Den hellige Attalas av Bobbio (d. 627)

Den hellige Attalas (Attala; fr: Attale) ble født på 500-tallet i Burgund i Frankrike. Han kom fra en adelsfamilie og foreldrene overlot ham til biskop Aregius av Gap for utdannelse. Men han lengtet etter et mye strengere liv enn han fant i biskopens husholdning, så han dro i hemmelighet til klosteret i Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes, hvor han bodde en tid.

Imidlertid var heller ikke livet der strengt nok for ham, så han dro av gårde igjen, denne gang til Luxeuil, som nettopp var grunnlagt av den hellige Kolumban. Der fant han den askesen han var på jakt etter, og i tillegg fikk han den store irske helgenens aktelse og veiledning.

I 610 ble Kolumban utvist fra Frankrike av kong Teoderik II (Theoderik; fr: Thierry) (596-613) og hans bestemor, den onde dronning Brynhilda, fordi han hadde refset kongen for hans misgjerninger, spesielt at han holdt konkubiner. Kolumban flyttet da til Lombardia i Nord-Italia og tok med seg sine irske munker. Attalas var utsett til å overta som abbed i Luxeuil, men han foretrakk å følge sin mester i eksil. De slo seg ned i Bobbio, et avsidesliggende sted i Appenninene mellom Milano og Genova, på jord de fikk av kong Agilulf av Lombardia (591-615). Kolumban var allerede sytti år gammel, og han levde bare et år etter grunnleggelsen av Bobbio. Mye av æren for grunnleggingen av det store klosteret og dets prestisje tilhører sikkert Attalas, som etterfulgte sin mester som klosterets andre abbed i 615.

Men straks Kolumbans autoritet var borte, begynte det å oppstå murring mot det asketiske livet i klosteret. Attalas lot seg ikke overtale til å slappe av på sitt regime på noe vis, men ba oppriktig for sine medbrødre. Han ville ikke straffe dem heller, så han lot de misfornøyde få dra sin vei. De forlot klosteret og spredte falske historier om abbeden. Etter en stund kom noen av dem tilbake, og de ble da ønsket velkommen av en kjærlig far.

I likhet med Kolumban kjempet Attalas mot arianismen, som dominerte i distriktene rundt Milano. Etter de katolske kongene Agilulf og hans sønn Adaloald (616-26), henholdsvis ektemann og sønn av den hellige Theodelinda, ble det en ariansk reaksjon under kong Arioald (626-36) og spesielt under Rotharis (636-52).

Kong Arioald hadde sørget for å få den hellige munken Blidulf (Bladulf) i Bobbio drept fordi Blidulf ikke ville hilse ham siden han var arianer. Det er sagt at Attalas da vekket Blidulf tilbake til livet samt helbredet Arioald fra en diabolsk besettelse, som var straffen for hans forbrytelse, og at dette dobbelte miraklet førte til at Arioald omvendte seg og ble katolikk.

Ifølge hans og Kolumbans biograf Jonas var Attalas «en mann som var elsket av alle, av stor glød og med stor nestekjærlighet mot de fattige og pilegrimer. Han motsto de stolte, men han var ydmyk mot de lave. Han var ikke rådvill i samtale med de dyktige, men med de enkle pleide han å snakke om Guds hemmeligheter. Han var vis når det kom til innfløkte spørsmål, fast når han sto overfor kjettere, han var sterk i motgang og disiplinert i gode tider, alltid behersket og diskret. Han viste kjærlighet og respekt mot sine undersåtter og klokskap mot sine disipler. I hans nærvær kunne ingen verken være triste eller upassende oppløftet.»

Da hans siste sykdom ble alvorligere, ba han om å bli lagt utenfor sin celle, ved siden av det korset han alltid berørte når han kom og gikk, og om å bli etterlatt alene. Bare en munk ble værende for hånden. Den døende ba inderlig om Guds nåde, og den gjenværende munken fortalte at han fikk en visjon av himmelen som varte i flere timer. Han ble båret tilbake til cellen, hvor han døde dagen etter, den 10. mars 627. Han ble gravlagt i Bobbio ved siden av Kolumban. Senere ble legemet til den hellige Bertulf plassert i samme grav, og de tre hellige mennene ble æret sammen.

Attalas' minnedag er dødsdagen 10. mars og hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han som abbed nær en mølle med en stav i hånden. Han kan også ha en stol ved siden av seg eller være sammen med Kolumban. Han æres i Lérins og Luxeuil.