Den hellige Athanasius av Alexandria (~296-373)

Minnedag: 2. mai

Den hellige Athanasius av Alexandria (~296-373)
Kirkelærer. Skytshelgen mot hodesmerter

Den hellige Athanasius (gr: Athanásios, Αθανάσιος) ble født rundt 296 (293?) i Alexandria i Egypt. Om familien vet vi ingenting, bortsett fra at foreldrene var kristne og at han hadde en bror ved navn Peter. En legendarisk historie som er nedtegnet av Rufinus av Aquileia, forteller at den hellige biskop Alexander av Alexandria ble oppmerksom på Athanasius allerede da han var en ung gutt. En gruppe barn lekte på stranden, og de kristne blant dem fant på at de skulle leke dåp av sine hedenske venner. Den unge Athanasius ble utpekt til å spille «biskop», og han gjentok ordrett de ordene han hadde hørt i kirken når noen ble døpt. Patriark Alexander så det hele fra sitt vindu, og han ga da ordre om at barna og deres foreldre skulle bringes til ham. Han snakket lenge med dem, og til slutt konkluderte han med at dåpen som barna hadde utført, var gjort i henhold til Kirkens orden, så han godkjente den som gyldig. Deretter stadfestet han den ved å gi de nydøpte barna fermingens (konfirmasjonens) sakrament.

Det synes i alle fall sikkert at Alexander ble Athanasius' beskytter, og han var uten tvil student på Didascaleion, den berømte «kateketiske skolen», som blant sine lærere hadde hatt berømte menn som Den hellige Klemens av Alexandria (~150-217) og Origenes (~185-~254). Der fikk han en glimrende gresk utdannelse som innbefattet gresk litteratur og filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Hans kjennskap til Bibelen var eksepsjonell. Som 21-åring ble han i 318 diakonviet og utnevnt til sekretær for biskop Alexander. Som diakon ledsaget han i år 325 sin biskop til det første konsil (kirkemøte) i Nikea i Bithynia (i dag Iznik i Tyrkia).

Etter at keiser Konstantin den Store (306-37; enekeiser fra 324) hadde gjennomgått sin omvendelse, gjorde han kristendommen til offisiell statsreligion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren». Før utbruddet av den arianske kontroversen i 319 hadde Athanasius blitt kjent som forfatter av to essays som var adressert til en konvertitt fra hedendommen. Et av dem hadde tittelen «Mot hedningene» (Contra Gentes) og den andre «Om Ordets Inkarnasjonen» (De incarnatione verbi). Begge er i sin natur apologetiske avhandlinger.

Rundt 323 begynte det harde teologiske sammenstøt i Alexandria. De to hovedmotstanderne var Arius, en eldre prest i kirken i Baukalis i Alexandria, og biskop Alexander av Alexandria. Arius mente at «det var en tid hvor Sønnen ikke var», med andre ord at Jesus ikke var av samme natur som Gud Fader, men skapt av ham, og dermed bare symbolsk kunne kalles Guds sønn. Biskop Alexander og hans tilhengere mente derimot at denne doktrinen anerkjente to guder og dermed var diteistisk («to-guderi»). De mente at Fader og Sønn var av samme natur, at Jesus var både guddommelig og menneskelig.

Biskopen kalte sammen en synode i Alexandria av egyptiske biskoper, og mot bare to stemmer ble kjetteriet fordømt og Arius avsatt sammen med elleve prester og diakoner som støttet hans lære. Erkekjetteren trakk seg tilbake til Caesarea, hvor han fortsatte å forkynne sin lære. Han fikk støtte fra Eusebius av Nikomedia og andre syriske prelater. I Egypt hadde han vunnet meletianerne, en opprørsk flokk, og mange av de «intellektuelle», mens hans lære, uttrykt i hymner eller sanger til populære melodier, ble populære på markedsplassene og spredt av sjøfolk og handelsmenn på utrolig kort tid til alle havnebyer ved Middelhavet.

Ikon av den hellige Athanasius

Stridighetene bølget frem og tilbake uten ende, og da keiser Konstantin I den Store endelig ble overbevist om at dette ikke bare var ubetydelig krangel mellom biskoper, følte han seg tvunget til å definere et offisielt dogme for å forene de kristne. Med dette formål innkalte han et konsil i Nikea i Frygia (i dag Iznik i Tyrkia) i 325 for å avgjøre spørsmålet. Dette var det første og viktigste kirkemøtet, og var samtidig det første møte mellom stat og kirke. Konstantin deltok på møtet sammen med 318 biskoper og deres delegasjoner fra Egypt, Syria, Assyria, Lilleasia, Hellas og vesten. I den syriske og assyriske delegasjonen var det biskoper fra Antiokia, Jerusalem og Armenia. Gotere og romere representerte vesten. Delegasjonen fra Alexandria besto av biskop Alexander, hans diakon, den 29-årige Athanasius og hans motstander Arius, samt en stor gruppe munker og eneboere. På konsilet beundret Athanasius bekjennerne, som kunne vise frem sine sår fra kristenforfølgelsene.

Selv om det offisielt var Alexander som sto i spissen for den egyptiske delegasjonen, opptrådte Athanasius som ordfører. Det sier noe om hans veltalenhet, argumentasjonsevne og utholdenhet at konsilet med 301 mot 70 stemmer vedtok som Kirkens lære at Sønnen er sann Gud, av samme vesen som Faderen, født og ikke skapt. Konsilet vedtok betegnelsen homoousios (gr.= av samme vesen eller substans), et teologisk uttrykk for å forklare forholdet mellom Faderen og Sønnen. Dette er det berømte uttrykket for ortodoks tro som kalles den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicaenum) og som fortsatt brukes av Kirken med et tillegg fra konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet fordømte ettertrykkelig og endelig heresiarken (erkekjetteren) Arius' lære som sa at Sønnen var underordnet Faderen som en guddom av mindre rang, at han var skapt av Faderen at det dermed fantes en tid da han ikke eksisterte, og at hans natur var i stand til både ondt og godt.

Keiser Konstantin hadde anerkjent biskopenes beslutning og utstedte et dekret som forviste dem som nektet å godkjenne den. Taperen ble Arius. Egypternes bannlysning av ham ble bekreftet, og konsilet ekskommuniserte ham og to av hans tilhengere. Han ble forvist og fordømt som kjetter, og hans bøker ble brent. Men uttrykket homoousios og dets implikasjoner ble akseptert mer formelt enn reelt, og splittelsen fortsatte de følgende tiårene til tross for keiser Konstantins erklæring om at konsilets avgjørelse hadde vært et verk av Den Hellige Ånd, som handlet gjennom biskopene. Kirken led sterkt under denne indre uroen, og pavenes autoritet var ennå ikke i praksis så sterk at de kunne forhindre eller stanse den indre striden.

Biskop Alexander og Athanasius vendte tilbake til Alexandria i triumf. Biskopen var kommet ut av den arianske strid som ortodoks patriark av Alexandria og universelt anerkjent åndelig autoritet for den kristne Kirke. Samtidig hadde klosterordenene fått kirkelig godkjennelse. Athanasius' bidrag på konsilet i Nikea har vært overvurdert, for han deltok ikke i biskopenes rådslagninger, men i de utenomsynodale debattene har han nok polemisert frimodig mot arianismen. Hans anti-arianske hovedskrifter er minst 13-14 år yngre enn Nikea. Hans hovedpoeng var at bare Kristi fulle guddom kan gi oss frelse. En skapning eller halvgud kan ikke frelse, derfor bekjempet han arianismen.

Da biskop Alexander døde tre år senere, den 17. april 328, valgte folk og presteskap enstemmig Athanasius til hans etterfølger som biskop av Alexandria, og dermed byens tyvende patriark (pave) og overhode for den egyptiske Kirken. Han ble også åndelig overhode for ørkeneremittene og for Etiopia. Athanasius ble bispeviet den 8. juni 328. Han startet sin bispegjerning med å foreta en omfattende pastoral reise i sin enorme provins. Denne inkluderte besøk i de store klostersamfunnene i Theben og andre steder, hvor han ble varmt mottatt, ettersom han selv var en asket. Han utnevnte også en biskop for Etiopia, hvor den kristne tro nylig hadde fått et fotfeste.

Athanasius skulle lede kirken i Egypt i 46 år, men 17 av disse årene skulle han tilbringe i fem ulike eksil, drevet i landflyktighet av kjettere og politikere: I 336 til Trier, i 339-46 til Roma, i 356-62 til ørkenen, i 362-63 igjen i ørkenen og i 365-66 et siste eksil i ørkenen. Grunnen var hans ubøyelige motstand mot arianismen og semi-arianismen, som var sterk i Middelhavslandene, og særlig ved keiserhoffet. Han ble snart målet for heftige angrep fra arianere og meletianere, og han skulle bli anklaget for alle slags forbrytelser, fra forræderi og mord til underslag og helligbrøde.

I 330 gjorde keiser Konstantin den Store den gamle greske byen Bysants til sin hovedstad under navnet Konstantinopel, «Konstantins by». Den skulle få mye av den betydning og prestisje som Alexandria i sin tid hadde hatt. Patriarkatet i Alexandria hadde allerede mistet sin fremtredende posisjon da prinsesse Konstantia fikk opphevet landsforvisningen av Arius.

I 330 vendte også den arianske biskop Eusebius av Nikomedia tilbake fra sitt eksil. Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia) lå ikke langt fra Konstantinopel, og Eusebius klarte å overtale keiser Konstantin til å skrive til Athanasius og befale ham å gi Arius tilgang til kommunion igjen. Den ubøyelige patriarken nektet, og han fortalte keiseren at Den katolske Kirke ikke kunne ha kommunion med kjettere som angrep Kristi guddom. Eusebius skrev da et innsmigrende brev til Athanasius hvor han prøvde å rettferdiggjøre sin venn Arius, og siden var Athanasius hans dødsfiende.

Eusebius' neste trekk var å skrive til de egyptiske meletianerne (tilhengerne av Meletius av Lycopolis) og egge dem til å angripe Athanasius. De svarte ved å legge frem anklager mot patriarken for å ha krevd en skatt på lin til bruk i sin kirke, for å ha sendt gull til en viss Filomenus, som var mistenkt for forræderi mot keiseren, og for å ha gitt en av sine menn tillatelse til å ødelegge en kalk som ble brukt ved alteret av en meletiansk prest ved navn Iskhyras.

Athanasius ble brakt for retten i Konstantinopel, men renvasket seg for alle anklager. Han vendte tilbake i triumf til Alexandria med et anbefalingsbrev fra keiser Konstantin. Men hans motstandere ga seg ikke. Nå ble han anklaget for mord på den meletianske biskopen Arsenius. Anklagen var så latterlig at Athanasius ikke engang ville svare på den, for alle visste at biskop Arsenius var i live og i skjul. Athanasius ble innstevnet til en synode i Caesarea, men ignorerte stevningene.

Men da ble han pålagt av keiseren selv om å møte for et konsil i Tyros i 335. Det viste seg at forsamlingen var full av hans motstandere og presidert over av en arianer som hadde tilranet seg bispesetet i Antiokia. Flere anklager ble brakt mot ham, den første var den om den ødelagte kalken. Flere av anklagene kunne han tilbakevise på stedet, når det gjaldt andre krevde han tid til å samle bevis. Men da han forsto at fordømmelsen av ham var vedtatt på forhånd, dro han fra konsilet i hemmelighet og til Konstantinopel for å snakke med keiseren.

Det så ut som om Athanasius klarte å renvaske seg, for da det kom brev til keiseren fra konsilet i Tyros om at Athanasius var fordømt og avsatt, skrev keiseren et strengt svar til underskriverne og innstevnet dem til Konstantinopel for en ny prøving av saken. Men før dette brevet kom fram, ble keiseren overtalt til å sende et nytt brev i slutten av 335 som bekreftet dommen fra Tyros og forviste Athanasius til Trier i Belgisk Gallia (nå Tyskland).

Athanasius dro i sitt eksil i 336 og arianeren Georg ble innsatt som patriark i Alexandria. Med dette ble det innledet en æra hvor Egypts geistlige lyste hverandre i bann, og kirkene ble ledet av skiftende motstandere. I Trier ble Athanasius en nær venn av den hellige biskop Maximinus. Den hellige Antonius den Store skrev til keiser Konstantin og støttet Athanasius, men til ingen nytte.

Da Konstantin den Store døde den 22. mai 337, etter få dager tidligere å ha mottatt dåpen av arianeren Eusebius av Nikomedia, ble keiserriket delt mellom hans tre sønner: vestdelen (Gallia, Britannia og Spania) under Konstantin II (337-40), den sentrale delen (Italia, Illyria og Afrika) under katolikken Konstans I (337-50) og østdelen under arianeren Konstantius II (337-61). Konstantin II ble drept i 340 i kamp mot Konstans, som deretter ble myrdet i januar 350 av usurpatoren Magnentius i Gallia, noe som gjorde Konstantius til enekeiser. Han brukte enda tre år på å bekjempe Magnentius og drepte ham den 11. august 353.

Etter Konstantins død ble de forskjellige biskopene i eksil straks kalt tilbake, og en av Konstantin IIs første gjerninger var å gjeninnsette Athanasius på patriarksetet i Alexandria. Patriarken vendte den 23. november 337 tilbake fra sitt eksil i Trier. Men triumfen ble kortvarig. Etter Arius' død i 336 var Eusebius av Nikomedia arianernes leder, og de var nå de dominerende i øst. Alexandria lå i Konstantius IIs del av riket, og Eusebius anmeldte Athanasius til keiseren for å fremme oppvigleri, for å støtte blodsutgytelse, og for selv å bruke korn som var forbeholdt enker og fattige. Keiser Konstantius støttet arianerne, og han var snart fullstendig dominert av Eusebius.

Athanasius' gamle fiende Eusebius klarte å få et konsil i Antiokia i 339 til på nytt å felle en dom som avsatte Athanasius og godkjente arianeren Pistus som biskop av Alexandria. Konsilet forsøkte å sikre seg støtte fra den hellige pave Julius I (337-52), så de sendte et brev til Roma og ba paven anerkjenne Pistus som biskop i stedet for Athanasius. De prøvde å bevise for paven at Athanasius hadde blitt lovlig avsatt, selv om han i virkeligheten hadde blitt offer for arianske intriger. Arianerne ba paven om å holde en synode for å avgjøre saken. Like etter kom det et annet brev til paven fra de ortodokse biskopene i Egypt som støttet Athanasius og la frem hans sak på en rettmessig måte, og kopi av dette brevet ble også sendt til biskopene i vest.

Pave Julius skrev til arianerne og gikk med på deres forslag om en synode, som han innkalte til Roma i begynnelsen av 341. I mellomtiden var en viss Gregor fra Kappadokia installert på bispesetet i Alexandria. Folket i byen ville ikke gi slipp på sin rettmessige patriark, men deres oppstand ble slått ned, og Athanasius fant det best å dra i eksil for andre gang i 339. Denne gangen dro han til Roma for å avvente prøvingen av sin sak. Men han skulle bli der i syv år (339-46). Athanasius sto imidlertid i kontakt med sitt folk gjennom sine årlige «festbrev», hvor han også kunngjorde hvilken dato påsken skulle feires det året. Under sitt opphold i Roma gjorde Athanasius mye for å gjøre det egyptiske munkevesenet kjent, og han ga dermed avgjørende impulser til det religiøse liv i byen og vesten. Han har mye av æren for starten for klostervesenet i Italia, Gallia og Germania.

Pavens synode samlet over femti biskoper. Arianerne, eller eusebianerne som de like gjerne ble kalt, var også behørig innkalt, men de dukket ikke opp på synoden, selv om det var de som opprinnelig hadde krevd den. Athanasius ble fullstendig renvasket for doktrinære feil og avsettelsen av ham ble kjent ugyldig. Paven meddelte dette til hans motstandere, og han lot dem få vite at han var misfornøyd med deres manglende samarbeidsholdning. Som svar kom det en enstemmig protest fra 97 biskoper som var samlet til en synode i Antiokia sommeren 341. De gjentok fordømmelsen av de avsatte katolske biskopene og vedtok en trosbekjennelse som utelot den nikenske nøkkelsetningen «av samme vesen som Faderen», homoousios.

For å finne en utvei ba pave Julius keiser Konstantin den Stores to gjenlevende sønner, vestkeiseren Konstans som var velvillig til den ortodokse kristendommen, og østkeiseren Konstantius II som var pro-ariansk, om å innkalle en ny felles synode for øst og vest i Sardica (det nåværende Sofia i Bulgaria). Den ble tidligere datert til 347, men oppdagelsen av Athanasius' «Festbrev» har vist at den ble holdt senhøstes 342 eller 343. Den vestlige delegasjonen insisterte på at de fordrevne biskopene Athanasius og Marcellus skulle delta i forhandlingene, og da de østlige utsendingene dessuten fant ut at de var i mindretall rundt 80 mot rundt 90-100), trakk de seg oppbrakt tilbake til Philippopolis, og der gjentok de fordømmelsen og avsettelsen av Athanasius og Marcellus. De ekskommuniserte også ledende vestlige biskoper, inkludert pave Julius I, som de stemplet som årsaken til alle stridighetene. Dermed var kirkefellesskapet mellom øst og vest brutt.

I mens fortsatte den vestlige majoriteten i Sardica å møtes som et konsil. Selv om pave Julius ikke var til stede personlig, kan hans innflytelse spores i konsilets fornyede forsvar for Athanasius og hans kolleger, dets fordømmelse av mange av eusebianerne og deres tilhengere, og dets vedtak som ga en avsatt biskop rett til å appellere til paven. Men synoden i 342 i Sardica oppnådde lite.

Men Athanasius kunne først ikke vende tilbake til Alexandria, ettersom østkeiseren Konstantius støttet den arianske biskop Gregor. Først da inntrengeren døde den 26. juni 345, fikk Athanasius i 346 tillatelse fra en motvillig keiser Konstantius til å vende tilbake fra sitt eksil i Sør-Frankrike. Det skjedde etter innstendig anmodning fra vestkeiseren Konstans, og da bare fordi keiser Konstantius sto overfor krig med Persia og fant det politisk klokt å blidgjøre broren på denne måten. Patriarken fikk med et følgebrev fra pave Julius, hvor paven begeistret gratulerte kirken i Alexandria med å få tilbake sin tapre leder og sanne biskop. Den 22. oktober 346 kom han tilbake til Alexandria.

Keiser Konstantius hadde en residens i Sirmium i Nedre Pannonia (nå Sremska Mitrovica nær Beograd i dagens Serbia), og i 347 innkalte han en synode der (den første synoden i Sirmium). Denne synoden gikk mot biskop Fotinus av Sirmium, en uttalt arianer som hevdet at Kristus var bare et menneske og ikke sønn av Gud.

På den andre synoden i Sirmium i 351 fikk lederen for semi-arianerne, den hellige biskop Basilios av Ancyra i Galatia i Lilleasia (i dag Ankara i Tyrkia), avsatt biskop Fotinus. Sirmium II vedtok også den såkalte «sjette arianske bekjennelse», som var en utvidelse av den «fjerde arianske bekjennelse», som var vedtatt på synoden i Antiokia i 341 (den første, andre og tredje arianske bekjennelse var vedtatt på en ariansk synode i Antiokia tidligere i 341, og den femte var vedtatt på en synode i Antiokia i 344). Semi-arianerne, som ble ledet av Basilios av Ancyra og Georg av Laodicea, utgjorde en «sentrumsfløy» i den arianske striden, og de forsøkte å finne en formulering som alle kunne godta. I stedet for homoousios (gr.= av samme vesen/substans) foreslo de homoiousios, «av lignende vesen/substans».

Tiden fra 346 til 356 var stort sett den fredeligste periode av Athanasius' liv, og noen av hans viktigste skrifter stammer fra denne tid. Han brukte denne tiden til å forbedre det åndelige liv i bispedømmet. Enorme menneskemengder var til stede ved liturgien på festdager, og kall til det asketiske liv (munker og jomfruer) ble mangedoblet. Biskopen fremmet denne fornyelsen både muntlig og skriftlig. Han utnevnte også sunne og modne menn til biskoper, selv om de var munker som var motvillige til å forlate sine klostre. Han insisterte på at de kunne oppnå åndelig perfeksjon som biskoper og at deres askese var mest verdifull nettopp i konfrontasjon med verdslige verdier. I denne perioden i livet overlot han til andre å aksjonere direkte ved keiserens hoff, mens han skrev apologia (forsvarsskrift) og andre arbeider for å nære sine tilhengere.

Keiserne var opptatt med krig og uro, så Athanasius fikk være i fred. Men så ble keiser Konstans myrdet i Elno ved foten av Pyreneene i 350, på flukt fra usurpatoren Magnentius, og ortodoksien mistet sin sterkeste støttespiller. Seieren i slaget ved Mursa i Pannonia i september 351 og Magnentius og hans brors selvmord i august 353 gjorde Konstantius til enekeiser i hele romerriket. Konstantius var fast besluttet på å få Athanasius fjernet en gang for alle, og straks han følte seg trygg som hersker både i øst og vest, var han klar til igjen å gå løs på mannen som han etter hvert betraktet som en personlig fiende.

Østdelen av riket hadde nå stort sett endelig gitt sin støtte til arianismen, med et viktig unntak for Athanasius av Alexandria, som ble nådeløst forfulgt. Det sentrale spørsmålet på den rekke av synoder som preget 350-tallet, var hvem som ville underskrive en fordømmelse av Athanasius. Han hadde en sterk støttespiller i den hellige pave Julius I, men han døde i 352. Hans etterfølger Liberius (352-66) støttet også Athanasius, men var mild og impulsiv og manglet sin forgjengers karakterstyrke. Han sendte et brev til Konstantius og ba ham innkalle til et konsil for å avgjøre disputten mellom øst og vest.

Da Konstantius dro til vestdelen av riket for å slå ned usurpatoren Magnentius i Gallia, gjorde han Arles i Sør-Frankrike til sin keiserlige hovedstad i vest, og der innkalte han denne synoden i oktober 353 – det var enten like før eller like etter Hilarius ble utnevnt til biskop, så han deltok trolig ikke. Det passet keiseren bra at Arles var det viktigste bispesetet i Gallia og at biskopen der, Saturnin av Arles (346-61), som var den naturlige presidenten for konsilet, var den mest aktive forkjemperen for det arianske kjetteri, som nå også hadde fått innpass i mange regioner i vest og truet med å invadere Gallia. Der hadde arianerne allerede fått mange forkjempere som mer eller mindre hemmelig var knyttet til heresien. Saturnins allierte var biskopene Ursacius av Singidunum i Moesia (i dag Beograd i Serbia) og Valens av Mursa (i dag Osijek i Kroatia), som var blitt disipler av Arius under erkekjetterens eksil ved Donaus bredder tretti år tidligere, og som nå hadde keiserens gunst og var hans hoffprelater med ansvar for kirkelige spørsmål i de vestlige provinsene.

Biskopene som var samlet i Arles, trodde, eller ble lokket til å bekjenne at de trodde, at anklagene mot Athanasius var sanne og at keiserens fremstilling av dem var korrekt. Synoden kom bare frem til et utkast til dokument, som helte over til arianismen, og den fordømte Athanasius nesten enstemmig. Under trussel om landsforvisning signerte alle de galliske biskopene, unntatt én – den hellige Paulinus av Trier (Trèves), og han ble straks landsforvist til Frygia. Han kan ha vært den eneste som støttet Athanasius, eller keiseren kan ha tenkt at å statuere et eksempel var nok for å skremme de galliske biskopene til å føye seg. Til og med pave Liberius' legater samtykket i fordømmelsen av Athanasius, noe som ble sterkt misbilliget da de kom tilbake til Roma. Liberius beklaget deres svakhet og krevde et nytt konsil, og han understreket at saken gjaldt hele den nikenske tro, ikke bare Athanasius' stilling.

Det er imidlertid et faktum at de fundamentale forskjellene mellom arianske og katolske synspunkter vanligvis ikke ble oppfattet, i alle fall ikke i vest. Arians praksis og ariansk lære i praksis var ikke til å skjelne fra den katolske. Dersom det ikke ble satt spørsmålstegn ved grunnleggende prinsipper, kunne katolske prester arbeide, og de fleste katolske legfolk leve og dø, uten å vite at deres biskops trosbekjennelse var forskjellig fra deres egen. Ariansk dåp og ariansk eukaristi var nøyaktig den samme som den katolske. Bibelen var felles for begge partier, og de bekjente begge sin tillit til at deres syn hadde støtte i Skriften. Stridighetene om doktrinen fra konsilet i Nikea var hovedsakelig et østlig fenomen, for i vest var sannhetene som ble erklært i trosbekjennelsen fra Nikea (Credo), betraktet som så opplagte at trosbekjennelsen selv hadde lite interesse eller oppmerksomhet.

Etter synoden i Arles gikk det to år, hvor keiseren var alt for travelt opptatt med krigføring langs Gallias grenser til å gå videre med Athanasius' sak. Pave Liberius var misfornøyd med synoden i Arles, så han sendte i 354 de hellige Eusebius av Vercelli og Lucifer av Calaris (Cagliari) til keiser Konstantius II (337-61), som da var i Arles, for å forhandle om innkallingen av et konsil for å få en slutt på striden mellom arianerne og de ortodokse. Til slutt gikk keiser Konstantius II med på å innkalle en ny synode, og den ble holdt i oktober 355 i Milano, hvor keiseren bodde på denne tiden.

På synoden deltok det over 300 biskoper fra vest, men bare noen få fra øst. Men det ble ingen diskusjon om den nikenske trosbekjennelsen på dette konsilet. Eusebius forutså at arianerne kom til å dominere konsilet, så han nektet å delta inntil keiser Konstantius presset ham til det. Men han ble nektet adgang i ti dager inntil dokumentet som fordømte Anastasius, var ferdig skrevet. Enda en gang brukte keiseren rå makt for å tvinge gjennom sin vilje. De som var til stede på konsilet, ble tvunget til å skrive under på denne nye fordømmelsen av Athanasius. Da slo Eusebius trosbekjennelsen fra Nikea i bordet og insisterte på at alle skulle skrive under på den før de fordømte Athanasius. I krangelen som fulgte, insisterte han på at Athanasius ikke skulle dømmes uten å bli hørt og at verdslig makt ikke skulle påvirke kirkelige avgjørelser. Da ropte den hjulbente keiseren: «Min vilje er lov!» Klart og brutalt definerte han dermed caesaro-papismen: Keiserens vilje skal styre Kirken. Keiseren truet først biskopene med dødsdom, men ga dem deretter klar beskjed: enten lystre ham eller dra i eksil. Alle delegatene lystret, bortsett fra tre overbeviste nikenere som nektet å undertegne: de hellige Eusebius av Vercelli, Dionysius av Milano og Lucifer av Calaris. De ble da straks forvist, og pave Liberius skrev til dem og hyllet dem som martyrer.

På biskop Dionysios' sete i Milano innsatte keiseren den arianske biskop Auxentius (355-74), som hadde støtte fra keiserinne Justina. Han kom til å bli betraktet som den fremste motstanderen mot den nikenske læren i vesten. Han ble så fremtredende at han ble nevnt ved navn i det fordømmende dekretet fra synoden i 369 som pave Damasus I (366-84) på Athanasius anmodning innkalte for å forsvare den nikenske lære. Da den ortodokse keiser Valentinian I kom på tronen, ble Auxentius latt i fred i sitt bispedømme.

Den hellige Hilarius av Poitiers hadde nektet å møte på konsilet i Milano, og i den anledningen skrev han sin «Første bok til Konstantius», hvor han ba keiseren inntrengende om å gjenskape freden i Kirken. Han gikk også sterkt imot sin metropolitt, Saturnin av Arles, som støttet av keiseren forsøkte å innføre arianismen i Gallia. Hilarius ble prist av de hellige Augustin og Hieronymus og er også beskrevet som «vestens Athanasius» og fikk tilnavnet Malleus Arianorum («hammer mot arianismen»).

Keiseren sendte agenter til Gallia for å oppspore biskoper som nektet å skrive under enda et dokument som fordømte Athanasius. Det førte til at det ble holdt en ny synode i Béziers (Biterrae) i Languedoc våren 356. Hvis vi kan stole på Sulpicius Severus,1 var de fleste biskopene på denne tidens synoder villige til å akseptere keiserens ord om Athanasius og ekskommunisere ham. Bare Hilarius av Poitiers og hans venn Rhodanius av Toulouse (350-58) nektet å signere fordømmelsen av Athanasius. Derfor ble de fordømt som anti-arianere og dermed høyforrædere, og de ble samme sommer (356) sendt i landflyktighet til Frygia i Lilleasia. Reisen under bevoktning gikk gjennom Milano, Aquileia, ned gjennom Illyria (dagens Kroatia), Sofia og Konstantinopel, og den må ha tatt to til tre måneder. Hilarius ble trolig innlosjert i huset til en lokal biskop, og synes å ha hatt et rimelig komfortabelt eksil de tre årene det varte, og han klaget bare over forsinkelser i posten og sensuren.

I Egypt fortsatte Athanasius i mellomtiden sitt arbeid med støtte fra sitt presteskap og folk, men det skulle ikke vare lenge. Om kvelden den 9. februar 356, da patriarken feiret vigilie i kirken St. Theonas, den største i byen, ble den angrepet av soldater som brøt opp dørene og drepte noen i menigheten og såret andre. Athanasius har selv beskrevet scenen,2. Han prøvde å fortsette feiringen som normalt, ga diakonen beskjed om å lese salmen og folket til å svare: «For hans miskunn varer for evig». Men da soldatene rykket støyende frem mot alteret, klarte han å stikke seg vekk i mengden og unnslapp. Men det ble satt en pris på hans hode, så han flyktet og søkte ly hos eneboerne i deres avsidesliggende huler i Øvre Egypt. Dette var Athanasius' tredje eksil. De troende opplevde deretter i atten måneder et terrorregime av soldater. Phaeno, en gammel konsentrasjonsleir som frembrakte uhyggelige minner, ble gjenåpnet. Den 24. februar 357 gjorde Gregor av Kappadokia sitt inntog i Alexandria som Athanasius' etterfølger.

Med Hilarius av Poitiers i eksil var det bare pave Liberius som utgjorde en betydelig opposisjon mot Konstantius. Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor sendte han delegater til Roma med bestikkelser og trusler. Men siden Liberius fremdeles holdt ut og motsto begge deler, ble han brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han forvist til Beroea i Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria. Her ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. Liberius ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene. Gjennom forvisningen og den personlige ydmykelsen ble han etter som månedene gikk så utmattet at han oppga sin motstand.

Den tredje synoden i Sirmium i 357 ble høydepunktet for arianismen. Hilarius' motstandere Ursacius og Valens fikk vedtatt Den syvende arianske bekjennelsen («den andre sirmiske formel»), som erklærte at både homoousios og homoiousios var ubibelsk og at Faderen er større enn Sønnen. Dette var utilslørt arianisme og var et like hardt slag mot keiserens kompromisspolitikk som noe av det Hilarius og Athanasius hadde gjort. Men det var et verk av venner av keiseren, og det viste at hoffet, i alle fall for øyeblikket, hadde blitt vunnet over til det ekstreme partiet. I sitt rundskriv De Synodis gjenga Hilarius denne bekjennelsen i sin helhet, og den ble senere allment kjent som «Sirmium-blasfemien», som var det navnet Hilarius satte på den.

Den hellige Athanasius, veggmaleri i klosterkapellet i Mar Musa (Deir Mar Musa al-Habashi) i Syria

Men de konservative kreftene var stadig de sterkeste. Tidlig i 358, bare noen få måneder etter Sirmium III, møttes en ny synode i Ancyra under ledelse av Basilios av Ancyra. De store asiatiske prelatene som Basilios og Makedonius av Konstantinopel (342-46; 51-60) skulle snart brake sammen til strid om Den Hellige Ånds guddom, men foreløpig sto de sammen om å avvise arianismen (Makedonius benektet at Den Hellige Ånd var guddommelig, og dette kjetteriet har fått navnet «makedonianismen» etter ham). Synoden i Ancyra avviste vedtaket fra Sirmium III, men de ignorerte også Nikea-formelen og vedtok semi-arianernes kompromissforslag homoiousios. Dette ble betraktet som mulig å tolke i ortodoks retning av Athanasius, Hilarius av Poitiers, paven og keiseren.

Etter synoden i Ancyra dro delegatene til keiserhoffet, som da var i Sirmium. Der vant de keiser Konstantius tilbake til sitt gamle standpunkt. Men på den fjerde synoden i Sirmium senere i 358 ble det satt opp et utkast som unngikk Basilios' forslag og i stedet foreslo en enda vagere formulering: synoden vedtok ganske enkelt at Sønnen var homoios («lik») Faderen. Dette ble kalt «den tredje sirmiske formel». Ursacius og Valens, som ikke hadde noen skrupler, undertegnet denne konservative trosbekjennelsen.

Det samme gjorde den svake pave Liberius av Roma. Etter at Hilarius var sendt i eksil, var det bare pave Liberius som utgjorde en betydelig opposisjon mot Konstantius. Keiseren forsto at hans hjertesak, å forene de kristne om en semi-ariansk bekjennelse, ikke ville lykkes så lenge paven forvarte ortodoksien. Derfor sendte han delegater til Roma med bestikkelser og trusler. Men siden Liberius fremdeles holdt ut og motsto begge deler, ble han brakt med makt til det keiserlige hoff i Milano. Der viste han seg like standhaftig, og derfor ble han forvist til Beroea i Trakia på Balkan, omtrent det nåværende Bulgaria. Her ble paven holdt isolert fra venner og rådgivere. Liberius ble grundig bearbeidet av de lokale biskopene. Gjennom forvisningen og den personlige ydmykelsen ble han etter som månedene gikk så utmattet at han oppga sin motstand. For å kunne dra hjem til Roma fra sitt eksil, aksepterte han denne trosbekjennelsen, selv om uttrykket «av samme vesen» var utelatt. Dette førte til at hans ry falt brått i Roma, og han tok deretter ikke noen aktiv del i den teologiske debatten. Dette førte til at Hilarius praktisk talt var den eneste forsvarer av ortodoksien i vest.

De mest fremtredende av de arianske lederne, det vil si de av dem som hadde mot nok til å stå fast ved sin overbevisning, ble sendt i eksil. Det skal ha vært rundt sytti av dem. Riktignok ble Konstantius snart overtalt av andre innflytelsesrike kretser til å la dem få vende hjem, men de teologiske forskjellene var gjort skarpere av følelsen av personlig urett, og dette førte uvilkårlig til nye konflikter mellom de konservative og arianerne. Men i øyeblikket var det de konservative semi-arianerne som hadde overtaket, og deres ledere, spesielt Basilios av Ancyra, hadde innflytelse hos keiseren og syntes å holde Kirkens fremtid i sine hender.

Glassmaleri av Athanasius i Ely Cathedral

Basilios av Ancyra foreslo et nytt allment konsil i Nikea for å fatte et endelig vedtak og fordømme alle de biskopene som ikke ville godta kompromisset fra Sirmium IV. Men byen ble ødelagt av et jordskjelv i august 358, og en gruppe biskoper overtalte da keiseren til å holde to synoder samtidig, en for øst og en for vest. Seleukia i Isauria like sør for Antiokia ble valgt som sted for den østlige synoden, mens den vestlige skulle holdes i Ariminum (nå Rimini) på Italias Adriaterhavskyst, like sør for Ravenna.

Synoden i Rimini ble holdt i mai 359, og der deltok mer enn 400 biskoper. Biskopene som møttes i Rimini, avviste Sirmium IV og insisterte på trosbekjennelsen fra Nikea. Men ved et innviklet narrespill klarte den arianske fløyen å få keiseren til å insistere på trosbekjennelsen som var vedtatt i Sirmium («den tredje sirmiske formel»), og han tvang biskopene i Rimini til å undertegne den. De fikk ikke tillatelse til å vende tilbake til sine bispeseter før de underskrev.

Hilarius var fortsatt i eksil i øst, så han og hans asiatiske venner hadde ikke noe med synoden i Rimini å gjøre. Men keiseren ønsket at synoden i Seleukia skulle avgjøre spørsmålet en gang for alle, så han ønsket at så mange biskoper som mulig skulle delta, så Hilarius fikk ordre om å dra til Seleukia for statens regning.3.

Synoden samlet seg i Seleukia i oktober (eller desember?) 359, og det deltok 160 biskoper. Semi-arianerne (homoiousianerne) håpet at Hilarius, som hadde stort ry for sin lærdom og sine dyder, ville styre ut en kurs mellom direkte arianisme og en streng fastholdelse av vedtakene fra Nikea. Hans semi-arianske venner hadde rundt tre fjerdedels flertall, mens de få kompromissløse medlemmene av det strengt ortodokse nikenske partiet, alle fra Egypt, og de kompromissløse arianerne til sammen utgjorde en fjerdedel. Synoden vedtok den såkalte «niende arianske bekjennelse» som slo fast at Sønnen er «lik Faderen» (homoios) i tråd med Sirmium IV og keiserens ønsker.

Athanasius og Kyrillos av Alexandria

I de siste to månedene av 359 fortsatte disputtene om troen. Men keiseren var fast i sin beslutning om å få til et kompromiss om skulle omfatte alle som ikke var ekstreme og samvittighetsfulle arianere, og lederne for homoios-partiet støttet ham dyktig og samvittighetsløst. De forfalsket Rimini-synodens oppfatninger og benektet sin egen arianisme, og Konstantius støttet opp om dem med trusler mot delegasjonen fra Seleukia. Arianerne hadde den fordelen at de hadde keiserens støtte. De fryktet både for Hilarius' økende innflytelse i øst og for en disputas med Saturnin, så de overtalte keiseren til å gjøre slutt på hans eksil. De sa til Konstantius at denne galliske biskopen var en urostifter som sådde misnøye i Østen og som ville være mindre farlig i vest. Keiseren innvilget deres anmodning, og etter at de semi-arianske lederne var avsatt tidlig i 360, ble Hilarius snart etter sendt tilbake til Gallia.

Senere samme år kalte keiseren sammen en ny synode i Konstantinopel, hvor han tvang alle biskopene (unntatt Athanasius, som var i skjul i den egyptiske ørken), til å undertegne den Trosbekjennelsen som var påtvunget de vestlige biskopene i Rimini. Denne inneholdt homoios og slo fast at Sønnen var «lik den Faderen som fødte ham», og synoden forkastet bruken av ousia («vesen/substans»). Den «tiende arianske bekjennelse» ble skrevet, og det var dette som fikk Hieronymus (tyve år senere) til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den var blitt ariansk».

Mellom 356 og 361 bodde Athanasius hos den hellige Antonius i nærheten av Rødehavet eller i et kloster i Kharga-oasen, mens han fortsatte å lede sin menighet derfra. Han dukket opp i byen av og til for å sette mot i sitt folk. Under sine opphold i ørkenen lyktes det ham å forlike munker og eneboere, som lå i strid fordi noen eremitter ikke ønsket å bli tatt opp i en munkeorden. I denne perioden fullførte Athanasius sitt verk «Fire taler mot arianerne» (Orationes contra Arianos IV) og forsvarte sin egen opptreden i sin «Apologi til Konstantius» (Apologia Ad Constantium) og «Apologi for sin flukt» (Apologia de Fuga). Konstantius vedvarende motstand mot Athanasius kombinert med de rapportene Athanasius mottok om den nye arianske biskopen Georg av Laodiceas forfølgelse av ikke-arianere, fikk Athanasius til å skrive sin mer emosjonelle «Arianernes historie» (Historia Arianorum ad Monachos), hvor han beskriver Konstantius som en forløper for Antikrist.

Athanasius' opphold i ørkenen varte inntil Konstantius døde den 3. november 361. Like etter fengslet folket den 30. november den upopulære arianske inntrengeren Georg på bispesetet i Alexandria, og den 24. desember ble han myrdet. I en kort periode ble han etterfulgt av Pistus. Det var ironisk nok Konstantius' etterfølger som keiser, fetteren Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63), som igjen gjorde fri teologisk meningsbrytning mulig. Han huskes som Apostata fordi han forsøkte å gjenopplive de gamle gudene og ikke blandet seg inn i hva de kristne kranglet om seg imellom. Han lot alle forviste biskoper vende tilbake til sine bispeseter. Athanasius vendte tilbake den 21. februar 362 til Alexandria.

Athanasius og Kyrillos av Alexandria

Like etter kom også Eusebius av Vercelli til Alexandria, hvor han presiderte sammen med Athanasius på en synode sent på våren eller sommeren 362. Denne synoden kalles «bekjennerkonferansen». Fra det eneste bevarte dokumentet synoden vedtok, Tomus ad Antiochenos, ser vi at ved siden av å erklære Den Hellige Ånds guddom og den ortodokse læren om Treenigheten, gikk synoden med på å skjelne mellom de biskopene som støttet homoios av overbevisning og de som hadde undertegnet trosbekjennelsen og som nå angret. Denne siste kategorien av biskoper skulle behandles mildt, og de skulle tilgis etter å ha erklært sin troskap til den nikenske tro. Synoden la derimot strenge straffer på lederne av flere av de arianske fraksjonene. Eusebius fikk i oppdrag av synoden å spre dens beslutninger i dette spørsmålet i vesten.

Men Athanasius' triumf var kortvarig, bare noen få måneder. For Julians planer om å gjeninnføre hedendommen i den kristne verden hadde små sjanser så lenge den store forkjemperen for kristen tro styrte i Egypt. Derfor forviste keiseren Athanasius som en «fredsforstyrrer og en fiende av gudene». Den 24. oktober 362 forlot patriarken Alexandria, og nok en gang måtte han søke tilflukt i ørkenen nær Alexandria i sitt fjerde eksil (362-63). I denne perioden ser det ut til at han gjennomtrålet hele den tebanske ørken.

Han var i Antinopolis da han fikk nyheten om at Julian den Frafalne den 26. juni 363 var drept av en persisk pil. Han dro da til den nye keiser Jovian (363-64), som mottok ham ærefullt i Antiokia og opphevet hans forvisning. Den 20. februar 364 vendte han tilbake til Alexandria. Men dessverre døde Jovian etter bare åtte måneder, den 17. februar 364.

Han ble etterfulgt av keiserne Valentinian I (364-75) i vest og den arianskvennlige Valens (364-78) i øst. I mai 365 utstedte den nye Østkeiseren en ordre som avsatte alle ortodokse biskoper som var forvist av Konstantius, men tatt til nåde av hans etterfølgere. Nå måtte Athanasius i sitt femte eksil, og den 5. oktober 365 flyktet han igjen. Men denne gangen dro han bare ut i ørkenen i utkanten av Alexandria (365-66).

Men i vesten levde Kirken i fred, og etter keiser Konstantius' død i 361 konsoliderte homoousios-partiet («av samme vesen») i vest sin stilling. Den nye vestkeiseren var en modig og dyktig soldat som ikke bare var kristen, men også ortodoks. Dermed kom det en tid med vekst og utvikling. Arianerne hadde fått sin maktstilling gjennom keisernes støtte, og når den falt bort, hadde de ingenting å falle tilbake på.

Fire måneder etter at Athanasius ble forvist, brøt det i 366 ut et folkelig opprør i Alexandria for å få biskopen tilbake. Valens trakk tilbake sitt edikt den 1. februar 366, og Athanasius ble mottatt av sitt folk med store gledesscener. Fra nå av kunne han lede sin kirke i fred inntil sin død. I hele den vanskelige tiden med stadige forvisninger hadde han hatt pavenes fulle støtte. Athanasius konsentrerte seg nå om å utbedre de skader som de mange år med stridigheter hadde forvoldt, og han kunne uforstyrret skrive og forkynne igjen. Han hjalp også til med å bygge opp det nye nikenske partiet som sikret ortodoksiens triumf over arianismen på det økumeniske konsilet i Konstantinopel i 381.

Athanasius var en liten mann rent fysisk, men åndelig var han en kjempe. Hans ansikt strålte av intelligens som «en engels ansikt», sier den hellige Gregor av Nazianz,4som skrev en utbrodert panegyrikk om sin venn. Den engelske teologen og kardinalen John Henry Newman har sagt at i den urolige tiden etter konsilet i Nikea var det legfolket og ikke biskopene som fastholdt den rette tro. Det var naturligvis unntak fra regelen på begge sider, og en av dem var Athanasius. Han var en ivrig forfatter hele livet, også i eksilperiodene. Han skrev bibelkommentarer, spesielt til Salmenes bok, og noen av hans brev er også bevart. Et av dem omhandler dekretene fra Nikea (De Decretis), mens et brev fra 367 er den første kjente listen over Det nye testamentes bøker som inneholder alle og bare de bøkene som i dag aksepteres som kanoniske. Tidligere lignende lister har enten utelatt eller lagt til noen bøker. I et brev til biskop Epictetus av Korint forutser Athanasius fremtidige kontroverser om sitt forsvar for Kristi menneskelige natur. Et annet brev, til munken Dracontius, maner han ham til å forlate ørkenen til fordel for de mer aktive plikter til en biskop.

Utover sine teologiske avhandlinger og sin polemikk mot arianerne skrev han mange verker av historisk verdi, blant annet den hellige eneboer Antonius' liv, som han skrev mot slutten av livet, rundt 370. Biografien, som særlig skildret eremittens ensomme kamp mot ondskapens makter, ble en klassiker som spredte seg til hele kristenheten. Den har gjennom alle tider inspirert monastiske hagiografer. For Athanasius var både askese og kyskhet virkningsfulle midler for å restaurere mennesket i det guddommelige bilde. Flere av hans verker ble rettet til munker, som han også gjentatte ganger ga praktisk hjelp. Han var venn av de hellige Pakhomios og Serapion av Thmuis. Men han er ikke forfatteren til det Credo som bærer hans navn (den Athanasiske trosbekjennelse), som i dag vanligvis betraktes som å ha oppstått på 400-tallet i Galicia, men det bygger på hans lære, og det er fortsatt en sentral del av vestlig kristen liturgi.

Athanasius bidro i sine skrifter sterkt til teologien om Forløsningen. Temaet for hans tidlige arbeid De Incarnatione verbi Dei, skrevet da han var i begynnelsen av tyveårene, er å gjenskape det falne mennesket i Guds bilde, som det ble skapt i, gjennom Guds Sønns forening med menneskeheten. Hans viktigste kontroversskrift var Contra Arianos. Det bygde på læren til de hellige Justin og Ireneus, som tolket skriften i en ortodoks tradisjon. Athanasius gikk videre og insisterte på at det nikenske uttrykket homoousios var nødvendig for å formulere sannheten om Kristi åpenbaring i Skriften på en korrekt måte, selv om det selv ikke er et bibelsk begrep.

Athanasius døde fredelig den 2. mai i år 373 i sitt eget hus i Alexandria i Egypt. Han hadde da ledet Kirken i Egypt i 45 år siden han ble valgt den 17. april 328, men sytten av disse årene hadde han tilbrakt i til sammen fem eksil. Før han døde, hadde han konsekrert en av sine prester til sin etterfølger, og han overtok som patriark Peter II (373-80), som kopterne også ærer som hellig. Han var en nidkjær motstander av arianismen, og straks etter hans konsekrasjon drev prefekt Palladius ham ut av byen etter ordre fra keiser Valens og installerte arianeren Lucius som biskop. Peter søkte tilflukt i Roma, hvor den hellige pave Damasus I (366-84) mottok ham og ga ham støtte mot arianerne. Senere i 373 vendte han tilbake til Alexandria, hvor Lucius ga etter av frykt for befolkningen.

Etter Athanasius' død overtok De kappadokiske fedre, de hellige Basilios den Store av Caesarea (ca 330-79), hans bror Gregor av Nyssa (ca 335-94) og Gregor av Nazianz (329-90), føringen i støtten til den nikenske ortodoksi. Østkeiseren Theodosios I den Store (379-95; enekeiser fra 394) forbød arianismen ved sin tronbestigelse i 379. Den arianske striden endte med at Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel i 381 opprettholdt formuleringen fra Nikea i 325, med et tillegg om Den Hellige Ånd og andre spørsmål. Flere kommentatorer har bemerket at hele kontroversen mellom homoousianerne («av samme vesen») og homoiousianerne («av lignende vesen») dreide seg om en forskjell som utgjorde den minste av alle greske bokstaver – en i (iota).

Athanasius' relikvier under katedralen St. Markus i Kairo

Vi vet ikke hvor Athanasius ble gravlagt, men påståtte relikvier ble i middelalderen først overført til Konstantinopel og senere til Venezia, en by som er berømt for sin hamstring av relikvier. Athanasius' relikvier skal først ha blitt oppbevart i kirken Santa Croce, men de må senere ha kommet til den gamle kirken San Zaccaria. I 1973 ga pave Paul VI (1963-78) tillatelse til at de kunne føres tilbake til Egypt, og den 117. koptiske pave Shenouda III (1971- ) mottok den i Kairo den 15. mai 1973. De hviler nå i krypten under den nye koptisk-ortodokse katedralen St. Markus i Kairo. Noen relikvier ble værende igjen i kirken San Zaccaria i Venezia.

Athanasius' minnedag i vesten er 2. mai, mens han feires den 15. mai i den koptiske kalenderen. Hans viktigste minnedag i øst er 18. januar sammen med den hellige Kyrillos av Alexandria. Han er i uminnelige tider blitt feiret av kopterne og de ortodokse, men hans fest ble innført i Roma først på 1600-tallet, selv om den er blitt feiret i Frankrike siden 1100-tallet. Men siden har hans minnedag stått i de fleste kalendere. Athanasius avbildes ofte som en gammel mann i bispedrakt mens han står over en nedkjempet kjetter, mens han holder en bok i hånden. Det eldste bildet av ham er fra 700-tallet i kirken Santa Maria Antiqua i Roma.

I den vestlige Kirken er Athanasius den ene av de fire store greske kirkefedre, de andre er Johannes Krysostomos, Basilios den Store og Georg av Nazianz. Kilden Benedictines skriver at han i Østkirken er en av de tre hellige hierarker, men dette er vanligvis betegnelsen på de tre førstnevnte. Han ble kalt «Ortodoksiens far», «Kirkens søyle» og «Forkjemper for Kristi guddom», og det alminnelige utsagnet «Athanasius mot verden» er en talende sammenfatning av hans liv. I kampen for ortodoksien benyttet han seg av alle midler – inkludert et humoristisk vidd som var virkningsfullt, men ikke alltid like vennlig.

Se en samling av Athanasius' utvalgte verker og brev (engelsk).


1
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 39
2
Athanasius, Apologia de Fuga, 24
3
Sulpicius Severus, Chronicorum Libri duo eller Historia sacra, II, 42
4
Oratio XXII, 9
av Webmaster publisert 22.07.2009, sist endret 22.02.2016 - 10:09