Den hellige Amatus av Sion (d. ~690)

Skytshelgen for Douai (med Maurontus av Douai)

Den hellige Amatus (Amat, Aimo, Aimon; fr: Amé, Aimé) ble født en gang på 600-tallet. Begge de eksisterende latinske biografiene om ham stammer fra 1000-tallet, og de forteller ikke noe om når og hvor han ble født eller om hans utdannelse. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og senere abbed av benediktinerklosteret Saint-Maurice i Agaunum (Agaune) i Sveits. Deretter var han eremitt i det som ble kapellet Notre-Dame du Roc. Rundt 660 (669?) ble han valgt til den tiende biskop av Sion (ty: Sitten) i Valais (Wallis) i Sveits. Han skal ha vært med og opprettet dobbeltklosteret Remiremont i Vogesene.

Sammen med den hellige biskop Wilfrid av York (634-709) skal Amatus i 676 ha hjulpet den hellige kong Dagobert II av Austrasia (676-79) med å vinne tilbake tronen. Etter at Dagobert ble myrdet i 679, ble kong Theoderik III (Theoderik; fr: Thierry) av Neustria og Burgund (675-91) også konge av Austrasia (679-91). Hans hushovmester Ebroin, som monopoliserte makten på vegne av kongen, begynte å forfølge ham som han pleide å gjøre med mange fromme biskoper. Etter en falsk anklage, som vi vet ikke hva gikk ut på, men som trolig hadde med denne situasjonen å gjøre, ble Amatus i 676 (679?) drevet bort fra sitt sete av Ebroin.

Amatus satt innesperret i klostre resten av sitt liv. Først fant han tilflukt i klosteret Saint-Fursy i Péronne i Nord-Frankrike, hvor den hellige Ultán var abbed. Biografien forteller: «Amatus fant tilflukt i Furseys kloster i Péronne, hvor Ultán var abbed på den tiden, og gledet seg over roen i sin tilbaketrukkethet». Da Ultán døde i 686, ble Amatus sendt videre til Breuil-sur-Lys ved Douai i bispedømmet Thérouanne i Flandern (det nåværende Belgia), som den hellige Maurontus nylig hadde grunnlagt og hvor han selv var abbed.

Maurontus anerkjente Amatus’ hellighet og fant situasjonen pinlig, men det ser ikke ut til å ha plaget Amatus. Han levde i en celle nær klosterkirken, hvor han tilbrakte det meste av tiden i bønn og var en stor inspirasjonskilde for munkene. En versjon sier at Maurontus respekterte biskopen så høyt og lærte så mye av ham at han trakk seg som abbed til fordel for Amatus og levde i lydighet til ham. Da Amatus døde, gjenopptok han sitt virke som abbed. En annen versjon sier at Amatus levde som en av munkene til han døde.

Amatus døde den 13. september rundt 690 i Breuil (Breuil-sur-Lys) (andre kilder sier 29. april). Vikinginvasjonene gjorde at kong Karl III den Enfoldige av Frankrike (898-922) i 870 flyttet munkekommuniteten i Breuil til kirken Notre-Dame i Douai, som var grunnlagt av Maurontus’ onkel Erkinoald. Samtidig bestemte kongen at relikviene av Maurontus og Amatus skulle føres til den samme kirken. Amatus’ relikvier hadde da først hatt et kort opphold i Soissons. Denne translasjonen fant sted den 1. mai 870 av abbed Eruannicus av Breuil og den hellige Bainus, femte biskop av Tarvanne. Kirken Notre-Dame fikk fire år senere navnet Saint-Amé (St Amatus). Kirken ble en kollegiatskirke med kanniker etter sekulariseringen av klosteret i 940.

Den 17. oktober 1206 var Gérard de Douai i Douai med biskopene av Arras og Tournai for translasjonen av Amatus’ levninger. De tre biskopene bar relikviene på sine skuldre fra kirken Saint-Amé opp til Mont de Douai, en liten høyde til høyre for der hvor veien til Arras går ut av Douai. I Douai er det en plass ved navn Saint-Amé på stedet for den nevnte viktige kollegiatskirken Saint-Amé, som ble revet i slutten av 1801.

Martyrologiet i Sion fra 1100-tallet blander ham sammen med den hellige abbed Amatus av Remiremont, som døde rundt 630 og som også minnes den 13. september. Det førkonsiliære Martyrologium Romanum økte denne forvirringen ytterligere ved å kalle ham biskop av Sens i Frankrike. Noen forskere mener at det skyldes en forveksling av Sedunensis (Sion) og Senonensis (Sens), mens andre sier at å akseptere Sion som hans bispesete skaper vanskeligheter i seg selv, og at Sens ikke kan utelukkes.

I det førkonsiliære Martyrologium Romanum sto det den 13. september:

Apud Senonas sancti Amati, Episcopi et Confessoris.

I Sens, den hellige Amatus, biskop og bekjenner.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han fortsatt den 13. september, og nå er han flyttet til Sion:

Bróili in pago Gálliæ Ambianénsi, tránsitus sancti Amáti, epíscopi Sedunénsis apud Helvétios, qui iussu Theodoríci regi Tértii in exsílium pulsus, ibídem óbiit.

I Breuil-sur- Lys på territoriet til Amiens i Gallia [nå i Frankrike], bortgangen til den hellige Amatus, biskop av Sion i Sveits, som etter ordre fra kong Theoderik III ble forvist og døde der.

På avbildninger kaster han penger i en elv, noe som kommer fra legenden, som forteller at han en gang kastet alle de pengene han hadde, i en elv fordi han fryktet at han kunne bli havesyk. Han avbildes også sammen med en ravn som velter en vannkanne. Det er takket være et vita om den hellige Rictrudis (Maurontus’ mor), skrevet av Hucbald av Saint-Amand på 900-tallet, at vi kjenner Amatus relativt godt.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, kirchensite.de, st-maurand-st-ame.cathocambrai.com, hls-dhs-dss.ch - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. juli 2005 – Oppdatert: 29. desember 2017