Den hellige Athanasia av Timia ( -860)

Den hellige Athanasia beskrives i det nye Martyrologium Romanum (2001) som «en enke, berømt for sin observans av det monastiske liv og for sine undergjørende evner». Men det finnes ingen bevis på en sterk tidlig kult, og hun kan være en oppdiktet skikkelse. Men den tradisjonelle historien er uansett interessant.

Den forteller at Athanasia ble født på øya Aegina i en gammel gresk familie. Hun var datter av de adelige Nikita og Marina og vokste opp i en from familie. Dette var urolige tider, og området var utsatt for stadige angrep fra sarasenerne eller bulgarerne. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».) Det var en kontinuerlig folkeforflytning, landsbykommunene viste de første tegn på sammenbrudd og opphopningen av eiendom i store gods var et stort problem. Det var mulig for bønder å bli magnater ved omhyggelig manipulasjon av land og ved strategiske allianser, spesielt gjennom ekteskap. En velorganisert politistat tvang rigorøst gjennom sine dekreter.

Athanasia hadde lenge vært tiltrukket av et religiøst liv, men hun giftet seg med en hæroffiser. Men 16 dager etter bryllupet ble han drept mens han kjempet mot en arabisk invasjon av den greske kysten. Gjennom en drømmevisjon innså hun de verdslige tings flyktighet, og hun var nå svært oppsatt på å bli nonne. Men hennes foreldre overtalte henne til å gifte seg på nytt. I deres øyne var det nødvendig å velge raskt, ettersom et keiserlig edikt påla alle enker eller uforlovede jenter å gifte seg med barbarer som slo seg ned i området, for å assimilere dem raskt.

Heldigvis var Anastasias andre ektemann et godt valg. Han hadde en religiøs legning og deltok også i hennes nestekjærlige arbeid. Hun ga rikelig med almisser, hjalp de syke, fremmede, fanger og folk i nød. Hun tolket Bibelen for sine naboer etter messen. Etter en tid uttrykte hennes mann imidlertid ønske om å tre inn i et kloster, og Athanasia gikk med på det. Nå kunne hun likevel bli nonne. Hun gjorde huset om til et kloster og utnevnte seg selv til abbedisse. Men i sitt forsett om å ta igjen for alle de tapte årene ble hun overentusiastisk. Hun og de søstrene som samlet seg rundt henne, praktiserte en ekstrem askese inntil de var så svake at de knapt kunne gå.

Da kom de under veiledning av en fornuftig abbed ved navn Mattias. Han var skrekkslagen over deres tilstand og insisterte på at de mildnet askesen. Han sørget også for at nonnene flyttet fra det bråkete byhuset til et stille hus i Timia. Kommuniteten vokste, og bygningene måtte utvides.

Dessverre var Athanasia en eksepsjonelt benådet undergjører. Hun ble berømt og fikk et tilbud hun ikke kunne avslå. Hun ble kalt til hovedstaden Konstantinopel for å bli rådgiver for keiserinne Theodora. Dette var en tvilsom ære. Hoffet var alltid interessert i religion, teologi og kirkepolitikk, som ofte involverte intriger, avsettelser, forvisninger, tortur og snikmord. En innkalling til hovedstaden betydde bråk for enhver kleriker. Theodoras mann, keiser Theofilos (829-42), som var en ikonoklast (billedødelegger), hadde fått den sicilianske munken Methodius, som var en ikonodul (billedvenn), pisket og fengslet, men deretter løslot keiseren ham og fant ham et tilbaketrukket rom sitt palass fordi hans lærdom var underholdende. Det var vanligvis en samling moteriktige Guds menn og interessante skismatikere eller heretikere (kjettere) stukket unna i diverse hus og palasser rundt om i byen.

I 842 døde keiser Theofilos, og hans hustru Theodora tok kontroll over imperiet som regent for sin lille sønn, Mikael III Methystes («Drukkenbolten») (842-67). Lykkeligvis støttet hun dem som forsvarte ikonene, og prestene i eksil ble kalt tilbake. Innen tretti dager var hellige bilder tilbake i kirkene i Konstantinopel til stor glede for befolkningen. Theodora og den nye patriarken, den hellige Methodios I, kalte sammen et konsil for å erklære ikoner lovlige i kirken og for å sette gjennom vedtakene fra det 7. økumeniske konsil i 787 (Nikea II).

Athanasia var en nyhet. Keiserinnen fant henne en celle som lignet den hun hadde hatt i sitt eget kloster og holdt henne der. Men etter syv år ble keiserinnen lei av henne og sendte henne tilbake til Timia. Hun hadde ikke vært der lenge da hun ble syk. I tolv dager forsøkte hun å fortsette som vanlig, men til slutt måtte hun sende sine nonner for å synge officiet i kirken uten henne. Da de kom tilbake, var Athanasia døende, men hun levde lenge nok til å velsigne dem. Deretter døde hun, og det skal ha vært rundt 860 i Timia.

Athanasias greske biografi hevder uten troverdighet å være skrevet av en samtidig. Den virker korrekt når det gjelder ekteskapsproblemene sent på 800-tallet. Keiserinnens oppførsel minner veldig om den tidligere skuespillerinnen, hustruen til keiser Justinian (527-65). Men tidspunktet er feil, så det må dreie seg om enkekeiserinnen på 800-tallet. Kanskje måtte Athanasia vende tilbake da Theodoras bror Bardas prøvde å tvinge keiserinnen i kloster i 856-58, eller kanskje da keiser Mikael ble myrdet i 867 av sin favoritt, den tidligere soldaten og hestepasseren Basilios, som gjorde seg selv til keiser Basilios I Makedoneren (867-86).

Kort før sin død ga Athanasia ordre om at de fattige skulle bespises til hennes minne i førti dager. Men søstrene arrangerte bespisning i bare ni dager. Hun viste da seg for noen søstre og irettesatte dem, satte staven i bakken og forsvant. Neste dag skjøt staven friske skudd og ble et levende tre.

Under en messe i klosteret førti dager etter Athanasias død fikk to av søstrene en visjon av henne ved himmelens porter. Der plasserte to lysende menn en krone med kors på hennes hode, ga henne en strålende stav og førte henne gjennom portene til alteret.

Et år etter Athanasias død ble en besatt kvinne brakt til hennes grav. De som var med henne, gravde opp jorden over graven og håpet at kontakt med den ville helbrede kvinnen. De kjente da en søt lukt komme fra graven og fjernet Athanasias kiste. Da den besatte kvinnen berørte den, ble hun helbredet. De åpnet kisten og fant Athanasias legeme like friskt.

Athanasias minnedag er 15. august, men 14. august nevnes også, og i noen tekster i synaksariene (helgenlistene) i den ortodokse kirke opptrer hun den 4. april, og 18. april nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Relikviene oppbevares i et relikvar i Timia og er kjent for sine helbredende evner.