Den salige Antonius dei Vici av Stroncone (~1381-1461)

Den salige Antonius dei Vici (it: Antonio) ble født rundt 1381 i Stroncone i Italia. Hans foreldre Luigi og Isabella Vici var begge adelige og begge ble fransiskanertertiarer. Antonius søkte allerede som tolvåring opptak i fransiskanerordenens observantgren (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs) i Stroncone. Men tre ganger ble han nektet adgang på grunn av hans lave alder og skjøre helse, men superioren ga til slutt etter og ikledde ham postulantdrakten. På grunn av Antonius' mange talenter ville hans overordnede at han skulle studere til prest, men han tryglet om å få fortsette som beskjeden legbror.

Antonius ble sendt til Fiesole ved Firenze for sitt novisiat. Der ble hans religiøse utdannelse ledet av hans onkel, Johannes av Stroncone, som da var generalkommissær for fransiskanernes observantgren i Italia, og av den salige Thomas av Firenze. Observantene var de som ville vende tilbake til den strenge praksis i henhold til ordenens opprinnelige intensjoner, men uten den umulige idealismen og motstanden mot all annen autoritet enn ordenen som ble forkynt av de som utgjorde «spiritualene» på 1200- og 1300-tallet. Disse utviklet seg etter hvert til sekter som ble fordømt som kjetterske i pave Johannes XXIIs bulle Sancta Romana av 30. desember 1317.

Antonius tilbrakte 13 år som visenovisemester i Fiesole, og deretter ble han til tross for sin beskjedne status valgt til å assistere Thomas av Firenze på et viktig oppdrag på vegne av Den hellige Stol. Målet var å bekjempe Fraticelli, «brødrene av det fattige liv», som var et fellesnavn på flere kjetterske fransiskanske grupper i Italia, etterkommerne etter Spiritualene, som opererte utenfor både hierarkiets og ordenens kontroll. De skulle til slutt bli gjenforsonet med ordenen i 1473. Antonius tilbrakte ti år på denne misjonen, hovedsakelig i regionen rundt Siena, men de siste tre årene fra 1428 på Corsica, hvor han bidro til grunnleggelsen av et nytt kloster.

I 1431 ble han kalt tilbake til klosteret i Carceri nær Assisi i Umbria i Italia. Der levde han de neste tretti årene i ensomhet og streng bot, og hans ry for heroiske dyder var svært stort. I 1460 ble han overført til San Damiano i Assisi, og der døde han den 7. eller 8. februar 1461, åtti år gammel og etter 68 års ordensliv. Han ble gravlagt i fellesgraven under gulvet i koret i kirken San Damiano. En dag før ettårsdagen for hans død ble det sett en flamme som brant klart på gravplaten. Dette ble akseptert av den hellige Jakob av Marche som «et tegn fra himmelen» og resulterte i at Antonius' legeme nesten øyeblikkelig ble gravd opp. Jakob assisterte da det skjedde, og de fant det fullstendig intakte legemet som utsondret en søt lukt. Brødrenes og folkets hengivenhet tillot ikke at legemet ble lagt tilbake til graven under golvet, så det ble lagt i et hvelv i kirkeveggen på evangeliesiden av høyalteret.

En ny undersøkelse av legemet ble foretatt den 28. juni 1599 med tillatelse av kardinal Mattei og i nærvær av biskopen av Assisi. Etter denne høytidelige seremonien ble legemet plassert over et sidealter i en krystallkiste. Foran dette skrinet fant det sted forbløffende mirakler. Et av disse miraklene var i form av tydelig banking som kom fra kisten, hørt av mange prester umiddelbart før noen munker i kommuniteten døde. Klosteret San Francesco i Stroncone har i sine arkiver dokumentene som ble satt opp av disse vitnene.

I 1649 ble det meldt om en annen uvanlig hendelse. Legemet, som alltid var liggende med høyre hånd hvilende på den venstre, reiste seg da en jente besatt av djevelen ble brakt foran det. Hodet og skuldrene ble hevet tyve cm, og den høyre hånden ble løftet mange cm over den andre. Legemet befinner seg fortsatt i denne posisjonen. 160 år senere, i 1809, da Antonius' legeme høytidelig ble ført i prosesjon tilbake til Stroncone, ble det funnet fullstendig bøyelig i lemmene, selv om skuldrene, hodet og høyre hånd forble løftet uten støtte. Det ble også observert at kroppen var fullstendig hel og godt bevart og fortsatt av naturlig hudfarge.

Graven til den hellige fransiskaneren har vært målet for mange valfarter og åstedet for forbløffende mirakler med helbredelser og tildeling av himmelsk nåde. Han ble saligkåret den 28. juni 1687 ved at hans kult ble stadfestet av den salige pave Innocent XI (1676-89). Hans minnedag er 7. februar. 500-årsjubileet for hans død ble feiret stort i Stroncone i 1961 ved hans skrin i kirken San Francesco.