pave Pius XI (1922-39), som i 1920 utnevnte ham til president for Den pavelige kommisjonen for kirkekunst og sendte ham rundt i Italia som apostolisk visitator for presteseminarene. I 1926 fikk han ansvaret for kontrollen av seminarene i kirkeprovinsen Milano.

Da erkebiskopen av Milano, kardinal Eugenio Tosi OSsCA, døde i januar 1929, pekte avisene på Schuster som hans opplagte etterfølger. Pave Pius XI, som selv hadde vært erkebiskop av Milano (1921-22), utnevnte da også Schuster den 26. juni 1929 til erkebiskop av Milano og kreerte ham den 15. juli til kardinalprest av Ss Silvestro e Martino ai Monti. Den 18. juli mottok han titularkirken og den røde hatten, og den 21. juli bispeviet paven ham personlig i Det sixtinske kapell. Den 8. september tok han erkebispedømmet høytidelig i besittelse. Etter konkordatet mellom Italia og Vatikanet i 1929 var kardinal Schuster den første biskopen som presenterte seg for kong Viktor Emmanuel III (1900-46) og sverget troskap til staten i henhold til konkordatets bestemmelser.

Da Ildefons begynte sin tjeneste i Milano, var det slutten på tretti års monastisk liv. Han overtok det største erkebispedømmet i Italia, som dekket fem provinser med tre millioner innbyggere betjent av nesten 2.000 prester, på en tid da konkordatet lovte en ny æra av samarbeid mellom Kirken og staten. Denne staten var i fascismens grep under Il Duce, Benito Mussolini, men Milano hadde en sterk venstreorientert industriell tradisjon. Bare rundt 15 % av arbeiderne støttet fascismen, og bare åtte av prestene var kjente sympatisører.

Ildefons kalte seg selv «en visergutt»i den ambrosianske Kirken, men han ble mottatt med en stor folkelig entusiasme, selv om fascistpressen snart sluttet å melde om hans aktiviteter. Han startet med en serie hyrdebrev, det første var om seminarene, katolsk journalistikk og liturgien. Han plasserte seg offentlig i tradisjonen til de hellige Ambrosius, Karl Borromeus og den salige Andreas Ferrari og begynte allerede den 6. januar 1930 på en kontinuerlig rekke av visitasjoner. Han viet alle dager som ikke var festdager, til sine 900 sogn, slik at hver visitasjonsrunde tok mellom tre og seks år. Han var i gang med den femte runden da han døde. Han besøkte bysognene om vinteren og de landsens sognene i de andre årstidene. I fjellområdene var det bare mulig å komme frem til fots eller på muldyr. Noen ganger gikk han åtte mil til fots på tre dager. I løpet av sine 25 år på erkebispestolen vigslet han 280 kirker og 170 altere, hovedsakelig på visitasjonsreisene.

Kardinal Schusters budskap var strengt. Han fordømte «profan» lesning, kinoer, teater og dans på samme måte som den hellige Johannes Maria Vianney, Curé d'Ars. Han var hensynsløs i å fordømme «synden» som skyldig i nedgangen i religiøs observans og for folkets lidelser. Han prioriterte katekese og fremmet legfolkets rolle i menighetene. Han støttet strukturer som Katolsk Aksjon, som var under angrep fra staten. Han fordømte det fascistiske innblanding i Katolsk Aksjon. I den liturgiske renhetens navn la han vekt på eukaristien som det sentrale. Han insisterte på at hans prester ikke bare skulle forkynne Guds ord, men leve opp til dets krav på alle måter. De som han mente mislyktes i dette, fjernet han fra deres stillinger.

Hans utrettelige pastorale aktiviteter ga ham fortsatt tid til å skrive på historien om Ambrosius' bispedømme. Han viet sin oppmerksomhet til forberedelsene til to store anledninger, 400-årsjubileet for Karl Borromeus og 1600-årsjubileet for Ambrosius. Han startet to månedsmagasiner, som var viet til studier av hver av de to helgenene.

Han tok kirkeretten av 1918 som det grunnleggende instrumentet for reform i erkebispedømmet. Han gjeninnførte bispedømmesynodene som var startet av Karl Borromeus, men stilt i bero siden 1914. Han var vant til å leve etter en regel og prøvde å anvende prinsippene på sitt enorme bispedømme. På sin første synode, Milanos 41., som ble holdt fra 22. til 23. september 1931, etablerte han fire «pilarer»som bispedømmet skulle hvile på: tidebønnene, den hellige Thomas Aquinas, kirkeretten og Bibelen som den egentlige støtte under dem alle.

Hans andre synode i 1935 konsentrerte seg om liturgien, mens den tredje i 1941 stadfestet prinsippene fra den første. Den tredje synoden i 1946, da han kom til slutten på den tredje runden med visitasjoner, konsentrerte seg om eukaristien etter at Milano hadde holdt en triumferende eukaristisk kongress. Hans femte og siste synode ble holdt i 1953 og var hans siste testamente til erkebispedømmet, konsentrert om den pastorale ånd som måtte herske i lovgivningen: «Færre lover og mer observans». Synodene ble fulgt opp av hyrdebrev til prestene med en måneds mellomrom fra 1930 til 1940. Fra 3. til 5. september 1934 holdt han også et konsil for den lombardiske kirkeprovinsen, bispedømmene Milano, Bergamo, Brescia, Como, Crema, Cremona, Lodi, Mantova og Pavia.

Han fant samtidig tid til å reformere Milanos «egen» liturgi, den ambrosianske ritus. Deretter vendte han sin oppmerksomhet mot reformene av kirkekunsten. Han oppsummerte målene for alle sine reformer i et notat adressert til sine sogneprester i 1939 i anledning sitt tiårsjubileum. Han var pavelig legat fire ganger: For Pius XI ved hundreårsfeiringen av Maria-åpenbaringen i Caravaggio ved Bergamo den 15. mai 1932 og ved tusenårsfeiringen for abbediet Einsiedeln i Sveits den 21. mars 1934, for Pius XII (1939-58) ved den eukaristiske kongress i Assisi i september 1951 og to måneder før sin død, i Salerno den 8. juli 1954, i anledning autentifiseringen av relikviene til den hellige pave Gregor VII (1073-85).

Lik flertallet av italienske katolikker hilste han konkordatet av 1929 velkommen som «å gi Italia tilbake til Gud og Gud tilbake til Italia» (Pius XI). Hans monastiske bakgrunn fikk ham også til å se all legitim autoritet som i en viss forstand hellig. Hans forbindelser med regimet varierte. Årene 1929-38 kan ses på som år med generell enighet, mens perioden 1938-43 var en prosess med å distansere seg, fulgt av direkte opposisjon da han så resultatene av krigen. I de tidlige årene svingte han mellom servil lovprisning av Mussolini og handlinger som motsa denne: han nektet å feire messe for en svartskjortesamling og han nektet å velsigne den nye sentralbanestasjonen i Milano i 1931 og tvang kongen og Mussolini til å være fraværende ved åpningen av storverket som ble hyllet som en fascistisk triumf.

Lavpunktet i hans karriere kom i oktober 1935, da han entusiastisk støttet invasjonen av Abyssinia (Etiopia), som han ganske enkelt så på som et korstog som brakte evangeliet tilbake til et land som hadde kjent det for lenge siden, men hadde vendt ryggen til det. Han beskrev krigen som en «nasjonal og katolsk misjon for det gode». Et år senere hyllet han den italienske intervensjonen i den spanske borgerkrigen, som han så på som forårsaket av bolsjevismen, som fornyet det angrepet mot det katolske Spania som var startet av maurerne på 700-tallet. Kardinalen hyllet de medlemmene av Den blå divisjonen som ble drept i Spania, som martyrer.

Han trodde imidlertid på ingen måte helhjertet på fascismen. På et møte med Mussolini i 1936 ba han Il Duce om å bruke sin innflytelse hos Hitler til å modifisere hans politikk, og til det svarte Mussolini at han ville prøve, men at han var maktesløs. I 1939 forsvarte kardinal Schuster sine forbindelser med regimet som et forsøk på å kristne fascismen og spurte: «Hvis Kirken i Italia ikke kunne gjøre det (...), hvem kunne det da?» Til slutt måtte han innse at dette var en umulig utopi.

I 1938 begynte jøder å flykte fra Tyskland, og et stort antall dukket opp i Milano og ba om å bli døpt for å komme i sikkerhet. Schuster fikk dem bort fra denne dåpen under press og fant tilflukt for dem i sogn og ordenshus. Om høsten holdt han en tale til sine prester, som klokt og forsiktig nok ikke ble trykt før i 1951, hvor han sa: «En form for kjetteri er blitt født i fremmede land og sprer seg over alt (...) det kalles rasisme». Han angrep rasismen som «et internasjonalt onde som ikke er mindre enn bolsjevismen». Pave Pius XI støttet ham åpent.

Da pave Pius XI døde den 10. februar 1939, feiret kardinal Schuster den siste av de tre romerske rekviemmesser (18., 19. og 20. februar) i Det sixtinske kapell. I L'Osservatore Romano den 12. februar ble han nevnt som en av favorittene til å bli ny pave. Han deltok i konklavet, som valgte statssekretær Eugenio Pacelli til ny pave som Pius XII.

Han så på utbruddet av Andre verdenskrig i 1939 som en katastrofe og støttet Italias opprinnelige standpunkt om ikke-innblanding mens han oppfordret sin flokk til et asketisk liv. Da Italia av ren opportunisme gikk med i krigen med å erklære Frankrike krig den 10. juni 1940, erklærte Schuster det som «svik mot Frankrike» og nektet å velsigne soldater som dro til fronten. Da Italia gikk inn i krigen, skar han ned på pastoralbesøkene for å tilbringe mer tid i Italia sammen med sitt folk, og han gjorde et poeng av å besøke de sårede som snart ble brakt tilbake til byen.

Da fascistregimet falt i juli 1943, anklaget han det for å ha forrådt Italia. I den forvirrede situasjonen som fulgte, konsentrerte han seg om å gi sitt folk praktisk hjelp. Men han så også på krigen og de vanskelighetene og lidelsene den førte med seg, som noe rensende, som Guds dom over byenes umoral. På den praktiske siden åpnet han en «garderobe» for de fattige og ofre for bombing i erkebiskopens residens. Da tyskerne okkuperte Italia, fordømte han dette som «det største svik i historien».

Da Mussolini mistet makten i Italia, var Schuster borte på et pastoralbesøk, og han ble rådet til å dra rett tilbake til Milano for å forhindre et folkelig opprør. Han fant folkemengder som fjernet fascistiske slagord fra veggene og rev ned og knuste statuer av Il Duce. Bombingen av Milano ble mer intens og kulminerte med et raid fra over 480 britiske og amerikanske bombefly om natten den 13. august 1944. Kardinalen ga ut et hyrdebrev som ba Gud og de allierte om ikke å redusere den hjelpeløse befolkningen til total desperasjon.

Han visste at den tyske overkommandoen hadde en plan om å trekke seg tilbake gjennom Lombardia og etterlate «brent jord» etter seg og bruke Milano som en siste bastion. Milano var fanget mellom Mussolinis fascistiske «Republikken Salò», tyske okkupantstyrker og de fremrykkende allierte. Forsøkene på å redde det som var igjen av Italias andre religiøse og kulturelle hovedstad, ble Schusters overordnede oppgave. Han korresponderte med de allierte gjennom oberst Dulles i Sveits og appellerte personlig til Mussolini om å overgi seg.

Den 25. april 1945 kom Mussolini og hans ministre til erkebiskopens residens for et møte ansikt til ansikt, arrangert av Schuster, med representanter for de italienske partisanene. Schuster tryglet diktatoren om å undertegne et overgivelsesdokument og forberede seg på et liv i bot som politisk fange. Men da Mussolini fant ut at han ble bedt om å undertegne et dokument som det på forhånd var oppnådd enighet om med tyskerne, erklærte han at han var blitt forrådt, mistet besinnelsen og stormet ut fra møtet. Den kvelden tok han veien mot Como-sjøen, hvor han kjørte inn i et partisanbakhold, ble tatt og skutt. Fire år senere bekreftet Schuster offentlig at han hadde vært i sentrum for intense multilaterale forhandlinger med det mål å spare Milano for ytterligere ødeleggelse, og at dette møtet var en del av disse forhandlingene.

Da krigen var over, vendte kardinal Schuster gang på gang tilbake til det temaet at det var nødvendig med både en åndelig og materiell gjenoppbygging, og han bebreidet de nasjonene som var innblandet, for ikke å lytte til Kirkens røst. Han organiserte en velkomst og veldedig assistanse for hjemvendte soldater og gjorde mer og mer av det som var igjen av erkebiskopens residens, om til et lager for mat og klær. Han måtte møte anklager om fascistsympatier fra mange mennesker, og den nye sivile regjeringen var relativt fiendtlig. Hans svar var at Kirken ikke skulle ta politisk side, men måtte frelse alle, «spesielt de største synderne». Han understreket Kirkens verslige misjon til fordel for de fattige, og han fordømte kommunismen direkte som materialistisk, totalitær og ateistisk. Han fortalte katolikker at de ikke kunne stemme på kommunistene. I dette ble han støttet av en erklæring fra Det hellige Officium (Inkvisisjonen) i 1949.

For Schuster måtte gjenoppbyggingen av det italienske samfunnet være en restaurering av et kristent byggverk, Men han var klok nok til å skille kommunistisk ideologi fra dens praktiske manifestasjoner med det mål å forbedre forholdene for de fattige, noe han uttrykte støtte til. Da det i 1946 ble holdt folkeavstemming om Italia skulle fortsette som monarki eller skulle bli republikk, sa han at dette var et rent politisk spørsmål hvor Kirken ikke hadde noen preferanser og ville lojalt støtte all legitim autoritet som bunnet i folkets vilje.

Kardinal Schusters fjerde runde med pastoralbesøk, som var strukket ut i tid på grunn av krigen, ble avsluttet sent i 1946, og han satte straks i gang med den femte runden. I den sa han til sine prester at den nye situasjonen med massiv bevegelse bort fra kirkelig praksis krevde av dem at de var heroiske apostler. Han hadde organisert en stor og triumferende eukaristisk kongress i Monza i september 1945, som han hevdet at var besøkt på et eller annet tidspunkt av halvparten av innbyggerne i erkebispedømmet. Denne ble fulgt av en intens serie av misjoner i Milano for å «demme opp for den anti-kristne bølgen». Deretter kom en mariansk kongress i 1947.

Hans utrettelige aktiviteter fortsatte med misjoner i sognene, oppmuntring av Katolsk aksjon og en liturgisk kongress i bispedømmet. Hans mest praktiske tiltak var da han etter krigen grunnla Domus Ambrosiana, som sørget for enkle og rimelige boliger for nygifte par og alle dem som i stadig større antall strømmet nordover fra det fattige Sør-Italia på jakt etter arbeid. Han sørget også for at det var tilgjengelige midler for å bygge en ny kirke i hvert nytt boligområde.

Kardinal Schuster fulgte ivrig det katolske universitets vekst, grunnla Instituttet for ambrosiansk sang og kirkemusikk og kultursentrene Ambrosianeum og Didascaleion. Han velsignet også instituttet Maria Immaculata for prester og skrev artikler i dagsavisen L'Italia. Fremfor alt satte han opp hellighet som et mål alle måtte strebe mot og den eneste måten å oppnå menneskelig lykke på.

I 1950 fylte Schuster 70 år, og han begynte å føle alderen tynge. Han ble mer engstelig for nye utfordringer enn å ønske dem velkommen. Men han sa: «I dag er det verken tilrådelig eller mulig for Kirken å forlate den verdslige verden. Vi må derfor gå til massene for å gjenkristne dem». Han foreslo til og med behovet for et konsil for å håndtere dette. Men han syntes fanget i et tradisjonelt svar i praksis: presteutdannelse, Katolsk aksjon, motstand mot kommunismen og dens sympatisører. I 1952 kunngjorde han opprettelsen av et presteseminar for sene kall (sacerdoti novensili).

Hans siste år var i stigende grad vanskelige. Han følte at han ikke lenger forsto verden, Kirken eller «hva Herren ønsket av ham». Han så at det var nødvendig med en endring, selv i hans erkebispedømme. Den sosiale innsatsen i erkebispedømmet ble stadig større og strakte seg ut over dets grenser, og det samme gjorde hans ry. Kirken overøste ham med hedersbevisninger. Men Vatikanet ga også ordre om en grundig inspeksjon av det største seminaret med antydninger om at dets lære ikke var tilstrekkelig ortodoks. Selv om seminaret besto prøven med glans, gjorde hendelsen ham deprimert.

Kardinalen hadde lange hatt hjerteproblemer, og tidlig i 1954 var det åpenbart at hans helsetilstand raskt ble dårligere. Få dager før sin død trakk han seg tilbake til seminaret i Venegono i provinsen Varese. Hans siste gripende ord til sine prestestudenter var: «Dere vil ha noe å huske meg for? Alt jeg kan etterlate dere, er et kall til hellighet...». Få dager senere døde han, den 30. august 1954 i Venegono, 74 år gammel. Nyheten om hans død spredte seg raskt og tusener strømmet til seminaret med enorme mengder blomster, mest fattige mennesker som hadde med seg beskjedne markblomster. Hans legeme ble brakt til Milano to dager senere, og under hans begravelse den 2. september sto hele byen stille med gråtende menneskemengder oppstilt langs gatene. Gravtalen (elogio funebre) ble holdt av patriark Roncalli av Venezia, den senere pave Johannes XXIII (1958-63). Han ble gravlagt ved alteret for Virgo Potens i høyre sideskip i katedralen i Milano, ved siden av sine forgjengere Ferrari og Tosi, en plass han selv hadde bestemt.

De første skrittene for en saligkåringsprosess ble tatt nesten umiddelbart av erkebispedømmet og benediktinerne. Men en bisarr episode holdt på å ødelegge prosessen året etter. Folies Bergères turnerte i Italia, og erkebiskop Mimmi av Napoli, som hadde fått en rapport om showets art, ringte L'Osservatore Romano for å protestere mot dets nærvær og enda mer mot at det var forslått at showet skulle fortsette til Roma. Noen husket da at showet hadde opptrådt i Milano to år før Schusters død uten noen protest fra ham. Denne slappheten var ikke til noen hjelp for hans sak. Hendelsen ble rapportert til pave Pius XII (1939-58), men hans reaksjon var å spørre om Josephine Baker(«la Baker» for ham) fortsatt var med showet. Det var hun, og han hadde mottatt henne i audiens flere år tidligere og var henrykt over henne. Showet fortsatte til Roma med mindre modifikasjoner, og dette hinderet for Schusters sak ble fjernet.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1957 av hans etterfølger som erkebiskop av Milano, Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1963-78). I 1977 ba sakens daværende generalpromotor om en dyptgående granskning av Schusters forbindelser med fascismen, og i 1983 stanset saken opp av den grunn. Men den fortsatte igjen, og hans heroiske dyder ble anerkjent den 26. mars 1994, og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Den 11. juli 1995 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Det var en blind nonne som hadde fått synet tilbake på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 12. mai 1996 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 30. august. Hans legeme ligger i et glasskrin i domkirken i Milano med en sølvmaske over ansiktet.

Kardinal Schuster var erkebiskop av Milano, det største bispedømmet i Italia, gjennom fascisttiden, Andre verdenskrig og den vanskelige perioden umiddelbart etter krigen, da han en tid i praksis var guvernør i Milano. Hans offentlige karriere førte ham uvegerlig inn på den politiske arena. De spørsmålene som dette reiser i forbindelse med hans saligkåring, kan kanskje bare løses ved å akseptere at saligkåringen mer hadde med hans personlige kvaliteter å gjøre enn hans offentlige aktiviteter og ved å anerkjenne den ekstraordinære bredden i hans tjenester for Kirken.

Se en side med bilder.

av Webmaster publisert 03.07.2005, sist endret 05.02.2016 - 16:23